Sør-Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Sørafrikansk» omdirigeres hit, se også oversikt over språk i Sør-Afrika

Koordinater: 29°11′26″S 24°57′39″Ø

Suid-Afrika
Republic of South Africa
Afrika borwa
Republikken Sør-Afrika

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
ǃke e: ǀxarra ǁke
(ǀXam: Ulike folk forent)

Kart over Suid-AfrikaRepublic of South AfricaAfrika borwa

Hovedstad Cape Town (lovgivende)
Pretoria (administrativ)
Bloemfontein (juridisk)
Tidssone UTC+2
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 25
1 219 912[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 25
49 109 107[b]
Bef.tetthet 40,26 innb./km²
HDI 0,658 (rangert som nr. 118)
Styreform Parlamentarisk demokrati
President Jacob Zuma
Offisielle språk Afrikaans, engelsk, zulu, xhosa, swazi, ndebele, sør-sotho, nord-sotho, tsonga, tswana og venda (sørafrikansk tegnspråk er anerkjent i Grunnloven, dog ikke offisielt)
Uavhengighet fra Storbritannia
31. mai 1910
Valuta Sørafrikansk rand (ZAR)
Nasjonaldag 31. mai (uavhengighetsdagen)
27. april (frihetsdagen 1994)
Nasjonalsang Sør-Afrikas nasjonalsang
ISO 3166-kode ZA
Toppnivådomene .za
Kart over Republikken Sør-Afrika
Kart over Republikken Sør-Afrika

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Republikken Sør-Afrika er et land i det sørlige Afrika som grenser til Botswana, Lesotho, Mosambik, Namibia, Swaziland og Zimbabwe. Teknologisk og økonomisk er landet et av de mest utviklede i Afrika, og politisk et av de mest innflytelsesrike.

Sør-Afrika er kjent for store innbyrdes motsetninger, både innen natur, økonomi, og i forhold mellom folkegrupper. Mest kommer motsetningene til syne i apartheid, Sør-Afrikas offisielle rasepolitikk gjennom nesten femti år, hvor det hvite mindretallet undertrykket det svarte flertallet. Samtidig er Sør-Afrika kjent for å løse disse problemene. Nelson Mandelas pragmatiske holdning bidro til å avsluttet apartheid på en fredelig måte.

Landet arrangerte verdensmesterskapet i fotball 2010.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas geografi

Sør-Afrika ligger på sørspissen av Afrika med en over 2500 kilometer lang kystlinje som strekker seg nordover langs Det indiske hav i øst og langs Atlanterhavet i vest. Det sørligste punktet er Kapp Agulhas (øst for det mer dramatiske og kjente Kapp det gode håp.) Sør-Afika har et flateareal på 1 219 912 km².

Hele innlandet ligger på mellom 900 og 2000 moh., og kalles for Highveld. Innlandet er stort sett tørt, og går fra ørken til semiørken. Langs kysten utenfor innlandet ligger nesten uavbrutte fjellkjeder. Høyest er disse i øst ved Drakensberg-platået som går fra Mpumelanga i nordøst ned mot sørspissen av Lesotho. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh. som ligger inne i Lesotho. Høyeste topp på sørafrikansk side er Njesuthi på 3446 moh.

Langs kysten utenfor denne fjellkjeden går en smal stripe med land som kalles Groot Randkant (afrikaans for Store Randkanten). Østkysten er svært frodig og mottar nok av regn. I nordøst er landet sub-tropisk. Vestkysten består stort sett av ørken og strekker seg oppover mot Namibia og Namibiørkenen. Sør-Afrika har ingen naturlige innsjøer. De fleste elvene går fra Drakensberg-fjellene, den lengste av disse Oranje på 1860 km renner ut i Atlanteren i vest, der den utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Den nestlengste elven er Limpopo på ca. 1600 km. Den renner fra vest til øst, utgjør en stund grensen mellom Sør-Afrika og Zimbabwe før den renner ut i Det indiske hav i Mosambik

Tilhørende Sør-Afrikas territorium er også en liten semiarktisk øygruppe i Sørishavet, Prince Edwardøyene, bestående av Marion (290 km²) og Prince Edwards øy (45 km²).

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er halvtørt i størstedelen av landet, men subtropisk langs østkysten. Iblant forekommer lengre tørkeperioder.

Mangel på store elver og innsjøer gjør at man må begrense anvendelsen av ferskvannet, og man har problemer med å få vannet til å strekke til. Alt vann i de store byene i Gauteng importeres for eksempel fra Lesotho, mange hundre kilometer unna. Andre miljøproblemer er vann- og luftforurensning og jorderosjon. 93 % av elektrisiteten fremstilles av fossilt brensel, 6 % av kjernekraft og 1 % av vannkraft.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Kart som viser befolkningstettheten i Sør-Afrika

██ <1 /km²

██ 1–3 /km²

██ 3–10 /km²

██ 10–30 /km²

██ 30–100 /km²

██ 100–300 /km²

██ 300–1000 /km²

██ 1000–3000 /km²

██ >3000 /km²

De mange migrasjonene som formet den moderne Regnbuenasjonen

Sør-Afrika har den mest sammensatte befolkningen av alle land i Afrika sør for Sahara. Ved siden av en rekke afrikanske stammer har flere hundre år med innvandring og slavehandel gitt landet en betydelig andel med tidligere europeere og asiater som bidrar til mangfoldet. Innslag av ikke svarte er særlig sterk i Western Cape der flertallet oppfatter seg som fargede, vanligvis med asiatiske forfedre. Landets historie og særlig apartheid har gitt en svært ulik fordeling av landes rikdommer, Sør-Afrika blir regnet som et av landene i verden med mest ulik fordeling av goder (Gini-koeffisient 65 (2009), andre mest ulik økonomi i verden).[1]

Folkegrupper[rediger | rediger kilde]

Siste folketelling i 2001 (neste folketelling vil holdes i 2011) viste at av landets 44,8 millioner innbyggere definerte 75 % seg som svarte, 14 % som hvite, 9 % som fargede og 3 % som indiske og asiatiske. Disse hovedgruppene er over hodet ikke homogene, men består av mange etniske og språklige grupperinger. De prosentvise forholdene mellom disse gruppene endrer seg også ganske fort, ettersom kategorien svarte er i stor vekst med en veldig ung befolkning, mens de hvite stadig minker, både på grunn av stadig minder barnekull, og også utvandring.

Kategorien svarte er den største og politisk dominerende befolkningsgruppen i dagens Sør-Afrika. Denne gruppen består av mange forskjellige bantutalende språkgrupper. Noen av disse er svært opptatt av sin etniske bakgrunn, andre er mer urbaniserte og opptatt av en felles sørafrikansk identitet. De største etniske gruppene her er zulu- og xhosa-folkene.

Kategorien hvite har to hovedgrupper; engelsk- og afrikaans-talende. Disse nedstammer hovedsakelig fra to forskjellige innvandringsbølger til landet, den første under den hollandske koloniepoken, den andre under den engelske. Innen disse gruppene er det en rekke indre motsetninger og etniske undergrupper. Innvandring fra andre europeiske land har foregått i mindre grad de siste 400 årene. Andelen hvite i befolkningen er avtagende på grunn av lav fødselsrate og emigrasjon.

Kategorien fargede er en blanding av flere forskjellige etniske grupper. De enten et resultat av en blanding av ulike raser eller representerer mer homogene etniske grupper som blant annet Kappmalayene og indere. Deres hovedspråk er afrikaans, og de utgjør majoriteten i Cape Town og Western Cape.

Kappmalayene (Cape Malays) er etterkommere etter slaver tatt hovedsakling fra Java i Indonesia. For det meste lever de i Cape Town og omfatter vel 160.000 personer. De har bevart sin islamske tro og har en egen kultur som har sitt sentrum i det malayske kvartalet i Cape Town. Kategorien indisk stammer i stor grad fra en indisk innvandringsbølge på slutten av 1800-tallet. Disse er særlig dominerende i områder rundt Durban og i Kwazulu-Natal, og også rundt Johannesburg. Den indiske befolkningen i Sør Afrika er en av de største indiske befolkningsgruppene i verden, utenom India. Det er også betydelige grupper av kinesiske sørafrikanere (ca. 100 000 stk.) og vietnamesiske sørafrikanere (ca. 50 000 stk.). I 2008 avgjorde Pretoria høyesterett at kinesiske sørafrikanere som ankom landet før 1994, skulle bli regnet som fargede. Dette gjelder rundt 12 000–15 000[2] etniske kinesiske innbyggere som ankom før 1994, ca. 3–5 % av den totale kinesiske befolkningen i landet, og som et resultat av denne klassifiseringen vil disse falle inn under regjeringens BEE-politikk.[3]

Det er en større flyktnings- og asylsøker-gruppe i landet. Ifølge World Refugee Survey 2008 gjaldt dette rundt 144 700 i 2007.[4] De største gruppene er folk fra Zimbabwe (48 400), Den demokratiske republikken Kongo (24 800) og Somalia (12 900).[4] Disse er for det meste bosatt i Johannesburg, Pretoria, Durban, Cape Town og Port Elizabeth.[4]

Språk[rediger | rediger kilde]

Kart som viser dominerende sørafrikanske språkgrupper.

██ Afrikaans

██ Engelsk

██ Ndebele

██ Xhosa

██ Zulu

██ Nordlig Sotho

██ Sotho

██ Tswana

██ Swazi

██ Venda

██ Tsonga

██ Ingen dominerende

Landet har i utgangspunktet elleve offisielle språk.[5] Engelsk og afrikaans var de to språkene som var anerkjent av apartheidstaten, og i tillegg kommer zulu, xhosa, ndebele, swazi, (som man også snakker i Swaziland) sør-sotho eller sesotho (som også snakkes i Lesotho,) nord-sotho eller sepedi, tswana, (som man også snakker i Botswana) venda og shangaan eller tsonga (som også snakkes i Mosambik). Av disse språkene tilhører engelsk og afrikaans den indoeuropeiske språkfamilien, mens resten er Nilo-sahariske bantuspråk. I praksis fungerer engelsk som viktigste administrative språk, supplert med et av de andre språkene, avhengig av hvilken sammenheng eller landsdel man befinner seg i. De fleste innbyggerne i landet er dermed tospråklige, og lærer både engelsk og et morsmål på skolen. De tre største språkgruppene er zulu, xhosa og afrikaans. Engelsken som snakkes i Sør-Afrika blir omtalt som sørafrikansk engelsk.

Sør Afrika har også en rekke «semi-offisielle» språk som også har en særegen stilling i grunnloven[5]. Herav er de viktigste forskjellige khoisan-språk; en rekke asiatiske språk som brukes for eksempel av Sør-Afrikas store indiske minoritet: Urdu, hindi tamil, arabisk og også en rekke europeiske språk som portugisisk, tysk og gresk. Hebraisk er også med i denne gruppen.

Ved siden av de offisielle og de halvoffisielle språkene har Sør-Afrika en rekke kreol- og blandingsspråk. I Soweto/Johannesburg snakkes det for eksempel et språk som ofte går under navnet isiCamtho eller tsotsitaal, og som er dominert av en forenklet zulu og xhosa, ispedd en rekke afrikaans og engelsk uttrykk og talemåter. Dette språket er omfattende og livskraftig, og er dominerende innen populærkulturen; musikk, filmer og ikke minst Sør-Afrikas mange såpeoperaer på TV. Et annet kreolspråk er det såkalte fanegalo, som først og fremst er i bruk i gruvene. Dette er en kombinasjon av sørafrikanske bantuspråk, blandet ut med afrikaans, portugisisk og også til dels swahili. Fanegalo er også i bruk i andre land i det sørlige Afrika, for eksempel i gruvesamfunnene i Zambia.

Religion[rediger | rediger kilde]

Ifølge den siste folketellingen i 2001 utgjorde kristne 79,7 % av befolkningen. Dette inkluderer medlemmer av Zion Christian Church 11,1 %, pinsevenner 8,2 %, romersk-katolske 7,1 %, metodister 6,8 %, nederlandske reformerte 6.7 %, den anglikanske kirke 3,8 %, og andre kristne 36 %. Islam utgjorde 1,5 % av befolkningen, hinduisme om lag 1,3 %, og jødedommen 0,2 %. 15,1 % hadde ingen religiøs tilknytning, 2,3 % tilhørte andre religioner og 1,4 % var uspesifiserte.[1][6][7]

African Indigenous-kirkene er den største av de kristne gruppene. Man antar at mange av de personene som ikke oppga noen tilknytning til noen organisert religion faller under tradisjonelle afrikanske religioner (TAR). Mange har en synkretisk religionsutøvelse påvirket av kristne dogmer og TAR.[8]

Det er ingen bevis for at islam var kjent for zuluene, swaziene eller xhosaene på østkysten før kolonitiden. Mange sørafrikanske muslimer blir beskrevet som fargede, spesielt gruppen av Kappmalayene i Western Cape provinsen. Andre er beskrevet som indere, eksempelvis i KwaZulu-Natal, blant annet når forfedre kom som handelsmenn fra Sør-Asia. Det anslås at islam er den raskest voksende religionen, [108] med seksdoblet antall svarte muslimer fra 12000 i 1991 til 74700 i 2004.[9]

Hinduismen dateres tilbake til den britiske kolonitiden primært men senere bølger med innvandrere fra India har bidratt til en betydelig hinduistisk befolkning. De fleste hinduer er etnisk sørasiatiske men det er mange som kommer fra blandet rase, samt mange regner også med at innsatsen til hinduistiske misjonærer som ISKCON har gitt utslag. Andre religioner i mindre tall er sikhismen, jainisme og bahai.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas historie

Sør-Afrika har en svært sammensatt, komplisert og blodig historie, preget av forskjellige folkegruppers migrasjoner og en derav følgende kamp for plass og økonomiske ressurser mellom ulike etniske og kulturelle grupper.

Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Noen av de eldste arkeologiske sporene i verden har blitt funnet i Sør-Afrika. Beinrester etter Australopithecus Africanus er rundt 2,5 millioner år gamle. Spor etter Homo sapiens er datert tilbake til 100 000 f.Kr. san-folket (tidligere kalt buskmenn) er den eldste fortsatt eksisterende folkegruppen i Sør-Afrika. San-folket var et jeger-samler-folk. Spor etter dem i form av hulemalerier er funnet over hele landet, de eldste datert tilbake til 20 000 år f.Kr. Noen få san holder fortsatt til i Kalahari-ørkenen. Senere skilte khoikhoi-folket (nedsettende kalt «hottentotter») seg ut fra san. Khoikhoi-folket var pastauralister, og holdt til i området rundt nåværende Cape Town og i Cape. De ble nesten utryddet av europeerne, men restene av dem ble inkorporert i den såkalte «fargede» befolkningen. Et ofte brukt fellesnavn for disse to folkegruppene er khoisan.

Bantu-talende folkegrupper kom inn i Sør Afrika nordfra ca. 500 år e.Kr. Bantuene var jernalderfolk som drev med kvegdrift og jordbruk, de var til å begynne med nomadiske men slo seg etterhvert ned. En sivilisasjons-topp oppsto ved Mapunguwe, helt nord i Sør-Afrika rundt 1300 e.Kr. hvor man har gjort funn av både ganske avanserte arkitektoniske strukturer, kinesiske handelsgjenstander og penger. Mest kjent er en forgylt nesehornsfigur. Mapunguwe-sivilisasjonen flyttet seg senere opp til Great Zimbabwe. Bantufolkene migrerte i flere puljer, og etter hvert befolket de store deler av Sør-Afrika. Den sist ankommende gruppen, nguni-gruppen, som også innbefatter zulu- og xhosa-folket kom helt ned mot Fish River, hvor de etterhvert traff på europere på vei østover.

Kolonitid[rediger | rediger kilde]

Jan van Riebeeck ankommer Kapp det gode håp. Maleri av Charles Davidson Bell.

Sør-Afrikas moderne historie startet i 1652, da det nederlandske ostindia-kompaniet grunnla en forsyningsstasjon for skip som dro mellom Europa og Asia ved Kapp det gode håp. Stasjonen utviklet seg snart til byen Kappstaden eller (Cape Town), og ekspanderte, og ble til kolonien Cape, som strakk seg lengre og lengre østover i landet. Khoi- og san-folket ble raskt enten utryddet eller assimilert blant europeernes slaver, som stort sett ble importert fra de asiatiske koloniene. Rundt 1700 rakk koloniene helt frem til Fish River, hvor de traff på bantutalende xhosaer på vei sørover. Krig om land og kveg oppsto, og varte i hvert fall de neste hundre årene. Da Storbritannia besatte Kappkolonien i 1806, oppsto det uro mellom administrasjonen og de hollandske settlerne (etter hvert kalt boere). Da England i 1833 forbød slaveri i sine kolonier, så boerne dette som en fornærmelse mot en gudegitt orden, store grupper av boerne migrerte derfor nordover gjennom ørkenen på jakt etter bedre land og for å grunnlegge en egen republikk. Denne utvandringen har siden blitt legendarisk i boernes nasjonsbygningsprosjekt under navnet Great Trek. Den mest kjente av Boerrepublikkene var Transvaal eller die Suid Afrikaanse Republiek, ZAR. Boerne traff på flere bantutalende folkegrupper, og konflikten mellom hvit og svart fortsatte.

Oppdagelsen av diamanter (1867) og gull (1886) i boerrepublikkene skapte velstand, og førte til massiv emigrasjon fra Europa, også nordmenn dro til Sør-Afrika.[10] Men rikdommen førte også til splid mellom boerne og de nye settlerne samtidig som britene gjorde flere forsøk på å annektere landet. Det hele kulminerte i to kriger: Transvaalkrigen, også kalt 1. boerkrig 1880-1881, hvor boerne beholdt retten til å styre i Transvaal. Den store boerkrigen 1899-1902 tapte imidlertid boerne. I årene etter den siste boerkrigen kom det til en gradvis forsoning mellom briter og boere og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika dannet som et selvstyrende dominion i det britiske samveldet. Dette forbedret imidlertid ikke forholdene for de svarte, som stadig ble mer undertrykket. I 1913 ble den såkalte landact innført, som forbød svarte jordeierskap utenfor noen små reservater. Disse reservatene ble under apartheidstaten gjort autonome, til såkalte Bantustans.

Apartheid-staten (1948–1990)[rediger | rediger kilde]

Se også: Apartheid

Etter at det boer-dominerte Nasjonalistpartiet tok regjeringsmakten i 1948 ble diskrimineringen av svarte og andre ikke-hvite systematisert og forsterket gjennom den såkalte apartheid-politikken, som i praksis innebar at den svarte majoriteten ble ekskludert fra alle politiske og økonomiske rettigheter. I 1961 ble Sør-Afrika republikk etter en folkeavstemning blant landets hvite innbyggere. De fleste svarte opposisjonspartier, blant andre ANC og PAC ble forbudt på begynnelsen av 1960-tallet og flesteparten av lederne deres fengslet. ANC og tilsvarende partier flyttet hovedkvarterene sine ut av landet. Heretter fulgte et tiår hvor all motstand mot regimet lå nede. På 70-tallet kom en ny og mye mer militant generasjon av apartheidmotstandere. Denne bevegelsen var ledet av den unge aktivisten Steve Biko, som ble drept av politiet i 1977. 16. juni 1976 startet et massivt opprør blant skolebarn i Johannesburg-townshipen Soweto. Heretter fulgte tiår med stadig eskalerende protestbølger, unntakstilstand og vold, inntil Nelson Mandela kom til makten i 1994.

Sør-Afrika hadde fra 1970-tallet og fremover et fåtall egenkonstruerte kjernefysiske våpen, men ødela dem frivillig og ratifiserte ikke-spredningsavtalen i 1991. Sør-Afrika er det eneste landet som har utviklet kjernefysiske våpen og så senere gitt avkall på dem.

Slutten på apartheid (1990–1994)[rediger | rediger kilde]

Nelson Mandela var Sør-Afrikas ledende forkjemper mot apartheid-systemet. Han ble landets første svarte president i 1994.

Krefter i den hvite mindretallsregjeringen begynte å innse i løpet av 80-tallet at apartheid måtte oppgis på sikt. Dette førte bl.a. til kontakter mellom Mandela og National Intelligence Service (NIS) fra 1985. I august 1989 trakk landets president Pieter Willem Botha seg, og Frederik Willem de Klerk som hadde blitt leder av partiet i februar, tok over. Etter økende press både innenlands og utenlands legaliserte F. W. de Klerk og den hvite regjeringen 2. februar 1990 de svarte opposisjonspartiene og friga fengslede politiske fanger. Dermed ble ANC, SACP, PAC, IFP og 31 andre organisasjoner lovlig. de Klerk argumenterte for at slike tiltak var nødvendige for at man kunne begynne med forhandlinger, som han anså som nøkkelen til fred. Nelson Mandela ble løslatt 11. februar 1990 fra Pollsmoor Prison i Paarl i en alder av 71, og holdt en tale til mange tusen tilhengere der han proklamerte at kampen mot apartheid måtte intensiveres og ikke ville bli enkel. Mandelas løslatelse ble sendt direkte på TV og radio over hele verden og ble ansett som vendepunktet i landets historie.

Forhandlingenen mellom alle partier for å forberede det første frie valget fant sted mellom desember 1992 og november 1993 med NP og ANC som hovedaktører. Ulike løsninger for overgangen til flertallsstyre ble diskutert, der de Klerk favoriserte en løsning med en koalisjonsregjering mellom NP og ANC i fem år før full demokrati, mens Mandela krevde en direkte overgang til demokratisk styre etter prinsippet én person én stemme. Den skjøre tilliten mellom partene og mellom de Klerk og Mandela ble hele tiden satt på prøve særlig gjennom terroraksjoner fra høyreorienterte hvite organisasjoner, men også væpnete aksjoner fra politiet. Volden fortsatte helt fram til noen dager før valget 26. april 1994, og så mange som 14 000 antas å ha blitt drept mellom 1990 og 1994, flere personer enn som ble drept under det hvite styret.[11]

I løpet av de fire dagene valglokalene var åpne, gikk over 19 millioner sørafrikanere til stemmeurnene. Dette tilsvarte rundt 91 % av alle stemmeberettigede. ANC vant valget med 62,6 % av stemmene, Nationalistpartiet ble nest størst med 20,4 %. For å kunne endre lover og regler uten støtte ville de trengt 66 % av stemmene.[11] Nelson Mandela ble landets første svarte president 9. mai 1994, de Klerk ble en av to visepresidenter og apartheidregimet var offisielt over. Landet fikk også ny grunnlov, nytt flagg og ny provinsiell inndeling.

Dagens Sør-Afrika (1994-)[rediger | rediger kilde]

Mandela trakk seg som president i 1999 og Thabo Mbeki ble innsatt som president, et embete han beholdt til september 2008 da han ble tvunget til å gå av til fordel for overganspresident (Kgalema Motlanthe). Han ble satt inn i påvente neste valg, som ble foretatt i april 2009. Jacob Zuma var på den tiden allerede partileder for ANC og designert presidentkandidat, og ble så valgt inn under parlamentsvalget i 2009.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas politiske system

Sør-Afrika er det eneste landet i verden som styres fra tre hovedsteder: I byen Cape Town ligger parlamentet og dermed den lovgivende makt, i Pretoria holder regjeringen til og dermed den utøvende makt og i Bloemfontein ligger høyesterett og dermed den dømmende makt. Dette bildet har imidlertid blitt forskjøvet de siste årene, da en ny høyesterett som kun tar seg av grunnlovsspørsmål, den såkalte konstitusjonelle rett (Constitutional Court), har fått sete i enda en by, Johannesburg.

Sør-Afrikas grunnlov ble vedtatt av Sør Afrikas parlament og undertegnet av president Nelson Mandela den 4. desember 1996.[12] I to år før dette gjaldt en overgangs-grunnlov, vedtatt i forhandlingene som førte frem til valget i 1994. Grunnloven regnes internasjonalt som veldig liberal, og inneholder blant annet en omfattende menneskerettighetserklæring som skal hindre diskriminering og overgrep.

Statsoverhode og regjering[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrikas regjering har sete i Union Buildings, Pretoria. Landets president er samtidig regjeringssjef og statsoverhode og velges av parlamentet. Grunnloven forhindrer en president å sitte mer enn to perioder. Nåværende president er Jacob Zuma fra ANC.

Parlament[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrika har et tokamret parlament som møtes hver sommer, fra oktober til mars. National Council of Provinces er et slags overhus, og består av 90 medlemmer, uavhengig av folketall har hver provins ti representanter hver. Nasjonalforsamlingen (National Assembly) er underhuset. Medlemmene teller mellom 350 og 400 medlemmer, og disse velges proposjonelt ut fra befolkningen, halvparten nasjonalt og halvparten fra provinsielle lister. Valg holdes hvert femte år samtidig for hvert kammer. Lederen av majoritetspartiet er også landets president.

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrikas politikk domineres i dag av ANC som har ledet frigjøringskampen og har ved alle fire valgene siden 1994 hatt resultater rundt en 2/3-dels flertall. Ved forrige valg i mai 2009 fikk den 65,9 % av stemmene i Nasjonalforsamlingen, to plasser mindre enn 2/3-dels flertall som ville gi makt til å endre grunnloven alene. ANC er i dag i praksis et veldig liberalt parti, men er også preget av en retorikk og arv fra antiapartheid-kampen da partiet lente seg mer i en sosialistisk retning. Det største opposisjonspartiet i dag er det liberale Democratic Alliance (DA) har klart å få omtrent halvparten av stemmen som ikke går til ANC, altså 16,7 % ved valget i 2009. Partiet har mest støtte i den hvite og «fargede» delen av befolkningen og har dermed også sin tyngdepunkt i Western Cape-provinsen. Denne delstaten er den eneste som ikke ledes av ANC. DAs profilerte formann Helen Zille er premierminister her.

Congress of the People (COPE) ble grunnlagt i 2008 av utbrytere fra ANC. ANCs interne behandling av overgangen fra president Mbeki til Zuma og stadige korrupsjonsaffærer ga grunnlag til det. Som nystartet parti ble den tredje størst med 7,4 %. Deretter kommer zulupartiet Inkatha Freedom Party som har mistet mye av sin betydning over de siste 15 år, også i sitt opprinnelige hovedområde KwaZulu-Natal. Den oppnådde 4,55 % i mai 2009. Independent Democrats, United Democratic Movement og Freedom Front Plus og African Christian Democratic Party har alle fått under 1 % av stemmene og har dermed ingen stor betydning. Ytterlige fem partier har tilsammen fått seks seter i Nasjonalforsamlingen. Boerregimets Nasjonalistpartiet har blitt del av ANC.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Sør-Afrikas provinser

Sør Afrika har 9 provinser. Disse ble etablert ved apartheidstatens fall i 1994. Før 1994 hadde Sør-Afrika fire provinser og en mengde mer eller mindre autonome reservater for svarte, såkalte bantustans.

De ni provinsene er igjen er inndelt i 52 distrikter (6 metropoliske og 46 distrikts-kommuner), der distriktskommunene enda en gang er inndelt i 231 lokale kommuner.

Sør-Afrikas ni provinser
Nr. Provins Tidligere Bantustan og/eller provins Hovedstad Areal (km²) Befolkning (2001)
1 Western Cape Kapprovinsen Cape Town 3&505&129370&129 370 3&506&4524335&4 524 335
2 Northern Cape Kapprovinsen Kimberley 3&505&361830&361 830 3&505&822726&822 726
3 Eastern Cape Kapprovinsen, Transkei, Ciskei Bisho 3&505&169580&169 580 3&506&6436761&6 436 761
4 KwaZulu-Natal Natal, KwaZulu Pietermaritzburg 3&504&92100&92 100 3&506&9426018&9 426 018
5 Free State Oranje Free State, QwaQwa, Bophutatswana Bloemfontein 3&505&129480&129 480 3&506&2706776&2 706 776
6 North West Transvaal, Cape, Bophuthatswana Mafikeng 3&505&116320&116 320 3&506&3669349&3 669 349
7 Gauteng Transvaal, Bophutatswana Johannesburg 3&504&17010&17 010 3&506&8837172&8 837 172
8 Mpumalanga Transvaal, KwaNdebele, KaNgwane, Bophuthatswana, Lebowa Nelspruit 3&504&79490&79 490 3&506&3122994&3 122 994
9 Limpopo Transvaal, Venda, Lebowa, Gazankulu Polokwane 3&505&123900&123 900 3&506&5273637&5 273 637

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrika er et mellominntektsland med rike naturressurser, velutviklet økonomi, lovgivning, kommunikasjonssektor, energiforsyning og transportsektor. Den sørafrikanske finanssektoren er velutviklet og børsen er den viktigste i Afrika, infrastrukturen i landet er moderne. Landets jevne økonomiske vekst har ført til økende behov for elekrisitet, mens kraftverkskapasiteten ikke har vært økt. Det har ført til en elektisitetskrise som fører til planlagte og uåplanlagte brudd i strømforsyningen over store deler av landet. Landets økonomiske sentrum er Gauteng provinsen med Johannesburg. Her bor 20% av landets befolkning som står for en tredjedel av landets verdiskapning, noe som tilsvarer ca. 10% av Afrikas totale verdiskapning.

Naturressurser[rediger | rediger kilde]

Økonomiens viktigste gren er fortsatt gruvedrift til utvinning av naturressursene. Landet har betydelige andeler av noen av verdens viktigste mineraler. Det er anslått at den har 88% all platinum på jorden, 80% av all mangan, 72% av krom, 40% av gull og 45% av vanadium (2007). Landet er en av de ledende produsenter av edelmetaller som gull og platinum, dessuten andre metaller og kull. Sør-Afrika er verdens fjerde største produsent av diamanter. Den var i 2007 verdens største produsent for aluminium-silikat, platinum, vanadium og vermikulitt og andre største produsent for gull, mangan, titanium og zirkonium. Gruvedriftsektoren er fortsatt landets største arbeidsgiver med 460.000 direkte ansatte og ytterlige 400.000 ansatte i avhenigige bedrifter.[13][14]

Fattigdom[rediger | rediger kilde]

Inntekter og formue er svært ulikt fordelt i Sør-Afrika. Sammen med blant annet Brasil og India har Sør-Afrika en av de største forskjellene mellom rik og fattig, i følge UNDP (se også Demografi). Store deler av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense, og arbeidsledigheten ligger på rundt 30 %. De fattige kommer nesten utelukkende fra de fargede og svarte befolkningsdelene som følge forfordeling av disse gruppene under apartheidstiden. Den høye andelen med HIV-infiserte(AIDS)syke har vært en tilleggsbelastning for landet i form av uførhet og behandlingskostnader. For å bedre svarte og fargedes vilkår fører regjeringen en politikk under navnet «Black Economic Empowerment» som gjør det enklere for disse å få utdannelse og arbeid. Politikken pålegger høyskoler og bedrifter å kvotere inn fargede etter et poengsystem.

Norges bistand[rediger | rediger kilde]

Norge har gitt bistand til den Sør-Afrikanske økonomien siden 1994. I 2006 var Norges økonomiske bistand 90 millioner kroner.[15]

Nøkkeltall[rediger | rediger kilde]

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP 255,0 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) 5,0 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Industriprod 5,1 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Konsumpriser 7,2 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Renter 3 mnd 10,80 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Børsindeks 1.jan-7.mai 2008 +10,1 % The Economist mai 2008
Arbeidsløshet 25,5 % Q3 2007, The Economist nov 2007
Handelsbalanse 12 mnd –11,0 mrd $ Sep 2007, The Economist nov 2007
Betalingsbalanse 12 mnd –17,4 mrd $ –6,3 % Q2 2007, The Economist nov 2007
Utviklingshjelp 0,70 mrd US$ 2005, UNDP Database
Budsjettbalanse 0,5 % 2007, The Economist nov 2007
BNP/innb 2009 (IMF) 16 700 US$ 2009, IMF

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager[rediger | rediger kilde]

Nasjonaldag: Frihetsdagen 27. april og 31. mai

Forskning[rediger | rediger kilde]

Mark Shuttleworth, første afrikaner i rommet

Flere viktige vitenskapelige og teknologiske bidrag har sin opprinnelse fra Sør-Afrika. Den første menneske-til-menneske-hjertetransplantasjonen ble utført av hjertekirurgen Christiaan Barnard ved Groote Schuur Hospital i desember 1967. Max Theiler utviklet en vaksine mot gulfeber, Allan McLeod Cormack var en pioneer innen computertomografi (CT), og Aaron Klug utviklet krystallografiske elektronmikroskopteknologi. Disse fremstegene ble alle anerkjent ved Noberlpriser. Sydney Brenner var den som sist mottok denne, i 2002, for hans pioneerarbeid innen molekylær biologi.

Mark Shuttleworth grunnla et tidlig internettsikkerhetsselskap, Thawte, som så ble kjøpt ut av det verdensledende VeriSign. Han er senere kjent som grunnlegger av Linux-varianten Ubuntu. Til tross for regjeringens arbeid for å oppmuntre til entreprenørskap innen bioteknologi, IT og andre høytekonologiske felt, har ingen banebrytende selskaper blitt grunnlagt i Sør-Afrika. Imidlertid er det et uttrykt mål fra regjeringens side at økonomien baseres mer på avansert teknologi, ettersom man har innsett at sørafrikanere ikke kan konkurrere med selskaper i Det fjerne østen innen produsering, og heller ikke kan basere seg på mineralinntekter i det uendelige.

Sør-Afrika har dyrket frem et spirende astronomifellesskap. Southern African Large Telescope, det største optiske teleskopet på den sørlige halvkule, er plassert her. Sør-Afrika holder med på bygningen av Karoo Array Telescope, som en del av Square Kilometer Array-prosjektet (SKA), hvor Sør-Afrika er finalist sammen Australia for å bli vert for prosjektet.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Analfabetisme: I 2003 var 17,6 % av den voksne befolkningen (15 år og eldre) analfabeter

Helse[rediger | rediger kilde]

AIDS er å anse som et stort helseproblem, særlig i den svarte befolkningen. Et anslag for 2001 kunne vise at nærmere 20 prosent av Sør-Afrikas samlede befolkning mellom 15 og 49 år var hiv-smittet.

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika. Ifølge FN-statistikk for tidsrommet 1998-2002 ligger Sør-Afrika på annen plass internasjonalt i kategoriene overfall og voldtekt.[16] Kriminalitet har ført til at den rikere delen av befolkningen i stor grad har flyttet inn i egne boligfelt beskyttet av elektriske gjerder og bom-kontrollerte innganger. Kriminalitet nevnes også svært ofte som motivasjon for fraflytting blant sørafrikanske emigranter. Turismen blir også helt klart negativt berørt av kriminaliteten i landet.[17]

Metropoliske områder og største byer[rediger | rediger kilde]

Største metropoliske områder i Sør-Afrika

Kode Rangering By Befolkning Provins Årlig vekstrate
GP - Gauteng Megalopolis 20 000 000 Gauteng 2.47%
JHB 1 Johannesburg 8 837 000 Gauteng 2.47%
CPT 2 Cape Town 3 653 000 Western Cape 1.43%
ETH 3 Durban 3 192 000 Kwazulu-Natal 1.36%
EKU 4 Germiston 2 724 229 Gauteng 1.36%
TSH 5 Pretoria 2 450 000 Gauteng 1.41%
NMA 6 Port Elizabeth 1 572 000 Eastern Cape 0.41%
JHB 7 Vereeniging 1 074 000 Gauteng 0.41%
EC125 8 East London 958 000 Eastern Cape 0.32%
FS172 9 Bloemfontein 752 906 Free State 0.21%
GT421 10 Vanderbijlpark 650 867 Gauteng 0.13%

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «CIA Factbook - South Africa section» (engelsk). Central Intelligence Agency, USA. Besøkt 18. mars 2010. 
  2. ^ «Chinese declared black». Salon. Besøkt 14. mars 2010. 
  3. ^ «We agree that you are black, South African court tells Chinese». The Times. Besøkt 14. mars 2010. 
  4. ^ a b c «World Refugee Survey 2008». U.S. Committee for Refugees and Immigrants. Besøkt 19. juni 2008. 
  5. ^ a b «Sør-Afrikas grunnlov» (engelsk). Sør-Afrikas regjering. 
  6. ^ a b «South Africa - Section I. Religious Demography». U.S. Department of State. Besøkt 15. juli 2006. 
  7. ^ For a discussion of Church membership statistics in South Africa please refer to Forster, D. "God's mission in our context, healing and transforming responses" in Forster, D and Bentley, W. Methodism in Southern Africa: A celebration of Wesleyan Mission. Kempton Park. AcadSA publishers (2008:97-98)
  8. ^ Department of State, USA.
  9. ^ «Muslims say their faith growing fast in Africa». 
  10. ^ Se f.eks. Ludvig Field
  11. ^ a b N. L. Clark & W. H. Worger, South Arfica, The Rise and Fall of Apartheid, 2004
  12. ^ «Sør-Afrikas grunnlov» (engelsk). Sør-Afrikas regjering. 
  13. ^ «South Africa Yearbook 2008/2009, Chapter 15 Mining, Energy and Geology» (engelsk). Republic of South Africa, Government Publication. Besøkt 15. april 2010. 
  14. ^ «southafrica.info: Mining and minerals in South Africa» (engelsk). International Marketing Council of South Africa (IMC). Besøkt 15. april 2010. 
  15. ^ «Utenriksdepatementet: Norsk bistand til Sør-Afrika» (norsk). Utenriksdepartementet. Besøkt 15. april 2010. 
  16. ^ «South African Crime Statistics» (engelsk). NationMaster. 
  17. ^ «kriminalitet ødelegger for Sør-Afrika» (norsk). DinSide. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]