Ishockey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et ishockeymål med målvakt og spillere

Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en puck inn i motstanderens mål. Ishockey er en fysisk sport man bør være både sterk og teknisk for å spille. Den første ishockeykampen ble spilt i Canada i 1850-årene, og idretten har vært olympisk øvelse siden 1920. Det internasjonale ishockeyforbundet har arrangert verdensmesterskap siden 1930, og Norges Ishockeyforbund har arrangert norgesmesterskap siden 1935. De fleste toppspillerne spiller i dag i den nordamerikanske ligaen NHL. Mats Zuccarello Aasen spiller i New York Rangers og er en av sju nordmenn som har spilt i NHL. Norge er regnet som en av verdens ti beste nasjoner i ishockey, men har aldri tatt medalje i VM eller OL.

Regler og utstyr[rediger | rediger kilde]

Ishockeybane

En ishockeybane er rektangulær med avrundede hjørner. Den er delt inn i tre deler, forsvarssonen, nøytral sone, og angrepssonen. Et ishockeylag består av fem utespillere samt en målvakt. I begynnelsen av kampen og alle perioder starter man på avslagspunktet, midt på banen. Da står en av spillerne fra hvert lag mot hverandre mens hoveddommeren dropper pucken mellom dem. Det er seks spillere fra hvert lag på banen samtidig: målvakt, to forsvarere (backer) og tre angripere (forwarder). For å få godkjent mål må hele pucken passere over mållinjen mellom målstolpene. En angrepsspiller kan ikke være i angrepssonen før pucken, da blåses det for offside. Om et lag spiller pucken fra egen banehalvdel så den går bak motstanderens mållinje, er det icing. Pucken droppes da i forsvarssonen til det laget som spilte pucken.

Kamper[rediger | rediger kilde]

Spillet foregår over tre perioder på 20 minutter effektiv spilletid, med 15-18 minutter pause mellom periodene. 5 minutter tillegg (kalt "sudden death") spilles hvis det blir uavgjort etter de første 60 minuttene. Blir det ikke mål i tilleggstiden går kampen til straffekonkurransen, hvor vinneren er det laget som får flest mål på tre straffeslag. Skulle det fortsatt være uavgjort da, utdeles det straffeslag til hvert lag helt til det ene laget skårer og det andre laget bommer.

Utvisninger[rediger | rediger kilde]

Kampene har tre dommere, en hoveddommer, og to linjedommere. Linjedommere dømmer icing og offside, hjelper hoveddommeren hvis dette trengs og de tar alle dropper bortsett fra de ved start av periodene eller mål. Hoveddommer kan dømme utvisninger på 2, 5 og 10 minutter. Det vanligste er 2 minutters utvisning, noe som normalt forekommer en rekke ganger i hver kamp. 2+2 minutter gis hvis en skade oppstår uforskyldt ved farefullt spill med høy kølle. 2+10 minutter gis ved en takling bakfra eller mot hodet. Ved spesielt strenge forseelser idømmes liten disiplinærstraff eller matchstraff. I begge tilfeller blir spilleren utvist for resten av kampen, men ved matchstraff får laget automatisk en lagstraff på 5 minutters utvisning, mens spilleren normalt må stå over neste kamp også. En annen vanlig variant er 5 minutter + liten disiplinærstraff. Årsakene til de spesielt strenge straffene er som regel hardt fysisk spill, at spilleren spiller stygt, skader eller forsøker å skade en motspiller. Ved usportslig opptreden kan det gis 10 minutter. Ved slåsskamper gis det ofte matchstraff med en gang, og karantene fra 1 til 3 matcher.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

Spillerne bruker beskyttelsesutstyr som leggskinn, polstret bukse, susp, vest (brystvern), halsbeskytter (påbudt), albuebeskyttere, polstrede hansker og hjelm. Kvinner og gutter under 18 år må bruke hjelm med heldekkende ansiktsbeskyttelse (stålgitter eller halvplexi med gitter). Menn født fra og med 1974 må benytte visir og tannbeskytter.

Landslag og mesterskap[rediger | rediger kilde]

Siden 2011 har Norge klart å holde seg blant de ni beste på verdensrankingen. Dette er meget viktig da de ni beste er direkte kvalifisert for OL, mens 24 nasjoner gjør opp om de tre siste OL-plassene.

Det klart største mesterskapet innen ishockey for landslag er de olympiske leker, som arrangeres hvert fjerde år. Her deltar de 12 beste nasjonene i verden, og NHL tar spillepause i to uker slik at alle de beste spillerne får deltatt. Et annet stort mesterskap er verdensmesterskapet i ishockey, som arrangeres hver vår. Dette er delt i fire divisjoner, med opprykk og nedrykk til neste års mesterskap.

Ishockey under OL[rediger | rediger kilde]

Det har vært delt ut 22 OL-gull i ishockey for herrer. Canada har åtte gull, mens Sovjetunionen har sju. Like etter Sovjets oppløsning vant dessuten et helrussisk lag gull som SUS. De siste seks gullene er fordelt på to til USA og Sverige og ett til Tsjekkia og Storbritannia. Finland har tatt medalje i fem av de sju siste OL, men aldri klart å vinne gull. USA har hele åtte sølv. USA vant det første kvinnelige OL-gull i ishockey i 1998, men deretter har Canada tatt tre strake gull.

VM i ishockey[rediger | rediger kilde]

Canada har flest gull med 26, mens Sovjet har 24. Sverige har 9 gull. Tsjekkia og Tsjekkoslovakia har 6 gull hver. Russland har 4, mens USA og Finland har 2, Storbritannia og Slovakia 1. Det ble arrangert åtte verdensmesterskap i perioden 1930 til 1946, Canada vant alle unntatt ett som USA vant. Fra 1947 til 1967 ble det arrangert VM de årene det ikke var OL, mens OL ble regnet som VM i olympiske år. Fra 1969 har VM vært arrangert hvert år. Fram til 1962 var det fortsatt canadisk dominans. De vant 6 gull, mens Sverige vant 3, Tsjekkoslovakia 2 og Sovjet 1. Et kommunistisk dynasti overtok. Fra 1963 til 1990 vant Sovjet hele 20 verdensmesterskap, mens Tsjekkoslovakia vant 4. Russland overtok for Sovjet i 1992, men VM-tittelen i 1993 ble den eneste på de 16 første forsøkene. Fra 2008 har Russland endelig blitt dominerende, med tre titler på seks forsøk.

Sverige vant 3 ganger i perioden rundt Sovjets fall i 1991, men klarte ikke å skape noe dynasti. I 1994 vant Canada sitt første VM på 33 år. Fra 1995 til 2013 er de 19 VM-titlene broderlig fordelt mellom stormaktene: Tsjekkia 6 gull, Canada 4, Russland 3, Sverige 3. Finland vant sitt første VM-gull i 1995, og gjentok bedriften i 2011. De siste årene har nye nasjoner begynt å hevde seg. Slovakia vant VM i 2002, og tok sølv i 2012. Sveits tok sølv i 2013. Da tok USA bronse, noe som bare var den tredje medaljen til USA på 50 år.

På damesiden har VM vært arrangert med ujevne mellomrom siden 1990, med 10 gull til Canada og 4 gull til USA som resultat. Ingen andre nasjoner har kommet til finalen, mens Finland har sikret seg 10 av 14 bronsemedaljer.

Norges herrelandslag i ishockey[rediger | rediger kilde]

Norge har deltatt i 10 av 22 olympiske leker, uten større suksess enn 8. plassen i 1972. Første deltakelse var som vertsnasjon i 1952, hvor Norge endte sist. Deretter deltok Norge i alle OL fra 1964 til 1994, unntatt 1976. Norge endte sist i både Sarajevo i 1984 og Calgary i 1988. Norge forsvant så fra OL i 16 år, men returnerte i 2010 med 10. plass. Norge vant over Østerrike på Lillehammer, i en plasseringskamp om å unngå sisteplassen. Dette er den eneste kampen Norge har vunnet i OL-sammenheng på 42 år, siden OL i 1972. Tommy Jakobsen har med 139 kamper flest OL- og VM-kamper for Norge, og ble hedret for dette med å være Norges flaggbærer i OL i 2010.

I VM-sammenheng har Norge hevdet seg noe bedre. To deltakelser før krigen endte med sisteplass. Etter krigen ble det 8. plass i 1949 og 6. plass i 1950. I 1951 klarte Norge å slå både USA og Storbritannia, og endte på 4. plass. Det var imidlertid hele 5 poeng opp til bronseplass. Norge deltok i VM fem ganger fra 1954 til 1961 uten suksess, men da Sovjet og Tsjekkoslovakia boikottet i 1962 klarte Norge en 5. plass. Sisteplassen i VM i 1965 ble starten på 25 års mørketid i B-puljen.

I B-VM på hjemmebane i 1989 klarte endelig Norge å rykke opp i A-VM, som fortsatt besto av bare 8 lag. Det ble nedrykk igjen, men så nøt Norge godt av at A-VM ble utvidet til 12 og senere 16 lag. Fra 1992 til 2001 spilte Norge i A-VM, unntatt i 1998 da laget bare endte på 21. plass i B-VM. Norge ble imidlertid reddet av at man var vertsnasjon for V-VM i 1999, og fikk friplass. På hjemmebane endte det med 12. plass, men året etter tok Norge en historisk seier over Canada med 4-3 og endte på 9. plass.

I 2001 ble det et nytt nedrykk, og etter 30 år med stort sett utenlandske landslagssjefer fikk norske Roy Johansen tilliten. Han debuterte med historisk lavmål - tre år på rad ble Norge nr 20 eller dårligere. I 2005 ble det endelig opprykk, og siden har Norge spilt i A-puljen med historisk sterke resultater. I 2008 vant Norge 4-3 over Tyskland og klarte med en god porsjon flaks å komme til kvartfinalen tross tap i de fire andre kampene. I kvartfinalen vant Canada 8-2. I 2010 var det Tsjekkia som ble slått for første gang, og i 2011 klarte Norge å slå Sverige for første gang. Norge vant hele 4 av 6 kamper i gruppespillet, men tapte 1-4 for Finland i kvartfinalen. Senere vant Finland finalen mot Sverige med 6-1, mens Norge endte på en strålende 6. plass. Norge fulgte opp i 2012 da laget ble mestscorende i sin gruppe etter 4 seire på 7 kamper inkludert rekordseieren 12-4 over Tyskland. I kvartfinalen tapte Norge 2-5 for Russland, som vant med større sifre i både semifinale og finale. Den voldsomme målproduksjonen førte til at Patrick Thoresen i dette mesterskapet kom på All Star-laget og endte på 2. plass i poengligaen, mens Per-Åge Skrøder ble nummer 5. Norge har fortsatt aldri slått Finland og Russland i VM, men i 2013 klarte man å slå begge to for første gang i løpet av en uke: Dog bare i privatlandskamper.

Ligaer og klubber[rediger | rediger kilde]

To internasjonale ligaer dominerer ishockey for klubblag: NHL i Nord-Amerika og KHL i Europa. I Norden er Elitserien i Sverige den mest populære ligaen.

National Hockey League (NHL)[rediger | rediger kilde]

Med et snitt på over 17 000 tilskuere per kamp og totalt 21 millioner tilskuere per sesong, er NHL verdens største ishockeyliga.

I NHL spiller 7 lag fra Canada og 23 lag fra USA. Alle møter alle i grunnspillet, men man møter relativt mye oftere lag fra egen avdeling:

De 16 beste lagene møtes til kvartfinaler, semifinaler og finaler innenfor sin avdeling, før vinnerne av hver finale møtes for å spille over 7 kamper om Stanley Cup.

NHL har alltid hatt tyngdepunktet i nord-øst: Montreal har 24 seire, fulgt av Toronto med 13 og Detroit med 11. Boston har 6 Stanley Cup-titler, mens Chicago har 5. Det samme har Edmonton, det er mest fra vest.

Svenska hockeyligan[rediger | rediger kilde]

I den svenske eliteserien spiller AIK, Brynäs, Frölunda, Färjestad, HV71, Leksand, Linköping, Luleå, Modo, Skellefteå, Växjö, og Örebro.

Norske Per-Åge Skrøder har rekorden som den utlending gjennom tidene med flest poeng.

De tre store klubbene i svensk ishockey er Djurgården (16 svenske mesterskap), Brynäs (13) og Färjestad (9).

De siste ti sesongene (siden 2004) har seks ulike klubber vunnet SM-gull, men med tre titler hver seg er HV71 og Färjestad de eneste som har mer enn én seier.

Get-ligaen[rediger | rediger kilde]

Klubb Kommune Arena (kapasitet) 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013
Frisk Asker Asker Askerhallen (2 400) 3 3 2 3 4 5 7 4 1 7 9 7 10 5
Lillehammer Lillehammer Lillehammer Kristins Hall (3 194) 8 8 4 8 9 8 8 9 7 3 5 5 4 6
Lørenskog Lørenskog Lørenskog Lørenskog Ishall (1 350) 9 9 10 9 - - - - - 8 4 6 2 3
Rosenborg Trondheim Trondheim Leangen Ishall (3 000) - - - - - - - - - - - 8 8 9
Sparta Sarpsborg Sarpsborg Sparta Amfi (3 450) 4 7 6 6 5 6 5 5 3 1 2 1 5 4
Stavanger Stavanger Stavanger DnB Arena (4 500) - - - - 6 7 4 3 6 4 3 2 1 2
Stjernen Fredrikstad Fredrikstad Stjernehallen (2 473) 6 6 8 5 7 4 2 7 9 6 6 10 7 8
Storhamar Hamar Hamar Hamar OL-Amfi (6 091) 2 1 3 2 1 3 1 2 4 5 8 4 6 7
Tønsberg Tønsberg Tønsberg Tønsberg Ishall (700) - - - - - - - - - - - - - 10
Vålerenga Hamar Oslo Jordal Amfi (4 450) 1 2 1 1 2 1 3 1 2 2 1 3 3 1

Sifferet angir plassering i grunnserien, gullfarget bakgrunn betyr at klubben vant Norgesmesterskapet.

Vålerenga er totalt dominerende med 26 NM-titler, mens Furuset og Gamlebyen har 7, Storhamar 6, Grane 4, Hasle-Løren, Sparta og Stavanger 3.

Tidligere eliteklubber:

Klubb Kommune Arena (kapasitet) 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013
Bergen Bergen Bergen Bergenshallen (5 300) - - - - 8 10 - - - - - - - -
Comet Halden Halden Halden Ishall (2 200) - - - - - 9 6 6 5 9 - - - -
Furuset Oslo Oslo Furuset Forum (1 200) - 10 9 - - - - 8 8 10 - - - -
Manglerud Star Oslo Oslo Manglerudhallen (2 000) 7 5 7 7 10 - 10 - - - 7 9 - -
Trondheim Trondheim Trondheim Nedlagt 5 4 5 4 3 2 9 10 10 - - - - -

Trondheim er nedlagt, men de andre tidligere eliteklubbene spiller i 1. divisjon.
Det gjør også Oslo-klubbene Grüner og Hasle-Løren, Kongsvinger, Narvik, Nes, Ringerike, Skien, Kråkene fra Moss og Viking fra Stavanger.
I tillegg til de 23 klubbene som spiller i de to øverste divisjonene, former ytterligere 24 klubber 2. divisjon, 3. divisjon og 4. divisjon.
Mens 2. divisjon er landsdekkende er 3. divisjon delt i en østlig og vestlig avdeling. 4. divisjon er en ren Oslo-serie.

Klubber i lavere divisjoner etter fylke:

Spillere[rediger | rediger kilde]

Drøyt 250 spillere er valgt inn i Hockey Hall of Fame, som er et æresgalleri i Toronto, verdens hockeyhovedstad.

Internasjonale spillere[rediger | rediger kilde]

  • Wayne Gretzky, tidenes poengplukker i NHL
  • Martin Brodeur, den keeper med flest seire i NHL gjennom tidene
  • Vladislav Tretjak, tidenes mestvinnende ishockeyolympier, tente OL-ilden i 2014
  • Jaromir Jagr, den aktive NHL-spilleren med flest poeng
  • Gordie Howe, flest kamper i NHL, aktiv til han var 51

Norske spillere[rediger | rediger kilde]

Ti norske spillere er særlig berømte: De sju spillerne som har spilt i NHL, samt tre stjerner i europeiske ligaer: