Ringerike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°09′49″N 10°15′21″Ø

Ringerike

Våpen

Kart over Ringerike

Land Norge Norge
Fylke Buskerud
Status Kommune
Adm. senter Hønefoss
Areal
 – Totalt:
 – Land:
 – Vann:

3&503&1555.1&1 555,1 km²
3&503&1437.4&1 437,4 km²
3&502&117.7&117,7 km²
Befolkning 3&504&29 624&29 624[a]
Kommunenr. 0605
Målform Bokmål
Internettside www.ringerike.kommune.no
Politikk
Ordfører Kjell B. Hansen (AP) (2007)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Ringerike

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 
Ringerike rådhus fra 1962

Ringerike er en norsk kommune som ligger øst i Buskerud fylke og har sitt administrasjonssenter i Hønefoss. Kommunen grenser i nord til Sør-Aurdal og Søndre Land, i øst til Gran, Jevnaker, Lunner og Oslo, i sør til Bærum og Hole, og i vest til Modum, Krødsherad og Flå. Ringerike har dermed elleve nabokommuner. Kommunen hadde 29 531 innbyggere per oktober 2013.

Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen. Ringerike er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende.

Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap), og ble opprinnelig brukt om et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som Norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre.

Fakta[rediger | rediger kilde]

Hønefossen (8. juni 2005)

Ringerike kommune oppsto 1. januar 1964, etter en kommunesammenslåing mellom de tidligere kommunene Hole, Tyristrand, Hønefoss, Norderhov og Ådal. En mindre del av Flå kommune ble også tilført den nye storkommunen. Hole trakk seg imidlertid ut av storkommunen fra 1. januar 1977 og ble selvstendig kommune igjen.

Kommunen ligger ca. 50 km nordvest for hovedstaden Oslo og innbefatter ca. 1 552 km² landmasse. Talemålet i kommunen er normalt enten ringeriksmål, ådalsmål eller hønefossdialekt. Kommunen er blant de mellomstore bykommunene i Norge og den er største skognæringskommune, hvor næringslivet i stor grad tuftet på tømmerstokken. Det drives imidlertid også et betydelig jordbruk der. Industri-, handels- og servicevirksomhet er også økende.

Hønefoss fungerer som kommunesentrum og tettstedet fikk bystatus i 1852. Byen har per i dag ca. 13 500 innbyggere. Den er et viktig trafikk-knutepunkt for bil, tog og buss. Her møtes Riksvei E 16.svgEuropavei 16 (stamveien til Bergen gjennom Valdres), Rv7 (Hallingdal) og Rv35, Bergensbanen, Randsfjordbanen og Roalinjen.

Større tettsteder i kommunen er Tyristrand (Rv35), Sokna (Rv7), Hallingby (E16) og Nes i Ådal (E16).

Mindre tettsteder i kommunen er Ask (Rv35), Heradsbygda (Rv7), Nakkerud (Rv35), Haugsbygd (Fv 163) og Hen (E16).

Norges største sykkelritt, Ringerike Grand Prix, arrangeres årlig i dette området i den første halvdelen av juni.

Vennskapskommuner[rediger | rediger kilde]

Historie og kultur[rediger | rediger kilde]

Hringariki[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ringerike (landskap)

Hringariki eller Ringerike henspiller opprinnelig på et mye større geografisk område enn det som omfattes av den moderne kommunen Ringerike, nemlig det landskapsområdet som kalles Ringerike. Dette omfattet opprinnelig trolig området rundt Tyrifjorden. Senere også både Ringerike og Hole kommuner, samt i en periode deler av Modum, Sigdal og Krødsherad. Dette Ringerike skal ha vært en del av Hadafylke, som under tredelingstiden utgjorde en såkalt tridjung (tredjepart) av Oplandene. I dag blir imidlertid Ringerike som landskap gjerne definert som det geografiske området som omfattes av kommunene Ringerike og Hole i Buskerud fylke. Det å være ringeriking betyr altså at en kommer fra en av disse kommunene. Det er således forskjell på å bo på Ringerike (altså i det landskapet som defineres som Ringerike) og i Ringerike (i den kommunen som heter Ringerike).

Navnet Ringerike er satt sammen av de to ordene hringr (ring) og riki (rike eller landskap). Opprinnelsen skriver seg helt tilbake til de første navngitte kongene som bodde på Ringerike og så langt tilbake som Norgeshistorien er skrevet. Man tror at de første «ringerikingene» bosatte seg (i ring) rundt Tyrifjorden, og at dette kan ha med navnet å gjøre. De første faste bosettingene her går tilbake til år 3000-2000 f.Kr. Det er imidlertid uklart om Ringerike som sådan har vært et rike, i den betydning at folket som en gang i tiden bosatte seg her var å regne som et eget stammefolk med herredømme i området.

Alstadsteinen, som ble funnet på gården Nedre Alstad i Østre Toten, er en runestein der inskripsjonen Hringariki nevnes for første gang i skriflige kilder. Steinen, som også er dekorert i Ringeriksstil, en stilart man først oppdaget (ikke nødvendigvis oppsto) på Ringerike, som var i bruk i perioden 10001050, oppbevares ved Oldsaksamlingen i Oslo. Steinen har følgede inskripsjon: Jórunnr reisti stein þenna eptir «au-aun-» er hana [á]tti, ok fœrði af Hringaríki útan ór Ulfeyj[u]. Ok myndasteinn [mæt]ir þessi.

Terje Spurkland, som skrev boka «I begynnelsen var futhark», tolker dette slik: «Jorunn reiste denne stein til minne om ..., som var gift med henne, og hun førte den ut fra Ringerike, fra Ulvøy.» Ulvøya er forøvrig ei av øyene i Steinsfjorden. I følge Spurkland daterer innskriften på steinen seg til midten av 1000-tallet og er risset med en blanding av såkalte stuttruner og langkvistruner på rød ringerikssandstein.

Noen amatørhistorikere har en teori om at hringar og hadar var to gæliske (keltiske) stammer som ble fordrevet fra nåværende Sentralmassivet i Frankrike av romerne og som vandret opp gjennom Europa og til slutt bosatte seg og blandet seg med germanske stammer på Ringerike og Hadeland, ref. dyrking av den gæliske guden GranumGranvollen. Dette er det imidlertid langt igjen fra å bevise, så den offisielle versjonen står fortsatt trygt og fast.

Hønefoss[rediger | rediger kilde]

Hønefoss bru forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden i Hønefoss

Utdypende artikkel: Hønefoss

Byen Hønefoss er naturlig sentrum for kommunene Ringerike og Hole, samt store deler av Jevnaker. Byen ligger ved Hønefossen og er tuftet på sagbruksvirksomheten som oppsto langs fossen fra 1600-tallet og framover. Tanken om en by ved fossen ble lansert alt i 1839, men først i lov av 3. september 1851 ble det vedtatt at tettstedet skulle få bystatus. Offisielt ble Hønefoss by fra den 22. april i 1852, samtidig som byen ble utskilt som egen bykommune. Området hadde tidligere tilhørt Norderhov herredskommune, som etter utskillelsen omsluttet den nye bykommunen på alle kanter.

Både byen og fossen har fått navn etter den gamle storgården Hønen, men opprinnelsen til dette navnet har ingen ting med hønsefugler å gjøre. Betydningen er faktisk litt uklar, men man antar at det enten har med norrøn gudetro eller elvas topografi å gjøre.

Den opprinnelige bybebyggelsen blomstret til å begynne med opp på nordsiden av fossen, som i dag deler byen i to distinkte bydeler; Nordsiden og Sørsiden. På andre halvdel av av 1800-tallet var det flere branner i trehusbebyggelsen på Nordsiden, og i en storbrann i 1870 brant store deler av bebyggelsen til aske i en større bybrann. Dette førte til at det det ble vedtatt at byen for ettertid skulle utvikles på sørsiden av fossen.

Sørsiden er i dag den mest betydningsfulle delen av byen, som fortsatt bruker begrepene Nordsiden og Sørsiden som en naturlig del av områdebeskrivelsen for byen. Disse to bydelene har hvert sitt torv (Nordre torv og Søndre torv) og hver sin park (Nordre park og Søndre park). Hønefoss bru, som løper over nedre del av Hønefossen og i dagligtale helst kalles «bybrua», forbinder bydelene Nordsiden og Sørsiden.

Tusenårsstedet[rediger | rediger kilde]

Hringariki Kulturminnepark (Hringariki) er både Ringerike kommunes tusenårssted og Buskerud fylkes tusenårssted. Kulturminneparken er anlagt ved et stort gravfelt på Veien, like vest for Hønefoss.

Veien-feltet består av mer enn hundre gravhauger og flere hundre flatmarksgraver fra eldre jernalder (500 f.Kr.-550 e.Kr.), men det er også gjort betydelige funn fra bronsealder (1800-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Den eldste graven som er påvist stammer fra ca. 900 f.Kr. Det mest oppsiktsvekkende funnet arkeologene har gjort var imidlertid funnet av stolpehull etter et ca. 8 x 47 m stort langhus, som siden er datert til ca. år 50-70 e.Kr. Langhuset har blitt rekonstruert på nøyaktig samme sted det ble funnet og sto ferdig våren 2005.

Feltet, som har vært kjent siden 1700-tallet, har blitt utgravd flere ganger, sist i perioden 1992-2000. Det er gjort en rekke interessante funn der, blant annet ei komplett reisevekt (balansevekt) med vektlodd, leirkrukker fra eldre jernalder, gullsmykker, mynter og mye mer. De mange og rike funnene tyder på at det har vært drevet handel her gjennom flere århundrer. I tillegg til langhuset som har blitt rekonstruert, er det dessuten funnet stolpehull etter flere mindre langhus på feltet. Ale i tilknytning til det første funnet. Dateringer av disse forsterker inntrykket av stedets kontinuitet.

Andre kulturminner[rediger | rediger kilde]

StavhellaNorderhov inneholder et tjuetalls gravhauger og en rekke flatmarksgraver. Gravfeltet har aldri vært arkeologisk undersøkt
  • Galgefurua på Tanbergmoen står som et historisk vitnesbyrd over den tiden da det fortsatt var dødsstraff i Norge. Her ble den siste offentlige avrettetringen utført på Ringerike. Stedet rundt furua var tidligere også kjent som Jensebråten eksersérplass. Der holdt den 2. Akershusske Infanteribrigade til i nærmere 50 år, før den ble flyttet til Helgelandsmoen i 1868.
  • Sætrangfunnet er fra en dobbelgrav som ble oppdaget i 1834 og siden datert til ca. år 375 e. Kr. Tidligere sagfogd Hans. A. Ridder (1797–1865) kjøpte den ene av tre store jordhauger på gården Sætrang i Haugsbygd (tidl. Vangsfjerdingen), for å bruke den som fyllmasse på nabogården Krakstad. Haugen var ca. 20 meter i diameter og omkring 4 meter høy. Midt i haugen fant man et dobbelt gravkammer, som skulle vise seg å være svært rikt utstyrt. Deriblant 63,89 g gull i form av fem gullringer og ca. 900 perler av rav, glass og glassmosaikk, samt noen fragmenter og en sølvperle.
  • Oppenborgen er en befestning fra folkevandringstiden som består av to bygdeborger som ligger med 50-70 meters mellomrom, bare skilt av ei dyp kløft, inne på Oppenåsen, like ved den gamle ferdaveien oppover vestsiden av Ådalen. Borgene kalles Ormekula og Slotteberget, og har trolig sammenheng med Veien-feltet.
  • Gjermundbufunnet består egentlig av funn fra to gravhauger som ble oppdaget i 1943. Den ene var en rik høvdingegrav fra siste halvdel av 900-tallet, der det bl.a. ble funnet ei vikinghjelm, rester av ei brynje, et praktsverd og spillebrikker. Hjelmen er den eneste i sitt slag som er funnet i en vikinggrav i Norden.
  • Riddergården i Hønefoss er en løkkegård fra 1780-tallet. Den står den dag i dag. Det er alminnelig kjent at gården ble bygget av Fredrik Ridder (17561798), men på en av dørene står det Riddergaarden bygget anno domini 1732, derfor er det knyttet usikkerhet til når den egentlig ble oppført.Omvisning kan avtales i sommerhalvåret.
  • Kjerraten i Åsa er et kjært og kjent kulturminne fra perioden 18071850. Den ble i sin tid anlagt av Peder Anker (17491824) fra Bogstad, som eide store skogområder i området. Han trengte en løsning til å frakte tømmer fra Steinsfjorden i Åsa opp til Damtjern, for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget. Kjerraten besto av tolv vannhjul med kjetting mellom og hadde en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter. Det tok tre timer å frakte en tømmerstokk gjennom kjerraten, som hadde en kapasitet på ca. 240 stokker i døgnet. Det kostet i sin tid ca. 33 000 riksdaler å bygge anlegget, som var konstruert av den svenske ingeniøren Samuel Bagge.

Ringerikinger i kongesagaene[rediger | rediger kilde]

Kjente ringerikinger[rediger | rediger kilde]

Kirkehistorie[rediger | rediger kilde]

Når det første kirkebygget oppsto på Ringerike er det umulig å si noe sikkert om. Det er imidlertid grunn til å tro at Ringerike som sådan var tidlig ute. På den tiden fantes det ikke noen grenser mellom kommunene Hole og Ringerike, så man må se disse samlet. Iflg. Snorre og andre kongesagaer hadde tidlig kristne konger som Olav den hellige og Harald Hardråde nær tilknytning til dette distriktet. Man må derfor kunne anta at den første kirka kan ha eksistert her alt på 1000-tallet. Om den var et nytt kirkebygg eller et ombygget hedensk hov vet man heller ingen ting om. Det er imidlertid nærliggende å skimte til Norderhov som kirkens første arnested, både fordi denne kirken siden 1100-tallet åpenbart har vært den mest betydningsfulle, men også fordi det er funnet spor av et tidligere byggverk i tre på stedet. Det er dessuten kort vei til Stein gård i Hole, som sies å ha vært kongsgård siden Halvdan Svartes tid.

Ringerike prosti[rediger | rediger kilde]

Ringerike prosti ligger i dag under Tunsberg bispedømme, men slik har det ikke alltid vært. Det har tidligere ligget under både Hamar bispedømme og Oslo bispedømme. Jan Otto Myrseth ble i statsråd fredag den 17. desember 2004 utnevnt til ny prost i Ringerike prosti, der han ble innsatt søndag 24. april 2005. Han var tidligere sogneprest i Norderhov prestegjeld. I prostiet finner man en rekke kirkebygg, bygget i både stein og tre, og de eldste byggene stammer fra middelalderen.

Haug prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Haug prestegjeld ble opprettet 1. januar 1984. Kirka hadde egen prest i 1361, og Haug sogn omtales ofte i dokumenter fra middelalderen. Etter reformasjonen ble imidlertid Haug kirke anneks under Norderhov.

  • Haug kirke i Haugsbygd (tidl. Vangsfjerdingen) er ei langkirke i sandstein bygget omkring 1200. Det er den nest eldste av kirkene på Ringerike, men ikke like godt bevart som Norderhov kirke. Den er også mye mindre. Også denne kirken kan være anlagt på tidligere hedensk grunn, men dette vet man mindre om. Like ved ligger imidlertid flere gamle gravhauger. Kirka ble restaurert i bl.a. 1712 og 1878, og har plass for ca. 250 personer.
  • Ringkollen kapell er et lite rektangulært sportskapell i tre som sto ferdig i 1982. Kapellet, som står oppe på Ringkollen der den gamle Ringkollstua sto, ble tegnet av arkitekt Ivar Grev og har plass for ca. 100 personer. Det ble innviet 9. oktober 1982.
  • Ullerål kirke er et moderne kirkebygg i mur og tre påbegynt i 1984. Den ligger i et boligfelt like nord for Hønefoss sentrum og har plass for ca. 360 personer. Kirkeanlegget omfatter også egen barnehage, prestekontor og menighetssal. Kirka ble tegnet av arkitektene Arnfinn Sæther, Reidar Gythfeldt og Erik Karlsen. Andre byggetrinn sto ferdig i 2004.

Hole prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Hole prestegjeld ligger i Hole kommune og blir derfor ikke videre omtalt her.

Hønefoss prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Hønefoss prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. res. av 30. mai 1913, iverksatt fra 1. juli s.å. Tidligere var kirken anneks under Norderhov.

  • Hønefoss kirke var ei langkirke i tre fra 1862. Den ble tegnet av den kjente kirkearkitekten Christian Heinrich Grosch i begynnelsen av 1859. Innvielsen tok plass 10. desember 1862. I mange år var kirka hvitmalt, slik så mange kirker var i Norge en tid, men i 1998 ble den malt tilbake i sine originale farger. Kirka ble også restaurert i 1952 og har plass for ca. 350 personer. Kirka ble prostesete 1990. Kirka brant ned 26. januar 2010.

Norderhov prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Norderhov prestegjeld har trolig vær eget gjeld siden kirken ble bygget. Etter svartedauden i 1349 ble også Hole innlemmet som anneks under Norderhov. I 1560 ser man at presten i Norderhov fortsatt fikk tienden fra begge sognene. Hole ble imidlertid utskilt som eget prestegjeld igjen i tiden før år 1600, men anneksene i Lunder og Viker ble under Norderhov. Fram til 1857 omfattet prestegjeldet også Ådal, Hønefoss til 1913 og Haug til 1984. Fra 8. februar 1853 ble dessuten øvre og nedre Tunga, Tungeskoven og Roverud, som da lå Flå kommune, overført til tidligere Norderhov kommune etter et makeskifte mellom kommunene. Disse kom således inn under Lunder kirke da Hole ble eget gjeld.

  • Norderhov kirke ble bygget i ca. år 1170 og ligger ved Hønen i Norderhov, like sør for Hønefoss. Det er den eldste og mest betydningsfulle av kirkene på Ringerike. Kirka er bygget av lokal sandstein og kalkstein og framstår som korskirke, etter en betydelig ombygging i 1881/1882. Den står trolig på et gammelt hedensk hov, noe også navnet indikerer. Anna Colbjørnsdatter var nært knyttet til Norderhov kirke, der ektemannen Jonas Ramus ble prest i 1690 og virket til 1717. Da overtok sønnen Daniel Ramus som sogneprest til Norderhov. Kirka har plass for ca. 550 personer og var fram til 1990 også prostesete.
    • Ask kapell er en liten langkirke av laftet tømmer fra 1936. Kapellet har plass for ca. 150 personer og var tegnet av arkitekt L. W. Wilhelmsen. Grunnen ble avstått av godseier Løvenskiold på Ask.
  • Tyristrand kirke er en langkirke i laftet tømmer fra 1857. Opprinnelig var den anneks under Hole kirke, men fra 1984 ble det tillagt Norderhov prestegjeld. Anetavlen ble malt av Adolph Tidemand i 1875. Kirka har plass for ca. 300 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch.
  • Lunder kirke på Sokna er ei korskirke i laftet tømmer, kledd med utvendig staffpanel. Den ble innviet 14. februar 1706 under navnet «Vor Frelsers Kircke». Mot slutten av 1750-tallet ble den imidlertid revet og satt opp igjen på et nytt kirkested, der den fortsatt står. Innvielsen etter flyttingen skjedde den 23. september 1761, etter at kirken også var utbygget. Den har blitt restaurert flere ganger siden, bl.a. på 1880-tallet og i 19221924. Kirka var i sin tid anneks under Hole kirke og har plass for ca. 300 personer.
  • Veme kirke er ei vakker lita langkirke i rød teglstein fra 1893. Den ble tegnet av arkitekt J. O. Hjorth og innviet 6. desember 1893. Kirka sorterer under Lunder kirke på Sokna og har plass for ca. 200 personer. Restaurert i 1968 og opprinnelig tegnet av arkitekt Bjarne Kvoslef.

Ådal prestegjeld[rediger | rediger kilde]

Ådal prestegjeld ble eget prestegjeld ved kgl. resolusjon i 1857, utskilt fra Norderhov, med Viker kirke som hovedkirke. Bare Viker kirke omtales i skriftlige kilder fra middelalderen, men før reformasjonen hørte Viker til Nes anneks, som da lå under Hole prestegjeld. I dag er det imidlertid Hval kirke på Hallingby som er hovedkirke i gjeldet.

  • Viker kirke i Vestre Ådal er den eldste trekirka på Ringerike. Det er ei langkirke bygget i laftet tømmer og den sto ferdig i 1702. Det finnes også referanser til ei tidligere kirke der, blant annet fra et gammelt diplom fra 1462 (D.N.V. 610). Det var nok ei stavkirke. Viker kirke var i sin tid anneks under Hole kirke, men den ble hovedkirke da Aadalen Prestegjæld kom i stand fra 2. februar 1857. Kirka har plass til ca. 150 personer.
  • Hval kirke i Ytre Ådal (Hallingby) er ei oktogonformet sentralkirke i laftet tømmer fra 1862. Den har plass for ca. 250 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Altertavllen er en kopi av Adolph Tidemands «Oppstandelsen» fra 1879, gitt i gave til kirka i 1890. og var klar til innvielsen. På gården Hval sto det tidligere ei lita stavkirke, men sporene etter denne er borte for lengst. Stavkirken på Hval blir imidlertid omtalt i 1744 av sorenskriver Palludan, og må trolig vært reist på 1200-tallet.
  • Nes kirke på Nes i Ådal er ei oktogonformet sentralkirke i laftet tømmer fra 1860. Opprinnelig var den ei annekskirke til Viker kirke, som ble hovedkirke i Ådal på den tiden. Kirka har plass for ca. 250 personer og ble tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch, viss tegninger også ble benyttet til byggingen av Hval kirke et par år senere.

Andre kirkebygg[rediger | rediger kilde]

Natur, geologi, geografi og topografi[rediger | rediger kilde]

Natur[rediger | rediger kilde]

Ringerike er et svært mangfoldig naturhistorisk område. Karakteristisk for distriktet er langstrakte skogkledde åser med innslag av større innsjøer. Mot sør er området relativt avslepet, og det finnes store jordbruksområder som består av løsmasser avsatt under siste istid. Mot nord hever landskapet seg med to korte fjellkjeder og får innslag av daler.

Verneområder[rediger | rediger kilde]

I kommunen finner man flere verneområder, både naturminner, landskapsvernområder og naturreservater, herunder også internasjonalt verna våtmarksområder.

Naturreservater med ramsarstatus[rediger | rediger kilde]
Storelva, Synneren (kroksjø) og Nordfjorden med Holleia i bakgrunnen

Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem er et ramsarområde som har fem naturreservater med ramsarstatus. Området består ellers av Nordfjorden og Steinsfjorden i Tyrifjorden, samt bekker og elver som drenerer til disse fjordarmene. Naturreservatene er områder med unik flora og fauna. Tre av reservatene er meandersjøer i ulike stadier av gjengroing, mens de to siste er deltaområder. Tilsammen dekker reservatene et område på 323 hektar.

Naturreservater[rediger | rediger kilde]
Landskapsvernområder[rediger | rediger kilde]
Naturminnevern[rediger | rediger kilde]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Ringerikes geologi er bygget opp av grunnfjell fra Jordens urtid, skifer, kalkstein og sandstein fra kambrosilur, vulkaner og lava fra karbon og løsmasser fra istiden.

Geologien og topografien ble skapt av et tropisk hav, supervulkaner og lavastrømmer. Berggrunnen er rik på fossiler fra kambrosilur. Funn av fossile urfisker fra dette området var viktige forståelsen av livetsutvikling på Jorden på 1900-tallet.[1] Området rundt Steinsfjorden er det stedet i Norge som har flest freda lokaliteter på grunn av sin unike geologi. Åsene rundt fjordarmen består av skråstilte sedimentære kambrosilurske bergarter som forvitrer lett. Dette gir åsene en karakteristisk form, der østsiden følger den opprinnelige havoverflaten, mens vestsiden, som peker opp, ble revet bort av isens skuringer.

Topografi[rediger | rediger kilde]

Det sies at Ringerike er som et stykke Norge i miniatyr. Her finner man bl.a. Tyrifjorden med all sin prakt, men også snaufjell, åskammer, store skoger, kulturlandskap, innsjøer, småvann, elver og bekkefar. Området tilhører den nordlige delen av Oslofeltet og er representert ved den opptil 1 500 meter tykke ringerikssandsteinen som ble avsatt i midten av silurtiden.

Ringerike har en mangfoldig topografi som består av koller og åser dekket av store skogsstrekninger. Høyfjellene på Vestlandet begynner også i dette området, med snaufjell som Ådalsfjellene og Norefjell (Krødsherad). I de lavereliggende strøkene mot sør ligger Nord-Europas største løssmasseavsetninger fra istiden. Avsetningene fra da Norge var dekket av is. Disse ble vasket ut i havet og lar seg spore fra Eggemoens morenegrus til Steinsslettas leiravsetninger. Løsmassene som ble tilbake danner jordbruksarealene i Ringerike. Sperillen og Tyrifjorden er blant de største innsjøene i landet. Storelva, en av Norges mest vannrike elvestrekninger, har gjennom årtusener byttet løp, der den snor seg gjennom landskapet ned mot Tyrifjorden. Gamle elvesvinger ligger i dag som kroksjøer og er nå våtmarksområder. Karakteristisk og unikt for Ringerike er brekkåslandskapet i og rundt Tyrifjorden. De består av kalkstein (som er dannet av rester etter sjødyr som levde i havet under kambrosilur). Brekkåsene har gjerne en trekantet form. De er langstrakte, men smale og gjerne relativt høye.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Ringerike kommune ligger sørøst i Buskerud fylke. Kommunen strekker seg fra Oslomarka i sørøst til åsene mot nedre Hallingdal i nordvest, og til like nord for Nes i Ådal mot nord. I øst grenser kommunen mot Nordmarka, der Ringkollen og Gyrihaugen er kjente landemerker. I sør omfatter kommunen deler av Steinsfjorden og Nordfjorden (begge inngår i Tyrifjorden) og store landområder i Holleia ned mot Drolsum i Modum.

Haugsbygd, Åsa og Krokskogen[rediger | rediger kilde]

Utsikt over Ringerike fra Bølgen i Haugsbygd

Øst for Hønefoss stiger landskapet gjennom Haugsbygd, der utsikten over Ringerike til tider er storslått langs riksveien. Fra Klekken går det bomvei (selvbetent) op til det populære frilufts- og rekreasjonsområdet Ringkollen i Nordmarka, der Ringkolltoppen (701 moh.) og Gyrihaugen (682 moh.) gir folk et storslått utsyn mot Tyrifjorden og Holleia. Litt lenger inn på Krokskogen ligger også Oppkuven (704 moh.), den høyeste toppen på ringerikssiden og de nest høyeste i hele Nordmarka.

Ringkolltraktene er et yndet og vakkert turområde, sommer som vinter. Der finner man oppmerkede turstier og skiløyper i fleng, skitrekk, hoppbakke, kafé og et lite sportskapell, som også holder kafé når det ikke brukes til kirkelig aktivitet. Den vakre innsjøen Øyangen ligger også i dette området, men sine mange øyer og tettvokste granskog rundt. Innsjøen er en populær bade- og fiskeplass om sommeren, der man kan få både abbor, ørret og røye. Isfiske er også populært vinterstid. Til Ringkollen og Øyangen går det bilvei (bomvei) fra Klekken i Haugsbygd, dit man kommer via riksvei 241 fra Norderhov eller Jevnaker, eller via fylkesvei 163 fra Hønefoss.

Via Hønen i Norderhov eller Sundvollen i Hole kan man ta seg inn til Åsa, der det går bilvei opp til Damtjern, der man kan parkere og ta seg videre til fots, på sykkel eller på ski vinterstid. Sommerstid tar også noen turen opp til fots via enten Kjerratstien eller Mørkgonga, men dette er en heller strabasiøs tur i et meget spesielt terreng. Kjerratstien går fra Åsa, langs de gamle vannhjulene og opp til Damtjern. Mørkgonga ble naturreservat i 2001 og turen går fra Steinsfjorden opp gjennom en bratt fjellkløft (Mørkgonga) til Migartjern på Krokskogen.

Åsbygda og Eggemoen[rediger | rediger kilde]

Fra Hønefoss går også veien til JevnakerHadeland via fylkesvei 163 til Klekken og riksvei 241 gjennom Haugsbygd og Åsbygda, som ligger i åssiden opp mot Nordmarka. Fra sør kan en også ta av fra E16 ved Norderhov og kjøre riksvei 241 via Klekken til Jevnaker. Landskapet gjennom Åsbygda er prega av mindre gårdbruk og spredte privatboliger. Utsikten over fjellområdene på Ringerike er kanskje den aller beste gjennom deler av denne bygda.

Fra Hønefoss kan man også kjøre til Jevnaker via riksvei 35 over Eggemoen, ei furubevokst moreneslette sør for Randsfjorden. Eggemoen ble dannet av brekanten da isen trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 9 800 år siden. Avstanden fra er ca. 12 km. Eggemoen henger sammen med Bergermoen i nord og er faktisk Norges største sammenhengende isrand (deltaavsetning), og Norges største sand og grusforekomst. Øst og sør for Eggemoen og vest og sør for Åsbygda/Haugsbygd renner Randselva i en ravine ned mot Hvalsmoen og videre til Hønefoss, der den møter Ådalselva og danner Storelva. Randselva er kjent for sitt gode sportsfiske etter storørret. Det har vært tatt ørret der på stang som veier mer enn 13 kg.

Ådal og Ådalsfjella[rediger | rediger kilde]

Utsyn mot Ådalsfjellene fra Soknedalen

Kjører man E16 nordover fra Hønefoss kjører man langs Begnavassdraget opp mot tettstedet Nes i Ådal, først via Nymoen og tettstedet Hallingby og litt lenger nord Ringmoen og innsjøen Sperillen, som er nest største innsjø i distriktet. Øst for Sperillen ligger et åsdrag som kalles Fjorda, på grensen mellom Buskerud og Oppland. Der finner man en rekke småvann som er forbundet gjennom små kanaler. Området er et meget populært frilufts- og rekreasjonsområde sommerstid, og mange tar med kano, kart og kompass for å utforske det spennende landskapet. Man kan også ta seg opp til Sperillen via fylkesveien på vestsiden av Ådalselva. Denne strekningen er preget av jordbruksområder, med småbruk og mellomstore gårdsbruk. Langs med elva er det en rekke populære fiskeplasser.

Vest for Speillen stiger Ådalsfjellene bratt. Både Vikerfjell og Høgfjell er populære og naturskjønne fjellområdeer sommer som vinter. Opprinnelig er Vikerfjell navnet på et fjellområde sør for Svarttjernskollen, men i dag brukes navnet om hele det området som egentlig heter Ådalsfjella, fra Høgfjell i sør til Treknatten (1 101 moh.) i nord. Den høyeste fjelltoppen på Vikerfjell og i Ringerike heter Gyranfisen (1 127 moh.). Området har en rekke merkede løyper. Ved Ringerudsetra er det en mindre slalåmbakke med heis, der velforeningen selger kart over området hvor løypenettet er inntegnet. Fjellet strekker seg inn mot Vidalen og Vassfaret i nord og over mot Strømsoddbygda nord for Sokna i vest. Elvestrekningen fra Sperillen ned mot Hønefoss kalles forøvrig Ådalselva og er en yndet elvestrekning for sportsfiskere, og da spesielt fluefiske etter ørret.

Soknedalen[rediger | rediger kilde]

Utsyn mot Norefjell fra Soknedalen

Kjører man Rv7 ut av Hønefoss nordvestover kommer man til slutt til Bergen via Hallingdal, men først etter å ha passert gjennom Soknedalen, og i det fjerne kan man se Norefjell. I bunnen av dalen renner elva Sogna ned mot Tyrifjorden, og langs denne lille elva finnes en rekke populære badeplasser.

Ytre Soknedalen[rediger | rediger kilde]

Den mest populære badeplassen (lokalt kjent som Heiernstranda) ligger ovenfor Heiernfossen ved Sandaker, som ligger kloss inntil riksveien like vest for Hønefoss. Der er det et yrende badeliv gjennom hele sommeren. Sør for elva ligger det vakre og naturskjønne høydedraget Holleia, med alle sine koller, småvann og kulturminner. Der kan man fortsatt finne spor etter gruvedriften etter nikkel på 1700-tallet. Langs veien videre opp dalen ligger en rekke små bondegårder, og landskapet består for det meste av barskog og dyrket mark. På veien passerer man småsteder som Heggen, Veme og Jonsrud før man kommer til Bårnås og snart Sokna, 23 km vest-nordvest for Hønefoss. Der deler dalføret seg i tre retninger, et som følger riksvei 7 og to som fører inn i skogsbygder.

Brekkebygda[rediger | rediger kilde]

Vest for Strømsoddbygda ligger Brekkebygda, som man også når via avkjøring ved Sokna. Nederst ved Torevannet dannes den lille elva Verkenselva, som renner sammen med Sogna ved Sokna. Begge er en del av Rudsvassdraget og Soknavassdraget. Førstnevnte omfatter også vannene Langvannet og Breivannet, samt Setertjern, Nordtjern og Vettertjern og elvene mellom, fra og med Gjuvdammen. Dette er et populært område for både jakt og fiske. Ørret på omring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik, karrus og røye der. I 2003 ble det for eksempel tatt en ørret i garn på 3,7 kg i Torevannet. I 2005 ble Haverstingen naturreservat opprettet. Bergensbanen går gjennom denne bygda, før den går inn i Haverstingtunnelen og kommer ut igjen ved Ørgenvika i Krødsherad.

Strømsoddbygda[rediger | rediger kilde]

Fra Sokna kan man ta seg med bil opp mot Strømsoddbygda, som på folkemunne lokalt også kalles «tyttebærbygda». Om man har vært der på høstparten forstår man hvorfor. De store furukledte moene strekker seg inn mot Sognevannet, der elva Sogna begynner. Nord i vannet finnes en badeplass (Understryk). Vannet er ikke lenger regulert. Øst for Strømsoddbygda ligger Ådalsfjellene, med blant annet Tjuvenborgen og Hestebrenna vest i Høgfjell. Drar man videre innover kommer man til en rekke flotte vann, og ender til sist opp ved foten av Bukollen (1 121 moh.) inn mot det mektige Vassfaret. Det er mulig å kjøre bil (bomvei) videre over Vidalen og ned til sørenden av Hedalen, noen kilometer ovenfor Nes i Ådal. Gjennom Vidalen går «den gamle kongeveien», og der renner den lille grenseelva Vidøla – fra gammelt av kjent som «den hellige Vidøla». Dit dro folk for å «vie seg til Herren», altså døpe seg (i Vidøla). I tidligere tider, da det fortsatt bodde folk der, skal det ha stått ei lite kirke i Vidalen, som det fortsatt finnes spor etter. Sagnet sier også det er nedgravd en stor sølvskatt langs den gamle kongeveien gjennom Vidalen.

Tyrifjorden og Holleia[rediger | rediger kilde]

Kjører man Rv. 35 sørvestover ut av Hønefoss kommer man til Hokksund via steder som Ask, Tyristrand og Nakkerud i Ringerike, og Drolsum, Vikersund, Geithus og Åmot i Modum. Ved Ask, like utenfor Hønefoss, når man de nordligste områdene ved Tyrifjorden. Denne fjordarmen heter egentlig Nordfjorden, men navnet er ikke mye brukt lokalt. I nordenden av denne fjordarmen renner Sogna og Storelva ut, henholdsvis ved Ask og Averøya/Onsaker. Mellom disse to elvene ligger en av Norges flotteste innenlands sandstrender, kjent som Røssholmstranda. Der yrer det av badeliv gjennom hele sommeren. Den offentlige badeplassen er svært langgrunn, så spesielt godt egnet for folk med småbarn. På hver side av dette strandområdet ligger to meget viktige naturvernområder, kalt Karlsrudtangen og Averøya. Dette er unike våtmarksområder for vadefugler under trekket vår og høst. Langs veien videre sørover mot Hokksund finner man en rekke flotte badeplasser langs med fjorden, som dessuten er svært populær blant sportsfiskere. Her finnes en rekke fiskeslag, og kjempegjedder og storørret er ikke uvanlig å få på kroken. Norgesrekorden (garn) for gjedde (19,6 kg) er forresten fra Synneren, som ligger like ved Røssholmstranda. Synneren er ei bakevje (kroksjø) langs Storelva mellom Ask og Helgelandsmoen.

Langs høyre side av Rv. 35 ligger høydedraget Holleia. Det er et yndet friluftsområde sommer som vinter. Et av de mest populære områdene er ved innsjøen Aklangen, som man kan ta seg opp til via bomvei fra Ask. Ved innsjøen finnes flotte badeplasser. Holleia består av vill natur og gamle setrer og setervolder, og strekker seg fra Vikersundtraktene over mot Krøderen i Krødsherad og Sokna i Soknedalen. Fra toppene inne på Holleia kan man skue over store deler av Ringerike i alle retninger.

Klima[rediger | rediger kilde]

Ringerike har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintre, varme sommere og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Høyfjellsområdene har alpint klima. Normalverdier for Hønefoss i perioden 1961-1990 er gitt i tabellen nedenfor.

Normaler for Hønefoss (90 moh.)[2] Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Temperaturnormal (°C) −7,5 −6,5 −1,2 4,5 11,0 15,0 16,5 15,0 10,8 5,0 −1,2 −5,0 4,7
Nedbør (mm) 42 32 37 33 51 65 73 77 73 78 64 65 670

Demografi[rediger | rediger kilde]

Pr. 1. januar 2004 hadde kommunen 28 060 innbyggere, hvorav 21,2 % var barn og unge under 17 år. Ca. 13 500 av disse bor enten i eller i umiddelbar nærhet av Hønefoss. Andel eldre over 80 år var 5,4 % og andelen av innvandrere 5 %, hvorav 3,3 % med ikke-vestlig bakgrunn. Barnehagedekningen var pr. 2002 54,2 % for gruppen 1–5 år. Kommunens frie inntekter pr. innbygger var samme år kr. 22 901,00.

Kommunen hadde pr. 4. kvartal 2004 69 % sysselsatte i alderen 16–74 år, hvorav 3 % i primærnæring, 25,2 % i sekundærnæring og 71,8 % i tertiærnæring. 31,6 % var ansatt i offentlig forvaltning. Gjennomsnittlig brutto arbeidsinntekt pr. innbygger over 17 år var kr. 251 700,00 i 2002, hvorav 317 000,00 for menn og 190 100,00 for kvinner. Kommunen er selv den største arbeidsgiveren i kommunen, med ca. 2 200 ansatte fordelt på ca. 1 650 årsverk.

Ringerike kommune hadde pr desember 2012 2,6 % arbeidsledighet, noe over gjennomsnittet for Buskerud, som var på 2,1 %.[3]

Av kommunens befolkning bor kun 0,9 % i blokk/bygård, 61 % bor i bolig bygd etter 1961, og 75,5 % av husholdningene disponerer bil.

Omsorgsområder[rediger | rediger kilde]

Kommunen er inndelt i 7 omsorgsområder, som alle tilbyr hjemmebaserte tjenester innenfor sitt området og boliger for syke, funksjons- og psykisk utviklingshemmede. Kommunen har 11 kommunale og 6 private barnehager, samt 1 statlig barnehage ved Ringerike sykehus. Kommunen har dessuten 20 kommunale barne- og ungdomsskoler.

  1. Heradsbygda omsorgsområde
  2. Hov omsorgsområde
  3. Hvelven omsorgsområde
  4. Hønefoss omsorgsområde
  5. Nes omsorgsområde
  6. Sokna omsorgsområde
  7. Tyristrand omsorgsområde

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Ringerike er Buskeruds største jord- og skogbrukskommune. Viktigste industrigrener er treforedling (Norske Skog Follum og Huhtamaki), betongproduksjon (Spenncon og Unicon), mekaniske verksteder og produksjon av kart og geodata (Kartverket).

Forsvaret[rediger | rediger kilde]

Den militære tilstedeværelsen på Ringerike forsvant med omorganiseringen av forsvaret på begynnelsen av 2000-tallet, etter mer enn 100 år. Tidligere var det militærleirer ved Helgelandsmoen leir (fra 1868), Hvalsmoen leir (fra 1893) og Eggemoen leir (fra 1951). Før dette var Jensebråten på Tanbergmoen eksersérplass for 2. Akershusske Infanteribrigade i nærmere 50 år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johan Kiær. 1924. The Downtonian Fauna of Norway. 1. Anaspida. Norske Vidensk Academien Skrifter.
  2. ^ eklima.no
  3. ^ Elin Harstad Iversen (01.12.2012). Lavere ledighet. Ringerikes Blad. Besøkt 01.12.2012.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ringerike – bilder, video eller lyd

Historie[rediger | rediger kilde]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Kommunalt og fylkeskommunalt[rediger | rediger kilde]

Kultur m.m.[rediger | rediger kilde]

Natur[rediger | rediger kilde]

Nyhetsmedier[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]