Forsvaret
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Forsvaret er en samlebetegnelse på Norges forsvarsgrener: Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet. Forsvaret er organisert som en virksomhet, innenfor statsforvaltningen brukes benevnelsen etat. Forsvaret er Forsvarsdepartementets største underliggende etat. Etaten ledes av Forsvarssjefen med ansvar for det militære kommandoapparatet, de militære styrkene og støtten av disse.
1.oktober 2009 tiltrer generalløytnant Harald Sunde som ny forsvarssjef. Sunde tar over stafettpinnen etter general Sverre Diesen, som går av etter å ha oppnådd aldersgrensen. Diesen overtok som forsvarssjef 1. april 2005 etter general Sigurd Frisvold.
Norge bruker i 2009 1,90 prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvarsbudsjettet[1]. Dette er noe mindre enn Natos anbefalte 2 prosent, men er sammenlignbart med andre små vestlige land.
Innhold |
[rediger] Organisasjon
[rediger] Forsvarsgrener
Fra og med august 2009 vil hele ledelsesstrukturen i Forsvaret gjennomgå en forandring. Organisasjonsstrukturen vil da bestå av 21 driftsenheter som er direkte underlagt forsvarssjefen. Disse er:
[rediger] Forsvarssjefens direkte underlagte sjefer (FDUS)
- Sjef for Forsvarsstaben (FST)
- Sjef for Forsvarets operative hovedkvarter (FOH)
- Sjef for Etterretningstjenesten (ETJ)
- Generalinspektøren for Hæren (HÆR)
- Generalinspektøren for Sjøforsvaret (SJØ)
- Generalinspektøren for Luftforsvaret (LUFT)
- Generalinspektøren for Heimevernet (HV)
- Sjef for Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO)
- Sjef for Forsvarets sanitet (FSAN)
- Sjef for Forsvarets høgskole (FHS)
- Sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur (INI)
[rediger] og Etatens direkte underlagte sjefer (EDUS)
- Sjef for Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST)
- Sjef for Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon (FAKT)
- Sjef for Forsvarets regnskapsadministrasjon (FRA)
- Sjef for Forsvarets lønnsadministrasjon (FLA)
- Sjef for Forsvarets personelltjenester (FPT)
- Sjef for Vernepliktsverket (VPV)
- Sjef for Forsvarets mediesenter (FMS)
- Sjef for F, tidligere Forsvarets Forum (F)
- Sjef for Forsvarets Los-program (LOS)
- Sjef for Feltprestkorpset (FPK)
[rediger] Forsvarets oppdrag
Forsvaret skal bidra til å oppfylle Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske mål. Forsvarets oppgaver er delt inn i nasjonale oppgaver, oppgaver som løses i samarbeid med allierte og eventuelt andre samarbeidspartnere, og andre relevante oppgaver.
[rediger] Grunnloven
I følge Grunnlovens § 26 har Kongen rett til å kalle sammen tropper, begynne krig til landets forsvar samt slutte fred. Grunnloven setter også begrensning gjennom § 99 på bruk av militær makt mot norske borgere. Det nærmeste styresmaktene har vært å sette militære styrker inn mot norske borgere var under Menstadslaget i 1931, hvor det ble mobilisert et kompani fra Garden og fire marinefartøyer.
Alminnelig verneplikt for menn fastslått i § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven av 1953.
[rediger] Sivil kontroll
Prinsippet om sivil kontroll av forsvarsmakten er grunnleggende i Norge. Forsvarsministeren representerer den sivile politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.[2]
[rediger] Forsvarspolitiske mål
Forsvaret innrettes slik at det er et mest mulig relevant og effektivt verktøy til å nå Norges overordende sikkerhetspolitiske målsettinger. Forsvaret skal derfor, innenfor sitt ansvarsområde og gjennom et samarbeid med andre nasjoner, der dette er naturlig, kunne:
- Alene og sammen med allierte sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier samt bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.
- Gjennom deltakelse i flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag og internasjonalt forsvarssamarbeid, bidra til fred, stabilitet, håndhevelse av internasjonal rett og respekt for menneskerettighetene, samt forebygge bruk av makt fra stater og ikke-statlige aktører mot norsk og internasjonal sikkerhet.
- Sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til å møte ulike typer anslag og angrep for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet
- Bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvenser av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
[rediger] Historie
- Se utdypende artikkel: Norsk forsvarshistorie
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landet deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er da dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om de. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer. [3]
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV den 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christians hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Under sjuårskrigen (1756 til 1763) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet. De var grensevakter i hertugdømmene Slesvig og Holsten. Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 går omtrent 77 prosent av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret. Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.
I 1808 kom Norge i krig igjen. Danmark-Norge lå mellom Frankrike og Storbritannia i napoleonskrigene, og endte opp i krig på Napoleons side. Svenske styrker rykket inn i Østfold og Østerdalen, men en norsk hær under prins Kristian August drev dem tilbake. Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet. Norske skip langs kysten ble oppbragt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap. Av og til kunne norske skjærgårdsbåter med lette kanoner gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen. For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og galeiene ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for sjalupper opp til 60-70 fot og med et mannskap på 60-70 mann og en for joller på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning. Henrik Ibsens episke dikt Terje Vigen omhandler nøden i denne perioden.
I perioden fram til 1814 ble det bygget over femti av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret. Dette ansporet også norsk våpenindustri. Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert krutt.
Etter Napoleons katastrofale felttog i Russland i 1812 mistet han nær 400 000 mann. Året etter kom flere nederlag på slagmarken, og etter napoleonskrigenes slutt krevde den nye svenske kronprinsen Karl Johan Norge som krigserstatning. Et av punktene i fredsavtalen var at Norge skulle ha sitt eget forsvar. Dette hadde dog lav prioritet de første årene. Én grunn var at krigsfaren ble ansett for liten, og en annen grunn var at Stortinget fryktet at svenskekongen kunne bruke den norske militærmakten for å tvinge gjennom viljen sin.
Paragraf 109 i Grunnloven sier «Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.» I 1816 kom et utskrivningssystem som lignet det gamle, men man kunne kjøpe seg fri fra verneplikten. Denne siste retten hadde man fram til 1876. Hæren i 1814 var på 25 000 mann, hvorav 4 000 var vervet. I 1817 ble dette redusert til henholdsvis 12 000 og 2 000 mann. Denne styrken ble kalt linjen, og var den egentlige stående hæren. Linjen drev våpentrening, eksersis og tok i mot utskrevne rekrutter. Som et komplement fantes landvernet. Landvernet ble bare mobilisert hvis landet ble angrepet, men lå i motsetning til linjen 100 prosent under norske myndigheter. Landvernet ble ikke øvet i fredstid, og ordningen var sovende under mesteparten av 1800-tallet.
Den første norske generalstaben ble opprettet 22. mai 1814 og opprettholdt videre under hærordningsplanen av 1817. Etter unionen med Sverige ble generalstaben fram til 1853 ledet av generaladjutanten for Den norske armé. Senere overtok Armékommandoen. Generalstaben hadde senere en rekke forskjellige organisasjonsmønster. I 1940 opphørte generalstaben å eksistere. Senere overtok Forsvarets overkommando oppgavene.
I tiårene etter 1850 ble spørsmålet om Forsvarets, og spesielt Hærens, organisering en viktig sak i det norske politiske landskapet. De unionsvennlige ønsket å styrke linjen og øve den sammen med svenske styrker. Unionsmotstanderne var skeptiske til dette, og pekte på at linjehæren faktisk kunnet tas ut av landet hvis kongen ønsket det. I 1885 ble det avgjort at alle vernepliktige som ikke var sjøfarende skulle høre til linjen, landvernet eller landstormen. Samlet endte dette opp i en hær på nærmere 80 000 mann. Alle menn mellom 18 og 50 år var i tillegg pliktige til å forsvare landet i tilfelle krig. I 1897 gjaldt verneplikten også for Nord-Norge.
Det sjøforsvaret som var under norsk kontroll i 1814 var ti større havgående fartøyer og rundt 100 kanonbåter til bruk i kystnære farvann. Først sist på 1820-tallet ble det skaffet nye havgående fartøyer. Dette var fregatter med 50 kanoner og 350 manns besetning og korvetter med 20 kanoner og 150 manns besetning. I 1836 kom et vedtak om å bygge marinen videre ut.
Trusselbildet unionforsvaret var innrettet mot var et russisk angrep mot Sverige over Østersjøen. I et slikt tilfelle skulle det norske og svenske linjeforsvaret samles i Midt-Sverige for å slåss mot invasjonsstyrkene derifra. Denne tanken måtte forlates etter som ny marineteknologi gjorde det mulig å angripe alle kystområder. Den tenkte russiske trusselen førte også til en sterk fornorskningspolitikk i nordområdene.
I 1895 hadde forholdet mellom Sverige og Norge tilspisset seg etter at Stortinget i lengre tid hadde presset på for å få mer innflytelse over utenrikspolitikken. I juni 1905 brøt Norge ut av unionen, og mens det ble mobilisert styrker på begge sider ble det også ført forhandlinger om vilkårene for unionsoppløsning. Det kom aldri til kamp, da man kom til en minnelig ordning. Sverige krevde dog at Norge skulle bygge ned grensefestningene. Sverige som krigstrussel forsvant nærmest de første årene etter unionsoppløsning, men samtidig så rustet stormaktene på kontinentet opp, og en verdenskrig var i oppseiling. Norge valgte å holde seg nøytralt.
Den norske marinen ble i sin helhet mobilisert, sammen med noen kystbefestninger og elementer fra Hæren. Gjennom hele krigsforløpet holdt Norge en strengt nøytral linje, hvor Marinen tok hovedtyngden av håndheving på norsk territorium. Etter krigen var over var både personell og materiell i Marinen utslitt, og samtidig ble forsvaret som helhet i etterkrigstiden bygget ned. Samtidig kom en ny forsvarsgren til, etter som flyteknologien for alvor ble tatt i bruk. Først ble flyene disponert under Hæren flyvåpen og Marinens flyvåpen, men etter hvert ble det et felles Luftforsvar.
I 1933 ble invasjonsforsvaret bygget ned til en nøytralitetsvakt. Tanken var at man skulle bygge opp igjen Forsvaret om det kom tegn til krig i Europa. I andre halvdel av tiåret ble dette satt i gang, men man kom for sent i gang for å stå i mot den tyske invasjonen i 1940.
Det norske forsvaret ble nedkjempet i løpet av et par måneder i 1940, til tross for noe allierte forsterkninger. Landets politiske og militære ledelse flyktet til Storbritannia, og forsvaret ble gjenoppbygget der. Samtidig foregikk det militær motstandskamp, det meste under Milorg, i det okkuperte Norge. Når freden kom i 1945 ble norske styrker satt inn i Norge igjen, hovedsakelig for å avvæpne tyske soldater og sikre krigsfangene.
Etter krigen var forsvarsviljen stor, og «Aldri mer 9. april!» ble et slagord. Norge forlot sin nøytrale linje og søkte inn i den nyopprettede Nato-alliansen. Det norske forsvaret kom også mye tettere opp til USA, spesielt gjennom mottak av store mengder forsvarsmateriell gjennom Marshall-hjelpen. Den store militære trusselen var Sovjetunionen, og Norge fikk på nytt et invasjonsforsvar. Norske politikere måtte sjonglere forholdet til Sovjetunionen som nærmeste nabo sammen med forpliktelsene i Nato-samarbeidet. Blant annet valgte Norge å ikke ha utplassert atomvåpen på norsk jord, og å drive en basepolitikk som var innrettet på å ikke irritere sovjeterene. Begge deler var en belastning ovenfor landets allierte. En ny våpengren kom også til som følge av erfaringenen med motstandskampen, nemlig Heimevernet. Målet var å ha en raskt mobiliserbar styrke som skulle sikre viktige samfunnsfunksjoner samt mobiliseringen av Hæren.
Fram mot rundt 1970 var de tre sjefene i de tradisjonelle våpengrenene til stor grad enerådende innenfor sine fagfelt. På denne tiden ble de forskjellige stabene samlokalisert, også sammen med Forsvarsdepartementet, på Huseby ved Oslo. En sterkere politisk styring gjorde seg gjeldende, også etter at Forsvarsdepartementet av praktiske hensyn flyttet tilbake til Oslo igjen etter noen år.
Etter Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning rundt 1990 ble Forsvaret bygget kraftig ned. En ubalanse mellom mål og tildelte midler hadde blitt stadig tydeligere, og fra 1990-tallet ble antallet soldater betydelig redusert. På 1980-tallet hadde også en stor del av det gamle materiellet begynt å bli utslitt, og en modernisering fant sted. Tidlig på 2000-tallet ble også territorialansvaret overført fra Hæren til Heimevernet.
I etterkrigsårene har også Forsvaret hatt styrker utplassert i flere deler av verden, spesielt i FN-regi. Tysklandsbrigaden var norsk bidrag til okkupasjon av Tyskland. Senere deltok forsvaret i krigsoperasjoner, blant annet i Libanon, Bosnia og Afghanistan. Les mer om norske styrker i Afghanistan på Forsvarets hjemmeside.
[rediger] Norske styrker i utlandet
Norge har i dag (per august 2009) 479 norske soldater i internasjonale operasjoner. I tillegg er inntil 150 spesialsoldater stasjonert i den Afghanske hovedstaden, Kabul.
[rediger] Midt-Østen
- 12 observatører i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO).
- 5 offiserer i United Interim Force in Lebanon (UNIFIL).
- 6 observatører i Multinational Force and Observers (MFO) i Egypt.
[rediger] Afrika
- 23 observatører og offiserer i United Nations Mission in Sudan (UNMIS). Fra 1. august 2009 inngår også Forsvaret i operasjon Atalanta i Adenbukta utenfor Somalia.
[rediger] Europa
- 5 stabsoffiserer i NATO-hovedkvarteret i Bosnia.
- 8 stabsoffiserer i Kosovo Force (KFOR) og United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK).
- En norsk observatør for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i Georgia.
[rediger] Asia
- 15 offiserer ved ISAF-hovedkvarteret i Kabul, Afghanistan.
- 10 soldater ved det nasjonale støttelementet på flyplassen i Kabul, Afghanistan.
- 20 offiserer ved den norske kontingentstaben i Mazar-e Sharif, Afghanistan.
- 13 offiserer ved det ISAF-styrkenes nordområdekommando (RC-N) i Afghanistan.
- 87 soldater og offiserer i det nasjonale støttelementet i Mazar-e Sharif, Afghanistan
- 17 norske mentorer i OMLT-styrken som trener opp den afghanske hæren.
- 273 norske soldater og offiserer i stabiliseringsstyrken PRT/Meymaneh i Afghanistan.
- Inntil 150 spesialsoldater er for tiden i Kabul, Afghanistan.
Norske soldater er i Afghanistan gjennom Nato-ledede ISAF (International Security Assistance Force). Styrken ble opprettet 6. desember 2001 etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd. ISAF er i Afghanistan etter anmodning fra afghanske myndigheter, og er en stabiliserings- og sikkerhetsstyrke. Det betyr at de norske soldatene og deres kolleger er i Afghanistan for å hjelpe det afghanske folk, ikke for å styre dem. På sikt er målet at afghanske myndigheter og det afghanske folk selv skal ta ansvaret for egen sikkerhet og utvikling, slik at den internasjonale styrken kan reduseres - og til slutt trekkes helt ut. Etter årtier med krig har Afghanistan behov både for sivil og militær assistanse.
[rediger] Utrustning
Militær utrustning i Norge er stort sett fra andre vestlige land. Norges egen forsvarsindustri bidrar med enkelte nisjeprodukter, men de fleste anskaffelser går til utlandet, ofte med en gjenkjøpsavtale som betingelse. I etterkrigstiden har store mengder av materiellet kommet fra USA, fram til 1970-tallet enten gratis eller til redusert pris, som en del av Marshallhjelpen. Etter den kalde krigen opphørte har anskaffelsene dreiet seg om mindre mengder utrustning, men av høyere kvalitet.
Norsk utrustning er også tilpasset samarbeid med og etterforsyning fra Nato-styrker.
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) har ansvaret for alt materiellet i Forsvaret fra anskaffelse til avhending. Organisasjonen har rundt 6 500 medarbeidere, og finnes over hele landet. Den er en sammenslåing av flere individuelle forsyningsorganisasjoner, og ble etablert i 2000.
[rediger] Individuell utrustning
Fram til 2008 var standardgeværet på norsk side AG-3, men det er under utskifting med Heckler & Koch HK416. Samtidig skiftes maskinpistolen Heckler & Koch MP5 ut med Heckler & Koch MP7. Standard pistol er P80.
Fram til 1990-tallet brukte Forsvaret stort sett personlig utrustning etter eldre amerikansk modell. Et program kalt Soldat 2000 tok fram mer moderne alternativer, og i dag har de fleste norske soldater utdelt splintvest, stridsvest, hjelm i komposittmateriale, beskyttelsebriller, ullundertøy, termos og andre ting fra dette programmet. Alle soldater har arbeids- og feltuniform i den særegne norske kamuflasjen, i tillegg til annen vanlig utrustning.
[rediger] Tyngre våpen
De vanligste lags- og støttevåpnene inkluderer MG3 og M2 Browning maskingevær, panservernvåpen av ulike typer som TOW, Eryx og Carl Gustav RFK, skarpskyttervåpen av typen 12,7 mm MØR, Heckler & Koch HK417 og NM149.
Artilleristøtte besørges av M109 selvdrevet 155 mm felthaubits. Luftvern i felten er Robot 70 og på faste installasjoner NASAMS.
Norge er part i Minekonvensjonen, og bruker derfor ikke antipersonellminer.
[rediger] Kjøretøyer
Som administrative kjøretøyer bruker alle forsvarsgrenene varianter av Mercedes-Benz Geländewagen og Scania lastebiler, samt Hägglunds Bv206, firehjulinger og snøscootere i vanskelig terreng. En rekke forskjellige sivile kjøretøyer nyttes også i leire og ved installasjoner.
Av pansrede kjøretøyer er de viktigste stridsvognen Leopard 2A4NO og stormpanservognen CV9030N. Lettere pansrede kjøretøyer inkluderer M113, Sisu XA-serien og Iveco LMV.
[rediger] Fly
Luftforsvaret er satt opp med Lockheed Martin F-16 Fighting Falcon jagerfly, Lockheed C-130 Hercules transportfly og Lockheed P-3 Orion maritime patruljefly. Av helikoptere finnes Bell 412 lette transporthelikoptere samt Westland Sea King og Westland Lynx redningshelikoptere. Et lite antall Saab Safari treningsfly og Dassault DA-20 Jet Falcon brukes også.
[rediger] Fartøy
Sjøforsvaret er satt opp med fregatter i Fridtjof Nansen-klassen, hvorav de siste i klassen fremdeles er under bygging. Samtidig er også MTB-våpenet inne i innfasingen av nye fartøyer med Skjold-klassen.
Ubåtvåpenet er satt opp med ubåter av Ula-klassen.
I tillegg finnes en del støttefartøyer; for eksempel mineryddere i Oksøy-klassen og Alta-klassen.
[rediger] Innenrikspolitisk rolle
[rediger] Verneplikt
I Norge er alminnelig verneplikt for menn fastslått i Norges grunnlovs § 109, og det finnes mer detaljerte regler om verneplikten i vernepliktsloven 1953. Forsvarets organ for organisering av vernepliktsforvaltningen heter Vernepliktsverket, og deres arbeidsoppgaver inkluderer sesjon, fordeling, og innkalling til førstegangstjeneste og repetisjonstjeneste, rulleføring, mobilisering - kort sagt alt som har med verneplikt å gjøre.
I Norge inntrer alminnelig verneplikt det år man fyller 19 år, og varer ut det år man fyller 44 år. I krig eller når krig truer, kan det settes opp en krigsforsterkning som omfatter tjenestedyktige menn opp til 55 år.
I tillegg til militært tjenestepliktige, utskrives årlig omkring 1000 personer til pliktig tjeneste i Sivilforsvaret. Disse består hovedsakelig av menn som er fritatt for militær tjenesteplikt eller sivilt vernepliktige. I denne gruppen utskrevne inngår også en andel kvinner mellom 18 og 40 år.
Den tvungne militære verneplikten i Norge gjelder inntil videre bare menn, men fra 1985 ble det innført frivillig førstegangstjeneste for kvinner. Spørsmålet om også kvinner skal ha verneplikt er oppe til diskusjon. Forsvarssjefens militærfaglige utredning fra 2003 foreslo tvungen sesjonsplikt også for kvinner, men at avtjening av førstegangstjenesten fortsatt skulle være frivillig. Kvinner kan dog bli innkalt til avtjening av plikttjeneste i Sivilforsvaret [1]. Fra 2007 blir kvinner invitert til frivillig sesjon. I Jens Stoltenbergs andre regjering sitt «Forslag til endringer i vernepliktsloven» fra oktober 2008, ble det foreslått tvungen sesjonsplikt for kvinner. Spørsmålet er fortsatt uavklart.
[rediger] Utdanning i Forsvaret
Under verneplikten får alle innkalte en grunnleggende militær utdannelse. Vernepliktige kan i tillegg få utdannelse som utskrevet befal under førstegangstjenesten. Dette innebærer seks måneder utdanning og seks måneders praksis. Etter denne tjenesten kan man søke stilling som avdelingsbefal, og hvis man oppfyller visse andre krav kan man gå videre på Krigsskolen.
Ulike faggrupper har også mulighet for å bruke Forsvarets lærlingeordning. Høyere teknisk utdannelse på bachelornivå tilbys på Forsvarets ingeniørhøgskole.
Alle våpengrenene tilbyr befalsskole. Som regel innebærer dette ett år utdanning og ett år plikttjeneste.
Krigsskolene tilbyr høyere militær utdanning. Det finnes både tre- og fireårige løp, det korteste er fra de som fra før har befalsutdanning. Man får en bachelorgrad i militært lederskap eller militære studier etter endt utdanning.
Flymannskaper har grunnleggende befalsutdanning ved Luftforsvarets befalsskole, og grunnleggende flyverutdanning ved Luftforsvarets flygeskole. Etter dette går man gjennom et løp med utdannelse delvis ved Luftkrigsskolen og delvis flygerutdanning i USA.[4]
[rediger] Forsvaret og likestilling
Det er full yrkesmessig likestilling mellom menn og kvinner i Forsvaret.
Norge er ett av få land i den vestlige verden som tillater kvinner i alle former for stridende tjeneste.
Jenter i Forsvaret har samme tjeneste- og avansementsvilkår som menn. Det innebærer at de kan gjennomføre førstegangstjeneste, befalsskole samt krigsskole på lik linje med guttene.
Ingen kvinner har per 31. juli 2008 greid opptakskriteriene til spesialstyrkene.
Jenter er ikke pålagt allmenn verneplikt. Av den grunn må jenter som ønsker å gjennomføre førstegangstjeneste eller befalsskole underskrive på en villighetserklæring.
Etter at villighetserklæringen er underskrevet er jentene pålagt de samme rettighetene og plikter som mannlige vernepliktige. Det betyr dessuten at de må møte til eventuell repetisjonsøvelse samt mobilisering i krig.
Villighetserklæringen skal ikke bli underskrevet før innrykk finner sted. Den blir underskrevet senest tre måneder etter innrykk.
[rediger] Kilder
[rediger] Eksterne lenker
 |
Commons: Kategori:Military of Norway – bilder, video eller lyd |
- www.forsvaret.no / www.mil.no
- Forsvarsdepartementet
- Milforum
- Norske styrker i Afghanistan på Forsvarets hjemmeside
