Den katolske kirke i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Olav domkirke, den første katolske kirke i Norge etter reformasjonen

Den katolske kirke i Norge er en del av den verdensomspennende romersk-katolske kirke, som eksisterte i Norge frem til 1537, og senere ble reetablert i 1843. I dag er Den katolske kirke i Norge det nest største tros- eller livssynssamfunnet i Norge, etter Den norske kirke.

Den katolske kirken i Norge ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Den hellige stol. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet, som følge av at landets skytshelgen St. Olav var skrinlagt i domkirken der.

Utdypende artikkel: Kristningen av Norge

Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa (Oslo), Biargina (Bergen) og Nithirosa (Nidaros). Etter hvert ble antallet katolske bispedømmer utvidet til fem med Hamar og Stavanger.

Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etter hvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da utøvelse av den katolske tro ble forbudt, kirkens eiendommer og kirkebygg inndratt til fordel for kronen og presteskapet fengslet eller landsforvist. Den norske kirke ble luthersk reformert med Norges konge som overhode og eneste tillate religionsutøvelse.

I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en katolsk menighet i Oslo. I tråd med norske regler mottar den katolske kirken i Norge statstilskudd for de katolikkene som er registrert og har norsk personnummer. Per 14. mai 2014 er det registrert mer enn 150 000 katolikker i Norge,[1] nærmere 3 % av befolkningen. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirken imidlertid om lag 200 000 katolikker i Norge.[2] Annuario Pontificio for 2011 opererer med et tall på 229 652 katolikker, og katolikker utgjør isåfall omtrentlig 5 % av befolkningen i Norge, som med det blir Nord-Europas mest katolske land. Oslo har over 35 000 katolikker, som utgjør 5,51 % av befolkningen.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Den ble innført ved et kongelig påbud[3] og det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet og Norges politiske selvstendighet overfor Danmark ble redusert.[3]

Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange, og det ble ført standhaftig motstand mange steder, gjerne med bestikkelser, og til og med drap, av lutherske prester for å holde dem på avstand. Samtidig led også mange katolikker martyrdøden for å ha satt seg til motverge mot det nye religiøse systemet. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.

Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. De katolske biskopene ble avsatt og etter hvert erstattet med lutherske biskoper, kalt superintendenter.[3] Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke.

Motreformasjonen i Danmark-Norge[rediger | rediger kilde]

Det ble til å begynne med ikke lagt særlig vekt på motreformasjon i Danmark-Norge. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene.

Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i Danmark-Norge, blant annet med hjelp av Peder Oxe og senere ved Andreas Lorichs prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker.

Etterhvert det ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i Belgia, Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolen fikk gså godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.

I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant.

I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.

Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.

Etter 1843[rediger | rediger kilde]

I Norges grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.

6. mars 1843 ble det ved Kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. Dette ble feiret femti år seinere da man åpnet Olavsalteret i Roma. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.

I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Det ble i Grunnloven av 1814 fastslått at jesuitter ikke hadde adgang til riket. Denne bestemmelsen ble stående etter at kirken ble tillatt i Norge i 1843 og den holdt seg også etter at forbudet mot jøders innvandring og munkeordener ble opphevet senere i det 19. århundre. I avstemninger i Stortinget i 1897 og 1925 fikk forslaget om opphevelse ikke 2/3 dels flertall. Først i 1956 ble det offisielt tillatt for jesuitter å reise inn i Norge, etter en debatt hvor det ble argumentert med Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs menneskerettigserklæring av 1948[4] Men forbudet i Grunnloven må sees som et forbud mot å utbre den jesuittiske lære i Norge. Det er eksempelvis opplyst at Christian Michelsen i 1905 hadde jesuitter boende hos seg som gjester og rådgivere.

Struktur i moderne tid[rediger | rediger kilde]

I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under paven i Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.

Bispedømmer og stift[rediger | rediger kilde]

I 1667 besluttet den hellige stol at Norge skulle underlegges det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm.

I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen, som hadde hovedsete i Alta. Dette kan må ha bragt en viss stolthet til de norske katolikker, at de fikk besitte hovedsetet for denne enorme misjonen som omfattet de fleste landområder nord for Polarsirkelen, deriblant Island, Alaska og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.

I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.

Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.

Menigheter[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke i Norge besto pr mars 2013 av 37 menigheter og ett kapelldistrikt. Nedenfor er disse rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.

I Oslo katolske bispedømme:

I Tromsø stift:

  • 1859: Vår Frue kirke (Tromsø)
  • 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855)
  • 1893: St. Sunniva (Harstad)
  • 1935: Hl. Familie (Stamsund)
  • 1951: St. Eystein (Bodø)
  • 1988: Kristus Kongen (Narvik)
  • 2003: Hl. Ånd (Mosjøen)

I Trondheim stift:

  • 1902: St. Olav (Trondheim, hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872)
  • 1923: St. Sunniva (Molde)
  • 1934: St. Eystein (Kristiansund)
  • 1959: Vår Frue (Ålesund)
  • 1964: St. Torfinn (Levanger)

Klostervesen[rediger | rediger kilde]

Se Katolske klostre i Norge.

Kirkelige organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Caritas Norge[rediger | rediger kilde]

Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964 som arvtager for Katolsk flyktninghjelp.

Norges Unge Katolikker[rediger | rediger kilde]

Norges Unge Katolikker (NUK) er en katolsk barne- og ungdomsorganisasjon som har sitt utspring i de katolske menighetene i Norge. NUK er et fellesskap hvor barn og unge har sin egen plass og kan treffe andre katolikker. NUK baserer sitt arbeid på troskap til den katolske kirken og arbeider i samråd med biskopene på stiftsplan og sogneprestene i den enkelte menighet. NUK støttes av biskopene i de tre katolske stiftene i Norge.

Til grunn for alt NUKs arbeid ligger de tre nøkkelbegrepene tro, fellesskap og handling.

Organisasjonen har lokallag i hele landet. I lokallagene treffes barn og ungdommer for å bygge opp vennskap og fellesskap med hverandre i troen, og for å gjøre ting for andre mennesker. Det lokale arbeidet er det primære i NUKs virksomhet. Hvert år arrangeres det barne- og ungdomsleirer i regi av NUK. Disse leirene er spredt rundt i hele landet. Det arrangeres påskeleirer for ungdom og sommerleirer for alle aldersgrupper. NUK arrangerer også flere helgesamlinger hvert år.

NUK er medlem av Nordisk Katolsk Ungdomsråd, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]