Sikhisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Khanda, et sikh-symbol
En sikh-pilegrim utenfor det gylne tempelet i Amritsar

Sikhisme [si:kisme] (av sanskrit shikshya, hindi sikh: elev, disippel), er et religionssamfunn som ble stiftet i Punjab i India1500-tallet av Guru Nának (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere). Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og rundt 2 % av Indias befolkning. Det finnes dessuten et betydelige antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og istedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel.

Den har imidlertid også lånt vesentlige trekk fra islam: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap.[omstridt ] Spesielt har sufismen, den islamske mystikken, vært viktig. Sikhismen er en religiøs lære som ble grunnlagt av guru Nának på slutten av 1400-tallet. Læren har geografisk opphav i Punjab i grenseområdene mellom India og Pakistan. Sikhismen er en synkretistisk religion med røtter i islam og hinduisme, men sikhene selv ser på det som en helt ny religion. Etter guru Nának videreutviklet de ni etterfølgerene hans religionen til den formen den har i dag. Selve ordet «sikh» er punjabi og betyr ‘elev’. Antall tilhengere i verden ligger på omtrent 25 millioner mennesker

Sikhenes 10 guruer[rediger | rediger kilde]

Det var 10 sikh-guruer fra 1439 til 1708:

Navn Tid Merknader
1. Guru Nának d. 1539 Stiftet sikhismen
2. Guru Angad Dev 1539–52 Disippel av Nának, skal ha utviklet gurmukhiskrifta.
3. Guru Amar Das 1552–74
4. Guru Ram Das 1574–81 Svigersønn av Amar Das, grunnla byen Amritsar.
5. Guru Ardjan Dev 1581–1606 Sønn av Ram Das, bygde Det gylne tempelet i Amritsar.
6. Guru Har Gobind 1606–44 Sønn av Ardjan.
7. Guru Har Rai 1644–61 Barnebarn av Har Gobind.
8. Guru Har Krisjan 1661–64 Sønn av Har Rai, døde som sjuåring
9. Guru Teg Bahadur 1664–75 Sønn av Har Gobind.
10. Guru Gobind Singh (1675–1708) Utnevnte boka Sri Guru Granth Sahib til sikhenes ellevte, «evige guru».

Lære[rediger | rediger kilde]

Nának forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Adi Granth. I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra gjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykke.

Sikhenes livsførsel er vanligvis preget av de fem k'er: kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser), og kes (å ikke klippe håret). Dette er imidlertid ikke absolutte krav, og unntak forekommer. Sikhene avstår fra alkohol og tobakk, men har ellers ingen spesielle matforskrifter, selv om flere sikher frastår fra å spise kjøtt, på grunn av læren om reinkarnasjon.

Adi Granth[rediger | rediger kilde]

Sikhenes hellige bok Adi Granth, med ærestittelen Sri Guru Granth Sahib, ble systematisert i 1604 av den femte guruen Guru Arjan Dev Ji. Boken inneholder tekster som brukes daglig, og tekster som brukes ved de fleste livsfasemarkeringene. Guru Granth Sahib er poetisk i formen. Boken er vesentlig under bryllups-, navne- og innvielsesseremonier, og for sikhenes gudsdyrkelse.

Adi Granth består av tre deler: en kort innledende del med tekster som brukes daglig; en hoveddel (Ragaene) som er organisert i 31 kapitler etter de ulike versemålene som brukes; og en tredje del med blandede tekster. Den siste delen inneholder også tekster av religiøse tenkere fra andre religioner, flest av sufien Sheikh Farid og dikterhelgenen Kabir fra sant-tradisjonen. Det at disse er tatt med, er for sikhene et symbol på deres egen åpenhet overfor andre religioner. Sikhene har aldri hevdet at deres egen vei er den ene sanne.

Gurdwara[rediger | rediger kilde]

Sikhenes gudshus, gurdwara, «guruenes hjem», er i likhet med moskéer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Adi Granth. På taket skal sikhenes gule flagg være heist. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Adigranth.

Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Nánaks og Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Adi Granth.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sikhismen ble under Nának og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Ram Das (aktiv 15741581), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Arjun (15631606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar som med det ble sikhenes hellige by.

Under trykket fra muslimske herskere ble sikhene etter hvert organisert militært i et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den 6. guru (Har Gobind, død 1645) og ble fullført under den 10. (og siste) guru (Gobindh Singh, død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn: uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, som betyr «løve».

Sikhene førte stadig kamp mot Mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de slått av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store oppgjøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. Der gjorde de sine interesser sterkt gjeldende i politiske kamper. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab, med panjabi og sikhenes eget skriftspråk gurumukhi som offisielt språk.

Fra 1980-årene har deler av sikhbefolkningen i Punjab kjempet for løsrivelse fra India og opprettelse av en egen sikhstat, Khalistan. Denne kampen har ført til flere blodige oppgjør med den indiske statsmakten, se India#Historie.

I Norge finnes det rundt 3323 medlemmer av sikh-menigheter.[1] Det er menigheter i Oslo (Gurdwara Sri Guru Nanak Dev Ji), Bergen (Bergen Singh Sabha Gurdwara) og Lier (Gurudwara Siri Guru Nanak Niwas).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja - Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sanger fra Adi Granth, sikhenes hellige bok. Utvalg og innledende essay av Knut A. Jacobsen ; oversatt av Astri Ghosh. De norske bokklubbene, 2004 – XLVII, 310 s. – (Verdens Hellige Skrifter; 26). ISBN 82-525-5196-3
  • Dee, Michael: «Sikhenes kunst». I: Kunst for alle, nr 5/6, 1999. (Om utstillingen «The Arts of the Sikh Kingdoms» på Victoria & Albert Museum i London)
  • Jacobsen, Knut A: Sikhismen : historie, tradisjon og kultur. Høyskoleforlaget, 2006 ISBN 978-82-7634-676-3
  • Kjærholm, Lars: «Veien til himmelen er belagt med mudder» I: Illustrert vitenskap, nr 1, 1995
  • Clarke, Peter B: «Verdens Religioner» 1994, Oversatt til norsk ved Bente Lohne.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sikhism – bilder, video eller lyd