Fylke (Norge)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Norge er organisert som en sentralstat, og består foruten særstatusområdene Svalbard og Jan Mayen av 19 provinser kalt fylker.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Norge var før og under vikingtiden og i middelalderen inndelt i fylker. Navnet kommer av det norrøne ordet fylki, avledet fra ordet folk. Noen fylker hadde navn etter kongen som grunnla småriket, andre etter folket som bodde der, og atter andre etter landskapet det lå i.
Før rikssamlingen på 800-tallet var det ca. 30 slike småriker på det senere norske riksområdet, hver med en egen konge og et eget ting. Det er få holdepunkter til utstrekningen av disse fylkene, og hvor konstante de var over tid. Det er mulig at noen av dem overlappet i utstrekning.
Snorre Sturlason forteller i Heimskringla at da Harald Hårfagre la under seg Norge, var det 8 konger i de 8 Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 i Romsdal, 1 på Sunnmøre, 1 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland, 1 i Agder, 2 i Telemark, 1 i Vingulmark og 1 i Alvheim. Kongerikene Sogn, Vestfold, Romerike, Hadeland (med Toten og Land) og Ringerike hadde han arvet etter sin far Halvdan Svarte, sammen med halvparten av Hedmarken, som han derpå underla seg helt sammen med Gudbrandsdal.[1]
Før rikssamlingen var fylkene selvstendige riker med egne småkonger, men etter rikssamlingen ble disse fylkene omgjort til jarledømmer med en jarl oppnevnt av kongen i hvert fylke, som igjen hadde herser og lendmenn under seg med ansvar for ulike delområder innenfor fylket.
Størstedelen av Norge ble så gradvis delt inn i 4 tingkretser, med hver sine årlige tingsamlinger og egne lover. Disse var i kronologisk rekkefølge Gulatinget på Vestlandet, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Opplandene og Borgartinget i Viken. Hver tingkrets var i sin tur oppdelt i fylker, som i de fleste tilfeller var identisk med smårikene før rikssamlingen. I Hålogaland og andre områder av Norgesveldet som falt utenfor de kjente tingkretsene fortsatte man med de gamle fylkestingene, eller man hadde status som skatteland.
Ved nasjonalmonumentet for rikssamlingen, Haraldshaugen i Haugesund, står det en 17 meter høy bauta over kong Harald Hårfagres grav omkranset av 29 mindre bautaer som hver og en symboliserer ett av de gamle fylkene som kongen underla seg. Hver bauta har en inskripsjon med navnet på det historiske fylket bautaen er hentet fra.
De fleste av de gamle fylkene og fylkesnavnene eksisterer fortsatt som distriker vi kjenner den dag i dag. Både den senere sysselinndelningen, lensinndelningen og fogderiinndelningen som suksessivt fulgte i senmiddelalderen baserte seg i stor grad på de gamle fylkesenhetene, selv om de fleste fra 1600-tallet også ble deler av større amter, en benevnelse som i 1919 ble erstattet av ordet fylke, som dermed kom til å omfatte relativt større enheter enn begrepet gjorde tidligere, selv om også de gamle fylkene hadde sterkt varierende størrelser.
[rediger] Fylkeskommunen
En fylkeskommune er en offentlig, folkestyrt etat som ivaretar enkelte offentlige forvaltnings- og tjenesteproduserende oppgaver innenfor et fylke.
Hvert fylke unntatt Oslo utgjør en fylkeskommune (kommuneloven § 3). Hvorvidt Oslo skal anses som en kommune eller fylkeskommune eller begge deler i henhold til særlovgivning må avgjøres på grunnlag av den enkelte lov.[2]
Fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Direkte valg til fylkesting ble vedtatt av Stortinget i 1974 og det ble avholdt direkte valg til fylkesting i Norge første gang i 1975. Neste valg skal avholdes i 2011.
Fylkeskommunens politisk valgte organer tilsvarer primærkommunenes: fylkesting (kommunestyre), fylkesutvalg (formannskap) og fylkesordfører (ordfører). Noen fylkeskommuner har også parlamentarisme på fylkesnivå. Blant fylkeskommunenes oppgaver er anlegg og vedlikehold av fylkesveier, planlegging av og støtte til kollektivtrafikk, videregående opplæring, folkehelse, tannpleie, kulturminnevern, kulturarbeid, regional utvikling og arealforvaltning.
Fylkeskommunen kalles et folkevalgt mellomnivå i norsk forvaltning.
Forgjengeren til fylkeskommunen, Amtskommunen, ble opprettet i 1837 da det kommunale selvstyret ble innført. Siden den gang og frem mot 1945 har utviklingen av fylkeskommunen beveget seg med små steg, mens det etter 1945 - da spesielt på 1970-tallet - ble det igangsatt storstilte reformer av fylkesnivået. Med reformen i 1975 kom det til et skille mellom fylkesmann og fylkeskommune. Fylkesmannen er statens mann i fylket, med en rekke tilsynsoppgaver overfor kommunene.
Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak.
Det pågår i årene 2005-2009 et reformarbeid med sikte på å vurdere arbeidsdelingen mellom fylkeskommunene og primærekommunene, mellom fylkeskommune og fylkesmann, og ved å vurdere sammenslåing av fylker til større regioner.
[rediger] Dagens fylker
- ^ Parlamentarisk, Erling Lae er byrådsleder
- ^ Da Bergen ble slått sammen med Hordaland i 1972, forsvant nummeret 13 fra fylkesnummerserien.
- ^ Parlamentarisk, fylkesrådsleder er Alf Daniel Moen (Ap)
- ^ Parlamentarisk, fylkesrådsleder er Odd Eriksen (Ap)
- ^ Parlamentarisk, fylkesrådsleder er Pia Svensgaard (Ap)
Sysselmannsembedet er administrativt underlagt Justisdepartementet[6] og hverken tilhører eller utgjør et fylke.
Fylkesnummeret eies av Statistisk sentralbyrå, og er en del av den internasjonale standarden ISO 3166, spesifikt ISO 3166-2.
[rediger] De historiske fylkene i Norge
Viken: Fylkene som kom under Borgartingsloven, med tingsted i Sarpsborg, var følgende: [7]
- Alvheim (området mellom Glomma og Gøtaelva), senere Ranafylke fra Svinesund til Gøtaelva (Båhuslen, svensk etter Freden i Roskilde i 1658).
- Vingulmark (Hurumlandet, Asker, Bærum, Oslo, Follo og Østfold vest for Glomma)
- Vestfold (som før også omfattet Sandsvær, Eiker, Drammen og Lier)
- Grenafylke (Grenland, Telemark og Numedal)
Oplandene: Fylkene som kom under Eidsivatingsloven, med tingsted på Eidsvoll, var følgende: [7]
- Gudbrandsdalen
- Heinafylke (Hedmarken og Gjøvik)
- Hadafylke (Toten, Land, Hadeland og Ringerike som før også omfattet Hole, Sigdal, Krødsherad og Modum)
- Raumafylke (Romerike og Glåmdalen)
- Østerdalen (med Idre og Særna som ble svensk etter Freden i Brømsebro i 1645)
Vestlandet: Fylkene som kom under Gulatingsloven, med tingsted i Gulen, var følgende: [8]
- Sunnmærafylke (Sunnmøre)
- Firdafylke (Fjordane: Nordfjord og Sunnfjord)
- Sygnafylke (Sogn)
- Valdres
- Hordafylke (Hordaland)
- Haddingjadal (Hallingdal)
- Rygjafylke (Rogaland)
- Egdafylke (Agder)
Trøndelag: Fylkene som kom under Frostatingsloven, med tingsted på Frosta, var følgende: [9]
- Eynafylke (Beitstad, Inderøy og Verran)
- Sparbyggjafylke (Sparbu, Stod og Snåsa)
- Verdælafylke (Verdal)
- Skeynafylke (Skogn, Ytterøy og Mosvik)
- Orkdælafylke (Orkdalen, Oppdal, Skaun og Byneset)
- Gauldælafylke (Gauldalen)
- Stjordælafylke (Stjørdalen, Neadalen og Klæbu)
- Strindafylke (Trondheim, Malvik, Frosta, Åsen og Leksvik)
- Naumdælafylke (Namdal)
- Nordmærafylke (Nordmøre og det opprinnelige Fosen)
- Raumsdælafylke (Romsdal)
De tre fylkene som ikke ble tilsluttet noen av de kjente tingkretsene fortsatte med egne fylkesting. Disse var:
- Jamtaland (Jemtland, svensk etter Freden i Brømsebro i 1645)
- Herjedalen (svensk etter freden i Brømsebro i 1645)
- Håløygjafylke (Hålogaland), fra 1100-tallet inndelt i fire fylker: Helgeland, Salten (med Ofoten), Lofoten og Vesterålen, og Trondenes (Troms sør for Malangen).[10]
Finnmark (inklusive Nord-Troms), Færøyene, Grønland, Hebridene, Island, Man, Orknøyene og Shetland var norske skattland og tilhørte ikke noen av de kjente fylkene og lagtingsområdene. Disse besittelsene var gjennom årene i vekslende grad underlagt den norske kongemakten (se Norgesveldet).
[rediger] Senere historiske høydepunkter
- Slutten av 1100-tallet: landet deles inn i sysler.
- 1308: Landet deles inn i len.
- 1662: Landet deles inn i amter og fogderier, som blir fellesbetegnelse for flere landkommuner (distrikter) som sammen måtte bære en del utgifter til visse samfunnsinteresser.
- 1837: Formannskapslovene blir vedtatt. De ga bestemmelser om amtskommunen og etablering av en folkevalgt representasjon: Amtstinget.
- 1919: Betegnelsene amt og amtsting blir endret til fylke og fylkesting.
- 1961: Stortinget vedtar en egen lov om fylkeskommuner.
- 1964: Kommunestyrene (og bystyrene) får velge representanter til fylkestinget i forhold til kommunenes innbyggertall. Fylkesordføreren blir leder for fylkestingsmøtene. Fylkesmannen er fremdeles fylkestingets rettslige representant.
- 1972: Bergen fylke (fylke nummer 13) opphører og inngår i Hordaland fylke.[11]
- 1976: Fylkeskommunen får en helt ny plass og funksjon i det lokale selvstyret. Det blir innført direkte valg til fylkestinget. Fylkesmannen trer ut av fylkestinget og blir fritatt ansvaret for å forberede saker for fylkestinget. De folkevalgte overtar styret. Fylkesordføreren blir fylkeskommunens rettslige representant.
[rediger] Referanser
- ^ Soga um Halvdan Svarte
- ^ NOU 1990: 13 Forslag til ny lov om kommuner og fylkeskommuner (merknader til § 3).
- ^ (1. april 2009). Kvartalsvise befolkningsendringer.
- ^ (1. januar 2008). Arealstatistikk for 2006. Kolonne F: Totalt areal: fastland og øyer: km²
- ^ . Målvedtak i kommunar og fylkeskommunar. Besøkt 16. januar 2008.
- ^ Instruks for sysselmannen på Svalbard, §2
- ^ a b domstol.no: Borgarting
- ^ gulatinget.no
- ^ heimskringla.no: haraldssaga
- ^ Historisk-geographisk beskrivelse over kongeriget Norge
- ^ Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen. Statistisk sentralbyrå. Besøkt 6. oktober 2008.
