Arkeologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Arkeologi

Tommarp kloster 02.JPG

Disipliner
Metode
Terminologi
Datering

Arkeologi (fra gresk αρχαίος = gammel og λόγος = ord/tale/lære, altså læren om det gamle) er studiet av menneskelig aktivitet, primært gjennom erverv, dokumentasjon og analyse av menneskers materielle kultur slik som artefakter, biofakter og menneskelige levninger. Studier av miljø og landskap er også viktig for å forstå fortiden. Arkeologiens hovedmålsetning er å dokumentere og forklare menneskenes opprinnelse og utvikling, å forstå kulturers historie, å forklare kulturell evolusjon og å studere menneskers adferd i historiske og forhistoriske samfunn.

Metode[rediger | rediger kilde]

Utgravning av hesteskjelett fra romersk tid i London. Et moderne rør strekker seg gjennom sjakten.
Like viktig som funnene man tar med seg er kartleggingen av utgravningen som viser konteksten.

Et arkeologisk prosjekt starter normalt med innsamling av informasjon om nærområdet; om det er funnet gjenstander i nærheten eller om det er utført undersøkelser tidligere. Man undersøker også gjerne den lokale topografien for å vurdere sannsynlighetene for å påtreffe arkeologiske funn. Deretter går man igang med forundersøkelser i felt, hvor man kartlegger og gransker strukturer i tillegg til å samle inn artefakter. Hovedtanken bak denne tilnærmingen er å danne seg et bilde av utstrekning og bevaringsforhold, slik at man lettere kan anslå budsjett og tidsrammer. Hvordan disse undersøkelsene gjøres i praksis avhenger av hva slags funnsted man skal undersøke, hva slags budsjett man har og andre faktorer. De fleste prosjekter gjennomføres i forbindelse med utbyggingsprosjekter, og kan da helt eller delvis være betalt av utbygger.

Det første skrittet er ofte en overflateundersøkelse, enten for å finne ut om det er behov for utgravning, eller for å identifisere de stedene hvor man ønsker å grave. Dette gjøres blant annet gjennom å gjennomføre en såkalt åkervandring over området og registrere funn på overflaten, granskning av luftfoto hvor strukturer kan være synlige. I denne fasen forholder man seg i stor grad passiv til funnstedet, idet man bare observerer og ikke gjør inngrep. Et vanlig unntak er jordprøver, som kan avgjøre om det ligger kulturlag under overflaten, og eventuelt hvor dypt disse ligger. På steder hvor det kan finnes skriftlige kilder eller lokale historier som kan bidra til å avklare situasjonen blir også disse tatt med i betraktningen.

Neste skritt vil gjerne være enten å ta et prøvestikk, en utgravning i et svært begrenset område, eller å sette igang med maskinell sjakting, der sjakter på mellom 2 og 5 meters bredde graves med 5 til 10 meters mellomrom gjennom området som skal undersøkes. På denne måten kan man danne seg et bilde av mengden arkeologi i området, og man kan velge ut områder hvor det virker hensiktsmessig å åpne større områder. Dette gjøres ved maskinell flateavdekking der dette lar seg gjøre, eller manuell fjerning av overflatejorden der maskinelt arbeid er praktisk vanskelig eller det er fare for å ødelegge strukturer eller artefakter som ligger nær overflaten. Etter at kulturlag og strukturer er avdekket dokumenteres de omhyggelig i plan ved hjelp av tegning og foto. Deretter begynner den fasen de fleste forbinder med utgravninger, en kontrollert graving ved hjelp av små håndholdte redskaper. I tillegg til å granske selve funnene som avdekkes dokumenteres også profilene, det vil si de vertikale sidene i strukturene og rundt sjakten. Gjennom farge- og strukturforskjeller i jordlagene kan man ved hjelp av dette kartlegge forskjellige aktivitetsfaser på funnstedet; dette er særlig effektivt på steder hvor det har vært menneskelig aktivitet gjennom flere århundrer slik at man får en klar stratigrafi.

Under og etter utgravningen pågår registrering og en første vurdering av funnene, samt feltkonservering (stabilisering) av sårbare artefakter. Deretter følger et langvarig studium av artefakter og innsamlede data. Det er ikke uvanlig at det går flere år fra utgravningen er ferdig til det foreligger en publikasjon. En viktig side ved denne fasen er arbeidet er sammenligning med data fra andre funnsteder. Det kan samtidig pågå et arbeid med konservering av artefakter, og eventuelt forberedelse til utstilling av viktigere funn; disse oppgavene utføres normalt av andre faggrupper.

Feltarkeologi i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Arkeologi i Norge

De fleste arkeologiske prosjekt i Norge er forvaltningsprosjekt som gjennomføres som et resultat av utbygging. Dette er prosjekter hvor tiltakshaver eller i enkelte tilfeller staten står for finansieringen av prosjektet. Det finnes imidlertid også enkelte forskningsprosjekter som finansieres av museumsmyndighetene.

Under forundersøkelsene, som utføres av fylkeskommunenes eller byantikvarenes arkeologer, blir området der det skal bygges undersøkt ved saumfaring av området for synlige kulturminner. I dyrket mark tar man også i bruk maskinell sjakting, mens man i utmark også bruker prøvestikk. I tillegg blir tidligere funn og undersøkelser tatt i betraktning. Blir det funnet fredete kulturminner under forundersøkelsene blir saken sendt over til Riksantikvaren, som i samarbeid med de nasjonale museene bestemmer om området skal graves ut.

Utgravninger i dyrket mark foregår som regel ved maskinell flateavdekking, der matjorden fjernes systematisk over store områder. Slik kan man se nedgravninger og forandringer i farge og konsistens i den naturlige undergrunnen. Poenget med å åpne store områder er at man kan se sammenhengen mellom forskjellige arkeologiske strukturer og lag, og på denne måten bestemme hvor forskjellige aktiviteter har funnet sted. Etter at strukturene har blitt avdekket med gravemaskin, blir de renset frem med krafser og graveskjeer. Deretter dokumenteres strukturene i plan ved fotografi og tegning. Strukturene måles så inn på et digitalt kart ved hjelp av en totalstasjon eller GPS for videre behandling i et GIS. For å finne ut av hvordan strukturene er konstruert blir de deretter snittet, det vil si at den ene halvdelen blir gravd ut og profilen dokumentert ved tegning og foto. Tilslutt tas det prøver av profilen til for eksempel datering eller funksjonsbestemmelse.

Ved utgravning av steinalderlokaliteter blir området delt inn i kvadrater, oftest 25 x 25 cm eller 50 x 50 cm, som graves ut i 5 – 10 cm lag og hvor jorden såldes for artefakter. Funn fra hvert lag og kvadrat oppbevares separat, og kan senere studeres blant annet ved sammenliming, såkalt refitting.

Utgravninger av enkeltliggende strukturer eller anlegg som for eksempel gravhauger eller kullgroper, foregår som regel ved snitting der den ene halvdelen graves vekk for å dokumentere profilen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Arkeologiens historie

Utgravning av fornminner og innsamling av artefakter fra tidligere tider har foregått i flere tusen år, men før moderne tid var formålet først og fremst å finne gjenstander av monetær eller estetisk verdi, og etter hvert til en viss grad også å knytte tråder tilbake til tidligere forfedrene.

Først på 1800-tallet begynte man med et systematisk studium av fortiden gjennom dens levninger. Et av de tidligste organiserte tiltak innen arkeologi var Instituto di Corrispondenza Archeologica, som ble grunnlagt av Eduard Gerhard og andre i Roma i 1829, og som senere ble til Deutsches Archäologisches Institut. Man begynte også å utvikle arkeologisk metode, der blant annet Augustus Pitt Rivers og William Flinders Petrie var sentrale. Heinrich Schliemann (18221890) regnes ofte som den moderne arkeologiens far; han gjorde viktige bidrag innen utgravningsmetoder, gjennom å vise at man gjennom en kontrollert utgravning kunne dokumentere et steds historie gjennom lang tid.

Prosessen fortsatte på 1900-tallet hvor man i den tidligste delen av århundret kan trekke frem blant annet Mortimer Wheeler som gjennom sin strengt disiplinerte tilnærming til utgravninger sterkt forbedret kvaliteten på dataene som ble samlet inn.

Mot slutten av århundret hadde mange land fått lover som krevde at det før alle større utbyggingsprosjekter skal gjennomføres en arkeologisk undersøkelse. Slike undersøkelser, og de nødutgravninger eller redningsutgravninger som følger der man finner fornminner, har ført til at funnsteder som ellers ikke ville blitt gravd ut har forsynt arkeologene med enorme mengder data.

Arkeologiske metoder har også blitt tatt i bruk for å studere moderne historie, eksempelvis industriell arkeologi. Denne disiplinen befatter seg med tiden etter den industrielle revolusjon og kan favne funnsteder med aktivitet langt inn i på 1900-tallet. Dette har kastet nytt lys over mange sider ved moderne historie, spesielt i forhold til infrastruktur, levekår og annet som de skriftlige kildene gir et ufullstendig bilde av.

Studier og museer[rediger | rediger kilde]

I Norge undervises det i arkeologi ved:

Arkeologiske museer i Norge:

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Archaeology – bilder, video eller lyd