Oslo domkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′45,203″N 10°44′46,0254″Ø

Oslo domkirke
Oslo domkirke
Sted Oslo
Bispedømme Oslo bispedømme
Prosti Oslo domprosti
Sogn Sentrum og St. Hanshaugen
Byggeår 1694–1697
Endringer Hovedreparasjon på midten av 1770-tallet
1848–1850 ved Alexis de Chateauneuf
1948–1950 ved Arnstein Arneberg
Omfattende restaurering 2006–2010 ved Marianne Gulliksen
Viet til Vår frelser
Kirkegård Nedlagt i 1808
Arkitektur
Periode Barokk
Arkitekt Muligens ingeniøroffiser Anthony Coucheron eller Jørgen Wiggers
Tårn Aksialt plassert vesttårn
Kirkerommet
Prekestol Utført av en nederlandsk mester på slutten av 1600-tallet
Døpefont Utført av Torsten Ottersen Hoff eller Lars Sivertsen i 1721. Dåpsfat i sølv fra Hellig Trefoldigheds kirke
Alter Utført av den samme som står bak prekestolen samt Lars Sivertsen
Plasser Ca. 900
Diverse Sakristi fra 1699
Takmalerier av Hugo Lous Mohr
Glassmalerier av Emanuel Vigeland, Borgar Hauglid og fra St. Ouen-kirken i Rouen
Sølvskulpturen «L'ultima Cena» av Arrigo Minerbi
«Maria med barnet» av Turid Angell Eng
Bronserelieffer på inngangsdøren av Dagfin Werenskiold
Tre orgeler av Ryde & Berg Orgelbyggeri hvorav hovedorgelet har fasade av Lambert Daniel Kastens. Kororgelet har fasade av Ulf Oldæus
Korstoler av Ulf Oldæus
Wikimedia Commons Oslo domkirke på Commons

Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke ved Stortorvet i Oslo sentrum. Den sto ferdig i 1697, er hovedkirke for Oslo bispedømme og menighetskirke for Oslo domkirkes menighet. Samtidig er kirken landets rikskirke, og benyttes av kongehuset og staten ved offisielle begivenheter som vielser og gravferder.

Kirken skiftet navn fra Vår Frelsers kirke til Oslo domkirke i anledning Oslo bys 900-årsjubileum i 1950.[1][2]

Den nåværende kirken er den tredje domkirken i Oslos historie. Kirkebygget ble reist som erstatning for Hellig Trefoldigheds kirke, som i sin tid hadde erstattet St. Hallvards domkirke. Oslo domkirke er delvis bygget av materialer fra de tidligere kirkene.

Oslo domkirke har gjennomgått omfattende endringer opp gjennom årene. De viktigste er ombyggingen på 1850-tallet, foretatt under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf med Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder, og Arnstein Arnebergs restaurering frem mot 900-års jubileet i 1950.

Domkirken har hatt en lang rekke markante prester og organister gjennom tidene; enkelte av dem virket i kirken i en menneskealder og satte sitt preg på menigheten. To av dem er det reist minnesmerker over i parken utenfor; Wilhelm Andreas Wexels, som var prest i kirken fra 1819 til han døde i 1866, og Ludvig Mathias Lindeman, som var organist og kantor frem til sin død i 1887 – til sammen 47 år.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

De tidligere kirkene[rediger | rediger kilde]

«Djevelen fra Oslo», relieff fra Hallvardskatedralen murt inn i dagens Oslo domkirke.

Den første domkirken i Oslo var Hallvardskatedralen, eller St. Hallvards domkirke, ved Oslo torg i Gamlebyen. Den ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og senere utvidet flere ganger i gotikk. I nesten 500 år var dette den viktigste kirken i byen. Ruinen inngår i Ruinparken i Gamlebyen. Ruinparken strakte seg imidlertid opprinnelig lengre sydover, og den sydlige delen av Hallvardskatedralen ligger nå under et betonglokk anlagt i forbindelse med utvidelsen av Bispegatas østre forlengelse på 1960-tallet.

I 1624 brant Oslo, og kong Christian IV bestemte at byen skulle flyttes til vestsiden av Bjørvika, slik at den kunne komme under bedre beskyttelse fra Akershus festning. Hallvardskatedralen var relativt uskadd og måtte ennå noen tid gjøre nytte for bybefolkningen i det nye Christiania. I 1632 satte man så i gang med å reise en ny kirke ved torget, Christiania torv, i den nye byen. Hellig Trefoldigheds kirke fikk overhvelvet kirkerom over en plan formet som et gresk kors.

Denne byens andre domkirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. De militære myndighetene forlangte den imidlertid revet, fordi den lå for nær Akershus festning. Da byens voller ble nedlagt på samme tid, ble det besluttet å bygge byens tredje domkirke utenfor byen.[3][4]

Planleggingen av Vår Frelsers kirke[rediger | rediger kilde]

Planleggingen av den nåværende domkirken, Vår Frelsers kirke, kom sakte i gang på rundt 1690. Det var knapphet på penger til finansieringen.[5] 30. januar 1692 ble det nedsatt et utvalg med mandat å forberede bygging av ny domkirke i byen. Utvalget besto av Henrik Adeler, som var amtmann i Bratsberg, og generalveimester Anders Boyesen.[5] Hva disse to måtte ha foretatt seg, har imidlertid ikke satt noen spor.

Byens borgermester Johan Pedersen Bergmann tok så saken i egne hender og satte i gang en pengeinnsamling ved å sende rundt gavebøker til borgerne i byen. I tillegg måtte alle kirker i landet gi sin del.[5][6] Dette monnet ikke, så Bergmann måtte reise til København, hvor han var i flere måneder for å overtale kongen til å yte tilskudd til prosjektet, noe som til slutt lyktes.[6]

Etter at man hadde fått anvist tomten, ser det ikke ut til at noe skjedde før visestattholder Just Høeg skrev til stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve i april 1693 og tilbød seg å overta og stå for byggearbeidet. [6] Høeg mente han kunne klare å reise grunnmuren og noe av veggen med det beløpet han hadde til rådighet, men betvilte at summen ville rekke til innredning eller glassarbeider. Høeg hadde en del materialer fra Hellig Trefoldighetskirke, men i rede penger hadde han kun 5 500 riksdaler. Til sammenligning kostet det 39 336 riksdaler å reise sistnevnte kirke i 1630-årene.[7]

I 1694 sendte Høeg tegninger av den nye kirken til kongen i København for godkjennelse. De ble returnert med en usignert bedømmelse, som muligens er skrevet av den norske generalbyggmesteren Lambert van Haven.[7][8] Tegningene er utført i Christiania, men det fremgår ikke hvem som har stått for dem. Arno Berg nevner flere mulige kandidater i sin bok Vår Frelsers kirke, blant annet Jørgen Wiggers, Anthony Coucheron, overkonduktør Johan Stokhoff og generalkvartermester Storm.[9] Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan ha vært den som sto bak.[10] Han døde imidlertid i 1689.

Det ble inngått kontrakter med byens murermestere, og etter hvert kom byggearbeidet i gang. Det meste av håndlanger- og dagarbeidet ble utført av kvinner. Dette fremgår av kirkevergens bygningsregnskaper.[11]

Kirkebygningen[rediger | rediger kilde]

Domkirken slik den så ut før ombyggingen på 1850-tallet. Tegning av Gerhard Schøning (1722–1780)

Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Grunnsteinen ble lagt ned av visestattholder Just Høeg i 1694.

I tillegg til at man hadde lite penger, var det knapphet på byggematerialer. Man benyttet derfor stein fra restene av Hellig Trefoldigheds kirke og antakelig også fra Hallvardskatedralen. Kirken ble enklere utført enn disse to. Ytterveggene ble murt som kistemur med en kjerne av grov stein og mørtel mellom regelmessig murverk i fasaden og interiøret. Det ytre murverket var etter ordre fra myndighetene i København murt av «Leydenske mopper» fra Nederland, som ble regnet for mest værbestandig. 142 000 «mopper» ankom fra Leiden høsten 1694.[12] Denne typen teglstein fikk på grunn av leirens beskaffenhet og brenningsprosessen overveiende gule løpersider og røde koppsider (kortsider). Med datidens vanlige kryssforband fikk murverket vekselvis røde og gule skifteganger. Stripeeffekten er fremdeles tydelig på det originale murverker, nå umalt. Dette «stripete» utseendet ble høyt verdsatt i samtiden, for stripene ble fremhevet med rød og gul kalkmaling på nesten alle murhus - også på murverk av ensfarget tegl.[13] Grunnmuren ble malt blå.[14]

Grunnplanen var i latinsk korsform. Tårnet var lavere enn slik det framstår i dag og ble avsluttet med et pyramideformet tak. (Se Gerhard Schønings tegning av kirken.) Innvendig fikk kirken et flattrykt tønnehvelv i grå-sort.

Kirken ble innviet 7. november 1697 av biskop Hans Rosing, selv om den på langt nær fremsto som ferdig. I ministerialboken er det ført inn følgende:[15]

Sitat ”A 1697, d. 7. Novembr., som Var Søndagen efter Alle Helgens dag, blev Christianiæ Kirche indviet af Biscopen Dr. Hans Rossing, ofverværende hans høje Er. Hr. Christian Güldenløve og hans høibaarne Gemahl freüchen Charlotte Amalia, og een meget folcherig og stor forsamling af Geistlige og Verdslige, og blev samme Kirche efter Kongl. Ma. C. 5. allernaadigste Villie og Befaling Kaldet ”Vor Frelsers Kirche.” Sitat

I forbindelse med at kirken ble ferdigstilt i 1720-årene, ble taket dekorert innvendig med skymalerier. Disse ble dekket over med perlegrått allerede i 1775.

Nordre sakristi[rediger | rediger kilde]

Takmaleri fra ca. 1720 i sakristiet. Motivet viser kardinaldyden Justitia (rettferdigheten)

I 1699 ble det nordre sakristiet bygget på etter initiativ av Christian Muus.[16] Muus var på dette tidspunkt stiftsprost i Christiania.[17] Sakristiet ble brukt av domkapitlets administrasjon. I det murte trappehuset er monogrammene til Frederik IV og Gyldenløve murt inn sammen med årstallet 1696, selv om tilbygget altså ble reist først tre år senere.[16] Frederik IVs monogram sammen med årstallet 1696 rimer heller ikke, ettersom han først ble konge i 1699.

Innvendig har sakristiet fortsatt opprinnelige takmalerier med skyformasjoner. Disse er fra rundt 1720 og er sannsynligvis malt av Claus Scavenius. På skyformasjonene er det malt figurer som viser fire av kardinaldydene: «Justitia», «Prudentia», «Fides» og «Spes». På veggene henger en stor samling bispeportretter.[18]

Glassmalerier[rediger | rediger kilde]

Domkirken har glassmalerier fra forskjellige epoker, av ulike kunstnere og plassert både i selve kirkebygningen og i kapellet, som ble reist av Arnstein Arneberg.

Glassmaleriene i koret er av Emanuel Vigeland og var en gave til kirken i 1910. Flere kjente personer i samtiden var med på å bekoste dem, blant annet Haakon VII og dronning Maud.[19] De syv glassmaleriene har motiver som går fra venstre mot høyre. På det første er en fremstilling av Jesu fødsel, og det siste viser hans gjenkomst.

Også glassmaleriet ved siden av kororgelet er av Vigeland, dette er fra 1916 og viser Jesus som 12-åring i tempelet.[20]

I tverrskipene er det 16 glassmalerier av Borgar Hauglid, utført i såkalt grisaille – gråtoner. Motivene er fra Jesu liv.[21] Hauglids glassmalerier kom til kirken i 1952 og var en gave fra kommandør John A. Gade. De var ment som et minne over de falne under andre verdenskrig.[21]

Arno Berg nevner også to glassmalerier av Jones & Willis, som ble satt opp i korgavlen i 1903 og som hadde korsfestelsen og oppstandelsen som motiv.[22] Disse ble dekket til under Arnstein Arnebergs restaurering på 1950-tallet og avdekket igjen ved siste restaurering 2006–2010.[23]

Også glassmaleriene i kapellet var en gave fra kommandør Gade.[24] De er opprinnelig fra 1400-tallet og har hørt til St. Ouen-kirken i Rouen. Denne kirken ble bombet under andre verdenskrig, og et av glassmaleriene derfra ble solgt til William Randolph Hearst.[25] Etter Hearsts død ble det solgt på auksjon til kommandør Gade, som gav det til Oslo domkirke. Det opprinnelige glassmaleriet ble delt opp i tre motiver, og det er satt inn inskripsjoner til minne om blant annet Gade. Et av vinduene er tilegnet kronprinsesse Märtha.[24]

Inventar[rediger | rediger kilde]

Prekestolen kom til kirken samtidig med altertavlen i 1699 og er utført av samme kunstnere.
Døren opp til prekestolen har en innskrift skrevet av Christian Muus, som var domkirkens første stiftsprost. I innskriften sammenligner han prekestolen med Sions berg og presten med en fredsengel.[26]
Altertavlen i barokk kom på plass i kirken i 1699. Den er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner og avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen.

Domkirkens barokkinventar med altertavle og prekestol kom på plass i kirken allerede i 1699. Begge er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner som reiste fra oppdraget før det var fullført. Både altertavlen og prekestolen ble derfor ferdigstilt i akantusstil av norske treskjærere under ledelse av Lars Sivertsen.

Altertavlen[rediger | rediger kilde]

Altertavlen er utført i to deler; nattverden som motiv nederst og Kristus på korset med Maria og Johannes over. Helt øverst på toppen står den seirende Kristus.

Nattverden er tredimensjonal, med Jesus og apostlene samlet rundt bordet. Jesus sitter på langsiden bakerst og på hver side av han sitter fire disipler, et par av de andre sitter ved bordendene. Nærmest Jesus på venstre side sitter Johannes, han har lent seg så langt inn mot han at han dekker hele brystet. På den siden av langbordet som vender mot beskueren sitter Judas på høyre side.

Både disiplene og Jesus er kledd i grønne og brune kapper pyntet med kraver og belter som er forgylt.

På det dekkede bordet er det 12 tallerkener i gull samt to lysestaker med lys som er tent. Vinkalken står like til høyre for Jesus. Midt på bordet ligger påskelammet på et ovalt fat og på duken ligger brød. Over selve bordet henger en lysekrone med levende lys.

Scenen viser Jesus mens han hever den høyre hånden sin og etter de forferdede ansiktsuttrykkene til disiplene å dømme kan det tenkes at motivet er fra det øyeblikket han sier: «En av dere skal forråde meg». Den eneste av disiplene som er fremstilt helt uanfektet er Judas. Han sitter med ryggen til Jesus og med pengepungen i hånden.

I korsfestelsesscenen over står Maria til venstre og ser opp på Jesus som henger på korset. Hun holder hendene som i bønn. På den andre siden av korset står Johannes, han ser mot Maria.

Tavlen er smykket med to par utskårne forgylte vinger. De som er montert utenfor nattverdsscenen er formet som blomstrende akantusranker, disse fletter seg inn i hverandre. På utsiden av korsfestelsesscenen er utskjæringene utformet som vinranker med drueklaser og blader.

Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen, gav 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.[27]

Altertavlen er utført i skåret, bemalt og forgylt tre og måler 828 cm x 557 cm x 150 cm.[15] Tavlen og de enkelte elementene den består av, har blitt endret flere ganger i årenes løp. Den har blitt utsatt for stor slitasje blant annet som følge av flere flyttinger. Den sto i domkirken i årene 1700-1850, så ble den lagret først på kirkeloftet og så på brannvaktens loft frem til 1901. Fra 1901 til 1903 var den stilt ut på Norsk Folkemuseums kulturhistoriske utstilling for deretter å bli utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo frem til 1925. Da ble den overført til Prestenes kirke - dagens Majorstuen kirke - hvor den sto til 1944. Fra 1944 var den lagret i Tingelstad kirke inntil den kom tilbake til Oslo domkirke for godt i 1950.[15]

Kunstneren som utførte altertavlen, har gitt personene som fremstilles et sydlandsk utseende og store neser. Dette har senere blitt endret slik at disiplene ikke lenger har krumme neser, men ser nordiske ut.[note 1][15]

Prekestolen[rediger | rediger kilde]

Døpefonten fra 1721. I gulvet slangen som tråkkes på under dåpen.

Prekestolen har rike utskjæringer med engler og akantus. Den har oppgang og himling og følgende mål; høyde ca. 120 cm, diameter 188 cm og høyden på akantusfeltet er 85 cm. Oppgangen måler 120 cm x 250 cm. Himlingens diameter utgjør 270 cm. Prekestolen er utført i bemalt og forgylt tre.[15]

Over himlingen på prekestolen sees kong Christian Vs monogram. Dette er en kopi; originalen eies av Folkemuseet.[26] På en stolpe bak stedet presten står under prekenen, henger et timeglass med fire sylindre. Den viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.[27]

I fronten er det montert en plakett hvor det er skrevet: «Når himmel og jord og alt forgår, Gudsord og løfte til evig står.»[26] Prekestolen var en gave til kirken fra madam Roll og Zacharias Gran.[15]

Døpefonten[rediger | rediger kilde]

Det er noe uklart om kirken hadde døpefont de første årene. Dagens font kom til kirken på 1720-tallet og var en gave fra rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rasch. Fonten er i akantusbarokk, utført i tre som er forgylt og malt. Den er datert til 1721 og måler 91 x 63/79 cm.[15]

Det hersker usikkerhet rundt hvem som har utført døpefonten. På domkirkens hjemmeside fremgår det at den er laget av Torsten Ottersen Hoff.[27] I en rapport fra Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet i 2001/2002 etter restaurering av inventaret fremgår det at den er tilskrevet Lars Sivertsen.[15]

Opprinnelig hørte det et dåpshus til døpefonten, men dette har forsvunnet. Den eneste omtalen av utseendet man kjenner til er klokker Bastian Svendsens beskrivelse fra 1851:[15]

Sitat …den ved Døbefonden anbragte Forziring, bestaaende af en Skranke med dreide Søiler, indenfor hvilken Fadderne traadte, naar Barnet skulde døbes, en Thronhimmel over Døbefonden, hvorunder en sterkt forgylt Due…. Sitat
– Bastian Svendsen i 1851

Dåpsfatet stammer fra Hellig Trefoldigheds kirke, er i sølv og ble laget i 1656. Det var en gave fra stattholder Gregers Krabbe. I 1772 ble det gjort om i såkalt Régence-stil. Fatet tas bare frem ved dåpshandlinger og andre seremonier og oppbevares til daglig i en safe.[28] Altertavlen, prekestolen og døpefonten ble restaurert i 1997. Restaureringen ble bekostet av Oslo Rotary Klubb.[note 2]

Kongestolen[rediger | rediger kilde]

Kongestolen med Haakon VIIs monogram.

Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV, og den fikk kongens navnesiffer på tronhimmelen over. Navnesifferet var flankert av to løver. Den er senere endret og restaurert, men har hele tiden hatt samme plassering i kirkerommet. Initialene viser i dag H7 for kong Haakon VII. Denne endringen ble gjort rundt 1950.

Kongestolen slik den så ut i 1929 på dette fotografiet av Anders Beer Wilse. Motivet er sett mot hovedinngangen med benker, lysekrone, Lambert Daniel Kastens orgel og kongestolen til venstre. Bildet tilhører Oslo Museum

Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814, ble det foretatt endringer med kongestolen under ledelse av arkitekt Jørgen Gerhard Løser.[29] Navnesifferet til Frederik IV som hadde vært plassert over kongestolen i mer enn hundre år, ble fjernet. Karl II fikk sitt monogram i stedet malt «paa en Blikplade omgivet av et smukt Løvværk».[29] Selve kongestolen ble malt lyseblå og trukket innvendig med rødt stoff.

Karl II besøkte aldri Norge og fikk ikke sett kongestolen. Han døde i 1818 og da overtok Karl III Johan.

Under Karl III Johan ble den opprinnelige kongelosjen revet og det ble satt inn en ny etter tegninger av byggmester Jacob Edvard Flintoe, bror av maleren Johannes Flintoe.[30]Maleren selv var svært aktiv med i prosjektet, og det antas at han sto for de mer avanserte oppgavene. Kongestolen fikk et klassisk utseende. Den ble utført på Bærums Verk. Arno Berg beskriver kongestolen slik:[31]

Sitat Selve stolen var inndelt i 8 hjørnelisener og hadde 5 fag «2rams vinduer og var kronet af gesims med fris og attika». Innvendig hadde stolen kasett-tak med gipsrosetter. Sitat
– Arno Berg side 78

Kobberstikkeren og maleren Heinrich August Grosch tilbød seg å utføre malerarbeidet på kongestolen og fikk til slutt oppdraget, selv om kirkevergen hadde uttalt at han tvilte på Grosch «da jeg ikke kiender noget til manden eller mig er bekient hvorvidt han er duelig eller ikke.»[32] Innvendig ble det hengt opp grønne silkegardiner som ble pyntet og holdt til siden med gullsnorer.

Orglene[rediger | rediger kilde]

Kastens sto for byggingen av barokkorgelet i 1720-årene og det ble ferdig i 1727.
Kororgelet er som hovedorgelet bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri. Orgelet har 16 stemmer.[33] Utseendemessig er det tilpasset kirkens barokkinventar.

Domkirkens første orgel ble bygget i 1702 av svensken Carl Gustav Luckvitz og var en gave til kirken fra Casper Herman Hausmann.[note 3] Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og i 1722 ble det sendt en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København, men han hadde ikke anledning på det tidspunkt. Først i august 1726 kom Kastens til Christiania.[34] Han bygget et nytt orgel, som han mente seg ferdig med allerede i april året etter. Ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff.

Orgelet ble en kostbar affære. Om man regner alle utgifter med, kom det på mye over 4 000 riksdaler.[35] Kirken hadde lånt penger av katedralskolen til orgelutgiftene, men de strakk ikke til, så man måtte i tillegg låne penger fra velstående borgere. Orgelet ble tatt i bruk første gang i 1729 ved kirkens organist Johan Frederik Clasen.[35]

Orgelet ble skadet etter restaureringen på 1850-tallet og ble skiftet ut i 1883.[36] Oppdraget med å bygge et nytt orgel til kirken gikk til den norske orgelbyggeren August Nielsen, som hadde orgelfabrikk i Oslo. Dette orgelet fikk kort levetid og snart var man i gang med å planlegge et nytt. Denne gangen var det den tyske orgelfabrikken E.F. Walcker som fikk oppdraget og orgelet sto ferdig i kirken i 1930.[36]

Etter 30 års tid ble orgelet ansett for å være gammeldags, og på begynnelsen av 1970-tallet gjennomførte orgelbyggeren J.H. Jørgensen en omfattende ombygging, hvor han beholdt flere av Walckers piper. Resultatet ble ikke ansett for å være tilfredsstillende og det ble derfor lagt planer om et helt nytt orgel.[36]

Det nåværende orgelet er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri i 1997, til kirkens 300-årsjubileum. Kastens orgelfasade benyttes fremdeles.

Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal.[37] Hovedverket spilles fra den nederste manualen, positivet spilles fra den midterste manualen; svellverket spilles fra den øverste manualen og pedalverket spilles på pedalen.

Hovedorgelets disposisjon
HV
1 BORDUN 16'
2 PRINCIPAL 16'
3 PRINCIPAL 8'
4 GAMBA 8'
5 SPISSFLØYTE 8'
6 OKTAV 4'
7 GEDAKTFLØYTE 4'
8 KVINT 2 2/3'
9 CORNETT V
10 OKTAV 2'
11 SV/HV
12 MIXTUR III
13 MIXTUR VII
14 POS/HV
15 TROMPET 16'
16 TROMPET 8'
PED
17 GRAND BOURDON 32'
18 SUBBAS 16'
19 PRINCIPAL 16'
20 FLØYTEBASS 16'
21 GEDAKT 8'
22 OKTAVBASS 8'
23 SV/PED
24 MIXTUR V
25 OKTAV 4'
26 POS/PED
27 KONTRABASUN 32'
28 BASUN 16'
29 HV/PED
30 TROMPET 4'
31 TROMPET 8'
SV
32 BORDUN 8'
33 FLÛTE HARM. 8'
34 BORDUN 16'
35 PRINCIPAL 4'
36 ITALIENSK FLØYTE 4'
37 FUGARA 8'
38 WALDFLØYTE 2'
39 KVINT 2 2/3'
40 VOCE CELESTE 8'
41 MIXTUR VI
42 TERZ 1 3/5'
43 TROMPET HARM. 8'
44 BOMBARDE 16'
45 CLAIRONE 4'
46 OBO 8'
47 TREMOLO
POS
48 PRINCIPAL 8'
49 GEDAKT 8'
50 VOX CANDIDA 8'
51 OKTAV 4'
52 RØRFLØYTE 4'
53 OKTAV 2'
54 NASAT 2 2/3'
55 KVINT 1 1/3'
56 SCHARF III
57 TERZ 1 3/5'
58 TREMOLO
59 TROMPET 8'
60 KROMHORN 8'
61 SV/POS
SV/PED
POS/PED
HV/PED
POS/HV
SV/HV
SV/POS

Manualenes omfang er C–a3, mens pedalens omfang er C–f1.

To av lysekronene i domkirken. I bakgrunnen orgelet.

I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken. De er også bygget av Ryde. Det ene står i koret og omtales som kororgelet. Verket har 16 stemmer og tremolo. Fasaden er tegnet av arkitekt Ulf Oldæus og er utseendemessig tilpasset kirkens barokkinventar. Oldæus har også tegnet korstolene.[38]

Det tredje orgelet er et flyttbart kisteorgel fra 1985 med fire stemmer.

Benker, stoler og gallerier[rediger | rediger kilde]

Oblateske i sølv fra 1617 som har tilhørt Hallvardskatedralen, Hellig trefoldighetskirke og Oslo domkirke.[39] Figurene som er preget inn i esken står for tro, håp, kjærlighet og rettferdighet.

Allerede da kirken ble innviet, eller kort tid etter, var det benker i kirken, men kirkerommet har nok fremstått relativt nøkternt. Fem navngitte snekkere utførte stolene og arbeider på dørene for 500 riksdaler.[40] Innelukkede stoler langs veggene omtales også, uten at det fremgår hvor mange det var.[40] Det var vanlig at folk som ville ha lukkede stoler måtte betale og stå for arbeidet selv, så dette fremkommer ikke av de bevarte regnskapene. Men sannsynligvis har det vært en del lukkede stoler, for glassmesteren fikk 89 riksdaler og 2 ort, en relativt stor sum, for arbeidet han utførte med å sette inn vinduer i stolene.[41]

Årene da Bartholomæus Deichman var biskop i Christiania, fra 1712 til 1730, ble en tid med stor aktivitet og byggevirksomhet i kirken. Det var også i denne perioden Kastens orgel ble installert og hvelvet dekorert med skymalerier, som sannsynligvis ble utført av Claus Scavenius.[42] Deichman fikk satt i gang og fullført store utsmykkingsprosjekter, og gallerier ble reist både for utleie og for gratis adgang.

Øvrig inventar[rediger | rediger kilde]

«L'ultima Cena» – Nattverden – er en sølvskulptur av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi. Den ble laget i 1930 og gitt som gave til Nasjonalgalleriet av forretningsmannen Einar Nilssen.[43] Skulpturen kom til domkirken i 1950. Scenen skildrer Jesus som dypper et stykke usyret brød, og skal til å gi det til den som kommer til å forråde han. Kunstneren har selv uttalt om verket:[44]

Sitat Uten å forsøke noen nøyaktig rekonstruksjon av scenen som den var i følge de hellige skrifter, men etter tålmodig og kjærlig granskning av de enkelte karakterene som de fortoner seg ifølge pålitelige kilder, kaster jeg meg ut i skapelsen i en fullstendig personlig fortolkning av hver enkelt disippels fysiognomiske og fysiologiske trekk, mest opptatt av å frembringe feil og dyder, og levendegjør denne lille, enda anonyme forsamlings opptreden og livsførsel, disse tolv fattige, ukjente mennene som Jesus gjør til den store kristne kirkens søyler. Sitat
– Arrigo Minerbi

Skulpturen er i 2/3-s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.

Av øvrig inventar sees Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.

I tillegg til dåpsfatet fra Hellig Trefoldigheds kirke, har domkirken bevart de tre lysekronene som henger i midtgangen, en stor alterkalk og disk og fire eller fem bispeportretter fra denne kirken. Også de to store tinnlysestakene som står plassert på alteret stammer derfra.[4] Fra Hallvardskatedralen finnes alterkalk og disk samt brødeske. I tillegg fire eller fem av portrettene som henger i sakristiet.[4]

Restaureringer og ombygginger[rediger | rediger kilde]

Restaureringen på 1770-tallet[rediger | rediger kilde]

Domkirken i 1800
Akvatint av John William Edy

Den første store hovedreparasjonen av eksteriøret fant sted på midten av 1770-tallet og fremover.[45] Det synes som man har brukt store pengebeløp på interiøret med barokkinventaret, mens det utvendige har forfalt. Den opprinnelige gule og røde malingen har ikke blitt vedlikeholdt og kirken ble hvitmalt. Videre ble både taket og gesimsene reparert.[45] Utseendemessig fremsto kirken slik man ser det på John William Edys akvatint fra 1800. [45]

Alexis de Chateauneufs ombygging (1848–1850)[rediger | rediger kilde]

Domkirken ble bygget om i årene 18481850 etter planer av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Interiøret ble omskapt i nygotikk og det gamle inventaret fjernet, tårnet ble forhøyet og utstyrt med en rikere tårnhjelm og fikk renessansespiret som siden har vært karakteristisk for kirken.

Det indre av Vår Frelsers kirke på et fotografi tatt mellom 1870 og 1880. Motivet er sett mot alteret og viser Alexis de Chateauneufs interiør i nygotikk fra 1848 til 1850. Taket er lyst og hvelvingene har et påmontert ribbeverk. Barokkinventaret er skiftet ut og det eneste av dette som kan sees på bildet er døpefonten som er plassert helt oppe ved alteret.
Akvarell av Vår Frelsers kirke utført av Alexis de Chateauneuf i juni 1848. Bildet illustrerer de dramatiske endringene han foreslo i eksteriøret og som stort sett ble gjennomført.

Ved påmuringen ble det brukt rød tegl i større format istedenfor den mindre røde og gule nederlandske teglsteinen i de eldre delene, noe man kan se på de forskjellige delene av tårnet.

På samme tid fikk man anbrakt en ny kongeinngang på sydsiden.

Ved Alexis de Chateauneufs omfattende endringer ble det meste av interiøret forandret og alt inventaret, med unntak av orgelet, skiftet ut. Utskiftingen av altertavlen førte til en heftig debatt.[46] Det var ønske om å skifte ut altertavlen med et moderne maleri, utført av en utlending. Etter mye om og men, ble allikevel Adolph Tidemand tilbudt oppgaven under forutsetning av at han utførte den mens han oppholdt seg i utlandet og da helst i Roma, noe Tidemand ikke ville. Det endte med at domkirken fikk en altertavle malt av østerrikeren Edvard Steinle med motivet «Jesus i Getsemane».[46] Maleriet vakte ingen jubel da det kom på plass i 1851, og altertavlen ble senere gitt i gave til Asak kirke i Østfold.[47]

Chateauneuf var ikke begeistret for den barokke prekestolen og klarte på planleggingsstadiet ikke å bestemme seg for om han skulle beholde den, kutte den helt ut eller prøve å forandre den. Han fikk tilsendt en tegning av prekestolen og det avgjorde saken; han anså den som «bondeagtig Makværk» og den måtte bort.[48]

Prekestolen som ble satt inn i domkirken i stedet for den gamle, var tegnet av Chateauneuf selv og utført av snekkermester Traulze. Den hadde utskårne figurer i nisjer; disse var ved billedhugger Christopher Borch.[49] Etter at det opprinnelige inventaret kom tilbake til domkirken ble denne prekestolen flyttet til Vestre Aker kirke i Oslo hvor den står fremdeles (per 2012).

Sannsynligvis brukte kirken den gamle døpefonten de første årene etter Chateauneufs endringer. I 1871 ble den byttet ut med en stående dåpsengel i marmor, utført av Ole Fladager i Roma. Fladager rakk ikke å fullføre den før han døde, slik at den ble ferdigstilt av andre etter at den kom til Oslo.[22]

Arnstein Arnebergs ombygging (1933–1951)[rediger | rediger kilde]

I årene 1933–1951 ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Da ble den nygotiske innredningen fjernet og det opprinnelige inventaret brakt tilbake. I himlingen ble de illuderte hvelvribbene erstattet av Hugo Lous Mohrs store takmaleri. Arneberg tegnet også kapellet på sydsiden av kirken. Restaureringen var ferdig til byens 900-årsjubileum i 1950.

De modernistiske takmaleriene i domkirken dekker alle fire hvelv og ble utført av Hugo Lous Mohr i årene 1936–1950.[50] Før arbeidet tok til, ble den gamle dekorasjonen fjernet og Mohr begynte å utføre sitt kunstverk i egg-olje-tempera på det opprinnelige underlaget. Under krigen måtte han selv holde høns for å få egg til malingen sin.[51] Motivene er bygget over de tre trosartiklene, med en strålende sol i midten med inskripsjonen Gloria in excelsis Deo – Ære være Gud i det Høyeste.[50]

Hovedinngangen består av en massiv bronsedør med relieffer av Dagfin Werenskiold. Den kom på plass i 1938 og var en del av Arnebergs ombygging. Motivene er hentet fra saligprisningene i Bergprekenen.

Bronsedøren består av fire felt på hver side og et buet felt øverst. I det øverste feltet står Jesus omgitt av blomster og fugler. Komponisten Eivind Groven sto modell for figuren.[52] Selve døren fremstiller motiver fra Bergprekenen. Til venstre vises «De rene av hjertet», «De barmhjertige», «De som sørger» og «De forfulgte». Til høyre er motivene «De fattige i ånden», «De fredsommelige», «De saktmodige» og «De som spottes». Døren var en gave fra Oslo Sparebank.[53] Kunstverket er et av Werenskiolds hovedverk.[54]

Restaureringen 2006–2010[rediger | rediger kilde]

Kirken gikk gjennom en ny restaurering i 2006–2010, etter at det var avdekket omfattende fuktskader i bygningen. Restaureringen ble foretatt under ledelse av sivilarkitekt Marianne Gulliksen, på oppdrag fra Kirkelig fellesråd.[23]

Det var bevilget 130 millioner kroner til restaureringen av kirkebygget, pluss 24 millioner som var øremerket konservering av Hugo Lous Mohrs takmalerier.[23] En tilleggsbevilgning gjorde at samlet kostnad for restaureringsarbeidet beløp seg til 165 millioner kroner.[23] Skadene på kirken var større enn antatt, og det ble fokusert på å sikre fundamentet og takkonstruksjonen. Restaureringen av Mohrs takmalerier måtte utsettes, blant annet fordi man ikke fant en metode for å redde dem. Beløpet som var bevilget til dette formålet måtte dessuten settes inn i nødvendige reparasjoner av takkonstruksjonen.[23] Restaurering av krypten med gravmonumentene ble heller ikke ferdigstilt.

I tillegg til takreparasjonene og sikring av fundamentet, ble det skiftet ut teglsten i fasadene, utført reparasjoner av gulvet og det elektriske anlegget, og lagt inn nytt brannvarslingsanlegg. Man fjernet også to blendinger i koret og avdekket to glassmalerier fra 1903 som var blitt dekket til under Arnebergs restaurering.[23]

Tårnet[rediger | rediger kilde]

Domkirken har hatt tårn siden den ble reist, men det har vært lavere og annerledes i utforming enn dagens tårn. En tegning av Gerhard Schøning fra 1775 viser sannsynligvis den opprinnelige tårnavslutningen.

Det kom inn flere forslag til endringer av kirkens utseende, da den ble restaurert på midten av 1800-tallet, blant annet fra Grosch. Alexis de Chateauneufs restaureringsforslag ble tatt godt i mot.[55] Om den radikale endringen av tårnet skriver han at det er «nøie svarende til Christian den Fjerdes Tidsalder, hvorved Staden og Kirken vil erholde et vidtskuende, characteristisk Kjendemærke fra Stifterens Tid.» Forslaget møtte begeistring.[55]

Under Chateauneufs ombygging ble tårnet forhøyet og forsynt med en bronsekuppel. Innvendig ble det samtidig laget et vaktrom i kuppelen, med åtte vinduer, hvor brannvaktene holdt utkikk hele døgnet. [56]

Tårnuret[rediger | rediger kilde]

Tårnuret er noen år yngre enn selve kirken, men det er landets eldste kirkeurverk som fortsatt er i bruk.[56] Før uret kom på plass var det murt inn et solur i sydveggen av tårnet, men dette viste jo ikke klokkeslett i dårlig vær.[57] Den svenske urmakeren Jørgen Jørgensen Elg tilbød seg i 1706 å utføre et kirkeur. Han var blitt dømt til døden for falskmynteri, og satte som betingelse for å lage uret at han ble benådet,[57] noe magistraten ikke kunne gå med på. Det gikk derfor noen flere år før det ble samlet inn penger til et ur blant byens borgere.

I 1718 kom uret fra England med urmaker Allen, som straks satte i gang med å installere det. Til å hjelpe seg fikk han en kleinsmed ved navn Erich Christophersen. Arbeidet med å montere kirkeuret pågikk i noen uker. Den engelske urmakeren mottok 1 riksdaler per dag i lønn, mens Christophersen ikke fikk betalt. Etter at urmakeren hadde returnert til hjemlandet, ville imidlertid ikke uret gå, og den norske smeden måtte streve i lang tid for å få orden på det. Han ble til slutt belønnet og ansatt som urpasser med en lønn på 25 riksdaler årlig. Senere ble lønnen forhøyet og Christophersen hadde stillingen til han døde i 1754, over 80 år gammel.[58]

Klokkene[rediger | rediger kilde]

Domkirken har fem kirkeklokker med en samlet vekt på 4,5 tonn.[56] De stammer opprinnelig fra Hellig Trefoldigheds kirke, som brant i 1686. Storklokken fra Hellig Trefoldighets kirke ble tatt ned av Mester Wulff sommeren 1697, før han sprengte tårnet, og transportert med hjelp av soldater frem til den nye Vår Frelsers kirke i oktober samme år.[59] Resten av klokkene har håndverkerne klart å transportere selv. Dette innebærer at klokkene har hengt på plass da Vår Frelsers kirke ble innviet 7. november 1697.[59] Kirkeklokkene har blitt støpt om og reparert flere ganger.

Klokkespillet[rediger | rediger kilde]

I den nederste delen av bronsekuppelen i tårnet er det et konsertklokkespill som består av 48 klokker. Spillet kan betjenes både elektronisk og manuelt. Den største klokken klinger med tonen G1 og den minste med tonen G5. Klokkespillet favner over fire oktaver.[60]

Til sammen veier klokkene mer enn 4 tonn; den største veier 680 kilo og den minste 14. Den største klokken har en inskripsjon hvor blant annet giverens navn er nevnt. Rundt bronsekuppelen er det åtte metalluker og disse åpner seg når det spilles på verket.

Klokkene er fra Olsen Nauen Klokkestøperi og var en gave til domkirken fra Ørnulf Thorbjørn Myklestad. Klokkespillet ble innviet i 2003.[60]

Krypten[rediger | rediger kilde]

Under hele domkirken ble det innredet en krypt. Arno Berg går så langt at han kaller den «praktfull».[61] Høyden fra gulv til tak er ujevn og varierer fra 260 cm til 275 cm, det er altså relativt høyt under taket.

Den første som ble gravlagt i krypten var tidligere nevnte Just Høeg. Han døde før kirken var ferdig – i 1694 – og ble i mellomtiden oppbevart i Akers kirke. Da han ble overført til domkirken fikk han et hvelvet rom som lå under det sydlige hjørnet i koret.[62] I gravåpningen ble det montert en smijernsport av ypperste kvalitet.[62] Antagelig ble også enken hans - Karen Krabbe - gravlagt her etter sin død i 1702.

Samme år som kirken ble innviet, fastsatte kongen takster for begravelser i krypten. Gravkammeret ved siden av Høegs hadde en pris på 200 riksdaler.[62][63] De øvrige plassene ble rimeligere og varierte i pris fra 80 til 20 riksdaler. Kirsten Toller kjøpte kammeret ved siden av Høegs, dette ble senere brukt av svigersønnen Casper Hermann Hausmann som var halvbror av Ulrik Fredrik Gyldenløve. Hausmanns sarkofag er utført av billedhuggeren Johan Christopher Sturmberg.[64][65] Sturmberg er kunstneren som utførte Christian Vs og Charlotte Amalies sarkofager som står i Roskilde domkirke.

Casper Hermann Hausmann hadde vært gift med Karen Toller. Hun ble også gravlagt her, det samme ble deres sønn Fredrik Ferdinand og hans ektefelle. Disse sarkofagene er også bevart. Inn til gravkammeret var det også her smijernsporter. Casper Hermann Hausmanns sønn Fredrik Ferdinand hadde testamentert penger til vedlikehold av gravkammeret og som en garanti for at det skulle bevares.[65] Men da det ble forbud mot begravelser i kirkene i 1805 gjaldt det også begravelser i kjelleren og bestemmelsen ble håndhevet relativt hardt. I 1818 begynte man å fjerne gravkapellene og det oppsto skader på flere av gravminnene. Det ble i tillegg plassproblemer etter at kistene fra gravkapellene på selve kirkegården også var blitt flyttet ned i krypten. I 1860 var nesten alle gravminnene ødelagt.[66]

Først i 1896 ble det tatt grep for å ordne opp. Da ble rommet under nordre sakristi satt i stand, og hit flyttet man sarkofagene og kistene, blant annet Hausmanns sarkofag og syv av kistene fra Ankers gravkapell på kirkegården. Her ligger blant annet Bernt Anker og ektefellen Matthia. Flere barn og voksne ligger også her, blant dem medlemmer av familien Collett. Barnekistene fra familien Ankers gravkapell ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund og tyve kister med voksne, som man ikke fant ut hvem var, ble lagt i en fellesgrav.[67]

I 1988 ble krypten pusset opp og gravd mer ut. Det ble lagd lokaler som blir brukt til utstillinger, konserter, foredrag og menighetsarbeid som kirkekaffe.[68]

Kirkegården[rediger | rediger kilde]

De gamle gravkapellene ved Vår Frelsers kirke i Christiania. Gouache av Jacob Munch fra ca. 1820

Ved byggingen av Vår Frelsers kirke ble byens kirkegård lagt omkring kirken. Fram til 1805 hadde de rikeste familiene sine graver i krypten i kirken; dessuten hadde familiene Collett, Leuch, Vogt, Anker og Elieson egne gravkapeller på kirkegården.[69]Jacob Munchs gouache fra ca. 1820 ser man fra Lille Kirkebakke ut mot Kirkebakken – dagens Karl Johans gate. Tre av domkirkens fire gravkapeller som lå ut mot Kirkebakken er med, disse er fra venstre mot høyre; familien Colletts gravkapell, familien Vogts kapell og helt til høyre familien Leuchs kapell. Det fjerde kapellet – det Elieson-Ankerske – er ikke med på bildet.[69]

Kirkegården ble nedlagt i 1808, men den høye kirkegårdsmuren ble stående til 1819, da området nord og vest for kirken ble lagt til torget. I 1823 ble resten av kirkegården omgjort til park.

I perioden 1840 til 1859 ble Basarene og Brannvakten oppført i upusset rød tegl i nyromansk stil. Arkitekt for arbeidet var Christian H. Grosch.

Uttrykket Kirkeristen har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse skulle hindre at dyr, særlig husdyr, kom inn på den daværende kirkegården. Den ene av disse var i en port i den sydlige enden, og den andre var en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Disse hadde mistet sin funksjon da kirkegården ble lagt ned og de ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene.

Prestene[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Wilhelm Andreas Wexels utenfor domkirken i Oslo er utført av Carl Ludvig Jacobsen. Wexels virket i kirken i 47 år, fra 1819 til 1866.

Biskoper som har hatt den nåværende domkirken som bispesete.

Det har vært en lang rekke teologer ansatt ved domkirken og kun noen få omtales i dette avsnittet.

Den første sognepresten i menigheten var Christian Muus (f.1656–d.1717), som var født i Christiania og utdannet ved Universitetet i København. Det var etter sigende Ulrik Fredrik Gyldenløves innflytelse som gjorde at Muus fikk en rask karriere og flere gode embeder.[70] Han var prest i Vor Frelsers kirke i 7 år, fra 1694 til 1701, da han ble utnevnt til biskop i Ribe. Det er forøvrig Muus som har skrevet verset som står på døren inn til prekestolen i domkirken, han hadde det med å uttrykke seg på versefot.

Jacob Lodberg (f.1672–d.1731) tok over embedet etter Muus og var da bare 29 år gammel. Han var ved kirken i Christiania i bare seks år, men rakk allikevel å gjøre seg bemerket. Lodberg stiftet Sagbankens fattighus, og han fikk også opprettet en fattigskole i byen.[71]

Nicolai Lumholtz var stiftsprost i domkirken fra 1774 til han døde i 1819, i tilsammen 45 år.[72] Lumholtz var en middelaldrende mann da han tiltrådte og satt i embedet til han var 90 år gammel. Arno Berg skriver at for samtiden så det ut som om han aldri ville dø.[72] På den tiden Lumholtz overtok som prest i menigheten var den preget av frafall og han klarte ikke å snu utviklingen, noe han innså selv.[73] Lumholtz er den eneste som fremdeles ligger gravlagt utenfor kirken. Det ble gitt tillatelse til det selv om han døde etter at det ble innført forbud mot begravelser på området i 1805.

Wilhelm Andreas Wexels var prest i kirken fra 1819 til sin død i 1866, i 47 år. Han kom til kirken som kateket og ble etter hvert domprost. Wexels var en av de første teologene i Norge som hadde fått sin utdannelse ved det nye norske universitetet i Christiania.

Wexels anses som en norsk representant for N.F.S. Grundtvigs «glade kristendom» og fikk også Grundtvig til å komme på besøk til Norge. Besøket ble svært populært og utviklet seg nærmest til et triumftog.[74]

Organister[rediger | rediger kilde]

Sentrale organister

1709–1721 Christian Olsen Rode
1721–1764 Johan Frederik Clasen
1764–1769 Johan Adolph Pløen
1769–1809 Johan Christian Krøyer
1809–1828 Fredrik Christian Groth
1820–1826 Frederik Christian Lindeman
1828–1840 Jacob Andreas Lindeman
1840–1887 Ludvig Mathias Lindeman
1887–1916 Christian Cappelen
1913–1916 Johan Wilhelm Huus-Hansen
1916–1932 Eyvind Alnæs
1933–1966 Arild Sandvold
1966–1982 Rolf Kåre Karlsen
1982– Terje Kvam
1984– Kåre Nordstoga[note 4]

De første årene av menighetens liv sto det dårlig til med kirkemusikken. På papiret hadde Vår Frelsers kirke organist da den ble innviet i 1697, men vedkommende hadde aldri satt sine ben i kirken. Allerede i 1668 var Johan Utrecht utnevnt til organist i Christiania, men han bodde i København. For å oppfylle forpliktelsene sine hadde han derfor sendt en vikar, Nicolaus Eliessøn også kalt Als til etternavn.[75] [76] De første årene hadde man heller ikke orgel; det kunne tas i bruk fra påsken 1702.[75] Vikaren virket frem til 1707, da stillingen ble lyst ledig. Man var tydeligvis ikke fornøyd med han.

Minnesmerke over Ludvig Mathias Lindeman til høyre for hovedinngangen i Oslo domkirke. Bysten er utført av Carl Ludvig Jacobsen og ble avduket i 1906.

Den offisielle organistrekken telles gjerne fra Christian Olsen Rode, som ble ansatt i 1709 og hadde stillingen helt til 1721. Rode skal ha vært ved Nidarosdomen før han kom til Vår Frelsers kirke, men stiftsdireksjonen syntes ikke de hadde vært heldige med han heller.[76]

Danske Johan Frederik Clasen ble kalt inn til stillingen av kommandanten på Akershus festning i 1721. Clasen var en kjent organist og orgelbygger i samtiden. Han likte seg i Christiania og innehadde stillingen som organist, og senere også kantor ved Katedralskolen, i over 40 år. Oslo domkirke hadde et nært samarbeid med Katedralskolen og fikk elevkor derfra i over 100 år. Flere av domkirkens organister fungerte også som kantor ved Katedralskolen.[77]

Johan Adolph Pløen virket som organist 1764–1769.[note 5] I årene 1769–1809 var Johan Christian Krøyer organist. Krøyer ga offentlige konserter og var i tillegg medlem av Det dramatiske Selskabs orkester.

I årene 1809–1828 var Fredrik Christian Groth domkirkens organist. Groth skal også ha vært en dyktig fiolinist og var stadsmusikant i tillegg til stillingen som organist. Han ga også privattimer, det er kjent at han underviste Waldemar Thrane.[78]

Allerede før Groth døde startet «Lindemandynastiet» med tre brødre i domkirken, ved at Frederik Christian Lindeman fungerte som vikar i 1820–1826. Etter Groths død overtok Jacob Andreas Lindeman som organist i 1828. Han var da bare 23 år gammel. Han var opprinnelig utdannet teolog og da han fikk et presteembede i 1839 overtok broren Ludvig Mathias Lindeman året etter.

L.M. Lindemans tid som organist i Vår Frelsers kirke ble en rik tid for kirkemusikken, både i kirken, byen forøvrig og landet som helhet. Lindeman var organist frem til sin død i 1887. Lindeman hadde et vidt virkefelt, han samlet blant annet folkemusikk og samarbeidet med Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad om utgivelsen av Norske Folkeviser.

Etter Lindeman overtok Christian Cappelen, som i tillegg til å være organist var en kjent komponist som ga ut sanger, orgelpreludier og kantater. Han var også antagelig den første som startet med egentlige kirkekonserter i Norge.[79] Da Cappelen døde i 1916, ble Eyvind Alnæs organist i kirken. De siste tre årene av Cappelens funksjonstid har også Johan Wilhelm Huus-Hansen fungert i stillingen.

Alnæs var både organist, dirigent og komponist og har blant annet skrevet to symfonier og nærmere 60 romanser. Han var organist i domkirken til han døde i 1932. Da overtok Arild Sandvold, som skulle virke i hele 33 år frem til 1966. I årene 1966–1982 var Rolf Kåre Karlsen kirkens organist, før han ble avløst av Terje Kvam. Fra 1984 har også Kåre Nordstoga vært tilsatt, slik at domkirken har hatt to fast ansatte organister.

Begivenheter i kirken[rediger | rediger kilde]

Fyrstebryllupet i Oslo 21. mars 1929 mellom kronprins Olav og prinsesse Märtha av Sverige. Bildet tilhører Oslo Museum
Blomsterhavet utenfor domkirken etter terrorangrepene 22. juli 2011.

Etter unionsoppløsningen i 1905 har domkirken blitt benyttet av kongehuset til store offisielle begivenheter. En av de første festgudstjenestene foregikk imidlertid nesten hundre år tidligere da Christian Frederik ble hyllet som det selvstendige Norges konge 22. mai 1814. Det finnes to beskrivelser av denne begivenheten; Christian Frederiks egne dagboksnotater og Claus Pavels omtale. Den nybakte kongens notater er fulle av begeistring, men Pavels er relativt lunken.[80][81]

Den første store begivenheten etter at Norge ble selvstendig var fyrstebryllupet mellom kronprins Olav og prinsesse Märtha av Sverige den 21. mars 1929. Vielsen ble foretatt av biskop Johan P. Lunde i nærvær av 1 600 inviterte gjester.[82] De tre neste begivenhetene var kongelige bisettelser. Dronning Maud døde i London 20. november 1938 og ble bisatt fra domkirken 8. desember, kronprinsesse Märtha døde 5. april 1954, 53 år gammel, og ble bisatt fra domkirken den 21. april. 85 år gammel døde kong Haakon VII 21. september 1957 og hans bisettelse fant sted 1. oktober.

Kronprins Harald giftet seg med Sonja Haraldsen 29. august 1968 med rundt 850 gjester til stede i domkirken.[83] Vielsen ble foretatt av biskop Fridtjov Birkeli.

Kong Olav V døde 17. januar 1991 og ble bisatt fra domkirken 30. januar. Biskop Andreas Aarflot forrettet under høytideligheten.

Den 25. august 2001 giftet kronprins Haakon seg med Mette-Marit Tjessem Høiby i domkirken, og biskop Gunnar Stålsett forrettet.[84]

Etter terrorangrepene 22. juli 2011 ble domkirken en nasjonal sørgeplass.[85] 24. juli ble det avholdt en minnegudstjeneste, der blant andre kongehuset og statsministeren deltok. Samme dag hadde et «blomsterhav» utviklet seg utenfor kirken fordi folk la ned hilsener og blomster for å minnes de døde.[86] Fra 3. august til september 2011 samlet Oslo kommune inn 15 tonn blomster og 5 tonn brukte lys, hovedsakelig fra området utenfor kirken.[87] Riksarkivet arkiverte tusener av hilsener.[88]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Blant annet Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..» side 13: «...[..]..Samtlige av figurene bak nattverdsbordet har gjennomgått «plastiske operasjoner» og fått «rettet» sine opprinnelige krumme neser. Hovedsakelig skjedde dette rundt 1825. På denne tid diskuterte det norske samfunn jødenes adgang til riket....[..]..» og «...[..]..Mest oppsiktsvekkende er forandringene som er gjort i ansiktene på Jesus og disiplene som sitter bak nattverdsbordet. Den hollandske mester ga dem et sydlandsk - kanskje etter hans oppfatning jødisk utseende - med krumme neser. Ganske annerledes enn de «norske» disiplene som samtidig benket seg rundt nattverdsbordet i altertavlene i eksempelvis Valdres og Gudbrandsdalen. I 1839 uttrykte Kirkeinspeksjonen sterk misnøye med domkirkens altertavle, fordi dens «mislykkede figurer forstyrret andakten og vakte forargelse”. ”Kan noget være mer stødende for øiet end alt dette» undrer dens representanter.....[..]..»
  2. ^ Opplysningen om at Oslo Rotary Klubb bekostet restaureringen av deler av inventaret i 1997 stammer fra en plakett ved inngangspartiet i domkirken.
  3. ^ Kildene varierer når det gjelder årstallet for det første orgelet. Domkirkens hjemmeside om orglene og Knut Are Tvedt i OSLO byleksikon fra 2010 skriver 1711. Hilde Brunsvik skriver 1702 i En guide til Oslo domkirke og det samme gjør Arno Berg blant annet på side 326.
  4. ^ Listen over organistene er fra domkirkens hjemmeside om orglene hvor listen ikke er fullstendig og stopper etter Ludvig Mathias Lindeman, og fra boken En guide til Oslo domkirke av Hilde Brunsvik, sidene 53 og 54.
  5. ^ Arno Berg har relativt fyldig omtale av de forskjellige organistene i boken Vår Frelsers kirke, men noen fra den offisielle organistlisten er ikke nevnt. Det gjelder Johan Adolph Pløen som virket 1764–1769 og Johan Wilhelm Huus-Hansen som står oppført med årene 1913–1916. Når det gjelder Huus-Hansen går disse årene inn i den perioden Christian Cappelen var organist og Huus-Hansen kan ha vært vikar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knut Are Tvedt side 422
  2. ^ Knut Are Tvedt side 423
  3. ^ Ranveig Gausdal: «Kirkene på Kristiania torv». Tobias 7, nr. 4 (1998): side 8–11. ISSN 0804-2454
  4. ^ a b c Oslo Domkirke: Tre kirker, en historie
  5. ^ a b c Berg og Hagtvedt side 28
  6. ^ a b c Berg og Hagtvedt side 29
  7. ^ a b Berg og Hagtvedt side 30
  8. ^ Berg og Hagtvedt side 31
  9. ^ Berg og Hagtvedt side 32–33
  10. ^ M.C. Kirkebøe, side 23
  11. ^ Berg og Hagtvedt side 37
  12. ^ Berg og Hagtvedt side 34–37
  13. ^ Lars Roede: Byen bytter byggeskikk. Christiania 1624–1814. Oslo, AHO 2001, side 208 og 244
  14. ^ Hilde Brunsvik side 26
  15. ^ a b c d e f g h i Mille Stein: «..med Guld, Sølf oc Farvue..»
  16. ^ a b Berg og Hagtvedt side 39–40
  17. ^ Christian Muus fra Dansk biografisk leksikon
  18. ^ Oslo Domkirke: Sakristiet
  19. ^ Hilde Brunsvik side 66
  20. ^ Hilde Brunsvik side 69
  21. ^ a b Hilde Brunsvik side 71
  22. ^ a b Berg og Hagtvedt side 100
  23. ^ a b c d e f Usynlig, men solid. Artikkel i Aftenposten tirsdag 13. april 2010, side 8
  24. ^ a b Hilde Brunsvik side 83
  25. ^ Berg og Hagtvedt side 86
  26. ^ a b c Hilde Brunsvik side 38
  27. ^ a b c Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
  28. ^ Hilde Brunsvik side 44
  29. ^ a b Berg og Hagtvedt side 76–77
  30. ^ Berg og Hagtvedt side 78–79
  31. ^ Berg og Hagtvedt side 78
  32. ^ Berg og Hagtvedt side 79
  33. ^ Ryde & Berg orgelbyggeri
  34. ^ Berg og Hagtvedt side 65
  35. ^ a b Berg og Hagtvedt side 68
  36. ^ a b c Hilde Brunsvik side 49
  37. ^ Ryde & Berg orgelbyggeri
  38. ^ Hilde Brunsvik side 53
  39. ^ Karl Gervin side 69
  40. ^ a b Berg og Hagtvedt side 42
  41. ^ Berg og Hagtvedt side 43
  42. ^ Berg og Hagtvedt side 69
  43. ^ Hilde Brunsvik side 75
  44. ^ Hilde Brunsvik side 73
  45. ^ a b c Berg og Hagtvedt side 71 ff
  46. ^ a b Berg og Hagtvedt side 96
  47. ^ Karl Gervin side 138
  48. ^ Berg og Hagtvedt side 93
  49. ^ Knut Are Tvedt side 616
  50. ^ a b Oslo Domkirke: Takmaleriene
  51. ^ Hugo Lous Mohr fra Norsk biografisk leksikon
  52. ^ Eivind Groven fra Norsk biografisk leksikon
  53. ^ Hilde Brunsvik side 32
  54. ^ Dagfin Werenskiold fra Norsk biografisk leksikon
  55. ^ a b Berg og Hagtvedt side 94
  56. ^ a b c Oslo Domkirke: Tårnet
  57. ^ a b Berg og Hagtvedt side 126
  58. ^ Berg og Hagtvedt side 127–128
  59. ^ a b Berg og Hagtvedt side 128–131
  60. ^ a b Hilde Brunsvik side 94–96
  61. ^ Berg og Hagtvedt side 49
  62. ^ a b c Berg og Hagtvedt side 50
  63. ^ Berg og Hagtvedt side 52
  64. ^ Johan Christopher Sturmberg fra Weilbachs Kunstnerleksikon
  65. ^ a b Berg og Hagtvedt side 54
  66. ^ Berg og Hagtvedt side 55
  67. ^ Berg og Hagtvedt side 57
  68. ^ Oslo Domkirke - Krypten (Lest 19. august 2012)
  69. ^ a b Berg og Hagtvedt side 160
  70. ^ Berg og Hagtvedt side 288
  71. ^ Berg og Hagtvedt side 291
  72. ^ a b Berg og Hagtvedt side 299
  73. ^ Berg og Hagtvedt side 300
  74. ^ Karl Gervin side 146
  75. ^ a b Berg og Hagtvedt side 362
  76. ^ a b Berg og Hagtvedt side 363
  77. ^ Berg og Hagtvedt side 364
  78. ^ Waldemar Thrane fra Store norske leksikon
  79. ^ Berg og Hagtvedt side 380 og 381
  80. ^ Oslo Domkirke 300 år Temahefte fra skoleetaten via webarchive.org
  81. ^ Claus Pavels dagbok for 22. mai 1814
  82. ^ Kongelig bryllup 1929 fra Kongehuset.no
  83. ^ Kongelig bryllup 1968 fra Kongehuset.no
  84. ^ Kongeleg bryllaup 2001 fra Kongehuset.no
  85. ^ Andreas R. Graven (12. juni 2012) Ikke tilfeldig at Domkirken ble sørgeplass. forskning.no
  86. ^ NTB (24. juli 2011). Norge kom sammen i Domkirken. Nationen
  87. ^ Maren Kvamme Hagen, Karen Sylte Hammeren: Rosehavet er blitt til jord nrk.no 19. juli 2012
  88. ^ NTB (18. desember 2011). Sorgen etter 22. juli blir forskningstema. Vårt Land

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]