Kina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kina eller China (tradisjonell kinesisk: 中國, forenklet kinesisk: 中国, pinyin: Zhōngguó, Wade-Giles: Chung-kuo) er et land i Øst-Asia som siden 1949 de facto er delt i to, med regjeringer som begge gjør krav på å være hele landets rettmessige styre: Folkerepublikken Kina (med hovedstaden Běijīng) som omfatter alle fastlandsprovinsene, og Republikken Kina (med hovedstaden Taipei) som kun omfatter provinsen og øya Táiwān (Formosa) og noen små øyer nær provinsen Fújiǎn.

Kina er verdens eldste fortsatt eksisterende sivilisasjon. Landets historie kjennetegnes av gjentatte delinger og gjenforeninger mellom skiftende perioder av fred og krig, og voldelige dynastiske skifter. Makten var gjerne konsentrert i den kinesiske keiserens hender, men skiftet noen ganger til mektige embedsmenn og regionale krigsherrer. Landets territorielle utbredelse har variert i historien. I mange århundrer, særlig fra det 7. århundre til og med det 14. århundre, gjaldt Kina som verdens mest avanserte sivilisasjon og var Øst-Asias dominerende kulturelle sentrum. På 1800- og 1900-tallet var landet for svakt til å slå tilbake europeisk kolonialisme og japansk invasjon, og led samtidig under interne konflikter som ledet til landets deling. Kommunistseieren i den kinesiske borgerkrig etablerte Folkerepublikken Kina på fastlandet, mens Republikken Kinas regjering fortsatte å kontrollere Taiwan og noen mindre øyer i Østkinahavet.

Landets befolkning på over en milliard utgjør en femdel av jordens befolkning, og består overveiende (93 %) av hàn-kinesere. Viktige minoriteter inkluderer mandsjuriere. Det kinesiske språket er inndelt i en rekke talte variasjoner.

Arealet er 9 597 960 kvadratkilometer.

Terminologi

«Zhōngguó»

Midt - Rike, Kina, skrevet med forenklede kinesiske skrifttegn

Kineserne kaller landet sitt Zhōngguó, normalt oversatt til «Midtens rike» eller «Landet i sentrum». Men bruken av betegnelsen har ikke vært geografisk entydig, og har også sine kulturelle og politiske sider. Under Vår- og høstperioden ble den benyttet kun om de relativt høyt utviklede statene rundt Huáng Hés midtre løp, og kulturelt mindre utviklede stater som Chu og Qín var ikke medregnet. Senere ble sørligere områder medregnet, slik at regionene rundt Chángjiāng (Yangze) – og Perlefloden var med. På Táng-dynastiets tid var også «barbariske» regimer som Xianbei og Xiōngnú inne.

Mens og før Hàn-dynastiet regjerte, hadde Zhōngguó tre spesifikke betydninger:

  1. Området rundt hovedstaden, dvs. keiserens egne områder.
  2. Området under de sentrale styresmakters direkte kontroll. I Shǐjì heter det: «Åtte fjell er vidgjetne i riket. Tre er hos Man- og Yi-barbarene. Fem er i Zhōngguó
  3. Området som nå kalles det nordkinesiske sletteland.

Etter at Kina brøt opp i en rekke mindre stater etter Hàn-dynastiet, gjennomgikk Zhōngguó-begrepet forandringer, ikke minst som følge av de nomadiske folk som trengte inn nordfra. Dette gjaldt så desto mer etter at den kinesiske sivilisasjons vugge, områdene langs Huáng Hé, ble overtatt av disse inntrengerne. For eksempel begynte Xianbei-folket å omtale sitt rike, Det nordlige Wei, som Zhōngguó, for å skille det fra De sørlige dynastier, som de kalte Yi (夷, som betyr barbarerne). De sørlige dynastiene på sin side, som bestod av folk som var blitt presset sørover av inntrengerne, kalte Det nordlige Wei for Lu (虏, som betyr «forbrytersk» eller «fange». Slik ble det at Zhōngguó heller ble en kvalitetsbetegnelse som innebar politisk legitimitet.

Begrepet ble brukt fra 900-tallet av de respektive konkurrerende Liao-, Jin- og Sòng-dynastiene. Begrepet Zhōngguó ble da relatert til geografisk, kulturell og politisk identitet, og ikke lenger fortrinnsvis om etnisk opprinnelse.

Republikken Kina og senere Folkerepublikken Kina har brukt Zhōngguó om alle de områder og folk som var innen deres politiske kontroll. På dette grunnlag fremholdes det at alle de 56 anerkjente etniske grupper er Zhōngguó rén (中國人), dvs. Zhōngguó-folk.

«Kina»

Det norske ordet «Kina» og den endel sjeldnere latinske forstavelsen «sino- » er antagelig avledet fra «Qín» (uttales som halvveis mellom skinn og tsin, og med stigende tonefall). Andre tror at «Kina» kan komme fra et av de kinesiske ordene for te ( 茶 chá) eller silke (kinesisk 丝 ). Men uansett har ordet «Kina» gått gjennom mange fremmede tungemål langs Silkeveien før det til slutt nådde frem til Europa. Vestens betegnelse «Kina» er senere vandret tilbake til Japan men har der utviklet et nedsettende ord, shina,

I snever forstand kan «Kina» bety «det egentlige Kina», eller vanligvis «det egentlige Kina» samt Mandsjuria, Indre Mongolia, Tibet og Xīnjiāng. De nevnte regioners grenser sammenfaller ikke nødvendigvis med de moderne provinsgrenser. I mange sammenhenger siktes det med «Kina» til Folkerepublikken Kina (eller Fastlands-Kina), mens «Táiwān» benyttes sidestilt om «Republikken Kina». I den engelsktalende forretningsverden finnes talemåten «the Greater China region» (eller på kinesisk 大中華地區) om Kina på en litt uavgrenset og inkluderende måte.

Sinologer benytter ordet «Kina» på en måte som er omtrent like avgrenset som dem klassiske kinesiske bruken av Zhōngguó, eller avgrenset til den hàn-kinesiske etniske gruppe, som utgjør 92 % av den kinesiske befolkning.

Historie

Utdypende artikkel: Kinas historie

Den kinesiske sivilisasjon oppstod langs Huáng Hé-elva i Nord-Kina. Kineserne deler oftest opp historien i herskerdynastier, ettersom dynastiskiftene ofte innebar skifte av styreform, herskerklasse og hovedstad. Under Shāng-dynastiet ble skriftspråket, spådomskunst og litteratur som Yijing skapt. Zhōu-dynastiet var en periode preget av borgerkrig og splittelse på den ene siden og kulturell blomstring innen filosofi og litteratur på den annen side. Under Zhōu-dynastiet oppsto konfusianismen og taoismen, og litteratur og filosofi fra denne epoken ble grunnlaget for kinesisk kultur de neste 2000 år. Alle smårikene ble samlet under keiser Shǐhuángdì i 221 f.Kr., og slik oppstod Qín-dynastiet. Under Qín-årene ble byggingen av Den kinesiske mur igangsatt, et byggeprosjekt som med pauser pågikk i 1800 år. Qíns skrekkvelde brøt sammen etter kort tid og gav plass til Hàn-dynastiet. I denne perioden ble konfusianismen forvandlet til en statsfilosofi, og Zhōu-tidens kultur fikk status som ideal. Under Suí-dynastiet ble det gigantiske byggeprosjektet Keiserkanalen oppført for å forsyne troppene ved muren. Táng-dynastiet blir av de fleste kinesere regnet som landets kulturelle gullalder, hvor kalligrafi og poesi nådde sitt høyeste nivå noensinne. Mongolene brøt gjennom muren på 1200-tallet og grunnla Yuán-dynastiet. De ble etter kort tid assimilert i den kinesiske kultur, og ble styrtet og etterfulgt av Míng-dynastiet. I Míng-perioden ble hovedstaden flyttet til Beijing der Den forbudte by ble oppført. Kinesisk marine la ut på oppdagelsesferder til andre kontinenter, en virksomhet som tok slutt rett før europeerne for første gang nådde Kina med sine handelsskip.

Inntil 1700-tallet hadde Kina et klart teknologisk fortrinn i forhold til folkene i Sentral-Asia, men sakket samtidig akterut i forhold til Europa. Dette la grunnlaget for 1800-tallets defensive avvisning fra kinesernes side til den europeiske imperialisme, samtidig som Kina selv ekspanderte innover mot Sentral-Asia.

I 1912 gikk det kinesiske keiserdømme under, og ble erstattet av republikansk statsstyre i landet. De følgende tre tiårene var en splittelsens tid; krigsherrenes tid, den annen kinesisk-japanske krig (19371945) og den kinesiske borgerkrig. Den siste ebbet ut i 1949 da det kinesiske kommunistparti hadde vunnet kontroll over Fastlands-Kina.

Under massakren i Nanjing i 1937 drepte japanerne anslagsvis over 300 000 kinesere i løpet av kun seks uker. Mennesker ble kokt levende, brent i hel, overkjørt av stridsvogner og ved andre forferdelige metoder.[1] Forholdet mellom Japan og Kina er fortsatt anstrengt som en delvis følge av det som skjedde i Kina før og under den andre verdenskrig, og måten Japan har behandlet dette på i ettertid.[2] Mens tyskerne har betalt milliarder i erstatning, bygd minnesmerker og bedt om unnskyldning, mener mange at Japan fornærmer sine ofre med å tilbe krigsforbrytere som guder.[3] Partiet grunnla en kommunistisk stat—Folkerepublikken Kina — som gjorde krav på å være det rettmessige Kina. Men Republikken Kinas Kuomintang-regjering hadde tatt tilflukt på Taiwan, der den fortsatt nøt internasjonal anerkjennelse av hele Vestblokken og FN. Dette vedvarte til 1970-tallet da FN og de fleste vestlige land valgte å anerkjenne Folkerepublikken istedet.

Språk

Utdypende artikkel: Kinesisk

Kinesisk er et tonespråk i den Sino-tibetiske språkfamilien. Hvis det regnes som et enkelt språk (slik kineserne selv gjør), ikke en språkfamilie (som vestlige lingvister ofte mener) er det verdens mest talte. Kinesisk har et klarere skille mellom skriftspråk og talespråk enn det en har i Vesten.

Kinesisk skriftspråk

Utdypende artikkel: Hànzì

Korrekt rekkefølge og strøkretning ved skriving av kinesiske tegn følger bestemte regler.

Skriftspråket kan følges 3500 år tilbake. Det ble opprinnelig brukt til spådomskunst og administrasjon ved hoffet under Shāng-dynastiet. Skrifttegnene var opprinnelig bilder (piktogrammer) av naturfenomener, men senere under Zhōu-dynastiet begynte en å bruke dem fonetisk ved at ideogrammer som rimte ble lånt for å skape tegn for abstrakte fenomen. Fra da av ble de fleste nye tegn skapt ved å sammensette en del som kategoriklassifiserte tegnet, «en radikal», med et tegn som gav et hint om uttalen, «et fonetikum». Omkring 90 % av alle kinesiske skrifttegn er rent abstrakte sammensetninger av radikal-element og fonetikum. Derfor er det en utbredt myte å tro at kinesiske tegn er forvanskede bilder av fenomener i virkeligheten. (Selv om under 10 % av tegn opprinnelig har vært bilder. Som for eksempel 口 kǒu, munn; 人 rén, menneske; 女 , kvinne) Under Qín-dynastiet på 210-tallet f.Kr. ble tegnene standardisert. Tegnene fikk da navn etter det neste dynastiet, Hàn-dynastiet og heter i dag Hànzì-tegn («Hàn-folkets skrifttegn»). Dette skriftspråket holdt seg svært stabilt i form av Klassisk kinesisk frem til en reform på slutten av 1950-tallet, da antall strøk ble redusert etter modell fra vanlige håndskriftformer. Praktisk talt alt som utgis i Fastlands-Kina er skrevet med disse forenklede skrifttegnene, mens Taiwan (og til en viss grad Singapore, Hongkong og de eksilkinesiske miljøer) har holdt fast på de tradisjonelle skrifttegnene. Hànzi-tegn er er også utgangspunkt for det japanske skriftspråket Kanji.

En utbredt misforståelse er at et skrifttegn alltid står for et ord. Et skrifttegn står alltid for én stavelse, ikke nødvendigvis for et ord. De fleste ord har to stavelser, noen kun én og enkelte tre eller fire.

Kinesisk talemål

Selv om skriftspråket er felles for Kina (små unntak for kantonesisk), er talespråket - spesielt i Sør-Kina - ofte så forskjellig at det er gjensidig uforståelig. I Fastlands-Kina kalles talespråket Hànyǔ («Hàn-folkets talemål»), mens dialektene omtales som navn på stedet + huà (f.eks. Shànghǎihuà = Shànghǎi-snakk = Shànghǎi-dialekt).

Skolesystemet og TV har imidlertid ført til at nesten alle kinesere behersker riksspråket Pǔtōnghuà som i Vesten kalles mandarin. Pǔtōnghuà bygger på dialekten rundt Běijīng og Nord-Kina der det er relativt små dialektforskjeller.

At kinesisk er et tonefallspråk vil si at tonefallet er like viktig for ordets betydning som sammensetningen av vokaler og konsonanter. Når kinesisk transkriberes til latinske bokstaver etter pīnyīn-standarden angis tonefallet med et aksenttegn. (Dette er ikke samme slag aksenter som man kjenner f.eks. fra fransk).

Standard kinesisk har fire toner.

  • 1. tone: høyt vedvarende tonefall (ā)
  • 2. tone: stigende (á)
  • 3. tone: synkende og så stigende (ǎ)
  • 4. tone: raskt fallende (à).

For personer med kinesisk som morsmål er tonefallet så opplagt at det sjelden skrives når pīnyīn benyttes, noe som fører til at vestlige personers forsøk på uttale kinesiske ord på det grunnlag gjerne blir fullstendig uforståelig for kinesisktalende.

Politisk historie

Etter at landet ble samlet av Qín-herskerne fulgte omkring 13 andre såkalte dynastier. Mange av dem omfattet et system med underlagte kongedømmer, fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap osv., men etterhvert nøt keiseren en reell sentralmakt. Keiserne hadde forskjellige former for regjeringer med statsminister og andre ministre, og i kortere perioder lå den reelle makten i embetsverkets, keiserslektens eller hoffevnukkenes hender.

For det meste var de kinesiske hovedsteder beliggende i den østlige del av riket. De fire byene som oftest eller lengst var hovedsteder, var Nanjing, Beijing, Chang'an (i dag Xi'an) og Luoyang.

Den 1. januar 1912 ble Republikken Kina opprettet, og det manchu-dominerte Qing-dynastiet gikk under. Sun Yat-sen ble utropt til president. Men snart tvang Yuan Shikai, en Qing-general som hadde gått over til de revolusjonæres side, Sun til å tre tilbake og overlate presidentskapet til ham selv. Det tok ikke lang tid før Yuan prøvde å få seg selv kåret til keiser, men han ble raskt avsatt.

Etter general Yuans fall gjenstod Kina som politisk fragmentert; riktignok satt det en internasjonalt anerkjent regjering i Beijing, men den var så å si maktesløs utover landet der lokale krigsherrer var de virkelige maktutøvere.

Mot slutten av 1920-tallet klarte Kuomintang (KMT) under Chiang Kai-shek å gjenforene landet og bringe det under sin effektive kontroll. Hovedstaden ble da flyttet til Nanjing, og KMT begynte å iverksette et moderniseringsprogram i henhold til Sun Yat-sens tanker om landet som en moderne og demokratisk stat. Men fordi man likevel mente at tiden ikke var helt moden for demokratiet, ble dette Kina en ettpartistat. I 1947 ble det etablert et konstitusjonelt styre, men på grunn av den pågående borgerkrigen mellom KMT og det kinesiske kommunistparti ble de konstitusjonelle bestemmelser av 1947 aldri satt ut i livet på fastlands-Kina.

Tidlig på 1950-tallet hadde kommunistene nedkjempet KMT på fastlandet, og republikkens regjering trakk seg tilbake til øya Taiwan. Men den kommunistiske fare gjorde at det skulle ta tid før KMT og regjeringen i Taipeh våget å etablere et fullt flerpartisystem med representativt demokrati. Dette var ikke på plass før i 1990-årene i den territorielt sterkt reduserte Republikken Kina (Taiwan og noen øyer i Fujian-provinsen).

Imens utropte kommunistlederen Mao Zedong Folkerepublikken Kina. Det skjedde den 1. oktober 1949 i Beijing. Folkerepublikken har vært en kommunistisk ettpartistat helt fra begynnelsen.

Territorium

Zhou-dynastiets tid omfattet Kina området rundt Den gule flod. Siden da ekspanderte det i alle retninger, og var på sitt største under Tang-, Yuan- og Qing-dynastiene. Kineserne anser selv at det egentlige kinesiske rike omfattet deler av det moderne østlige Sibir i Russland og deler av Sentral-Asia under Yuan-dynastiets velmaktsdager. Under Mongolrikets tid kan man like så vel si at Kina selv inngikk som én del av flere.

Ikke bare provinsadministratorer men også enkelte fremmede monarker sendte ambassadører til keiseren av Kina med gaver, og keiseren sendte komplimenter med dem tilbake. Fra kinesisk perspektiv ble disse gavene betraktet som et tegn på at barbarene underordnet seg den kinesiske keiser. De utenlandske regjeringer så ikke alltid på det med samme blikk.

Qing-rikets tid mistet Den kinesiske mur det meste av sin betydning som forsvarsverk. I 1683 etter at Koxingas kongedømme Tungning kapitulerte, ble Taiwan innlemmet i Qing-riket. Taiwan ble i 1895, etter den første kinesisk-japanske krig, avstått til Japan. Men etter den annen kinesisk-japanske krig ble Taiwan tilbakeført til Kina i 1945. Siden da har Taiwans status vært gjenstand for strid.

De politiske administrative toppnivåer har vekslet mange ganger. Selv om vi tilbakeskuende gjerne stedfester byer og steder etter nåtidig provinstilhørighet, har det tidligere vært andre navn på den øverste enhet, som for eksempel kretser. Men på de lavere nivåer har inndelingene og tildels deres navn vært mer stabilt: prefekturer, subprefekturer, departementer, kommanderier og fylker. I moderne tid har man også utviklet betegnelsene prefekturnivåbyer, fylkesnivåbyer, byer og landsbyer.

Historisk har man sagt at Kina er inndelt i fem regioner: Det egentlige Kina, Indre Mongolia, Mandsjuria, Xinjiang og Tibet. En gang i tiden var dette regioner som kunne avgrenses nokså skarpt fra hverandre som egne etniske og administrative realiteter, men det er ikke lenger bildet i dag. Dagens kinesere tenker ikke lenger i fem regioner, de forholder seg snarere til de forskjellige provinser. De gamle regionenes grenser er nå heller diffuse.

  • «Det egentlige Kina» kunne sies å være området mellom den kinesiske mur og det tibetanske fjellplatå.
  • Mandsjuria og Indre Mongolia er nord for den kinesiske mur, men grensen mellom dem er derimot mer uklar: Man kunne enten ta utgangspunkt i den Indre Mongolias nåværende østgrense, eller man kunne tenke seg at Mandsjuria hadde den utstrekning mot vest som den japanske klientstaten Manchukuo hadde under annen verdenskrig.
  • Xinjiangs omfang turde omtrent sammenfalle med dagens autonome region av samme navn.
  • Det historiske Tibet er større enn dagens politiske enhet, men skulle heller omfatte hele det tibetanske fjellplatå.

Det finnes også alternative måter å forestille seg landsdelene på:

Det egentlige Kina, som kunne inndeles i en nordlig og en sørlig halvdel: Nord-Kina (北方) og Sør-Kina (南方), med elven Huai og fjellet Qin som grense mellom delene. Man kunne da tenke seg at Mandsjuria og Indre Mongolia var deler av Nord-Kina. Videre kunne man forestille seg et Vest-Kina, som kunne omfatte Xinjiang og Tibet, og eventuelt også provinsen Sichuan.

Geografi

Topografisk kart over Kina

Kina har mange forskjellige landskap, med fjell og fjellplatåer som dominerer i vest, og lavland i øst. De viktigste elvene flyter fra vest til øst (Chang Jiang (Yangtze), Huang He, Amur) og noen ganger mot sør (Perlefloden, Mekong, Brahmaputra).

Meget av Kinas jordbruksland ligger i områdene rundt de to viktigste elvene, Chang Jiang (Yangtze) og Huáng Hé, og rundt de elvene finner man den kinesiske kulturs og sivilisasjons vugge.

I øst er store og tett befolkede elvesletter ved Gulehavet og Østkinahavet; kysten mot Sørkinahavet er mer kupert. Hele det sørlige Kina er kupert med en rekke lave fjellpartier.


I vest er det et stort sletteland og sør for det et stadig stigende høydedrag som etterhvert blir til fjell og til de mektige Himalayafjellene. Høyeste topp er Mount Everest. Det nordvestre hjørne er det også tørre ørkenlandskap som Taklamakan og Gobiørkenen.

I lange tider har Kinas sørvestre grense vært markert av de høye fjell og dype daler i Yunnan-provinsen. Hinsides fjellene ligger de moderne stater India og Burma.

Kinas klima varierer sterkt fra region til region. Den nordlige sone, som omfatter bl.a. Beijing, har et klima med vintre som kan ha arktisk kulde. Den midtre sone, med bl.a. Shanghai, har temperert klima. Den sørlige sone, med f.eks. Guangzhou, har et stort sett subtropisk klima.

Demografi

Det har vært over hundre forskjellige etniske befolkningsgrupper i Kina. Hàn-kineserne er imidlertid tallmessig overlegne. I løpet av historien har mange etniske grupper blitt assimilert, eller forsvunnet uten spor. Flere tidligere etnisiteter er blitt sinisert (kinesiskpreget) og blitt Hàn-kinesere. Dette har ført til at antall Hàn-kinesere har økt dramatisk. I flere av Kinas (sentrale og sørlige) provinser er forskjellene i talemålet ofte så store at de må ty til «riksmålet» Mandarin eller skriftspråket (som er felles) for å gjøre seg forstått. Utenom Hàn-etnisiteten anerkjenner myndighetene i Folkerepublikken Kina til sammen 55 etniske minoriteter.

Kinas totale befolkningstall, som er verdens største, er 1,4 milliarder. Befolkningsveksten i 2007 var på 0,606 prosent. Ettersom den totale verdensbefolkning er rundt 7 milliarder, utgjør Kinas befolkning 20 % av verdens befolkning. Denne andelen kommer til å synke dramatisk i tiårene som kommer, ettersom landet siden 1979 har håndhevet en streng ettbarnspolitikk, mens land som f.eks. India ikke har gjennomført tilsvarende barnebegrensningstiltak. I følge FNs befolkningsprognoser kommer derfor India til å overta Kinas plass som verdens mest folkerike nasjon omkring 2030.

Den demografiske situasjon er svært ubalansert. De to viktigste problemene, som av mange demografer beskrives som tikkende bomber, er at barnetallene er svært lave i forhold til den eldre befolkning, og at kjønnsfordelingen blant barn på grunn av selektive tiltak, blant annet ved kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap, er slik at man er på vei inn i en situasjon med et betydelig kvinneunderskudd.

Kinas økonomi

Kina har vært blant verdens største økonomier gjennom historien i de siste to millennier.[4][5][6][7] Financial Times har hevdet at "China has been the world’s largest economy for 18 of the past 20 centuries",[8][9] mens i henhold til The Economist, "Kina var ikke bare største økonomi i det meste av historisk tid, men inntil det 15. århundre hadde det også høyest inntekt per capita — og var verdens teknologiske leder."[8][10]

Så sent som i 1820 sto Kina for 33% av verdens brutto nasjonalprodukt. Knapt hundre år senere hadde tabellene snudd. Ved begynnelsen av det 20. århundre sto Kina for bare 9% av verdens brutto nasjonalprodukt. Hovedårsaken til den relative kollaps av Kina ligger i at den industrielle revolusjon i det 19. århundre, som gjorde Europa og så Amerika rike, nesten forbigikk Kina.[11]

Brutto nasjonalprodukt vekst var ifølge offisielle tall for 2007 på 11,4 prosent. Brutto nasjonal produkt per innbygger var ifølge Human Development Report (2007/2008 på 6,757 USD.

Arbeidsledigheten ligger på fire prosent i urbane områder.

Kultur og religion

Forskjellige filosofiske retninger har hatt en svært markant innflytelse på kinesisk kultur. De tre eldste hovedretninger utgikk fra konfucianismen, taoismen og til sist buddhismen.

Kina religiøse tradisjoner er svært sammensatte. Blant de religioner eller trossystemer som assosieres med Kina er forfedrekult, buddhisme, kinesisk folkereligion med røtter i eldgamle myter, konfucianismen, taoismen og islam.

Kinesisk litteratur har en lang og rik historie, delvis tilskyndet av oppdagelsen av trykkekunsten under Song-dynastiet. Forut for den tid var de klassiske og religiøse manuskripter nettopp «manuskripter» – håndskrevne, med blekkpensel. Det dreide seg for det meste om konfucianske, taoistiske og buddhistiske verker. For å granske disse tekstene opprettet de lærde et stort antall akademier. Noen av akademiene var finansiert av herskerdynastiene, og de kongelige kunne selv ta aktivt del i diskusjonene der. Av dokumenter forfattet på denne tidlige tid er titusener blitt bevart. Kinesiske filosofer, forfattere og diktere har for det meste nydt stor respekt i samfunnet, og spilt en viktig rolle som kulturbærere.

Kineserne utviklet et stort antall musikkinstrumenter, blant annet zheng, xiao og erhu. Musikkinstrumentet sheng fikk en rekke arvtakere i Vesten.

Kinesisk skrift har hatt mange varianter gjennom Kinas historie, og på midten av 1900-tallet ble det utviklet en forenklet kinesisk skriftnorm på Fastlandskina. På Taiwan og andre steder fastholder man en eldre skrivenorm. Kalligrafi er en viktig kunstart i Kina, på linje med malerkunst og musikk.

Bonsai er en eldgammel kunst som spredte seg også til Japan og Korea.

Forskning og teknologi

I tillegg til de ovennevnte kulturelle nyvinninger omfatter kinesernes tekniske oppfinnelser også for eksempel kompasset, boktrykkerkunsten, papiret, den orientalske abakus, kruttet, armbrøsten og rustningen.

Nevnes bør også astrologi, arkitektur og geografi. Den kinesiske matematiker Zu Chongzhi klarte på 400-tallet å regne ut tallet π (pi) med syv desimaler. Alkymi er taoistisk kjemi, svært forskjellig fra moderne kjemi. Kineserne drev det tidlig langt innen biologi og urtelære, blant annet om medisinale planter. Likeså var kineserne tidlig ute med kirurgi, og er fremdeles helt i tet hva gjelder akupunktur.

Idag produserer Kina nær sagt alle tenkelige varer og tjenester for hjemmemarkedet, og har også en betydelig eksport. Av høyteknologiske varer produserer Kina særlig elektronikk og hardware, deriblant pc'er og telekommunikasjonsutstyr. Det foregår en god del innovasjon i Kina, men landet er uten tvil en stor netto-importør av teknologi og vitenskapelig kunnskap.

Litteratur

Eksterne lenker

Referanser