Kvener

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Melking av reinsdyr, Vest-Finnmark på slutten av 1800-tallet – typisk kvensk mannsantrekk

Kvener (kvensk/finsk: kveeni/lantalaiset; nordsamisk: kveanat/láddelaččat) er navnet på en etnisk gruppe i Nord-Norge som nedstammer fra finske bønder og fiskere som emigrerte fra nordlige deler av Finland og Sverige til Nord-Norge i det 18. og 19. århundre. Kvener er etter definisjonen til Kenneth Hyltenstam,[1] alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant. For at definisjonen skal skille mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Det finnes omtrent 10 000 - 15 000 kvener i dag.

Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner.

Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i St.meld. nr 15 (2000-2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere».[2]

Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998.[3] Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (taterne/de reisende) og skogfinner.

I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i Norge.

Kvenbegrepet[rediger | rediger kilde]

Kvenbegrepet er likevel langt eldre, ordet kven er brukt om ulike grupper til ulike tider, fra middelalderen og opp til i dag, for å beskrive etterkommere av finsktalende som har emigret til Nord-Norge fra det 16. århundre og frem til andre verdenskrig.

Området rundt den nordlige delen av Bottenvika kalles Kvenland, Quenia osv. i ulike historiske kilder, slik som Olaus Magnus' kart fra 1500-tallet, Ottar fra Hålogaland og flere. Den finskspråklige befolkningen her ble betegnet som kvener.

En gruppe finsktalende som hadde tilhold i Nord-Norge i vikingtida, middelalderen og senere. Denne gruppa nevnes av Ottar fra Hålogaland og fra andre kilder, men eksistensen av en betydelig gruppe finsktalende i Nord-Norge i denne perioden er høyst omstridt. Noen forskere mener at etniske finner bare har bodd sporadisk i Nord-Norge, mens andre postulerer en stabil finsktalende befolkning i lange perioder.

Det er altså navnet på den finsktalende minoriteten som har brukt og bebodd Nord-Norge fra 1500-tallet og framover, kanskje tidligere. I flere innvandringsbølger, bestemt av krig og hungersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, bosatte finner seg i fjordområdene fra Lyngen i vest til Varanger i øst, noen dro også sørover i retning Nordland. Innvandringen nådde en topp i 1860-årene under Vest-Europas siste store hungersnød i Finland.

På grunn av diskriminering og undertrykkelse av de norske myndighetene ble betegnelsen kven nedsettende på slutten av det 19. århundre. Av denne grunn foretrekker mange kvener å bli kalt suomalaiset (finner).[4] Men etter gjenopplivningen av den kvenske kulturen på 1970-tallet har noen kvener selv begynt å benytte betegnelsen. Likevel, i senere tid har det fortsatt vært debatt om hvorvidt de norske betegnelsene finne, finsk eller finskætted heller burde brukes (da ofte blant de som defineres som kvener selv).[5] Bruken av ordet Kven er dog utbredt og til dels akseptert i dag, og brukes for eksempel i navnet til organisasjonene Norske kveners forbund og Kvenlandsforbundet.

I sin doktoravhandling[6] dokumenterer Kari Storaas at begrepet «kven» blir oppfattet som forvirrende blant finskættede i Sør-Varanger. Storaas undersøkte nærmere historien til 71 personer i Sør-Varanger kommune. Disse var både lokalt finskættede og innflyttere fra Finland. Storaas hevder at man tradisjonelt har oppfattet kvener som finske eller norske borgere, ikke som kvener. «Kvenforbundet snakker om kvener, et folk fra Kvenlandet. Men dette bildet kjenner ikke de finskættede i Sør-Varanger seg igjen i». De finskættede i kommunen sier også, ifølge Storaas, at de ikke snakker kvensk, men finsk. Hun hevder at begrepet «kven» først er blitt aktuelt de siste tretti år, særlig på grunn av etnopolitiske strømninger. Dette kan også ha sammenheng med at de som kom til Øst-Finnmark kom senere enn de som kom f.eks til Nord-Troms og sørligere deler av Finnmark.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidsrammer for kvensk bosetting i Nord-Norge er vanskelig å fastsette fordi kildematerialet er mangelfullt og problematisk – både innenfor stedsnavnsforskning og arkeologi. Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø har imidlertid samlet en stor del av kvenske stedsnavn i Nord-Troms og Finnmark, og Språkrådet har etablert Kvensk Stedsnavntjeneste med et betydelig søkeregister.

Tidlig bosetting[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder skriftlige kilder, vet vi at det i skattemanntallet fra første halvdel av 1500-tallet er belegg for kvensk bosetting. Også skattemanntallet fra andre halvdel av 1500-tallet bekrefter kvensk bosetting – både som skattemenn og som drenger. Dette bekreftes i 1600-tallsmaterialet ved at også tingbøkene omfatter kvenene. Omfanget er imidlertid vanskelig å fastslå.

Bondekolonisasjon[rediger | rediger kilde]

Nærværet av en betydelig finsktalende befolkningsgruppe i Nord-Norge tok seg imidlertid opp fra 1700-tallet. På dette tidspunktet hadde den finsktalende koloniseringen nordover i Finland og innover i Tornedalen nådd langt nord. Dermed var jordbruksområder i Porsanger, Alta, Nordreisa, Kåfjord, Storfjord, Lyngen og Balsfjord innen rekkevidde. Det finske befolkningen i Balsfjord og lenger vest gikk fort opp i den norske befolkningen, men i Skibotn, Nordreisa, Alta og i Porsanger har finsk holdt seg som hjemmespråk helt opp til våre dager.

Innvandringsbølge i Øst-Finnmark[rediger | rediger kilde]

Tyngdepunktet for kvensk bosetting er i dag i Øst-Finnmark, og innvandringen hit skjedde under hungersnøden i Finland på 1860-tallet. Vadsø har blitt kjent som kvenbyen, og hadde på 1860-tallet et finsktalende flertall. Andre betydelige kvenske samfunn i Øst-Finnmark er Bugøynes (Sør-Varanger) og Neiden (Sør-Varanger). Spesielt i Bugøynes har man lykkes i å bevare kvensk som hverdagsspråk.

På slutten av 1800-tallet var ca. 25 % av befolkningen i Finnmark (i Vadsø over 50 %), og ca. 8 % av befolkningen i Troms kvener.

Språk[rediger | rediger kilde]

I april 2005 ble kvensk anerkjent som et eget språk i Norge. Før dette hadde man en lang diskusjon om hvorvidt kvensk skulle oppfattes som et eget språk eller som gammel dialekt av finsk. Det var flere forhold som ble lagt til grunn da kvensk ble anerkjent som et eget språk

Kvensk er et østersjøfinsk språk, nært beslektet med meänkieli i Sverige og med nord-finske dialekter. Kvensk defineres i dag som et truet språk, det vil si at det først og fremst fungerer som et muntlig språk blant eldre kvener. Kvensk er plassert på nivå II på det Europeiske Språkcharteret, men aktive kvenske miljøer jobber hardt for å få språket opp til nivå III, der blant annet samisk befinner seg.

Språket bærer også preg av historien. Språket i de eldste bosettingsområdene, nemlig lengst i vest, er også det som skiller seg sterkest fra riksfinsk. Språket i Øst-Finnmark står nærmere riksfinsk, både på grunn av en kortere historie og nærmere samkvem i nyere tid. Til sammenligning viser dagens telefonkataloger at finske etternavn ikke forekommer i Nord-Troms og i mindre grad i Vest-Finnmark (bortsett fra nyinnvandrede finner), mens en titt i telefonkatalogen i Vadsø vil vise et stort innslag av finske etternavn.[trenger referanse]

Hvorvidt kvensk er et eget språk eller en gruppe finske dialekter, diskuteres innad i den kvenske befolkningsgruppen. Ord for begreper som ikke fantes for 150 år siden, kan være helt ulike i finsk og kvensk. Et eksempel er ordet for «værmelding», som heter väärmelinki på kvensk, men säätiedotus på finsk.

Fornorsking og trakassering[rediger | rediger kilde]

Til en viss grad ble også kvener gjenstand for en liknende, aktiv fornorskningspolitikk som samene. Fornorskningspolitikken ble særlig aktivt praktisert fra 1850 og hundre år framover. Den var preget av nasjonalisme og kollektivisme, med lav toleranseterskel og frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning. Målet om fornorskning fikk følger for distrikts- og sikkerhetspolitikken. Det er imidlertid den kulturpolitiske delen og skolens og språkets betydning som er mest interessant i denne sammenhengen. Norske lærere og norsk språk var enerådende i skolen. Stortinget vedtok så seint som i 1936 at finsk ikke lenger kunne benyttes som hjelpespråk i skolen. For grunnskolens vedkommende varte dette til 1980. Kvenenes språk ble undertrykt for å svekke den etniske identiteten.[trenger referanse] I perioden 1945 til 1970 ble bestemmelser som tok sikte på fornorskning ikke håndhevet i like stor grad, men heller ikke formelt avviklet.

Liberalisering[rediger | rediger kilde]

I mønsterplanen fra 1987 ble finsk for første gang nevnt i offentlige læreplaner. I 1996 vedtok Stortinget at finsk skulle gis offisiell status som andrespråk i områder av Troms og Finnmark med kvensk eller finsk befolkning. Kvenenes språksituasjon diskuteres også i forbindelse med bruk av stedsnavn og navn på kommuner, særlig i trespråklige regioner i de nordligste fylkene.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Fornorskningsprosessen har ført med seg liknende former for trakassering, mindreverdighetsfølelse og problemer med å hevde seg i samfunnet for kvener som for samer. Først på 1970-tallet ble det nytt liv i det kvenske miljøet, muligens som en indirekte effekt av utviklingen for samene. Dette førte til økt bevissthet om egen kultur og til organisering på etnisk grunnlag, og det er i dag to organisasjoner som mottar statsstøtte. Det er imidlertid forskjellige oppfatninger i den kvenske gruppen om egen benevning, språk og minoritetsstilling. I 2008 er det ingen sikre anslag med hensyn til hvor mange kvener som er bosatt i Norge. Spørsmålet om kveners formelle minoritetsstatus drøftes i forbindelse med norsk ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det har fra enkelte hold blitt tatt til orde for å oppnå urbefolkningsstatus også for kvenene, fordi innflytningen skjedde før de siste grensene i Nord-Norge ble trukket opp i 1751 og dermed før deler av Nord-Norge ble en offisiell del av Norges territorium.

Omstridt status[rediger | rediger kilde]

I blant den del av befolkningen som er etterkommere av den finske innvandringen i perioden før 1940, og som kan definere seg som kvener, er det bare en liten brøkdel som har utrykt behov for beskyttelse og tilhørighet til den gruppen som staten omtaler som kvener. Årsaken er blant annet at dagens personer med finsktalende forfedre nå identifiserer seg som en del av det norske storsamfunnet på lik linje med etterkommere av innvandrere fra andre nasjoner og kulturer. De aller fleste er femte generasjons etterkommere eller mer.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.regjeringen.no/upload/kilde/kkd/rap/2003/0001/ddd/pdfv/193348-kvenrapport_hyltenstam_slutversion_oktober.pdf Hyltenstam, Kenneth 2003: Kvenskans status
  2. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/regpubl/stmeld/20002001/Stmeld-nr-15-2000-2001-/5/2.html?id=194085 St.meld. nr. 15 (000-2001), pkt 5.2.2.1
  3. ^ http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/regpubl/stmeld/20002001/Stmeld-nr-15-2000-2001-.html?id=194028
  4. ^ Kenneth Hyltenstam & Tommaso Maria Milani: Kvenskans status: Rapport för Kommunal- og regionaldepartement och Kultur- og kirkedepartement. 2003
  5. ^ Olsen, V. (1985), Inngruppe- og utgruppe i kommunikasjon mellom etniske grupper. En teoretisk tilnærming til etnologisk analyse av kulturelle former. Arbeidsrapport nr. 2 fra prosjektet Finsk kulturforskning i Nord-Norge. Tromsø: Tromsø Museum/IMV. University of Tromsø. Norges allmennvitenskaplige forskningsråd.
  6. ^ «Finland er bak oss, Norge er vårt land. Konteksters betydning for etniske endringsprosesser i Sør-Varanger», Univ. i Tromsø 2007

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]