Nynorsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nynorsk er også navnet på et språkstadium i norsk, se nynorsk (språkstadium)
Ivar Aasen regnes som nynorskens far.

Nynorsk, før 1929 kalt landsmål, er siden likestillingsvedtaket av 12. mai 1885 en av de to offisielle målformene av norsk; den andre er bokmål. Nynorsk skrives i dag av 10–15 % av befolkningen.[1][2] Skriftspråket er basert på talt norsk, det vil si de moderne norske dialekter til forskjell fra gammelnorsk og mellomnorsk.

Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas i desember 1877. Samme høst ga Arne Garborg ut boka Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, boka ble omtalt i Fedraheimen 15. desember 1877. Ivar Aasen brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok ordene «nynorsk» og «bokmål».[3]

Målform og tålemål[rediger | rediger kilde]

Nærmere 80 % av befolkningen snakker en dialekt som skiller seg fra standard østnorsk eller en annen variant av talt bokmål.[4][trenger referanse] Når man sier at noen snakker nynorsk, mener man helst at de snakker nynorsk normaltalemål (normert nynorsk).[trenger referanse] De færreste dialekttalende nordmenn vil si at de snakker nynorsk, men det er ikke uvanlig i nynorskens kjerneområder.[trenger referanse] Dette reflekteres i målrørslas slagord siden 1970-tallet: «Snakk dialekt – skriv nynorsk!» Moderne norske dialekter tales over hele landet,[omstridt ][trenger referanse] men det er bare på Vestlandet utenom de største byene og i de østlandske fjellbygdene at nynorsk skriftspråk står sterkt. Det vil si at de fleste dialekttalere har bokmål som sitt primære skriftspråk.

En iøynefallende forskjell mellom nynorsk standardspråk og norske dialekter[omstridt ][trenger referanse] er at standardspråket tradisjonelt er preget av purisme i ordforrådet med avgrensing mot ord av dansk og nedertysk opprinnelse, selv om disse ordene kan være utbredt i dialektene. Skriftspråket har derfor helst brukt ord som kan føres tilbake til gammelnorsk der slike kunne finnes i en levende dialekt. Formelt er denne purismen nå stort sett avskaffet, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidet og preger det moderne skriftspråket.

Nynorsk normaltalemål (normert nynorsk) er lite utbredt utenfor situasjoner hvor man er bundet av manus, som nyhetsopplesere og skuespillere.[5] Dette gjør at barn kjenner det nynorske standardspråket langt dårligere enn bokmål før de lærer å lese, slik at det i større grad må læres på skolen. Bokmålets dominans gjør også at de som primært skriver nynorsk, både leser og skriver mer bokmål enn bokmålsbrukere leser og skriver nynorsk. De nasjonale mediene, inkludert TV, radio, aviser, tegneserier og bøker, er de samme over hele landet, så det er først og fremst gjennom regionale TV- og radiosendinger, region- og lokalaviser, skole, yrkesliv (avhengig av yrke) og privat kommunikasjon at nynorsken står sterkere i nynorskområdene enn i resten av landet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ivar Aasen og landsmålet[rediger | rediger kilde]

Den første systematiske granskning av det nynorske språket ble utført av Ivar Aasen, grunnleggeren av norsk språkvitenskap. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte han Det norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Den første skissen av en normal kom i 1853 med Prøver af Landsmaalet i Norge. Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringen av Norsk Grammatik i 1864 og Norsk Ordbog i 1873.

Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fra dansk og svensk. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne frem til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tuftet på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledningen til Norsk Grammatik:

Sitat Det Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.[6] Sitat

Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderingen av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Ex djup fuldkomnere end jup, Morgon fuldkomnere end Morgaa, Moron og Maaro, etla fuldkomnere end esle og elsje[7] Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».[7]

Gjennom en slik systematisk sammenligning kunne man komme frem til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kalte grunndialekten og som Einar Haugen har kalt protonorsk. Ut fra oppfatningen om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringen kom dialektene i Hardanger, Voss og Sogn øverst sammen med noen midlandske, som hallingmålet. Dialektene på det sentrale Østlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».[8]

Tanken om at granskningen skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet – grunndialekten – skulle være nynorsk, ikke gammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fremdeles fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne form. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på en sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordet rekonstruksjon fremfor konstruksjon, i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som ein rekonstruert, klassisk standard for dei norske dialektane.»[9]

Gustav Indrebø har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet. Arne Torp og Lars S. Vikør har nevnt et femte:

  1. Det felles systemet i dialektene i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få frem det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
  2. Sammenhengsloven: Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme frem. Når en skrev kald, hug, riva, Vatn, skulle man også skrive kaldt, hugsa, rivna, vats-, ikke kalt, huksa, remna, vass- selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
  3. Skriftsystemet i nabospråkene: Aasen skrev for eksempel g(j)- og k(j)- i fremlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingen j fremfor i, y og ei selv om uttalen var palatal.
  4. Det historiserende: Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
  5. Morfologisk entydighet: Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha -t både i substantiv (Huset, Augat) og i partisipp, adjektiv og determinativ (lagt, funnet, grønt, opet, nokot).

I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-årene, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og en streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgaven meningsløs.[8]

Det pedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-årene til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha en respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråkene i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråkene, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.[8]

1900-tallet og språkreformene[rediger | rediger kilde]

Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk som Aasmund Olavson Vinje, Arne Garborg og Olaus Fjørtoft utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sin sunnmørsdialekt. Den første offisielle landsmålsrettskrivningen fra 1901 var likevel stort sett i samsvar med Aasens landsmål.

Det var først med samnorskpolitikken at normeringen av landsmålet tok en annen retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråkene å samle seg om én samnorsk normal. Den første reformen i denne retningen var rettskrivningen av 1907 for riksmål. Dette var riktignok hovedsakelig en reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reformen, Moltke Moe, så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivningen i landsmålet og 1917-rettskrivningene i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.

Den moderne formen av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringen er at skrivemåten av en hel rekke ord er endret. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringen av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.

Som en konsekvens av disse reformene hadde nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste årene jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivningen, og gikk i gang med arbeidet i november 2009.[10] Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra 1. august 2012.[11] Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.


Nynorsk sammenlignet med bokmål[rediger | rediger kilde]

Ordformer[rediger | rediger kilde]

Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformene eg og ikkje kontra jeg og ikke. Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempel e(g)/æ(g), (e)i, je og ikkje, inte/ente, itt(e). Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene.

Et eksempel er formene hovud og hode som i dialektene også kan hete håve, hau(d), høvv, huvvu, huggu, hue og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsformen haud. Vokalen o har ofte en åpen uttale, det vil si å eller ø, og dette finner vi i formene den sørvestlandske håve og det trondheimske høvv. En slik åpen o kan også bli til kort vokal som i høvv, huvvu og huggu. De to siste formene har beholdt endevokalen u og denne har påvirket o-en ved jamning. Ellers kan trykklette endevokaler svekkes til e som i håve og østlandsformen hue, eller forsvinne helt (apokope) som i høvv. Videre er lang v i noen dialekter herdet til g som i huggu, mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte formen hau(d). Bokmålsformen hode kommer på sin side direkte fra det dansk-norske koinéspråket, trolig som et kompromiss mellom det danske hoved og det norske hue. En annen side av saken er at både hode og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje.

Et annet eksempel er formene hol og hull. Igjen har vi en åpen o som forklarer dialektformene hål, høl og håll. Bokmålsformen kommer på sin side fra den danske skriftformen (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord: hullet, men et hul).

Tre kjønn[rediger | rediger kilde]

Med unntak av bergensk, har dialektene og det nynorske standardspråket tre forskjellige kjønn. Kjønnene er inherente kategorier hos substantivene, som har egne bøyingsmønster for hvert kjønn. I bokmål er hunkjønn valgfritt, alle hunkjønnsord kan også være hankjønn og bøyes deretter. Noen av disse er vanligst med hunkjønnsbøying, for eksempel jenta og kua, men de fleste er vanligere med hankjønnsbøying, for eksempel kvinnen og dronningen. Noen ord er vanlige i begge former, for eksempel boka eller boken.

I bokmål skilles hankjønn og hunkjønn bare i bestemt form entall, for eksempel reven og løva. Nynorsk skiller også i flertall: revar/revane og løver/løvene. Dette skillet uttrykkes på forskjellige måter i dialektene, for eksempel reva/revan(e) og løve/løven(e), revær/revane og løver/løvene eller rever/reva og løver/løvene.

Det som karakteriserer et grammatisk kjønn er imidlertid ikke substantivbøyingen, for hvert kjønn kan ha flere bøyingsmønster. Det avgjørende er at kjønnet styrer bøyingen av andre ord som kongruerer eller samsvarsbøyes med substantivet. Dette gjelder determinativer og adjektiver. For eksempel determinativene ein, eigen og min og adjektivet liten: ein liten rev, min eigen rev men ei lita løve, mi eiga løve. Igjen kan det nøyaktige uttrykket være forskjellig fra dialekt til dialekt, for eksempel en liten rev, min egen rev men e lita løve, mi ega løve eller ein liten rev, min eigen rev men ei liti løve, mi eigi løve.

I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativer og adjektiver også i hunkjønn, slik at man i praksis har to kjønn som i riksmål og dansk.[trenger referanse] Det vil si at selv om man bruker a-endelse i løva, er det vanligst å skrive en liten løve, min egen løve. Det eneste unntaket er når min, din eller sin kommer etter et substantiv med a-endelse, det heter alltid løva mi, ikke *løva min. Ellers er hunkjønnsformer som ei, lita, mi og eiga blant de fremste kjennetegn på såkalt radikalt bokmål.

Stumme t-er[rediger | rediger kilde]

Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender på bokmål på -et. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, var den strøket alt i den første offisielle rettskrivningen fra 1901. Eksempler er bokmålsformene skrevet og hoppet som i nynorsk skriftspråk heter skrive eller skrivi og hoppa (landsmål: skrivet, hoppat). Den siste formen er også tillatt i bokmål.

Skriftspråkets stilling[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt introdusert i de første skolekretsene på slutten av 1800-tallet, fikk nynorsken stadig større oppslutning gjennom første halvdel av 1900-tallet. Det var oftest i forbindelse med språkreformer, som gav nye rettskrivninger i bokmål eller nynorsk, at sistnevnte målform øket sin utbredelse. Da måtte skolene likevel bytte ut flere av lærebøkene, og mange benyttet anledningen til å gå over til nynorsk. Viktige år i så måte er 1907, 1917 og 1938, som alle medførte betydelige hopp i antallet nynorskkretser. I toppåret 1943 hadde halvparten av landets skolekretser innført nynorsk, noe som omfattet over en tredjedel av skoleelevene. Fra sitt kjerneområde på Vestlandet hadde da nynorsk bredt seg til de fleste fjell- og dalstrøk på Østlandet (fra Hedmark til Telemark), ut til kystkommuner på Agder og til store deler av Trøndelag, Nordland og Troms. Bokmålet holdt kun stand på lavlandet og kysten av Østlandet, i byene langs kysten og enkelte industristeder inne i landet i Telemark, Agder og Vestlandet, samt deler av Trøndelag, Nordland og Troms og hele Finnmark.

Etter krigen ble utviklingen reversert og nynorsk opplevde i stedet en kraftig tilbakegang gjennom hele 1950- og 60-tallet. Den var noe mindre frem mot midten av 70-tallet, da nynorskandelen stabiliserte seg på 17% og hadde en viss økning. Fra midt på 1990-tallet har det derimot vært en jevn tilbakegang, og pr 1. oktober 2014 hadde 12,5% av grunnskoleelevene med norsk som morsmål nynorsk som hovedmål.[trenger referanse][2]

Nedgangen skyldes delvis at nynorsken forsvant fra skolekretser i Trøndelag og Nord-Norge før den fikk rotfeste, delvis demografiske endringer med sterk folkevekst i byene, som hovedsakelig bruker bokmål. Det er ikke kjent hvor stor del av befolkningen som helhet som brukte nynorsk da skolemålsprosenten var på topp i etterkrigstiden. I nynorskens kjerneområder er nå alle generasjoner nynorskbrukere, mens steder der nynorsken kom inn og gikk ut i løpet av et tiår eller to, har nynorskbrukerne alltid vært i mindretall.

En undersøkelse foretatt av TNS Gallup på oppdrag fra Riksmålsforbundet i 2005 viser at 7,5 % av Norges befolkning bruker bare nynorsk når de skriver, og at 5,5 % bruker begge målformer, det vil si 13 % som bruker nynorsk regelmessig.[trenger referanse][12] Gruppen av tospråklige utgjøres antakelig for det meste av opprinnelige nynorskbrukere som av ulike årsaker også bruker bokmål, siden overgang fra bokmål til nynorsk er mye sjeldnere enn omvendt.

Blant fylkene i Norge har Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland nynorsk som administrasjonsmål og et flertall av nynorskkommuner. I 2007 hadde 27 % av kommunene (som tilsammen utgjør 12 % av befolkningen) nynorsk som vedtatt målform versus 37 % bokmål, 36 % var nøytrale i forhold til målform.[2]

Om man ser på antallet elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål, er de fleste av dem (89,2 %) lokalisert til de fire vestlandsfylkene (Østlandet 8,8 %, Sørlandet 1,9 % og Trøndelag/Nord-Norge 0,1 %). Men selv på Vestlandet er nynorskelevene i mindretall: 40,5 % bruker nynorsk – mens 59,5 % bruker bokmål. (Dette skyldes det store antallet bokmålselever i Bergen, Stavanger og de andre vestlandsbyene.) I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ingen nynorskelever – og på Østlandet og Sørlandet er de lokalisert til følgende regioner: Nord-Gudbrandsdalen, nordlige Valdres, øvre Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdalen – samt de øvrige innerste bygdene i Agderfylkene.

Hvis en ordner landsdelene og fylkene etter prosentvise andeler nynorskelever, ender en opp med følgende tall: Vestlandet (40,5 %), Sørlandet (4,0 %), Østlandet (2,2 %), Trøndelag (0,08 %), Nord-Norge (0,02 %) – Sogn og Fjordane (97,5 %), Møre og Romsdal (50,8 %), Hordaland (38,3 %), Rogaland (23,9 %), Oppland (17,7 %), Telemark (9,7 %), Aust-Agder (5,2 %), Vest-Agder (3,2 %), Buskerud (2,6 %).

Hvis en derimot rangerer fylkene etter antallet nynorskelever (i absolutte tall), blir rekkefølgen vesentlig endret: Hordaland (23 809), Møre og Romsdal (16 641), Rogaland (14 287), Sogn og Fjordane (13 657), Oppland (3818), Telemark (1918), Buskerud (848), Vest-Agder (745), Aust-Agder (741). (Alle tall for skoleåret 2014/2015 > www.wis.no/gsi.)

Siden år 2000 er det kun Riksmålsforbundet som har utført undersøkelser av antallet nynorskbrukere utover elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål. Språkrådet bestilte en slik undersøkelse sist i 1995.[13]

Av norskspråklige utgivelser i Norge var 9 % på nynorsk i 2003.[trenger referanse][2].

7–8 % av norske rekrutter oppgir nynorsk som målform, og 10 % får selvangivelsen på nynorsk. Siste gang Postbanken førte statistikk over hvor stor andel av deres kunder som har oppgitt nynorsk som målform, var i 2004. Tallet lå da på 7,97 %.[14]

Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på nynorsk.[15] Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på sitt eget hovedmål.[16] Statlige medier (NRK på TV og radio) har også plikt til å bruke et minimum av 25 % nynorsk i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970.[17] Dette blir for en stor del oppfylt ved at nyhetssendinger blir formidla på nynorsk normaltalemål.

Nynorsk er svakt representert i de fleste riksdekkende avisene i Norge. Journalister i Aftenposten, VG og Dagbladet må alle skrive på bokmål (riksmål for Aftenpostens del) siden dette er avisenes redaksjonelle målform, men kronikker og leserinnlegg kan være på nynorsk.[18][19]

Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å blitt anmodet om å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk.[20] Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven.[21]

Siden det nynorske standardspråket er mindre utbredt enn bokmål i skrift og tale, er nynorsk markert mens bokmål er umarkert. Det vil si at nynorskbrukere oftere må forklare og forsvare sitt språkvalg. Dette har nynorsk felles med mange minoritetsspråk, og det kan forklare hvorfor negative holdninger til språket er utbredt.[trenger referanse][22] Minoritetsspråk blir ofte oppfattet som stygge sammenlignet med majoritetsspråket.[23]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder, eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars S. Vikør. «Fakta om norsk språk». Norsk Språkråd. Besøkt 11. september 2014. 
  2. ^ a b c d «Språkstatistikk – nokre nøkkeltal for norsk». Norsk Språkråd. Besøkt 1. april 2008. 
  3. ^ Grepstad, Ottar: "Då landsmålet blei nynorsk". Dag og Tid, 20. desember 2013, s.32.
  4. ^ Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926. 
  5. ^ Veka, Olav og Alf Hellevik: Nynorskboka. Oslo: Aschehoug, 1997.
  6. ^ Ivar Aasen (1864). Norsk Grammatik. Christiania: B. T. Mallings Forlagsboghandel. 
  7. ^ a b Ivar Aasen (1846). «Om en Ordbog over det norske Almuesprog samt en dertil hørende Grammatik.». Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i det 19de Aarhundrede (4). 
  8. ^ a b c Oddmund Løkensgard Hoel (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848­-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6. 
  9. ^ Einar Haugen (1975). «Konstruksjon og rekonstruksjon i språkplanlegging: Ivar Aasens grammatikk.». I Magne Myhren. Ei bok om Ivar Aasen. Språkgranskaren og målreisaren. Oslo: Samlaget. ISBN 9788252104257. 
  10. ^ http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Klarsignal-for-a-setja-i-gang-nynorskrevisjon/
  11. ^ http://språkrådet.no/Toppmeny/Aktuelt/Nynorskrettskrivinga-skal-bli-enklare-/
  12. ^ http://www.sb.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20051231/NYHETER/112310069
  13. ^ «Spørreunderøking om bruk av nynorsk og om "Noreg"/"Norge", Språkrådet». 
  14. ^ «Bokmålsforbundets rapport om språksituasjonen i Norge». Besøkt 12. september 2014. 
  15. ^ «Oppfølging av lov om målbruk i offentleg teneste (Kirke- og kulturdepartementet)». 
  16. ^ «Lov om målbruk i offentleg teneste, §6.». 
  17. ^ «Spørsmål til kultur- og kirkeminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF)». Stortinget. 
  18. ^ «- VG og Dagbladet må nytte nynorsk». NRK. 
  19. ^ «Håpar fusjon vil gje nynorsk i Aftenposten». Noregs Mållag. 
  20. ^ Det finnes også eksempler på tilfeller der man får en eksamen på nynorsk selv om man har valgt eksamen på bokmål. Noe som er tilfelle ved eksamen i stordyrsykdomer ved Norges Veterinærhøyskole. «Ble bedt om å droppe nynorsk». Dagsavisen. 
  21. ^ «Lov og forskrift om målbruk i offentleg teneste, §7.». 
  22. ^ Tove Bull (2004). «Nynorsk som minoritetsspråk». Språknytt (3-4). ISSN 0806-2870. 
  23. ^ Veka, Olav og Alf Hellevik: Nynorskboka. Oslo: Aschehoug, 1997.