Oscar I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oscar I
Konge av Sverige og Norge
Oscar I
Valgspråk: Ret og Sandhed
Fyrstehus: Huset Bernadotte
Regjeringstid: 8. mars 18448. juli 1859
Født: 4. juli 1799, Paris, Frankrike
Død: 8. juli 1859, Stockholms slott
Begravet: Riddarholmskyrkan
Foreldre: Karl XIV Johan og Desideria
Ektefelle: Josefine
Barn: Med dronningen:

Karl (1826–1872)
Gustaf, «Sangerprinsen», (1827–1852)
Oscar, (1829–1907)
Eugénie, (1830–1889)
August, (1831–1873)

Med Emilie Högquist:

Hjalmar Högquist (1839–1874)
Max Högquist (1840–1872)

Oscar I, (Oskar I, Josef Frans Oskar, opprinnelig Joseph François Oscar) (født 4. juli 1799, død 8. juli 1859) var konge av Norge og Sverige fra 1844. Oscar var eneste sønn av kong Karl III Johan og dronning Desideria. Han var født i Paris og kom til Stockholm sammen med sin mor i juni 1811 etter at faren i august 1810 hadde blitt valgt til svensk kronprins.

Oscar overtok styret 8. mars 1844. Han og Josefine ble kronet i Stockholm 28. september 1844, men de ble aldri kronet i Norge.

Oscar som konge[rediger | rediger kilde]

I mai 1844 opphevet han forbudet fra 1812 mot all omgang mellom svenske borgere og den avsatte kongen Gustav IV Adolfs familie. I arbeidet med regjeringssaker gikk han langt inn i detaljer og kunne noen ganger fortsette natten igjennom. Han leste selv korrektur til viktigere forordninger.

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge kjente man den nye kongen så dårlig, at man innen visse politiske kretser fryktet at han skulle gjøre statskupp. Men den frykten viste seg snart å være ugrunnet da han løste konflikten om nasjonalsymbolene med sin «morgengave til det norske folk». Den store unionskomité, som Karl III Johan utnevnte i 1839, framla mot slutten av 1844 et forslag til foreningsakt. Men allerede 10. juni 1844 hadde Oscar I ved kongelig resolusjon godkjent forslag fra en felles svensk-norsk komité til nye flagg for begge riker. Det nye flaggsystemet imøtekom de norske krav ved å markere full likestilling mellom rikene. Begge land fikk sine egne handels- og orlogsflagg, men med et felles unionsmerke i kantonen (det øvre feltet nærmest stangen). Merket kombinerte begge lands flaggfarger, likelig fordelt. Særlig vakte det norsk tilfredshet at landet fikk sitt eget orlogsflagg, istedenfor det tidligere unionsflagget av 1815, som var et svensk flagg med «norske» farger i kantonen. Kongen lovfestet samtidig det norske riks- og kongevåpens innhold og utseende, og innførte et felles unionsvåpen for begge kongeriker. Det ble også gjennom resten av unionstiden brukt som personlig våpen for kongen og medlemmer av kongehuset. Allerede da han overtok regjeringsmakten bestemte han at Norges navn skulle nevnes før Sveriges i kongetittelen på alle dokumenter som angikk indre norske forhold.

Løsningen av symbolspørsmålet til norsk tilfredshet gjorde at de øvrige kravene om revisjon av unionsvilkårene kom i bakgrunnen, og unionskomiteens forslag ble lagt til siden. Som for faren Karl III Johan lyktes det aldri for Oscar I å styrke de politiske båndene mellom landene i retning av en «amalgasjon», noe som var et overordnet mål for alle konger av Bernadotte-familien.

En nyordning av konsulatvesenet ble likevel gjennomført i 1858, og det to landenes bidrag til dette og til den felles utenrikstjenesten ble regulert. Men forslag om bidrag fra begge land til felles forsvarsformål ble bestemt avvist fra norsk side. Norge avviste også forslag vedrørende mellomriks handel og sjøfart, og om at domsavsigelser i det ene riket skulle være gyldige også i det andre.

Oscar Is håp om tilnærming mellom folkene ble ikke innfridd, til tross for at unionen i hans regjeringstid nådde høydepunktet av popularitet i Norge, styrket av skandinavismen som fikk stor tilslutning ved midten av 1800-tallet. Mot slutten av sin regjeringstid skal han ha klaget over at unionen var ulykkelig, og at den aldri kunne bli noe annet. I 1856 gikk den siste stattholder Severin Løvenskiold av, og embetet ble ikke besatt. Istedet ble kronprins Karl i 1857 utnevnt til visekonge for en kortvarig periode.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

I 1852 ble Oscar I og flere i hans familie rammet av tyfoidfeber en gang de var i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. I 1857 fikk kongen en hjernesvulst og etterhvert overtok kronprinsen regjeringen. Oscar I døde i 1859, 60 år gammel, og ble begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Annet[rediger | rediger kilde]

Oscars gate i Oslo og Kong Oscars gate (fra 1857) i Bergen er oppkalt etter Oscar I.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Karl III Johan 
Konge av Sverige
Etterfølger:
 Karl IV/XV 
Konge av Norge