Finnmark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 70°N 25°Ø

Finnmark
Våpen Kart
Basisdata
Adm.senter Vadsø
Areal 3&504&48615.96&48 615,96 km²
Befolkning 3&504&75207&75 207[a]
Internettside Internettside
Fylkesordfører Runar Sjåstad (AP) (2007)
Fylkesmann Gunnar Kjønnøy
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Befolkningsutvikling Finnmark fylke.svg

a^ SSB: Befolkningsstatistikk (1. januar 2014)
b^ Vertikale streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB 
Kart over Finnmark

Finnmark (nordsamisk: Finnmárku, kvensk: Ruija) er Norges nordligste fylke og største i areal, men samtidig det minste i folketall. Det grenser til Troms i vest, til Lappland i Finland i sør og til Murmansk oblast i Russland i øst. Navnets betydning er i førsteleddet finner i betydningen samer og sisteleddet mark i betydningen skog.[1] Vadsø er administrasjonssenter i Finnmark. Nordmenn har bodd fast i Finnmark siden 1200-tallet[2] og utgjør i dag den overveiende majoritet av befolkningen.

Finnmark ble eget hovedlen (Vardøhus len) i 1576 og amt (Vardøhus amt) i 1660, underlagt Trondhjems stiftamt. I 1787 ble Senjen og Tromsø fogderi overført fra Nordlandenes amt til Vardøhus amt, som da fikk navnet Finmarkens amt. I 1866 ble Senjen og Tromsø fogderi skilt ut igjen, nå som et eget amt (Tromsø amt). Resterende Finnmarkens amt fikk da samme utstrekning som gamle Vardøhus amt, og endret navn til Finnmark fylke i 1919 .[3]

Karasjok er senter for Sametinget. Finnmarksvidda dekker 36 % av fylkets areal. Fylket er 12,9 % større enn Danmark. Tidligere var mesteparten (ca. 95 %) av grunnen i Finnmark eid av staten (ved Statskog SF); 1. juli 2006 ble eiendomsretten til denne grunnen overført til Finnmarkseiendommen.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Alta og Hammerfest ligger vest i fylket, med henholdsvis 18 762 og 9 774 innbyggere. Helt nord i fylket finner vi Norges nordligste by – Honningsvåg, med 2 367 innbyggere. I øst finner man Sør-Varanger med 9 826 innbyggere, Norges østligste by Vardø samt fylkeshovedstaden Vadsø, med hendholdsvis 2 111 innbyggere og 6 095 innbyggere. Åtte promille av arealet i Finnmark, under 40 km², er areal innenfor tettsteder med innbyggertall på over 200 personer. På dette arealet er 72 prosent av fylkets befolkning bosatt. Befolkningen bor tettest i kommunene Båtsfjord og Vardø hvor 99 prosent var bosatt i tettsted i 2005. Befolkningen bor mest spredt i Deatnu-Tana, hvor 81 prosent bodde utenfor tettsted i 2005.

Finnmarksvidda i sør har to tettsteder, Kautokeino i vest, og Karasjok i øst med henholdsvis 2 941 og 2 785 innbyggere (pr 1. april 2010). Sistnevnte er sete for Sametinget og NRK Sámi Radio. Arealmessig er Kautokeino med sine 9 707 kvadratkilometer Norges desidert største kommune, etterfulgt av Karasjok med sine 5453 kvadratkilometer.

Andre byer og tettsteder er Lakselv med 2 146 innbyggere, Tana bru med 565 innbyggere, Båtsfjord med 2 058 innbyggere og Bjørnevatn med 2 419 innbyggere.

Finnmark har en samlet kystlinje på 6 844 km, medregnet 3 155 km kystlinje på øyer. Utstrukket utgjør dette en distanse tilsvarende 1/6 av jordas omkrets. Nær 12 300 personer eller 16,6 prosent av fylkets befolkning var i 2000 bosatt i 100-metersbeltet langs kystlinja.

Distrikter i Finnmark[rediger | rediger kilde]

Byer i Finnmark[rediger | rediger kilde]

Tettsteder[rediger | rediger kilde]

Det er 26 tettsteder i Finnmark. Rangert etter innbyggertall (2012)[4]. Kommunenavn i parentes.


Klima[rediger | rediger kilde]

Tross sin beliggenhet langt mot nord, er ikke Finnmark så kald som man skulle tro, noe som skyldes Golfstrømmen. På kysten er temperaturene moderate om vintrene, og forholdsvis lave om sommeren. Vardø, lengst i nordøst, ligger i den arktiske klimasonen, siden årets varmeste måned har en snittemperatur på under 10°C. Innlandet har derimot langt mer ekstreme utslag, med svært kalde vintre. Norges kulderekord er målt i Karasjok 1. januar 1886, -51,4°C. Derimot er somrene varmere, og spesielt i innlandet og i Øst-Finnmark går temperaturene av og til opp i over 30 grader.

Flora[rediger | rediger kilde]

På grunn av den nordlige beliggenheten skulle en tro at Finnmark har en fattig flora, men det er ikke tilfelle. Det kommer nemlig inn et østlig floraelement inn fra Russland. En del av disse artene finnes et stykke sørover i Nord-Norge, som sibirurt, sibirkoll og sibirgrasløk. Samtidig finnes noen av disse artene kun i Finnmark, blant annet nyserot, finnmarkssaltgras og masimjelt. De to sistnevnte er til og med endemiske for fylket.

I Finnmark finnes også en rekke nordlig unisentriske fjellplanter, representert ved arter som kantlyng, fjellsolblom og lodnemyrklegg. Lignende krav til voksested har de arktiske artene som kommer inn nordfra, men de er mer knytta til kysten. Purpurkarse, som bare vokser i Nordkapp kommune i Norge, hører til dette elementet.

Fylkesblomsten i Finnmark er molte. Det er frukten av molte som skal brukes i avbildinger av fylkesblomsten. Denne arten har tradisjonelt spilt en stor rolle i kostholdet til befolkninga i fylket.

Kommuner[rediger | rediger kilde]

Kommuner og distrikter i Finnmark

Finnmark er inndelt i 19 kommuner:

Nr Kart Navn Adm.senter Folketall Flatemål
km²
Målform Ordfører Parti Distrikt
2002
Vardø kommune
Vardø komm.svg Vardø Vardø 3&503&2119&2 119 3&502&600.47&600,47 Nøytral Lasse Haughom FrP Øst-Finnmark
2003
Vadsø kommune
Vadsø komm.svg Vadsø Vadsø 3&503&6223&6 223 3&503&1257.99&1 257,99 Bokmål Svein Dragnes Ap Øst-Finnmark
2004
Hammerfest kommune
Hammerfest kommunevåpen.jpg Hammerfest Hammerfest 3&504&10287&10 287 3&502&848.59&848,59 Bokmål Alf E. Jakobsen Ap Vest-Finnmark
2011
Kautokeino kommune
Kautokeino komm.svg Kautokeino Kautokeino 3&503&2931&2 931 3&503&9707.43&9 707,43 Bokmål Klemet Erland Hætta LL Vest-Finnmark
2012
Alta kommune
Alta komm.svg Alta Alta 3&504&19822&19 822 3&503&3849.42&3 849,42 Bokmål Laila Davidsen H Vest-Finnmark
2014
Loppa kommune
Loppa komm.svg Loppa Øksfjord 3&503&1027&1 027 3&502&687.06&687,06 Bokmål Jan Eirik Jensen Kp Vest-Finnmark
2015
Hasvik kommune
Hasvik komm.svg Hasvik Breivikbotn 3&503&1037&1 037 3&502&555.91&555,91 Bokmål Eva D. Husby Ap Vest-Finnmark
2017
Kvalsund kommune
Kvalsund komm.svg Kvalsund Kvalsund 3&503&1051&1 051 3&503&1844.07&1 844,07 Bokmål Ragnar Olsen Ap Vest-Finnmark
2018
Måsøy kommune
Måsøy komm.svg Måsøy Havøysund 3&503&1241&1 241 3&503&1134.41&1 134,41 Bokmål Anne Karin Olli H Vest-Finnmark
2019
Nordkapp kommune
Nordkapp komm.svg Nordkapp Honningsvåg 3&503&3213&3 213 3&502&924.83&924,83 Nøytral Kristina Hansen Ap Vest-Finnmark
2020
Porsanger kommune
Porsanger komm.svg Porsanger Lakselv 3&503&3963&3 963 3&503&4872.69&4 872,69 Bokmål Knut Roger Hanssen H Vest-Finnmark
2021
Karasjok kommune
Karasjok komm.svg Karasjok Karasjok 3&503&2698&2 698 3&503&5452.91&5 452,91 Bokmål Anne Toril Balto Sp Vest-Finnmark
2022
Lebesby kommune
Lebesby komm.svg Lebesby Kjøllefjord 3&503&1341&1 341 3&503&3457.84&3 457,84 Bokmål Stine Akselsen Ap Øst-Finnmark
2023
Gamvik kommune
Gamvik komm.svg Gamvik Mehamn 3&503&1098&1 098 3&503&1415.27&1 415,27 Nøytral Inga Manndal SV Øst-Finnmark
2024
Berlevåg kommune
Berlevåg komm.svg Berlevåg Berlevåg 3&503&1057&1 057 3&503&1120.46&1 120,46 Bokmål Karsten G. Schanche H Øst-Finnmark
2025
Tana kommune
Tana komm.svg Tana Tana bru 3&503&2883&2 883 3&503&4049.71&4 049,71 Bokmål Frank Ingilæ Ap Øst-Finnmark
2027
Nesseby kommune
Nesseby komm.svg Nesseby Varangerbotn 3&502&919&919 3&503&1436.14&1 436,14 Bokmål Knut Inge Store Ap Øst-Finnmark
2028
Båtsfjord kommune
Båtsfjord komm.svg Båtsfjord Båtsfjord 3&503&2207&2 207 3&503&1433.21&1 433,21 Nøytral Geir Knutsen Ap Øst-Finnmark
2030
Sør-Varanger kommune
Sør-Varanger komm.svg Sør-Varanger Kirkenes 3&504&10090&10 090 3&503&3967.50&3 967,50 Bokmål Cecilie Hansen Sp Øst-Finnmark
20
Finnmark
Finnmark våpen.svg Finnmark Vadsø 3&504&75207&75 207 48 617,03 Nøytral Runar Sjåstad Ap Nord-Norge

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Demografi[rediger | rediger kilde]

Siden 1975 er folketallet i fylket redusert med omtrent 8%, og er fortsatt synkende.Antallet unge voksne i aldersgruppen 25-34 år er redusert med omkring en tredjedel på ti år. De mest folkerike kommunene har likevel en viss økning, da særlig Alta. Statistikk fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viste at 39% av den voksne befolkningen i Finnmark i 2008 kun hadde gått grunnskole, noe som var det laveste utdanningsnivået i landet.[5]

Språk[rediger | rediger kilde]

Finnmark har i århundrer vært et flerspråklig område. I tillegg til norsk og samiske språk tales det også kvensk. Kvensk – eller finsk – tales av den finske minoriteten i Nord-Varanger (Nesseby og Vadsø), Porsanger (Børselv og Lakselv), Sør-Varanger (Bugøynes og Neiden) og enkelte andre steder. Mange stedsnavn på samisk og kvensk er likestilt med de norske stedsnavn (og offisielt anerkjent av myndighetene).

Russisk et stadig mer aktuelt språk i Finnmark, i hvert fall i Sør-Varanger.[trenger referanse] I Kirkenes blir skilt (i butikker og i trafikken) med russisk tekst stadig mer utbredt.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Administrasjonssenteret i fylket er Vadsø. Her har fylkestinget sine møter. Liste over fylkestingsrepresentanter i Finnmark

Fylkestinget 2011-2015[rediger | rediger kilde]

Runar Sjåstad (Ap) er fylkesordfører og Ann-Solveig Sørensen (Ap) er fylkesvarardfører.

Parti: Representanter:
Arbeiderpartiet 15
Høyre 7
Fremskrittspartiet 4
Kystpartiet 2
Sosialistisk Venstreparti 2
Venstre 2
Samefolkets parti 1
Senterpartiet 1
Kristelig Folkeparti 1

Stortingsrepresentanter[rediger | rediger kilde]

Finnmark har fem stortingsrepresentanter i perioden 2013–2017:

Se også[rediger | rediger kilde]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Europavei 6 går gjennom hele fylket, fra Langfjordbotn i vest til Kirkenes i øst. Der har den lengste norske europaveitraseen (med start i Trelleborg i Skåne) sitt endepunkt. Sett i lys av befolkningsgrunnlaget har fylket et utbredt veinett.

Ved utgangen av 2007 var 80.961 kjøretøy registrert i Finnmark, hvorav 14.215 var snøscootere/beltemotorsykler. Dette betyr at ca. 25% av alle snøscootere/beltemotorsykler i landet er registrert i Finnmark.[6]

Hurtigruten har mange anløp langs kysten før den snur i Kirkenes. Finnmark har totalt 11 flyplasser – tre stamflyplasser og åtte regionale flyplasser. De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008), var Alta lufthavn (353 176), Kirkenes lufthavn, Høybuktmoen (265 414) og Hammerfest lufthavn (149 310).[7]

Flyplasser[rediger | rediger kilde]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Det er lenge siden reindrift var fylkets fremste næring. Fisket er fremdeles meget viktig, men ved utbyggingen av Snøhvitfeltet utenfor Hammerfest vil oljevirksomhet i fremtiden spille en viktigere rolle. Man forventer store funn i Barentshavet, dersom det blir gitt tillatelse til boring. Likevel er den tjenesteytende sektor i Finnmark som i alle andre fylker, den viktigste.

Smøreksport til Danmark[rediger | rediger kilde]

I 1784 skrev amtmann C. Heiberg overraskende at det var en kjent sak «at herfra i fordums tid, ikke rett mange år tilbage, blev udskibet til Danmark en temmelig stor del fedevarer av smør og talg. Nu kan landet derimod ikke forsyne sig selv med disse ting, men de herboende familier udenfor bondestanden må bestille sig samme, dels fra Nordlands amt, dels fra Vesterbotn i Sverige, dels fra Arkhangelsk».[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

De første menneskene nådde Finnmark for kanskje 10–12 000 år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra Kolahalvøya. Komsa-kulturen er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved Komsafjellet i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med norrøne bosettere langs kysten av Nordland og Troms. Ottar fra Hålogaland beretter at han pålegger samene å betale skatt. I Egils saga berettes det om Torolv Kveldulvsson, som var høvding i HålogalandHarald Hårfagres tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger havet, og derfra skjærer digre fjorder seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for Namdalen ligger Jämtland, så Hälsingland og så Kvenland, så Karelen. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland.

Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra Gulatingsloven, der det ca. år 1200 fastslås at håløygene skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster».[9] Dette må tolkes som vakthold mot bjarmer eller kareler.

Norsk bosetting i Finnmark fant først sted etter at Håkon V lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av biskop Jørund i 1307. Novgorod-traktaten, sluttet den 3. juni 1326 i Novgorod, markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare Christian IV virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og Murmansk, og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.

Etter forslag fra lensherre Preben von Ahnen ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500 km hver vei – og det var bare når været var så rolig at bårene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Senere ble det utstedt en ny kongelig forordning om postruten.[trenger referanse] Fra Bodø skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.[10]

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[11], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorskningspolitikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolkningselement, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skattlegge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsamebygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1753, da Kautokeino og Karasjok ble norsk, og mot Russland i 1826, da Sør-Varanger ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk Hammerfest og Vardø kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I 1902 ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

På 1800-tallet lå Finnmark fremdeles svært avsides. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.[12]

Fra rundt 1900 forsterket også myndighetene sin fornorskningspolitikk. Samisk og finsk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. Sterkest var presset på 1930-tallet. Fornorsking av samer var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk».

Andre verdenskrig rammet Finnmark hardt da Kirkenes og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt Den røde armé gjennom de tyske stillingene i Litsadalen omtrent halvveis mellom Kirkenes og Murmansk og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte Operation Nordlicht som innebar tilbaketrekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte brente jords taktikk. Dette første til at mesteparten av bygningsmassen og infrastrukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til Lyngen i Troms. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.

Kort etter krigen igangsatte Stortinget et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark; likevel gikk norske myndigheter inn for å brenne ned fylket på nytt i tilfelle krig med Sovjetunionen under den kalde krigen[trenger referanse]. Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Etter nedgangen i folketallet og fiskeriene har olje, turisme og kultur blitt nye satsningsområder. Kulturelt preges Finnmark i dag sterkt av det samiske, påskefestivalene (musikk- og filmfestival) i Kautokeino og Karasjok er blant de store trekkplastrene til Finnmark som turistfylke. Vardø kommune kan fremvise flere kulturskatter i fugleværet på Hornøya og «Lille-Moskva» (Kiberg).

Nordkapp er likevel målet for de fleste turistene som besøker Finnmark. Nordkapp har har blitt enklere å besøke etter åpning av ny tunnel til Honningsvåg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norsk Stadnamnleksikon (1997)
  2. ^ Store Norske Leksikon Online
  3. ^ Lov av 14. aug 1918, Nr. 1: Lov om forandring av rikets inddelingsnavn
  4. ^ Statistisk Sentralbyrå: Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune. 1.januar 2012
  5. ^ Utdanningsnivå i befolkningen
  6. ^ Kjøretøy, Finnmarksanalyser
  7. ^ Finnmark Dagblad
  8. ^ Werner Werenskiold: Norge vårt land (s. 146), forlaget Gyldendal, Oslo 1957
  9. ^ E. B. Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad, Fahlcrantz' boktryckeri, Stockholm 1945
  10. ^ E. B. Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad
  11. ^ E. B. Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.79)
  12. ^ E. B. Eriksen: Nordnorske posthistoriske blad (s.60)