Forsvarsdepartementet (Norge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forsvarsdepartementet
FD
Forsvarsdepartementet
Type Forsvarsdepartement
Virkeområde Norge
Etablert 1814[1]
Statsråd Ine Marie Eriksen Søreide (H)
Hovedkontor Akershus festning
Undergrupper Forsvaret
Ansatte 368 (2013)[2]
Nettside fd.regjeringen.no
Forsvarsdepartementets nybygg i Glacisgata på Akershus.
Forsvarsdepartementets bygning i Myntgata 1, oppført i 1835 etter tegninger av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Ombygget i 1899 av Christian Fürst.

Forsvarsdepartementet har ansvar for utforming og iverksetting av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Departementet er ansvarlig for overordnet styring og kontroll av underlagte etaters virksomhet. Som en del av den utøvende statsmakt fører Forsvarsdepartementet tilsyn med etatenes virksomhet.

Forsvarsdepartementet er et regjeringskontor med integrert strategisk ledelsesstruktur. Forsvarsministeren representerer den politiske ledelsen og har ansvaret for utforming, styring og kontroll av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Forsvarssjefen er øverste leder for den militære organisasjonen (Forsvaret) og er samtidig øverste militære rådgiver i departementet.

Etablering[rediger | rediger kilde]

Norge fikk sitt første departement for forsvarssaker 30. november 1814. Regjeringsrådet, som var opprettet av prins Christian Frederik 2. mars samme år (og som ved Grunnloven av 17. mai fikk betegnelsen statsrådet), ble da utvidet fra fem til seks departementer, og det nye 6. departement fikk ansvaret for forsvarssaker (hær, marine og festninger) og for fyr- og losvesenet. Det ble gjerne betegnet som Det militære departement eller Departementet for krigsadministrasjonen. Før dette lå forsvarspolitikken under Kommisariatskollegiet og Kommisariatskommisjonen.

31. mars 1815 ble 6. departement splittet i to, et departement for landforsvaret (arméen) og et nytt 7. departement for sjømilitæretaten (marinen) og fyr- og losvesenet. Regjeringsreformen av 1818 gjorde at Norge fra 1. januar 1819 offisielt fikk departementsnavn av dagens type, altså etter saksfeltet. Marinedepartementet ble i tillegg tilført ansvaret for havner, kanaler og karantenevesen. I 1861 ble Marinedepartementet og Postdepartementet slått sammen.

Ved kongelig resolusjon av 30. juni 1885 ble så Forsvarsdepartementet (FD) etablert ved en sammenslåing av Armédepartementet og Marinedepartementet, som nå ble departementsavdelinger.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Fram til andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Det nyopprettede Forsvarsdepartementet (FD) bestod altså i utgangspunktet av to avdelinger, Arméavdelingen og Marineavdelingen, begge nokså likt sine departementale forløpere og begge ledet av sivile ekspedisjonssjefer.

Sommeren 1899 ble departementet omorganisert i to «styrer»: Arméstyrelsen (FDA) under ledelse av kommanderende general og Marinestyrelsen (FDM) under ledelse av kommanderende admiral. De ble så inndelt i to avdelinger hver, en 1. avdeling med militære avdelings- og kontorsjefer og en 2. avdeling med sivile ekspedisjons- og byråsjefer. Ved en forsvarsreform i 1911 ble det militære innslaget i departementet redusert. Etter dette var ikke lenger kommanderende general og admiral styresjefer.

I 1912 ble mønstringsvesenet overført fra Marinestyrelsen til Handels- og industridepartementet. Det samme skjedde i 1926 med fyr- og merkevesenet. I 1913 overtok Sjøfartsavdelingen i Utenriksdepartementet ansvaret for navigasjons- og maskinistvesenet.

I 1914 ble luftkrig aktuelt, og Arméstyrelsen fikk dette som et ekstra fagfelt. Fra 1915 til 1920 hadde Marinestyrelsen en 3. avdeling for tekniske spørsmål.

I 1930 ble navnene på de to styrene modernisert til Hærstyret (FDH) og Marinestyret (fortsatt FDM). Kystartilleriet ble i 1933 overført fra FDH til FDM. I 1938 ble det opprettet et eget kontor for luftforsvaret direkte under departementet. Utover på 1930-tallet ble det ellers – i samsvar med den rådende politikk – gjennomførte en rekke rasjonaliseringer og innskrenkinger i Forsvarsdepartementet.

Under krigen[rediger | rediger kilde]

I det okkuperte Norge ble Forsvarsdepartementet nedlagt. En del oppgaver ble overført til Sivilforvaltningen for hær og marine, som først lå under Innenriksdepartementet og fra desember 1944 under Finansdepartementet.

Eksilregjeringen i London opprettholdt sitt departement, som imidlertid gjennomgikk flere omorganiseringer. I 1941 bestod det av Finansavdelingen, Hæravdelingen, Marineavdelingen og Flygeavdelingen, samt et etterretningskontor. I 1942 ble våpengreinsavdelingene avviklet og ansvaret overført til den gjenopprettede Forsvarets overkommando (FO), der hovedaktiviteten var konsentrert om å komme i inngrep med alliert planlegging for operasjoner i Norge og å bygge opp norske hjemmestyrker. Man begynte også å planlegge for gjenoppbyggingen av forsvaret etter frigjøringen (Græger og Neumann, 2006).

Utvikling etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Avdelingsstrukturen for dagens Forsvarsdepartement ble hovedsakelig lagt i perioden 1945 til 1970. Ved gjenopprettelsen av FD etter annen verdenskrig (Kgl.Res. 3.8.1945) ble avdelingene knyttet til personell og organisasjon, materiell og produksjon, budsjett og regnskap, økonomi og juss, sivil luftfart (året etter overført til Samferdselsdepartementet) og etter hvert også velferdssaker. FD fikk gradvis også ansvaret for våpenteknikk, ammunisjon, intendantur, samband og transport. FD fikk hovedansvaret for samarbeidet med NATO og i 1952 ble Atlanterhavspaktavdelingen etablert. NATO-saker ble senere underlagt Sekretariatet for sikkerhetspolitiske saker, som hadde en orienterende og saksbehandlende funksjon og som sorterte direkte under departementsledelsen. Dette var forløperen til den etter hvert helt sentrale Sikkerhetspolitisk avdeling. Presse- og informasjon ble også etablert som egen avdeling (Græger og Neumann, 2006).

Reformer på 2000-tallet[rediger | rediger kilde]

I 2002 vedtok Stortinget i 2002 å legge ned Forsvarets Overkommando og integrere forsvarssjefen og de militærstrategiske funksjoner som en langt mindre Forsvarsstab i departementet. Hensikten med integrert forsvarsledelse var å styrke departementets evne til overordnet planlegging og strategisk ledelse av Forsvaret, samt å samle den militærfaglige kompetansen og redusere avstanden mellom fagmilitære vurderinger og politiske beslutninger (Forsvarsdepartementet 2003). Hvorvidt den fagmilitære innflytelsen i beslutningsprosessen øker eller reduseres i et integrert departement, har siden vært gjenstand for mye debatt i mediene og i Forsvarets fagforeninger (Græger og Neumann, 2006).

Politisk ledelse[rediger | rediger kilde]

Statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet (forsvarsminister) er Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre). Øystein Bø (Høyre) er statssekretær.[3]

Underliggende etater og statsforetak[rediger | rediger kilde]

Kritikk i mediene[rediger | rediger kilde]

Departementet har fått kritikk for kampanjen Våre demokratiske krigere, i september 2009.[4][5]

Departementet har vært saksøkt ved flere anledninger. Blant de som har vunnet rettssaker, er Knut Braa (2006).[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historikk om Forsvarsdepartementet
  2. ^ Antall ansatte i følge Norsk samfunnsvitenskapelig datatjenestes forvaltningsdatabase
  3. ^ «Erna Solbergs regjering 2013 -», regjeringen.no
  4. ^ Kronikk i VG av Knut Braa,16.09.2009,s.36 («... mens usynlige byråkrater i Forsvarsdepartementet åpner en utstilling som ikke har noe annet formål enn å verve enda flere til Afghanistan.»)
  5. ^ Kronikk i Dagbladet av Andreas Hompland,13.09.2009, s. 49(«... eller som det heiter i Forsvarets propagandashow om våre demokratiske krigarar: "Våre soldater er i Afghanistan for å sikre at Norge er et av verdens beste land å bo i". Eg tømer ikkje staupet med slik ordgift i. »)
  6. ^ http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article739002.ece

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Nina Græger og Iver B. Neumann: «Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet som beslutningspolitiske aktører». I: Norsk utenrikspolitisk praksis: Aktører og prosesser, s. 67–88. Oslo: Cappelen 2006.
  • Knut Johannessen m.fl (red): Håndbok for Riksarkivet. Oslo: Gyldendal 1992. (Kilde for opplysningene om organisasjon fram til ca. 1962.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]