Stavern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stavern
Stavern
Torget i Stavern med Stavern kirke i bakgrunnen
Land Norge Norge
Fylke Vestfold
Kommune Larvik
Areal 4.24 km²
Befolkning 5 739[a] (2012)
Bef.tetthet 1 353,5 innb./km²
Postnummer 3290-3294 Stavern

Stavern er en tidligere kommune sør i Vestfold fylke og en by og et tettsted i dagens Larvik kommune.

Stavern var egen kommune fram til 1988 da den sammen med kommunene Hedrum, Tjølling og Brunlanes ble en del av Larvik. Stavern var Norges minste by fram til sammenslåingen, kommunen var bare på 2,3 km². Stavern har i ettertid fått tilbake bystatus da reglene for det ble liberalisert, men er ikke lenger Norges minste by. Tettstedet har 5 739 innbyggere per 1. januar 2012. I byen finnes én barneskole, Stavern skole, og en ungdomsskole, Brunla ungdomsskole.

Historie[rediger | rediger kilde]

Stavern kirke ble bygd som Norges første garnisonskirke i 1756.

Stavern har trolig vært havn og ankerplass siden oldtiden. Navnet er funnet i den norrøne formen «Staferni» i skriftlige kilder fra 1100-tallet. «Staferni» kommer av stafr, det vil si «stav», og erni som har usikker betydning. Fra 1200-tallet ble Stavern beskrevet som et fiskersted med god havn. Senere fikk stedet losstasjon og utviklet handel og stor skipstrafikk. Stedet fikk ytterligere betydning da Ulrich Frederik Gyldenløve bygde befestningene på Citadelløya på 1600-tallet og flåtestasjonen og galeiverftet for marinen ble flyttet fra Lagmannsholmen i Kristiansand til Stavern omkring 1758.

Både det gamle stedsnavnet og dagens navn er Stavern, men fra 1799 til 1930 hadde hele området samme navn som orlogsstasjonen, nemlig Fredriksvern. Stavern var for øvrig det siste stedet i Norge som fikk status som kjøpstad. Det skjedde 1. juli 1942. Stavern mistet sin bystatus etter at storkommunen Larvik ble dannet av de tidligere kommunene Hedrum, Tjølling, Brunlanes, Larvik by og Stavern, men tok denne igjen etter initiativ av Hallstein Bast ved at sognepresten leste opp en erklæring forfattet av Bast på Stavern torg i 1996: «Stavern fungerer som en by, oppfattes som en by og skal fra nå av også betegnes som en by.»

Denne formuleringen dannet mønster for andre byerklæringer, bl.a. Honningsvåg som tok bystatus noen måneder etter. I ettertid ble det sådd tvil om statusen var offisielt registrert. Et enstemmig kommunestyre i Larvik kommune ryddet all tvil av veien ved å vedta bystatus for Stavern etter forslag fra Bast 8. desember 2010.

Byens eldste deler har mange fredede bygninger, blant annet Gisken og Herman Wildenveys hjem, Hergisheim.

Kirke og kultur[rediger | rediger kilde]

Stavern tilhører Tunsberg bispedømme og sognekirken Stavern kirke ligger ved torvet i sentrum.

Stavern har mange landskapsmalere. Spesielt er havet et yndet motiv for malere i området.

Blokkhusene[rediger | rediger kilde]

Blokkhus i Stavern

Blokkhusene, som likner stabbur, ligger på et par av Staverns koller. De ble anlagt i 17881790. De inngikk som en del av en ytre befestning rundt byen og verftet. Opprinnelig var det tre blokkhus på landsiden.

Sjømannshjemmet[rediger | rediger kilde]

Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern ligger som navnet tilsier i Stavern.

Vinnerkonferansen[rediger | rediger kilde]

Vinnerkonferansen ble arrangert første gang i 2007. Dette årets konferanse holdes i Stavern 28.–29. august.

Sjøredningsskolen i Stavern[rediger | rediger kilde]

Sjøredningsskolen i Stavern ble grunnlagt på Fredriksvern verft i oktober 2007.

Stavern havn[rediger | rediger kilde]

Stavern havn en sommerdag

Stavern havn har om lag 900 plasser til småbåter.

Stavern havn blir eid av Larvik havn, men Stavern Båtforening har arbeidet med å administrere driften, ta inn penger, sørge for vedlikehold og utdele plasser.

Stavernfestivalen[rediger | rediger kilde]

Stavernfestivalen er en årlig rockefestival med utendørs konserter i Skråvika. Den ble avholdt første gang i juli 2001. Festivalsjef er Roger Albin.

Militær aktivitet m.m.[rediger | rediger kilde]

Kommandantboligen på Fredriksvern, orlogsstasjon og verft fra 1600-tallet og fram til 2002.
Det tradisjonsrike hotell Wasilioff i Stavern

Den militære aktiviteten i Stavern begynte med bygging av Staverns Fort fra 1675 til 1679.

Vinteren 17481749 besluttet Fredrik V å bygge et nytt galeiverft og en hovedstasjon for orlogsflåten i Norge. Han så muligheten for krig med Sverige. Hovedstasjonen i Norge måtte kunne støtte landstyrkene i tilfelle innmarsj i Sverige samtidig som en flåtestyrke kunne stoppe en tilsvarende svensk fremrykning over land mot Norge.

I 1750 startet så byggingen av det som senere skulle bli Norges første hovedstasjon for marinen, Fredriksvern Verft (Friderichsværn (1801), Fredriksværn (1865), Fredriksværen (1900)). Anlegget ble plassert i Stavern og hadde militær aktivitet frem til 2002.

I tillegg til å være en viktig orlogshavn, var Stavern på 17- og 1800-tallet også et viktig knutepunkt i den sivile skipstrafikken fra Norge til Danmark og Sverige. Norges to første dampskip, DS «Constitutionen» i kystrute mellom Oslo og Kristiansand og DS «Prinds Carl» i rute på Göteborg og København korresponderte og utvekslet post i Stavern fra 1827.

I nyere tid er det Luftforsvaret som har hatt sitt virke i Stavern. Befal-, sanitet, sjåfør og MP-utdanningen har ligget her. Etter 2002 har Justissektorens kurs- og øvingssenter (JKØ) brukt store deler av Fredriksvern Verft som kurs- og øvingsområde. Fra 2004 har Utrykningspolitiet (UP) hatt sin hovedbase i de gamle forlegningene på verftet. Fra 2010 av etablerte Politihøgskolen seg med egen avdeling i Stavern.

Minnehallen[rediger | rediger kilde]

Minnehallen utenfor Stavern er Norges nasjonale monument over falne sjøfolk under første verdenskrig. Den ble reist i 1926.

Minnehallen er Norges nasjonale monument over falne sjøfolk. Den ble reist på svabergene ytterst mot Skagerrak i Stavern. Den ble innviet av kong Haakon VII 1. august 1926. Minnehallen er formet som en pyramide. Idéen er at den skal fremstå som et sjømerke og en varde. Den var i utgangspunktet bygget til minne for norske sjømenn som omkom i første verdenskrig, men siden 1945 har den også vært minnesmerke for dem som omkom til sjøs i andre verdenskrig.

Media[rediger | rediger kilde]

Østlands-Posten lanserte 22. mai 2008 en egen nettavis for Stavern og omegn med navnet Svenner.no.[1]

Stavern har sin en nettavis og byportal – iStavern.no med nyheter og informasjon til fastboende og besøkende.

Sommergjester og turisme[rediger | rediger kilde]

Dikteren Herman Wildenveys hus i Stavern

Stavern er kjent som en turistby. I Brunlanes utenfor Stavern er det mange som har fritidshytter eller campingvogn.

Stavern ble kåret til Norges fineste sommerby av nettstedet Dinside sommeren 2007.[2]

I 2013 ble Stavern kåret til Norges beste sommerby av nettstedet Reiseguiden sommeren 2013.[3]

Ordførere i Stavern (1946–1987)[rediger | rediger kilde]

Kjente personer fra Stavern[rediger | rediger kilde]

Stavernsanger[rediger | rediger kilde]

  • Staverns eldste kjente bysang ble skrevet av Joh. K. Nødtvedt trolig før 1920 til den danske sangen Vi elske vort land (også kjent som Sankthanssangen). Det er fra denne sangen slangordet Norges smilehull er hentet.
  • Blant andre Stavern-sanger fra før den andre verdenskrig nevnes en hel samling skrevet på flere melodier av Anna Bjelke, trykt og utgitt i 1924.
  • Fra etter krigen stammer en sang skrevet av en hjemlengtende uteseiler (Jacob Moe Halvorsen) til melodien Stenka Rasin.
  • Den nyeste sang til Stavern er skrevet av Håkon Raugland og går på den gamle slageren Daisy, Daisy. Han har også skrevet en annen Stavernsang som er mye brukt (Korntin, Blokkhus, Minnehall) som går på den amerikanske melodien «Gloryland», kjent på norsk som «Lappland» i en innspilling med Finn Eriksen.

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Deler av filmen Nødlanding fra 1952 ble spilt inn i Stavern.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Stavern, Norway – bilder, video eller lyd