Høyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Høyre
Høyre
Høyres hus i Oslo sentrum
Motto «Muligheter for alle»
Erklært ideologi Konservatisme[a]
Grunnlagt 25. august 1884
Leder Erna Solberg (2004)
Generalsekretær Lars Arne Ryssdal
Ungdomsorg. Unge Høyre
Hovedkontor Stortingsgaten 20,
0161 Oslo
Farger           Blått
Tilknytting IDU, EPP[b]
Nettsted Nettsted
Medlemstall 37 033 (2012)[1]
Representanter:
Stortinget
48 / 169
(2013)
Ordførere
125 / 428
(2011)
Kommunestyrer
2 348 / 10 781
(2011)
Fylkesting
188 / 728
(2011)

a^ Som definert av partiet selv, se Høyres lover.
b^ Status som assosiert medlem.

Høyre (H) er et konservativt politisk parti i Norge. Høyre er landets nest eldste partiorganisasjon, dannet i 1884. Partiet setter folkestyret, eiendomsretten og den personlige frihet høyt. Maktforholdet mellom staten og individet har blitt fremhevet som den ideologiske kjernen i Høyre.[2] Partiet oppfatter seg som motstander av sosialismen, og identifiserer seg selv som et borgerlig parti.[3][4]

Høyre går inn for en friere økonomi med skatte- og avgiftslettelser og færre reguleringer, og søker moderasjon i offentlige utgifter.[3] Partiet har også vært opptatt av familien og sivilsamfunnets rolle i samfunnet. Tradisjonelt har partiet vært forsvarsvennlig, og er tilhengere av norsk medlemskap i NATO og EU.[3][5] Høyres utpregede internasjonalistiske holdning skiller det fra endel andre konservative partier i Europa.[6] Høyre er medlem av Den internasjonale demokratiske union og assosiert medlem av Det europeiske folkeparti.

Partiet har tre sideorganisasjoner, Unge Høyres Landsforbund, Høyres Studenterforbund og Senior Høyres Landsforbund. Innenfor rammen av Høyres formålsparagraf vedtar de egne programmer som danner grunnlaget for deres politiske virksomhet. Sideorganisasjonene er representert i moderpartiets styrende organer på de fleste nivåer.

Erna Solberg har vært partileder siden våren 2004, mens Jan Tore Sanner og Bent Høie er nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Unge Høyre, ledes av Paul Joakim Sandøy. Julie Brodtkorb er kvinnepolitisk leder. Fra 2013 består Høyres stortingsgruppe av 48 representanter. Trond Helleland og Nikolai Astrup er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder. Høyre er det nest største partiet på Stortinget, etter Arbeiderpartiet. Etter stortingsvalget i 2013 dannet Solberg en regjering utgått fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Formålsparagraf[rediger | rediger kilde]

«Høyre vil føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.»

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Høyre presenterer seg som et sosialt reformparti som arbeider innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter. Høyre står i en forholdsvis liberal konservativ tradisjon i Norge, til forskjell fra mer nasjonalt eller religiøst orienterte konservative i Vest-Europa. Partiet har lenge rommet både verdikonservative og mer liberalkonservative fløyer. Fra 1960-årene har de liberalkonservative innslagene blitt mer fremtredende. Høyre i dag bekjenner seg først og fremst til en burkeansk konservativ tradisjon. Liberale rettigheter nedfelt i Grunnloven, som ytringsfriheten, personvernet og næringsfriheten, har således fått en viktig plass i Høyres verdigrunnlag.

Høyres politiske plattform vektlegger blant annet følgende saker:

  • Sikre stabile og gunstige rammevilkår for et fritt og nyskapende næringsliv
  • Lavere skatter og avgifter
  • Økt satsing på samferdsel
  • Økt satsing på forskning
  • Økt fokus på kunnskap og læring i skolen
  • Et sterkt og effektivt forsvar
  • Effektiv håndhevelse av lov og orden
  • Økt satsing på kvalitet og kompetanse i omsorgstjenestene
  • Redusere offentlig intervensjon i privatpersoners liv og virke
  • Fremme respekt, åpenhet og toleranse i samfunnet
  • Verne om klima og miljø
  • Likestille offentlige og private tjenesteytere gjennom fritt offentlig finansiert brukervalg
  • Sette grenser for politikk og prioritere kjerneoppgavene sterkere

Historie[rediger | rediger kilde]

Høyres røtter spores gjerne tilbake til den ikke-adelige embedsstanden og borgerskapet på 1800-tallet.

Statsmannen Emil Stang ble Høyres første formann.

Den utløsende årsaken for dannelsen av det moderne partivesenet i Norge, var forfatningsstriden i 1880-årene. Med dette begynte prosessen med innføring av parlamentarismen. Høyre ble dannet som en partiorganisasjon ved sammenslutningen av 174 lokale, konservative foreninger, eller «grunnlovsforeninger», den 25. august 1884, som en reaksjon på dannelsen av partiet Venstre.[7] Man antok navnet Det konservative parti.[7] Det nye partiet rommet en mengde interesser, men delte frykten for at Venstres radikale politikk kunne forringe balansen mellom Stortinget og regjeringen.[7] Høyresiden hadde ikke den samme organisasjonskontinuiteten som lå til grunn for Venstre, men mange hadde erfaring fra indremisjonen, avholdsbevegelsen og yrkesorganisasjoner.[7] Grupperinger som tidligere hadde vært toneangivende i nominasjonen av konservative kandidater lokalt, tok initiativ til organisasjonsbyggingen.[7] Emil Stang ble valgt til partiets første formann, i konkurranse med den mer konservative Christian Selmer. Stang knesatte prinsippet om at «Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammer et parlamentarisk demokrati setter.»[8] Dette åpnet for samarbeid med den moderate delen av Venstre.[7]

Frem til 1905 søkte Høyre å bevare personalunionen med Sverige, forutsatt Norges likestilte rolle. Partiet motsatte seg derfor Venstres mer utfordrende politikk av hensyn til sikkerhets- og handelspolitiske interesser. Stang var statsminister i rene Høyre-regjeringer 1889–1891 og 1893–1895, i et forsøk på å utbre en forsonende holdning til Sverige. Et lignende forsøk på en såkalt samlingspolitikk ble utøvd av statsminister Francis Hagerup 1895–1898 og 1903–1905. For å skape et bredere parlamentarisk grunnlag, gikk Høyre og moderate Venstre-folk sammen i valgsamarbeidet Samlingspartiet foran stortingsvalget i 1903. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Samlingspartiet ønsket forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. Prosjektet overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet, men fikk sin arvtager i samarbeidet med Frisinnede Venstre noe senere.

I årene rundt 1900 tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett, med veier og jernbane. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å gjenreise statens finanser. På 1920-tallet gikk Norge inn i parikrisen i forsøket på å gjenopprette kroneverdien etter gullstandarden, og både stat og kommuner slet med stor gjeld. Statens finanser var først i 1936 blitt så gode at Høyre-regjeringen anså det forsvarlig å iverksette eget prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Fra 1935 startet en langvarig periode hvor Arbeiderpartiet styrte, og de borgelige partiene var lite samlet. Med Kings Bay-saken i 1963 endret dette seg da Høyres John Lyng maktet å danne en regjering, riktignok kortvarig. Fra og med 1965 var borgerlige samlingsregjeringer igjen vanlig med Høyre som deltaker, men ikke i lederrollen. Per Borten (Sp) og Lars Korvald (KrF) ble statsministre i de to første relativt varige, borgerlige regjeringer etter krigen. Først med den såkalte høyrebølgen i Europa fikk norske Høyre igjen stor oppslutning, under trioen Erling Norvik som partileder, Jo Benkow som parlamentarisk leder og Kåre Willoch som statsministerkandidat. Partiet kritiserte regjeringen for å føre dårlig krisepolitikk, og tok til orde for liberalisering av mediepolitikken, åpningstidene osv.

Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 %, var Høyres beste siden valget i 1924. Partiets viktigste politiker på 1980-tallet var Kåre Willoch, som var statsminister fra 1981 til 1986. I 1980-årene hadde partiet også sin historiske toppnotering i antall betalende medlemmer, som da var omkring 100 000 personer.

Ved valget i 1997 fikk Høyre 14,3 % – det til da dårligste valget siden 1945. Partiet gjorde imidlertid et godt valg i 2001, og kom i regjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre. I 2005 gjorde partiet nok et dårlig valg, og fikk det historisk dårligste resultatet på 14,1 %.

Utover 1980-tallet og særlig 1990-tallet oppstod et stort, konkurrerende høyreparti med Fremskrittspartiet, som Høyre lenge strevde med å avklare sitt forhold til. Med FrPs vekst økte presset på Høyres kompromissvilje. Høyre satt i regjering med partier til venstre for seg selv på den politiske skala, mens Fremskrittspartiet markerte mer rendyrkede høyresaker i opposisjon. Først etter gjenvalget av Jens Stoltenbergs regjering i 2005 ble det realitet i fremstøt for borgerlige samling som også omfattet Fremskrittspartiet.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4 % stemte Høyre; da var det dog kun to partier å velge mellom. Høyre har aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, bl.a. som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt og sikkert for så å skyte fart etter valget i 1973.

Partiledelse[rediger | rediger kilde]

Ledere[9]

 

Parlamentariske ledere

 

Generalsekretærer

Regjeringsdeltagelse[rediger | rediger kilde]

Statsministre fra Høyre

Høyres deltagelse i regjeringer

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Høyres oppslutning i stortingsvalgene 1945–2009.
Høyres oppslutning etter fylke i stortingsvalget i 2009.
Stortingsvalgresultater 1906–2013[10]
Årstall Prosent av stemmene Mandater
1906 32,7 %
1909 41,4 %
64 / 123
1912 33,0 %
24 / 123
1915 28,7 %
21 / 123
1918 30,4 %
49 / 126
1921 33,4 %
57 / 150
1924 32,5, %
54 / 150
1927 24,0 %
31 / 150
1930 27,4 %
44 / 150
1933 20,2 %
31 / 150
1936 21,3 %
36 / 150
1945 17,0 %
25 / 150
1949 18,3 %
23 / 150
1953 18,6 %
27 / 150
1957 18,9 %
29 / 150
1961 20,0 %
29 / 150
1965 21,1 %
31 / 150
1969 19,6 %
29 / 150
1973 17,4 %
29 / 155
1977 24,8 %
41 / 155
1981 31,7 %
53 / 155
1985 30,4 %
50 / 157
1989 22,2 %
37 / 165
1993 17,0 %
28 / 165
1997 14,3 %
23 / 165
2001 21,2 %
38 / 165
2005 14,1 %
23 / 169
2009 17,2 %
30 / 169
2013 26,8 %
48 / 169
      Kommunevalgresultater 1928–2011[11]
Årstall Prosent av stemmene
1928 14,2 %
1931 16,3 %
1934 12,1 %
1937 14,3 %
1945 9,7 %
1947 13,9 %
1951 15,2 %
1955 16,7 %
1959 18,6 %
1963 19,8 %
1967 19,3 %
1971 17,9 %
1975 21,8 %
1979 29,2 %
1983 25,9 %
1987 23,3 %
1991 21,5 %
1995 20,2 %
1999 21,4 %
2003 18,1 %
2007 19,3 %
2011 28,0 %
      Fylkestingsvalgresultater 1975–2011[12]
Årstall Prosent av stemmene
1975 22,6 %
1979 29,9 %
1983 26,4 %
1987 23,7 %
1991 21,9 %
1995 19,9 %
1999 21,3 %
2003 17,8 %
2007 18,8 %
2011 27,6 %

Stortingsvalgene: For 1906 Samlingspartiet. For 1909-1936 medregnet stemmer på felleslister med Frisindede Venstre.

Kommunevalgene: Inkluderer ikke stemmer avgitt ved flertallsvalg før 1967 og ikke stemmer som tilfalt borgerlige felleslister der Høyre var med i en rekke kommuner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Høyres landsmøte 2013». Høyre. 2013. s. 37 sider.  Betalende medlemmer i Høyre, inkludert sideorganisasjoner som Unge Høyre, Høyres Studenterforbund og Senior Høyre.
  2. ^ «Den ideologiske kjernen i Høyre». NRK. 25. mars 1979. Besøkt 15. januar 2013. 
  3. ^ a b c Tvedt, Knut Are. «Høyre». Store norske leksikon. Besøkt 15. januar 2013. 
  4. ^ Helljesen, Vilde; Bakken, Laila Ø. (2009). «Høyre - skatter, skole og frihet». NRK. Besøkt 15. januar 2013. 
  5. ^ Koritzinsky, Theo (1970). Velgere, partier og utenrikspolitikk : analyse av norske holdninger 1945-1970. Oslo: Pax forlag. s. 140–144. 
  6. ^ Hooghe, Liesbeth; Marks, Gary; Wilson, Carole J. (2002). «Does Left/Right Structure Party Positions on European Integration?». Comparative Political Studies (8), s. 965–989. 
  7. ^ a b c d e f Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. s. 32-57. ISBN 82-02-04990-3. 
  8. ^ «Høyres historie». Høyre. Besøkt 17. april 2013. 
  9. ^ Lederens tittel var «formann», og for nestlederne «viseformann», frem til omkring 1990.
  10. ^ Statistisk Sentralbyrå: stortingsvalgresultater
  11. ^ Statistisk Sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  12. ^ Statistisk Sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918–1940. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04991-1. 
  • Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. Drømmen om borgerlig samling, 1884–1918. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-04990-3. 
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie. Opprør og moderasjon, 1975–2005. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Seip, Jens Arup (1980). Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år, 1880–1980. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-12480-9. 
  • Sejersted, Francis (2003 [1984]). Høyres historie. Opposisjon og posisjon, 1945–1981 (2 utg.). Oslo: Pax. ISBN 82-530-2563-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Høyre – bilder, video eller lyd
Wikinews-logo.svg
Wikinytt har nyheter relatert til: