Prekambrium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tidsur hvor prekambrium framstår i grått og blått, og opptar 87% av jordhistorien. Prekambrium består av to eoner: arkeikum (grått) og proterozoikum (blått).
Virveldyr oppstod i prekambrium, men det prekambriske eonet er mest kjent for sine fossile stromatolitter, som her fra Glacier nasjonalpark i USA.
Berggrunnskart som viser prekambriske bergarter i rødt, orange og rosa. De grønne (kaledonske) bergartene er delvis prekambriske på nordvestlandet. Kystlinjen i prekambrium er angitt med en blå linje, og området innenfor denne utgjør Det Baltiske skjold.

Prekambrium (jordens urtid) er den delen av jordens historie som er eldre enn kambrium (latin prae = «før»), dvs. tidsrommet fra jordens dannelse for 4 600 millioner år siden og fram til fanerozoikum (jordens oldtid) startet 542 millioner år før nåtid. Prekambrium deles inn i arkeikum og proterozoikum, som er to av de tre eonene i jordhistorien og avløses av det postkambriske fanerozoikum. Det aller meste av jordens kontinenter består av bergarter fra prekambrium, selv om de mange steder er dekket av yngre sedimenter. Liv oppstod allerede midt i arkeikum, med cyanobakterier for 3,5 milliarder år siden. Sammen med primitive alger dominerte de i nesten tre milliarder år, inntil de kjerne-cellede eukariotene dukket opp for 1,7 milliarder år siden i et mer oksygenrikt miljø og gradvis vant herredømme. Først for 800-500 millioner år siden ble eukariotene dominante og ga opphav for det plante-, sopp- og dyreliv vi fortsatt kjenner. Prekambrium avsluttes med utfelling av et betydelig overskudd av oksygen som muliggjorde stor oppblomstring av anaerobt liv. Overgangsfasen for 600 - 542 millioner år siden kalles ediacara.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Jorda oppstod trolig om lag 4 600 millioner år siden av materiale som kretset rundt sola, før en planetesimal på størrelse med mars støtte sammen med jorda og spaltet ut månen. Allerede for 4 400 millioner år siden ser det ut til at en massiv jordkjerne var på plass, siden man har funnet så gamle krystaller av zirkon.

Prekambrium var tidligere delt i tre eoner: hadeikum, arkeikum og proterozoikum med skille for 3,8 og 2,5 milliarder år siden.[1] I moderne geologi opererer man ikke lengre med hadeikum som selvstendig eon. Arkeium utgjør mer enn halve jordhistorien, proterozoikum utgjør noe under en fjerdedel. Prekambrium utgjør totalt syv åttendedeler av Jordens geologiske historie, men lite er kjent fra denne tiden.[2][3][4]

Livets utvikling - biostratigrafi[rediger | rediger kilde]

Vi vet relativt lite om livet på jorda i prekambrium, og det som vites har stort sett blitt besvart de siste femti årene. Bergartene fra prekambrium er ofte sterkt omdannet, eller erodert bort i ettertid, eller fortsatt dypt begravd under senere lag. Det er generelt få fossiler fra perioden.

Trolig oppstod primitive livsformer (før-alger) tidlig, basert på 3 800 millioner år gamle kisel- og karbonfunnGrønland. Vi vet lite om slike arkeobakterier. Det er funnet cyanobakterier i kiselbergarter fra Vest-Australia som er mer enn 3 460 millioner år gamle. Cyanobakteriene kunne utføre primitiv fotosyntese i cellemembranen og skilte ut oksygen, men var ikke alger. Cyanobakteriene dekket havbunnen, og og ble suksessivt dekket av kalkstøv som bakteriene trengte seg igjennom. Sluttresultatet ble mange meter tykke lag av stromatolitter. De dominerte helt fram til ediacara for 800-500 millioner år siden, men fikk for første gang konkurranse fra eukaryoter fra 1,7 milliarder år siden.

Eukaryoter har celler med flere rom og cellekjerne, og de av dem som har fotosyntese foretar denne i kjernen og ikke i cellemembranen. Algers fotosyntese ga en stadig mer oksygenrik atmosfære, samt et ozonlag som dempet UV-strålingen. Disse prosessene innledes med proterozoikum, og vi vet at den tidlige tredjedelen av dette eonet kjennetegnes av eukaryotenes ankomst og det første flercellede liv midtveis i eonet. Flercellede organismer var kanskje éncellede som slo seg sammen i forsvar. Men virkelig oksygenrik atmosfære fikk vi først for 800-500 millioner år siden. En midlertidig nedising (huron) ga et kaldt klima som ytterligere bidro til å fortrenge stromatolittene fra grunne havområder. Nå oppstod grønnalger i havet, og etterhvert sopp på land. Etter at huron-istiden gikk over for omlag 600 millioner år siden, steg verdenshavene og nå oppstod den frodige ediacara-faunaen hvor flercellede eukaryoters dominans over stromatolittene startet på grunt vann i havet.

Geologisk utvikling - litostratigrafi[rediger | rediger kilde]

Ved hjelp av radiologisk datering kan prekambriske bergarter kartlegges. Det vi kaller grunnfjell er prekambriske skjoldbergarter som ligger oppe i dagen, det vil si som ikke er dekket av nyere sedimenter - såkalte «stabile plattformer». Stabile plattformer er sedimenter som ligger oppå prekambrisk grunnfjell, og som samtidig befinner seg midt på kontinentplatene og dermed ikke har vært utsatt for kollisjoner eller ustabil vulkansk aktivitet i yttergrensene. Landmasser i platenes yttergrenser som har vært ustabile, kalles fanerozoiske landmasser, og omfatter mange av fjellkjedene på kloden.

Prekambriske landmasser (grunnfjellskjold) utgjør ofte, men ikke alltid, topografisk flate og lavtliggende områder. Man har likevel eksempler på noen fjellområder i grunnfjellskjoldet som er dannet gjennom tektonikk eller isolert vulkansk aktivitet – som de østafrikanske fjellene rundt Riftdalen, og Ghatsfjellene i det sørlige India.

Prekambriske bergarter i Norge[rediger | rediger kilde]

Se også Norges berggrunn

Omtrent en tredel av berggrunnen i Norge består av prekambriske bergarter som utgjør grunnfjellet.Områder med prekambriske bergarter oppe i dagen kalles «skjold» eller «grunnfjell», og fins på alle kontinentene. Norge har et slikt grunnfjellsskjold – Det baltiske skjold, med prekambriske bergarter i Finnmark, Østfold, Sørlndet og nordvestlandet.

De eldste bergartene i Norge finnes i Lofoten og i Jarfjord-gruppen i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde.

Kontinentenes utvikling - paleogeografi[rediger | rediger kilde]

Superkontinentet Rodinia ble dannet for 1 000 millioner år siden og sprakk opp igjen for 650 millioner år siden.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ramberg, Ivar B. (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening, 2006, annet opplag 2007. ISBN 978-82-92344-31-6

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ International Commission on Stratigraphy, "2008 version of the International Stratigraphic Chart".
  2. ^ James Monroe and Reed Wicander, The Changing Earth, 2nd ed, (Belmont: Wadsworth Publishing Company, 1997), p. 492.
  3. ^ Monroe and Wicander, p. 492.
  4. ^ Pamela J.W. Gore, "The Precambrian". Retrieved on 12/6/06.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Artikkel i Store Norske Leksikon