Norges fylker
- For andre betydninger, se Fylke
Et fylke i Norge er et undernasjonalt, geografisk område mellom staten og kommunene. Foruten særstatusområdene Svalbard og Jan Mayen er Norge inndelt i 19 fylker. Myndigheter i et fylke er fylkeskommunen, fylkesmannen og fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Norge var før og i vikingtiden og middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i.
Før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 slike småriker på det senere norske riksområdet, hver med en egen konge og et eget ting. Det er få holdepunkter til utstrekningen av disse fylkene, og hvor konstante de var over tid. Det er mulig at noen av dem overlappet i utstrekning.
Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at da Harald Hårfagre la under seg Norge, var det 8 konger i de 8 Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 i Romsdal, 1 på Sunnmøre, 1 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland, 1 i Agder, 2 i Telemark, 1 i Vingulmark og 1 i Alvheim. Kongerikene Sogn, Vestfold, Romerike, Hadeland (med Toten og Land) og Ringerike hadde han arvet etter sin far Halvdan Svarte, sammen med halvparten av Hedmarken, som han derpå underla seg helt sammen med Gudbrandsdal.[1]
Før rikssamlingen var fylkene selvstendige riker med egne småkonger, men etter rikssamlingen ble disse fylkene omgjort til jarledømmer med en jarl oppnevnt av kongen i hvert fylke, som igjen hadde herser og lendmenn under seg med ansvar for ulike delområder innenfor fylket.
Størstedelen av Norge ble så gradvis delt inn i 4 tingkretser, med hver sine årlige tingsamlinger og egne lover. Disse var i kronologisk rekkefølge Gulatinget på Vestlandet, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Opplandene og Borgartinget i Viken. Hver tingkrets var i sin tur oppdelt i fylker, som i de fleste tilfeller var identisk med smårikene før rikssamlingen. I Hålogaland og andre områder av Norgesveldet som falt utenfor de kjente tingkretsene fortsatte man med de gamle fylkestingene, eller man hadde status som skatteland.
Ved nasjonalmonumentet for rikssamlingen, Haraldshaugen i Haugesund, står det en 17 meter høy bauta over kong Harald Hårfagres grav omkranset av 29 mindre bautaer som hver og en symboliserer ett av de gamle fylkene som kongen underla seg. Hver bauta har en inskripsjon med navnet på det historiske fylket bautaen er hentet fra.
De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distrikter vi kjenner den dag i dag. De senere syssel-, lens- og fogderiinndelningene som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1600-tallet også ble deler av større amter, en benevnelse som i 1919 ble erstattet av ordet fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser.
[rediger] Myndigheter
[rediger] FylkeskommunenEn fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke. Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.[2] Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975. Neste valg skal avholdes i 2015. Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå. Blant fylkeskommunenes oppgaver er anlegg og vedlikehold av fylkesveier, planlegging av og støtte til kollektivtrafikk, videregående opplæring, folkehelse, tannpleie, kulturminnevern, kulturarbeid, regional utvikling og arealforvaltning. Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning. Forgjengeren til fylkeskommunen, Amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 – da spesielt på 1970-tallet – ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene. Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak. I årene 2005–2009 pågikk et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærekommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner. Det ble ingen sammenslåing av fylker, i stedet ble ansvaret for 17 200 km riksvei og 78 ferjesamband overført til fylkene. [rediger] Fylkesmannen
En fylkesmann er en embetsmann utnevnt i statsråd og fungerer som statens representant i sitt fylke. Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene og fører tilsyn med kommunenes virksomhet. Fylkesmannen er også klageinstans for mange typer kommunale vedtak. [rediger] Andre fylkesmyndigheterI fylkene finnes også Fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker. Det er tolv av disse, da flere av disse er felles for to fylker. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er statlige organer som blant annet fatter vedtak om overtakelse av omsorg for barn, tvangsplassering av barn med atferdsvansker, tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere, og fratakelse av foreldreansvar. Fylkeslandbruksstyrene var tidligere statlige myndigheter i hvert fylke. Disse behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Mange av fylkeslandbruksstyrenes oppgaver ble etter hvert overført til kommunene. De gjenværende oppgaver ble overført til fylkesmannen fra 1. januar 2010, og fylkeslandbruksstyrene ble nedlagt. [rediger] Nasjonale valgHvert fylke fungerer også som et valgdistrikt for Stortinget, hvor fylkets størrelse (både befolkning og areal) bestemmer hvor mange representanter fylket har i parlamentet, og hvor representantene blir valgt gjennom forholdstallsvalg-ordningen. I Stortinget sitter representantene sortert etter hvilket fylke de representerer, ikke hvilket parti de tilhører. Ordningen om at fylkene fungerer som valgdistrikter er det nærmest unison enighet om i Norge, og lignende ordninger er også vanlige internasjonalt: Blant vestlige land som har parlamentarisme og forholdstallsvalg er det bare Nederland og Israel som har nasjonale valglister, alle andre land stiller med valgdistrikter som kan sammenlignes med norsk fylkesnivå. [rediger] Dagens fylker
Sysselmannsembedet er administrativt underlagt Justisdepartementet[6] og hverken tilhører eller utgjør et fylke. Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt ISO 3166-2. [rediger] De historiske fylkene i NorgeViken: Fylkene som kom under Borgartingsloven, med tingsted i Sarpsborg, var følgende: [7]
Oplandene: Fylkene som kom under Eidsivatingsloven, med tingsted på Eidsvoll, var følgende: [7]
Vestlandet: Fylkene som kom under Gulatingsloven, med tingsted i Gulen, var følgende: [8]
Trøndelag: Fylkene som kom under Frostatingsloven, med tingsted på Frosta, var følgende: [9]
De tre fylkene som ikke ble tilsluttet noen av de kjente tingkretsene fortsatte med egne fylkesting. Disse var:
Finnmark (inklusive Nord-Troms), Færøyene, Grønland, Hebridene, Island, Man, Orknøyene og Shetland var norske skattland og tilhørte ikke noen av de kjente fylkene og lagtingsområdene. Disse besittelsene var gjennom årene i vekslende grad underlagt den norske kongemakten (se Norgesveldet). [rediger] Senere historiske høydepunkter
[rediger] Referanser
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
