Høyre

Høyre
Høyres hus i Oslo sentrum
Motto:		«Muligheter for alle»
Erklært ideologi:		Konservatisme
Grunnlagt:		25. august 1884
Leder:		Erna Solberg (2004)
Generalsekretær:		Lars Arne Ryssdal
Ungdomsorg.:		Unge Høyre
Hovedkontor:		Stortingsgaten 20, 0161 Oslo
Farger:		Blått
Tilknytting:		IDU, EPP
Nettsted:		Nettsted
Medlemstall:		37 033 (2012)
Representanter:
Stortinget:		30 / 169 (2009)
Ordførere:		125 / 428 (2011)
Kommunestyrer:		2 348 / 10 781 (2011)
Fylkesting:		188 / 728 (2011)
Høyre på Commons a^ Som definert av partiet selv, se Høyres lover. b^ Status som assosiert medlem.

Begrepet «Høyre» har flere betydninger.

Høyre (H) er et konservativt politisk parti i Norge. Høyre er landets nest eldste partiorganisasjon, dannet i 1884. Partiet setter folkestyret, eiendomsretten og den personlige frihet høyt, og maktforholdet mellom staten og individet har blitt fremhevet som den ideologiske kjernen i Høyre. Partiet oppfatter seg som motstander av sosialismen, og identifiserer seg selv som et borgerlig parti.

Høyre går inn for en friere økonomi med skatte- og avgiftslettelser og færre reguleringer, og søker moderasjon i offentlige utgifter. Partiet har også vært opptatt av familien og sivilsamfunnets rolle i samfunnet. Tradisjonelt har partiet vært forsvarsvennlig, og er tilhengere av norsk medlemskap i NATO og EU. Høyres utpregede internasjonalistiske holdning skiller det fra endel andre konservative partier i Europa. Høyre er medlem av Den internasjonale demokratiske union og assosiert medlem av Det europeiske folkeparti.

Partiet har tre sideorganisasjoner, Unge Høyres Landsforbund, Høyres Studenterforbund og Senior Høyres Landsforbund. Innenfor rammen av Høyres formålsparagraf vedtar de egne programmer som danner grunnlaget for deres politiske virksomhet. Sideorganisasjonene er representert i moderpartiets styrende organer på de fleste nivåer.

Erna Solberg har vært partileder siden våren 2004, mens Jan Tore Sanner og Bent Høie er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Unge Høyre, ledes av Paul Joakim Sandøy. Julie Brodtkorb er kvinnepolitisk leder. Fra 2009 består Høyres stortingsgruppe av 30 representanter. Erna Solberg og Jan Tore Sanner er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder. Høyre er det tredje største partiet på Stortinget, etter Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Erna Solberg er partiets statsministerkandidat foran stortingsvalget i 2013.

Politisk plattform

«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»

Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.

Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:

• Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
• Lavere skatter og avgifter
• Økt satsing på samferdsel
• Økt satsing på forskning
• Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
• Et sterkt og effektivt forsvar
• Effektiv håndhevelse av lov og orden
• Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
• Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
• Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
• Verne om klima og miljø
• Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
• Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere

Historie

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet på 1800-tallet.

Statsmannen Emil Stang ble Høyres første formann.

Litografi: Frederik Klem/Trondheim byarkiv

Den utløsende årsaken for dannelsen av det moderne partivesenet i Norge, var forfatningsstriden i 1880-årene. Med dette begynte prosessen med innføring av parlamentarismen. Høyre ble dannet som en partiorganisasjon ved sammenslutningen av 174 lokale, konservative foreninger, eller «grunnlovsforeninger», den 25. august 1884, som en reaksjon på dannelsen av partiet Venstre. Man antok navnet Det konservative parti. Det nye partiet rommet en mengde interesser, men delte frykten for at Venstres radikale politikk kunne forringe balansen mellom Stortinget og regjeringen. Høyresiden hadde ikke den samme organisasjonskontinuiteten som lå til grunn for Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner. Grupperinger som tidligere hadde vært toneangivende i nominasjonen av konservative kandidater lokalt, tok initiativ til organisasjonsbyggingen. Emil Stang ble valgt til partiets første formann, i konkurranse med den mer konservative Christian Selmer. Stang knesatte prinsippet om at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.» Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgelige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.

Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje, partiet satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i borgerlige samlingsframstøt som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.

Partiledelse

Ledere Erna Solberg 2004–d.d. Jan Petersen 1994–2004 Kaci Kullmann Five 1991–1994 Jan P. Syse 1988–1991 Kaci Kullmann Five 1988 Rolf Presthus 1986–1988 Erling Norvik 1984–1986 Jo Benkow 1980–1984 Erling Norvik 1974–1980 Kåre Willoch 1970–1974 Sjur Lindebrække 1962–1970 Alv Kjøs 1954–1962 C.J. Hambro 1950–1954 Arthur Nordlie 1945–1950 Ole Bærøe 1937–1940 Johan H. Andresen 1934–1937 C.J. Hambro 1926–1934 Ivar Lykke 1923–1926 Otto B. Halvorsen 1919–1923 Jens Bratlie 1911–1919 Fredrik Stang d.y. 1907–1911 Edmund Harbitz 1905–1907 Ole Larsen Skattebøl 1902–1905 Francis Hagerup 1899–1902 Emil Stang d.e. 1896–1899 Christian Schweigaard 1893–1896 Emil Stang d.e. 1891–1893 Christian Schweigaard 1889–1891 Emil Stang d.e. 1884–1889

Parlamentariske ledere Erna Solberg 2005–d.d. Oddvard Nilsen 2001–2005 Jan Petersen 1994–2001 Anders Talleraas 1989–1994 Jan P. Syse 1985–1989 Jo Benkow 1981–1985 Kåre Willoch 1970–1981 Svenn Stray 1965–1970 John Lyng 1957–1965 C.J. Hambro 1926–1958 Ivar Lykke 1923–1926 Otto B. Halvorsen 1922–1923 Ivar Lykke 1920–1921 Otto B. Halvorsen 1919–1920 Edvard Hagerup Bull 1912–1918 Jens Bratlie 1910–1912 Fredrik Stang d.y. 1906–1909 Johan Thorne 1904–1906 Francis Hagerup 1901–1903 Emil Stang d.e. 1898–1900 Christian Schweigaard 1894–1897 Emil Stang d.e. 1892–1893 Christian Schweigaard 1889–1891 Emil Stang d.e. 1884–1889

Generalsekretærer Lars Arne Ryssdal 2009–d.d. Trond Reidar Hole 2001–2009 Eirik Moen 1995–2001 Svein Grønnern 1986–1995 Fridtjov Clemet 1974–1986 Erling Norvik 1970–1974 Gudvin Låder Ve 1965–1970 Kåre Willoch 1963–1965 Holger Ursin 1956–1963 Leif Helberg 1946–1956 Birger Gotaas 1945–1946 Herman Smitt Ingebretsen 1936–1940 Harald Gram 1914–1936 J. Rose Deist 1913 Adolph Helwig 1907–1913 Johannes Marten 1899–1906 Thorstein Diesen 1898–1899 Hakon Berger 1898 Paul Benjamin Vogt 1892–1897 Fredrich H. Steffens 1884–1892

Regjeringsdeltakelse

Kåre Willoch var statsminister for Høyre på 1980-tallet

Robert E. Haraldsen (2006)

Statsministre fra Høyre

• Emil Stang d.e. 1889–1891, 1893–1895
• Francis Hagerup 1895–1898, 1903–1905
• Jens Bratlie 1912–1913
• Otto B. Halvorsen 1920–1921, 1923
• Ivar Lykke 1926–1928
• John Lyng 1963
• Kåre Willoch 1981–1986
• Jan P. Syse 1989–1990

Høyres deltagelse i regjeringer

• Emil Stangs første regjering (H) (13. juli 1889–6. mars 1891)
• Emil Stangs andre regjering (H) (2. mai 1893–14. oktober 1895)
• Francis Hagerups første regjering (H, MV, V) (14. oktober 1895–17. februar 1898)
• Francis Hagerups andre regjering (H, V, Saml.) (22. oktober 1903–11. mars 1905)
• Christian Michelsens regjering (H, V, MV, Saml.) (11. mars 1905–23. oktober 1907)
• Wollert Konows regjering (H, FV) (2. februar 1910–20. februar 1912)
• Jens Bratlies regjering (H, FV) (20. februar 1912–31. januar 1913)
• Otto B. Halvorsens første regjering (H, FV) (21. juni 1920–22. juni 1921)
• Otto B. Halvorsens andre regjering (H, FV) (6. mars 1923-30. mai 1923)
• Abraham Berges regjering (H, FV) (30. mai 1923–25. juli 1924)
• Ivar Lykkes regjering (H, FV) (5. mars 1926–28. januar 1928)
• John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august –25. september 1963)
• Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965 –17. mars 1971)
• Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981 –8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
• Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989 –3. november 1990)
• Kjell Magne Bondeviks 2. regjering (H, KrF, V) (19. oktober 2001 –17. oktober 2005)

Valghistorikk

Høyres oppslutning i stortingsvalgene 1945–2009.

Høyres oppslutning etter fylke i stortingsvalget i 2009.

Stortingsvalgresultater 1906–2009 Årstall Prosent av stemmene 1906 32,7 % 1909 41,4 % 1912 33,0 % 1915 28,7 % 1918 30,4 % 1921 33,4 % 1924 32,5, % 1927 24,0 % 1930 27,4 % 1933 20,2 % 1936 21,3 % 1945 17,0 % 1949 18,3 % 1953 18,6 % 1957 18,9 % 1961 20,0 % 1965 21,1 % 1969 19,6 % 1973 17,4 % 1977 24,8 % 1981 31,7 % 1985 30,4 % 1989 22,2 % 1993 17,0 % 1997 14,3 % 2001 21,2 % 2005 14,1 % 2009 17,2 %

Kommunevalgresultater 1928–2011 Årstall Prosent av stemmene 1928 14,2 % 1931 16,3 % 1934 12,1 % 1937 14,3 % 1945 9,7 % 1947 13,9 % 1951 15,2 % 1955 16,7 % 1959 18,6 % 1963 19,8 % 1967 19,3 % 1971 17,9 % 1975 21,8 % 1979 29,2 % 1983 25,9 % 1987 23,3 % 1991 21,5 % 1995 20,2 % 1999 21,4 % 2003 18,1 % 2007 19,3 % 2011 28,0 %

Fylkestingsvalgresultater 1975–2011 Årstall Prosent av stemmene 1975 22,6 % 1979 29,9 % 1983 26,4 % 1987 23,7 % 1991 21,9 % 1995 19,9 % 1999 21,3 % 2003 17,8 % 2007 18,8 % 2011 27,6 %

Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.

Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.

Litteratur

• Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-04991-1.
• Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-04990-3.
• Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Cappelen, Oslo. ISBN 82-02-39029-X.
• Seip, Jens Arup (1980). Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år, 1880–1980. Gyldendal, Oslo. ISBN 82-05-12480-9.
• Sejersted, Francis (2003 [1984]). Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981, 2. utg.. Pax, Oslo. ISBN 82-530-2563-7.

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Høyre – bilder, video eller lyd

Wikinytt har nyheter relatert til:

Høyre

• Høyre
• Unge Høyre
• Høyres Studenterforbund