Fredning (kulturminnevern)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Freda.jpg

Fredning er vern av et kulturminne i medhold av lov om kulturminner eller bygningsfredningsloven av 1920. Innen kulturminnevernet er fredning det sterkeste juridiske virkemiddelet og anvendes for å sikre langsiktig vern av bevaringsverdige kulturminner og kulturmiljøer av nasjonal interesse. I november 2008 var nærmere 5600 bygninger fredet i henhold til kulturminneloven.

Automatisk fredete kulturminner[rediger | rediger kilde]

Automatisk fredete kulturminner er faste kulturminner som er fredet direkte etter lov uten særskilt vedtak (legalfredning). Både kjente og ukjente kulturminner fra tiden før 1537 (reformasjonen) er automatisk fredet.[1] Alle stående byggverk fra perioden 1537-1649[1], skipsfunn eldre enn 100 år og samiske kulturminner eldre enn 100 år[1] er også automatisk fredet. På Svalbard gjelder fredning alle kulturminner eldre enn 1945.[2]

Vedtaksfredning[rediger | rediger kilde]

Kulturminner som ikke er automatisk fredet kan fredes av Riksantikvaren gjennom vedtak etter kulturminneloven og Svalbardmiljøloven. Vedtaksfredning kan omfatte båter, kulturmiljøer, bygninger og anlegg yngre enn 1649 av nasjonal interesse. Hva som er av nasjonal verdi skal vurderes av kulturminneforvaltingen på bakgrunn av en skjønnsutøvelse forankret i kulturhistorisk kunnskap. Vedtaksfredete kulturminners nasjonale interesse blir vurdert gjennom en fredningsprosess.

Kulturmiljøfredning[rediger | rediger kilde]

Kulturmiljøer er områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Med hjemmel i kulturminneloven § 20 kan man frede et kulturmiljø utfra områdets totale kulturhistoriske verdi, uten at de enkelte elementene i miljøet er fredningsverdige i seg selv. Dette gjelder både kulturmiljøer i byer og tettsteder, i jordbrukslandskapet eller i skog og utmark. Vedtak om kulturmiljøfredning fattes av Kongen i statsråd. Havråtunet i Hordaland var det første kulturminne i Norge som ble fredet som kulturmiljø.

Midlertidig fredning[rediger | rediger kilde]

Midlertidig fredning av enkeltobjekter og områder rundt disse kan vedtas om et kulturminne er truet eller om man vil evaluere kulturminnet med tanke på permanent fredning. Et vedtak om midlertidig fredning kan oppheves dersom kulturminne ikke lenger er truet og kulturminnemyndigheten ikke vil følge opp saken med permanent fredning. Om kulturminnemyndigheten tar sikte på permanent fredning vil vedtaket om midlertidig fredning bli stående til nytt vedtak om permanent fredning er fattet. Midlertidige fredete kulturminner blir forvaltet etter kulturminneloven likt vedtaksfredete kulturminner, det vil si at alle endringstiltak skal godkjennes av kulturminnemyndigheten.

Fredning av båter[rediger | rediger kilde]

Ved en lovendring av Kulturminneloven 3. mars 2000 § 14, ble det også åpnet for fredning av båter og andre sjøgående fartøyer. Vilkåret for fredning er at båten er av særlig kulturhistorisk verdi. I 2006 ble de to første fartøyene fredet av Riksantikvaren: hjuldamperen Skibladner (1856) og bilfergen MF «Skånevik» (1967).

Forskriftsfredning og landsverneplaner[rediger | rediger kilde]

Da Norge fikk sin første bygningsfredningslov i 1920, ble statens bygninger ikke formelt fredet. Et utvalg av statens kulturhistoriske bygninger ble presentert i Fortidsminneforeningens årbøker fra 1933 til 1934, og disse bygningene ble administrativt fredet. Praksisen med administrativt vern viste seg å være vanskelig, og fra år 2000 ble det innført en ny paragraf i kulturminneloven (kml § 22a) som ga mulighet til å frede statens eiendommer ved forskrift. Ved forskriftsfredning ble selve fredningsprosedyren forenklet. Det er miljøverndepartementet som vedtar forskrift om fredning. Forskriftsfredninger brukes i sammenheng med landsverneplaner, som for eksempel Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. I landsverneplanene skal alle statens kulturhistoriske eiendommer dokumenteres og deres kulturminneverdier identifiseres.

Listeførte kirker[rediger | rediger kilde]

Kirker bygget før 1650 er automatisk fredet og et fåtall kirker er vedtaksfredet. Alle de rundt 300 kirkene oppført mellom 1650 og 1850 betraktes som verneverdige og listeførte. En rekke kirker bygget etter 1850 er også listeført. Saker som angår de listeførte kirkene blir behandlet av Riksantikvaren etter kulturminneloven, før det fattes vedtak av kirkelig myndighet etter kirkeloven.[3] I praksis betyr det at de listeførte kirkene behandles som om de var fredet.

Fra 1. mai 2013 overføres ansvaret som kulturminnemyndighet når det gjelder listeførte kirkers omgivelser i plan- og byggesaker fra Riksantikvaren til fylkeskommunene.

Endringer på fredete kulturminner[rediger | rediger kilde]

At et kulturminne er fredet innebærer at alle endringer som går utover vanlig, jevnt vedlikehold må godkjennes av vedkommende myndighet etter kulturminneloven. Avgjørelser i slike saker er delegert til fylkeskommunenene. Eiere kan søke om dispensasjon fra fredningen, og kulturvernmyndighetene vil på denne bakgrunn beslutte om tiltaket vil være forenlig med fredningens formål eller ikke. Det må også søkes om tillatelse til gjennomføring av alle tiltak som på en eller annen måte kan virke inn på eller forandre kulturminnet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c LOV 1978-06-09 nr 50: Lov om kulturminner – § 4. Automatisk fredete kulturminner.. Lovdata. Besøkt 4. august 2006.
  2. ^ Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven). – § 39. (fredete kulturminner). Lovdata. Besøkt 4. august 2006.
  3. ^ Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Miljøverndepartementet Rundskriv, 02.05.2000 Nr.: T-3/00, Forvaltning av kirke, kirkegård og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fortidsminneforeningen; Ord for Ord, Rapport om bruk av begreper innen kulturminnevernet Oslo 1981

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]