Beijing

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
北京市
Běijīng Shì
Forkortelse: 京 (pinyin: Jīng)
Fra Den forbudte by i Beijing
Beijing markert på kart
KKP, komitésekretær Liu Qi

Ordfører Wang Anshun (fungerende, fra 25. juli 2012)
Areal 16 808
 km²
Befolkning (2010)
 - Befolkningstetthet
19 612 368
1167 / km²
BNP (2002)
 - per capita
321,3 mrd ¥
22 577
 ¥
Administrative enheter 16 bydistrikter og 2 fylker
Postnumre 100000 - 102600
Retningsnummer (tlf.) 10


Koordinater: 39°55′44″N 116°23′18″Ø

Beijing (kinesisk: 北京; pinyin: Běijīng; Wade-Giles: Pěi-chīng; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng ) er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Byen har vært Kinas hovedstad siden oktober 1949 og også før det i en rekke perioder, sammenlagt i over 600 år. Nå er den også en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med landets provinser.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 京 for Jing (brukt bl.a. på bilskilter).

Befolkningen var på 19.612.368 innbyggere ved utgangen av 2010.

I selve bykjernen bodde pr. 1. januar 2007 7,6 millioner personer. I Beijings totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bodde 17,43 millioner, av disse var 12,03 millioner registrert som faste innbyggere, mens 5,4 millioner var midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det er også noen millioner kinesiske arbeidere fra andre provinser der og som ikke har botillatelse i byen.

Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas folkerikeste by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, i skarp konkurranse med Hongkong. Gjennom sin lange historie har Beijing opparbeidet en variert og enestående kulturarv. Mest kjent er Tiananmen (ved Den himmelske freds plass) og keiserpalasset og templene i Gugong (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs liste over Verdens kulturarv. På verdensarvlisten står også for eksempel Himmeltempelet, Lamatempelet og Konfuciustempelet.

Utenfor byen, men fremdeles innenfor dens politiske grenser, er også en rekke storslagne kulturminner, som den kinesiske mur i nord og i nordvest, og Ming-dynastiets graver.

Den kinesiske stat har en egen liste over Nasjonale historiske minnesteder og kulturgoder under statlig beskyttelse, og på den står 98 bygninger, anlegg eller annet i Beijing (etter siste oppføringsvedtak, den 25. mai 2006).

Beijing arrangerte de 29. olympiske sommerleker i 2008. En olympisk bydel var anlagt nord i byen; de fleste sportsøvelsene under lekene fant sted der.

Navn, etymologi[rediger | rediger kilde]

Beijing skrevet med kinesiske bokstaver

Navnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō (mens ordet tidligere var et annet navn for den tidligere hovedstaden Bianjing), mens Xijīng eller «vestlig hovedstad» i overført betydning brukes om den tidligere keiserhovedstaden Xi'an. I periodene under 1900-tallet da Beijing ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping). Men byen har også vært kjent under et stort antall andre navn, noe som det redegjøres for grundigere i kapittelet nedenfor om byens historie.

I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på e´en, og høyt vedvarende toneleie på i´en). Det er forøvrig beijingdialekten som ligger til grunn for standardkinesisk.

Romaniseringen Peking slo gjennom med franske katolske misjonærer sent på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Det var den gang særlig jesuittene tilknyttet det keiserlige hoff både under Ming- og Qing-dynastiene som gjorde kinesisk samfunn og kultur kjent i Europa. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra [kʲ] til [tɕ][1] ([tɕ] gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk.

I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.

Beijing betyr «nord-hovedstad» på mandarin-kinesisk, men på kantonesisk heter «nord» bak og «hovedstad» ging, så her er Beijings navn Bakging. På koreansk heter byen derimot Pukyeong, av puk = «nord» og yeong = «hovedstad», og på japansk er navnet Hokyo, av hoku = «nord» og kyo = «hovedstad» (slik man også finner det i Tokyo). Endelig har Beijing navnet Bắc Kinhvietnamesisk - der bắc betyr «nord» og kinh betyr «hovedstad».[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

«Homo sinathropus pekinensis», modell av en hodeskalle funnet i 1929. I dag har antropologien forlatt denne benevnelsen, til fordel for det mer universelle begrepet Homo erectus.

Førhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

I området der Beijing nå ligger fantes for 500 000 til 230 000 år siden en variant av førmennesket Homo erectus, nemlig det som tidligere ble vitenskapelig benevnt Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikaneren Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på å gjøre og fortolke funnene.

På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler, og et tykt sjikt med aske. Askelaget tolker mange fagfolk som tegn på bruk av ild, selv om dette er omstridt. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.[3]

Før keisertiden[rediger | rediger kilde]

En flaske Yanjing Beer

Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121–770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina.

Under de stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (燕京, Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også hadde i en periode under den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende merke på innenriksmarkedet.

De første keiserdynastiene[rediger | rediger kilde]

Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet (202 f.Kr.–220 e.Kr.), og Jin-dynastiet (265–420 e.Kr., det første av tre dynastier med navnet «Jin») hadde lokale prefekturer i området rundt Beijing.

I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210 f.Kr.). Under hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. Under Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.

Under de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord.

Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Youzhou 幽州 eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.

Jin-, Liao- og Jin-dynastiene[rediger | rediger kilde]

I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936–947) en stor del av sine nordlige grensetrakter, inklusive Beijing (på den tid ble kalt Youzhou), til khitanfolket, og det etablerte i sin tur Liao-dynastiet (907–1125). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad der, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»). (Den må ikke forveksles med dagens Nanjing, den by som nå er hovedstad i Jiangsu-provinsen). Liao-dynastiet var et regionalt nordkinesisk dynasti; ellers var det øvrige Kina under denne perioden regjert av Song-dynastiet.

1000-tallet fikk byen hete Yenjing.

I 1125 annekterte jurchenernes Jin-dynasti Liao, og i 1153 flyttet det sin hovedstad til Liaos Nanjing, som de igjen gav nytt navn. Nå fikk byen navnet Zhongdu (中都, «den sentrale hovedstad»). Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing. Tianningtemplets pagode er den viktigste arkitektoniske monument som har overlevd av Nanjing og Zhongdu.

Yuan-dynastiet (1271–1368)[rediger | rediger kilde]

Khanbaliq, Beijing under Yuan-dynastiet

I 1264 kom mongolene under Kublai Khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.

Kublai Khan bygde faktisk opp en helt ny by. Den stod ferdig i 1293. Denne nye byen het på kinesisk Dadu, som betyr den store hovedstad. Men byen var best kjent under det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var under de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.

Khanbaliq lå sentrert noe nord for det moderne sentrale Beijing. Dens geografiske midte var nærmere den nordlige langsiden av Andre ringvei, og byen strakk seg nordover til et sted mellom tredje og fjerde ringvei. Noen beskjedne rester av mongoltidens nordlige mur er fremdeles bevart.[4]

Det var til denne byen – som han kalte Cambaluc – den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.

Ming-dynastiet (1398–1644)[rediger | rediger kilde]

Deler av Beijings gamle bymurer anno 1902
Den himmelske freds port (Tiananmen)

I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing lenger sør i Kina, og denne byen ble dermed hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Peiping. Den forble imidlertid en viktig by, særlig som forsvarsfeste mot stammene i nord.

I 1408 begynte Yongle-keiseren med en fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Den brant ned to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.

Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen».

Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi godt rom for anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.

Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.

Qing-dynastiet (1644–1911)[rediger | rediger kilde]

I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i den nordlige del av byen, med keiserbyen og de omliggende deler innenfor Beijings bymur i nord. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det mandsjuiske banner de tilhørte. Denne delen fikk i senere vestlige beskrivelser navnet Tartarbyen. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen, som fikk tilnavnet Kineserbyen.

Under Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.

Både palassområdet og de aller fleste viktige templer og embeder lå i Tatarbyen. Det var lite slikt i Kineserbyen; blant de få unntak var Himmeltempelet. Hit pleide keiseren å dra om morgenen til vintersolverv, og der frembar han på et friluftsalter et offer til Shangdi. Ved tørke eller hungersnød oppsendte han bønner til samme guddom. Ved siden av mot vest er Åkerbrukets tempel: Hvert vårjevndøgn dro keiseren dit for å innlede vårarbeidet ved å pløye en fure i jorden.

Det var i første del av 1700-tallet at byen opplevde sin største blomstringstid, under Kangxi, Yongzheng- og Qianlong-keiserne. Det var på denne tiden at Qing-herskerne litt nord for byen bygde det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med kunstige innsjøer og åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.

Men under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor den forbudte bys murer.

Beijing år 1916

Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det igjen brent ned av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendinger og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, satte de gang med straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og det nevnte legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var meget annet som ble ødelagt av dem i bykjernen. De var først inne på å jevne Den forbudte by til jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk istedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902.

Republikken Kina (1912–1949)[rediger | rediger kilde]

Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær – han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing i teorien forble landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.

Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til Beiping (Peip'ing) (北平) den 28. juni samme år.

Med hendelsen ved Marco Polo-broen (Lugouqiao) den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hær etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.

Først ved slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.

Folkerepublikken Kina (siden 1949)[rediger | rediger kilde]

Folkets Store Hall. I forgrunnen til venstre er Monumentet For Folkets HelterDen himmelske freds plass.
Et bykart fra 1967 viser hvordan gater og landemerker fikk nye og revolusjonære navn under kulturrevolusjonen. For eksempel ble Andingmen indre gate til «Det store spranget fremad-gaten», Taijichang gaten ble «Den evigvarende revolusjons gate», Dongjiaominxiang i det tidligere Legasjonsområdet i Beijing ble «Antiimperialistgaten». De fleste navneskiftene ble senere reversert.

I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.

Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistparti, Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstans ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene.

Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979.[5] Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er kommet under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina.

Det nesten ferdigbygde hovedkvarteret for det kinesiske statsfjernsyn (中央电视台总部大楼) i Chaoyang, april 2008.

Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.

Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, istedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger.

Forberedelsene til OL utløste en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.

Geografi og klima[rediger | rediger kilde]

Beliggenhet[rediger | rediger kilde]

Beijing ligger 110 kilometer vest for Bo Hai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km². Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav tilhører kun 1 369,9 km² (åtte prosent) den egentlige by. 15 398,4 km² (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km².

Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-Vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1. januar 2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.).[6]

Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske slette, som åpner seg opp sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområde mot ørkensteppene på den andre siden.

Elv ved Beijing

De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoir bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov.

Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Liangmaelven i Beijing tilfrosset

Den nordkinesiske slette som Beijing ligger på, er et forkastningsområde som er tilført sedimenter fra deltaer ved utløpet til de nordkinesiske elvene. Sletten består av løss og sand som er tilført fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden og den har fylt på sedimenter både nord og sør for Shandonghalvøya.

Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er at Eurasiaplaten beveger seg nordover mot Den australske plate med en hastighet på fire til fem centimeter i året.

Den 28. juli 1976 fant det sted et jordskjelv i Tangshan 140 kilometer øst for Beijing som også medførte skader i Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det alvorligste jordskjelvet på 1900-tallet med styrke 8,2 på Richters skala. Offisielt kostet det 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimatabell

Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august.

Klimatabell[7]
Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des Hele året
Gj.snittlig
maksimums-
temperatur
1,6 4,0 11,3 19,9 26,4 30,3 30,8 29,5 25,8 19,0 10,1 3,3 17,7
Gj.snittlig
minimums-
temperatur
−9,4 −6,9 −0,6 7,2 13,2 18,2 21,6 20,4 14,2 7,3 −0,4 −6,9 6,5
Gj.snittlig
nedbør (mm)
3 6 9 26 29 71 176 182 49 19 6 2 578
Gj.snittlige
regnværsdager
2 3 4 5 6 9 14 12 7 5 3 2 72

Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på 11,8 ºC.

Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 ºC og minimum 21,6 ºC midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 ºC og minimum −9,6 ºC dagstemperatur.

Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 ºC og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia.

Smog i Beijing 10. august 2006

Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 ºC.

Den korte våren (april og mai) er tørr men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær.

Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 ºC, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 ºC.[8]

Forurensningsproblemer[rediger | rediger kilde]

Smog over Beijing – satellittbilde fra mars 2006

Den kinesiske hovedstaden må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for å redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet.

Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an.

Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijings i alt 18 000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2008) betenkelig høy, med mye støv og stort kullosandel.

Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene.[9] I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer.[10] I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan.[11]

Luftkvaliteten i Beijing er i følge Verdens helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikker og kraftverk i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer.

Politisk ledelse[rediger | rediger kilde]

Bilde av MaoTiananmen minner om kommunistpartiets ledelsesrolle

Som i resten av landet er det politiske system organisert med parallelle strukturer: Det kinesiske kommunistpartis struktur, og den statlige struktur.

Borgermesteren er den høyestrangerende i den offisielle borgerlige struktur. Borgermesteren har samme rang som provinsguvernør. Men hva gjelder reell makt, har den øverste kommunistiske partisekretær for Beijing, for tiden (juli 2008) Liu Qi, vesentlig mer makt enn borgermesteren.

Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embede i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske verv. Man mente at han fortiet og så bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde.

Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 16 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer.

Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativer, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller.

Beijings administrative enheter[rediger | rediger kilde]

En pailou i Juyongguan i Changping-distriktet i vest
Baliqiao-broen i Tongzhou-distriktet i øst

Hovedstaden Beijing har jurisdiksjon over 14 distrikter (区 ) og 2 fylker (县 xiàn). To distrikt i bykjernen, Chongwen (崇文区) og Xuanwu (宣武区), ble 1. juli 2010 innlemmet i distriktene Dongcheng (东城区) og Xicheng (西城区) respektivt.

Kart
Nummerert kart over Beijings distrikter og fylker
# Navn Hanzi Hanyu Pinyin Befolkning (2005 est.) Areal (km²) Tetthet (/km²)
Distrikter i bykjernen
1 Dongcheng 东城区 Dōngchéng Qū 970 000 42 23 095
2 Xicheng 西城区 Xīchéng Qū 1 287 000 51 25 235
3 Chaoyang 朝阳区 Cháoyáng Qū 1 711 000 455 3 761
4 Fengtai 丰台区 Fēngtái Qū 974 000 306 3 183
5 Shijingshan 石景山区 Shíjǐngshān Qū 350 000 84 4 167
6 Haidian 海淀区 Hǎidiàn Qū 1 918 000 431 4 450
Distrikter i forstedene
7 Mentougou 门头沟区 Méntóugōu Qū 238 000 1 451 164
8 Fangshan 房山区 Fángshān Qū 754 000 1 990 379
9 Tongzhou 通州区 Tōngzhōu Qū 629 000 906 694
10 Shunyi 顺义区 Shùnyì Qū 559 000 1 020 548
11 Changping 昌平区 Chāngpíng Qū 482 000 1 344 359
12 Daxing 大兴区 Dàxīng Qū 566 000 1 036 546
Distrikter på landsbygda
13 Huairou 怀柔区 Huáiróu Qū 273 000 2 123 129
14 Pinggu 平谷区 Pínggǔ Qū 395 000 950 416
Fylker
15 Miyun 密云县 Mìyún Xiàn 425 000 2 229 191
16 Yanqing 延庆县 Yánqìng Xiàn 276 000 1 994 138

Beijings distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter.

Flere stedsnavn i Beijing slutter på mén (门), som betyr port – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på cūn (村), som betyr landsby – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

En hutong langs et stykke av Keiserkanalen i Beijing.

Allerede i 1450 hadde byen ca. 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953.

Etniske grupper i Beijing (tall fra 2000)
Folkegruppe Befolkning Prosent
Han-kinesere 12 983 696 95,69 %
Mandsjuer 250 286 1,84 %
Hui-kinesere 235 837 1,74 %
Mongolene 37 464 0,28 %
Koreanere 20 369 0,15 %
Tujia 8 372 0,062 %
Zhuang 7 322 0,054 %
Miao 5 291 0,039 %
Uighurer 3 129 0,023 %
Tibetanere 2 920 0,022 %

Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde hukou (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse.[12] I tillegg er det et stort men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser.

De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte.

Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner.

De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere.

Boligblokker i Chaoyang

Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkning i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge av tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere.

Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer.

Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou.

Kultur og severdigheter[rediger | rediger kilde]

Fra forestilling i Beijingteateret i juli 2007
Fra et Pekingopera-stykke

Opera og teater[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pekingopera

Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel Folketeaterets. Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk eller mytologisk stoff. Mye av Pekingoperaen fremføres på et arkaisk scenespråk som er temmelig forskjellig både fra standard mandarin og fra beijingdialekten.[13]

Det moderne teater er under rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor.

Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på repertoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt under de ca. ti årene kulturrevolusjonen raste.

Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Her skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.

I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske repertoar innen sjangeren omfatter om lag 1 400 stykker.

Beijings symfoniorkester ble grunnlagt i 1977.

Museer[rediger | rediger kilde]

Festdekorasjon fra Qing-dynastiets tid, noen utsnitt fra «Qingmingrullen». Den oppbevares i Palassmuseet i Beijing.

Palassmuseet er uten tvil byens viktigste museum. Det omfatter både bygningene i Den forbudte by, det vil si den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet, og de samlinger som oppbevares der, og av noen bygninger i sørlig forkant av dette. På 1930-tallet ble disse gjenstandene evakuert og dermed sikret fra japansk plyndring. Det kom senere tilbake, og deler av det er fast utstilt, andre på rullerende utstilling, i Den forbudte by. Palassmuseet omfattende samlinger av kunst og gjenstander er for det meste bygget på samlinger oppstått under Ming- og Qing-epokene.

Gjenstander derfra er også ofte på vandreutstillinger verden rundt. Men ikke alt kom tilbake til Beijing; viktige deler havnet i Det nasjonale palassmuseum i Taipei.

På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig urmuseum i Palassmuseet. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget |kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet.

Beijing har også et godt naturhistorisk museum.

Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppført i byens egne guidehefter. De mest kjente er Courtyard Gallery i Donghuamen Dajie og Red Gate Gallery i China World Hotel i Jianguomenwai Dajie.

60 kilometer nord for byen er et interessant luftfartmuseum. I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptere fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder.

I bydistriktet Chaoyang ligger Kinas jernbanemuseum.

Beijing har også et museum for den antijapanske krig, fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi.

Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren.

Byggverk[rediger | rediger kilde]

Gamlebyen og keiserpalasset[rediger | rediger kilde]

Audienshaller i Den forbudte by
Hydrant i Den forbudte by

Utdypende artikler: Den forbudte by og Keiserbyen

Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en meget kraftig bymur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk kósmos = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter. Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som lå innenfor Keiserbyen og som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget offisielt designert som Beijings palassmuseum, men ettersom det er en helt overlappende størrelse med Den forbudte by, er det for det meste denne betegnelsen som står sterkest.

Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med to sjøer. Den er også omsluttet av en mur. Zhongnanhai betyr «sentral- og sørsjøen», de to innsjøer som ligger innen området. De to sjøene er del av en serie av irrigasjonsprosjekter som ble gjennomført da Den forbudte by ble anlagt. En tredje og nordligere innsjø, «Nordsjøen», ligger rett utenfor Zhongnanhai. Disse tre innsjøene var opprinnelig del av en keiserlig lystpark, med parkanlegg, paviljonger og templer. De mer religiøst innrettede anleggene var rundt Nordsjøen, mens Sentralsjøen og Sørsjøen snarere hadde palasser ved sine bredder. De fleste av disse bygningene står fremdeles.

Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca. 25 kilometer lang.

Den sørligere ytre by ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer etterhvert revet, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.

Siheyuaner og hutonger[rediger | rediger kilde]

En gateport fra en hutong til en siheyuan i Beijing

Utdypende artikler: siheyuan og hutong

Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av Feng Shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få fotgjengere kan benytte dem om gangen.

En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske er blitt bevart og holdt i stand av det offentlige. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by.

Tehus[rediger | rediger kilde]

Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter, noen av dem er svært kostbare men hevdes å ha medisinale virkestoffer.

Gammel og moderne arkitektur møtes[rediger | rediger kilde]

Gammelt i forgrunnen (Den forbudte by), nytt i bakgrunnen (Det nasjonale senter for de utøvende kunster, «Egget»
«Vannkuben», med «Fuglereiret» i bakgrunnen.

Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.

Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen (Den himmelske freds port), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.

Dernest det som noen ganger kalles sinosov-stilen, byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk ti monumentale bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. De er kjent som de ti store bygninger, og var med på å gi Beijing et moderne hovedstadspreg med monumentale offentlige bygninger, likesom for eksempel Washington DC. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur.[14] (Mao Zedongs mausoleum, som også ligger til Den himmelske freds plass, er fra 1976-1977 og dermed fra en senere epoke.)

Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket. Noen av de ultramoderne bygninger er imidlertid helt nede i det historiske sentrum, og dette har utløst heftige diskusjoner for eller imot ettersom de i noens øyne beriker og i andres øyne forringer helhetsinntrykket i området.

Blant de mange mer iøynefallende eksempler på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets Store Hall og dermed ikke langt fra Den himmelske freds plass, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu.

De olympiske leker har også etterlatt seg et flunkende nytt vannsportsenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».

Den kinesiske mur[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kinesiske mur

Med en lengde på 6 000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina.

Den kinesiske mur ved Badaling nær Beijing

Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.

Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.

Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.

Parker[rediger | rediger kilde]

Det nye sommerpalasset (Yiheyuan) i nordvest er et av Beijings mest interessante parkanlegg. Det dekker et meget stort område som også omfatter en stor kunstig innsjø, Kunmingsjøen. Det var til hit, eller til det gamle sommerpalasset like ved, at de siste keiserne trakk seg tilbake da sommeren var på det heteste. Anleggene går tilbake til 1000-tallet, men det meste av hageanleggene og de mange tempelbygninger ble til i sin nåværende form under Qianlong-keiseren1700-tallet. Begge sommerpalassene ble rasert helt mot slutten av keisertiden, men Det nye sommerpalasset ble relativt godt restaurert tidlig på 1900-tallet. I det gamle sommerpalasset ligger meget fortsatt i ruiner, men på langt nær alt, og med sine hager og sjøer er også dette et yndet besøksmål.

Inne i sentrum ligger Beihaiparken nordvest for Keiserpalasset, og det er kjent for sine vakre kinesiske hager. Denne parken begynte i 1179 som sommerpalass for Jin-keiseren Shizong.

Også nær og nord for Den forbudte by ligger Jingshanparken, Shichahai og Ditanparken. Flere av byens viktige templer, som for eksempel Himmelens tempel, har større eller mindre parkanlegg. Noe vest for det historiske sentrum er Beijings zoologiske have der både dyr og parkanlegg tiltrekker besøkende. I Xishanfjellene vest for byen ligger en rekke parker, som for eksempel Badachu og Xiangshanparken. Man kan også nevne de to botaniske haver i vest.

Matkultur[rediger | rediger kilde]

En kokk i den tradisjonsrike restauranten Quanjude i arbeid

Den lokale variant av det kinesiske kjøkken går under navnet pekingkjøkkenet, eller mandarinkjøkkenet. Den best kjente og mest karakteristiske matretten er pekingand, og byen har restauranter som utelukkende har spesialisert seg på denne retten. Man finner også restauranter som serverer bankettmat, Manhan Quanximandsju-han-kinesisk full bankett»), som skal gi inntrykk av Qing-hoffets festmåltider.

Man kan også skille ut det keiserlige kjøkken, som i moderne tid nærmest oppfattes som en del av Beijingkjøkkenet men som under keisertiden var matstellet forbeholdt dels for keiseren, og dels for enkekeiserinnen, som hadde sitt eget separate hushold. Det keiserlige kjøkken serveres nå på utvalgte finere restauranter, og er populært blant besøkende.

Både Beijingkjøkkenet og det keiserlige kjøkken har gitt impulser til andre varianter av det kinesiske kjøkken; regionalt kanskje primært til Liaoningkjøkkenet, sosialt til flere varianter av det aristokratiske kjøkken.

Som verdensmetropol byr Beijing også på vestlig, japansk, thailandsk, indisk, arabisk og meget annet av internasjonal eller kinesisk regional matkultur, og internasjonale hurtigmatkjeder er også svært utbredte. I en periode hadde McDonald's en hamburgerrestaurant inne i Den forbudte by.

Sport[rediger | rediger kilde]

OL-arenaer i Beijing 2008

Beijing og Kina forøvrig forventer seg svært store ringvirkninger etter den spektakulære gjennomførelsen av Sommer-OL 2008, både av sportslig art og ved å heve landets og byens renommé i verdenssamfunnet. En ekstra drahjelp fikk man av det forhold at disse olympiske leker er de første der alle fjernsynsopptak ble gjort for HDTV.

De fleste sportsøvelsene fant sted i Beijing, skjønt noen blr avholdt i andre byer; som fotball (i Qinhuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin), ridning (i Hongkong) og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i provinsen Shandong).

I Beijing fant de fleste av øvelsene sted i de nordlige bydeler. Men det ble også øvelser avholdt vest og øst i byen.

Byggevirksomheten i og rundt byen var hektisk i flere år i forkant av De olympiske leker, med idrettsanlegg, infrastrukturforbedringer av alle slag og prangende praktbygninger og skyskrapere.

Kanskje på grunn av de strenge sikkerhetskravene og visumprosedyrene tiltrakk lekene kun 400 000 utenlandske besøkende til Beijing, langt færre enn de henimot to millionert man hadde håpet på. Selv om alle femstjernes hoteller var fullbookede, var belegget på de firestjernes og lavere på ikke mer enn 30-40 prosent. Også endel forretninger led på grunn av OL; restaurantene hadde inntil en tredjedel færre besøkende enn vanlig.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Den gamle porten, som i dag ligger inne på universitetsområdet, er et symbol på Tsinghuauniversitetet

Beijing har et stort antall universiteter og høyere læreanstalter, og flere av dem har et internasjonalt renomme. Man kan særlig merke seg det som regnes som landets to mest fremstående læresteder, Pekinguniversitetet og Tsinghuauniversitetet. Begge de nevnte foretrekker at deres navn i utlandet transkriberes på «gammeldags» vis, dels for å forhindre forvekslinger, dels ut av pietet for den opprinnelige form. I Kina er de mest kjent ved sine skrifttegnsforkortelser, som Beida 北大 for Pekinguniversitetet. Disse universitetene, og forøvrig de aller fleste andre av byens universiteter og høyere læresteder, ligger i bydistriktet Haidian nordvest for den historiske bykjernen.

Flere av de gjeveste utdannelsesstedene er etterfølgerinstitusjoner av kristne, for det meste protestantiske, læresteder anlagt av misjonærer; det amerikanskstiftede Yenching University har både Peking- og Tsinghuauniversitetet som arvinger. De ble arnesteder for en rekke av de politiske og sosiale nye bevegelser i Kina fra slutten av keisertiden og fremover.

Beijings pedagogiske universitet må også nevnes som ett av landets ledende. Det tok i 1952 opp i seg Fu Jen katolske universitet.

Det er minst 59 læresteder på universitetsnivå i Beijing. De tiltrekker seg også mange studenter fra utlandet, fra Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa og Sørøstasia, og tilstrømningen er tiltagende (2008).

Transport[rediger | rediger kilde]

Fly[rediger | rediger kilde]

Fra Terminal 3 i Hovedstadsflyplassen

Hovedflyplassen ligger i Shunyi, cirka 20 kilometer nordøst for sentrum av byen. Den kalles Hovedstadsflyplassen. Den hadde nesten 54 millioner passasjerer i 2007, og 400 000 flybevegelser. Tallene har en raskt stigende tendens. Flyplassen har rask motorveiforbindelse mot sentrum, og kapasiteten ble utvidet forut for OL med nok en motorvei og en linje fra undergrunnsbanenettet. Nesten alle byens internasjonale flyforbindelser er fra denne flyplassen, og likeså de fleste og viktigste innenriksrutene. Denne flyplassens Terminal 3, tatt i bruk i mars 2008, var ved åpningen verdens største flyterminal.

En langt mindre flyplass er Beijing Nanyuan lufthavn. Den er bare 15 km sør for det sentrale Beijing, i distriktet Fengtai. Den er nyere og relativt liten, med en raskt økende årlig passasjertrafikk på nærmere en million reisende (2007).

Det er også andre flyplasser rundt byen: Beijing Liangxiang, Beijing Xijiao, Beijing Shahe og Beijing Badaling. Men disse er først og fremst militærflyplasser.

Motorveier og hovedveier[rediger | rediger kilde]

Badalingmotorveien ved sjette ringvei, retning nord (november 2002)

Beijing er knyttet til andre byer med ni motorveier. Motorveinettet rundt Beijing blir stadig forbedret og utvidet. For trafikken i selve byområdet er fem store ringveier (mer rektangulære enn sirkulære) og enkelte brede gjennomgående gater/hovedveier av vital betydning. Man definerer Beijings bysentrum som det området som ligger innenfor innerste ringvei (Annen ringvei; noen første ringvei finnes ikke), og «Stor-Beijing» som alt som ligger innenfor femte ringvei.

På lignende måte som Moskva har Beijing et i relativ forstand sammenpresset sentrumsområde, men boligbegyggelsen brer seg utover i ringform. Dette har medført store trafikkproblemer. Trafikkork oppstår til stadighet, og utbyggingen av nye eller bredere ringveier synes ikke å løse problemene.

I selve byen er det offentlige kollektivtrafikk i form av nesten ett tusen buss- og trolleybusslinjer. Byens første trolleybuss ble satt i rute 26. februar 1957.

Byens hovedgatenett er i rutemønster, med gater i nord-sør- og øst-vest-retning. Chang'an-avenyen er en meget lang hovedgate, på hele 42 kilometer hvis man ser bort fra gateaksens navneskifter, som løper langs øst-vest-aksen gjennom det sentrale Beijing, forbi Tian'anmen. Den kalles gjerne for «Kinas gate nummer én» av myndighetene.[15]

Skinnegående befordringsmidler[rediger | rediger kilde]

Beijing har to større jernbanestasjoner: Beijing jernbanestasjon (eller sentralstasjonen) og den nå enda travlere Beijing vestbanestasjon. Det er også andre jernbanestasjoner i byen beregnet på vanlig passasjertrafikk, som for eksempel Beijing Øst og Beijing Nord. Det er i tillegg en rekke mindre stasjoner/stoppesteder som betjener forstedene.

Per 1. august 2006 hadde Sentralstasjonen 167 passasjertogbevegelser, mens Vestbanestasjonen hadde 176 tog.

Beijing er et jernbaneknutepunkt. Herfra går det jernbanelinjer til Guangzhou, Shanghai, Harbin, Baotou, Taiyuan, Chengde og Qinhuangdao.

En høyhastighetsbane til Tianjin åpnet den 1. august 2008[16], åtte dager før Sommerolympiadens åpning. Togene på strekningen kommer opp i en hastighet på 350 km/t, slik at strekningen tilbakelegges på en halvtime (lenger dersom det aktuelle toget stanser ved de tre stasjonene som ligger underveis). Sikkerhetssystemet er slik at det er mulig å sende avgårde tog med treminuttersintervaller dersom det skulle være behov for det. Over 85 prosent av strekningen løper togskinnene på broer over bakkenivået. Denne høyhastighetsbanen er den første av sitt slag i landet, og er av samme type som for tiden konstrueres langs mange høytrafikkerte akser i Folkerepublikken.

Undergrunnsbanenettet pr. Sommerolympiaden 2008

Internasjonale tog, med trafikk til byer i Russland og til den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, løper gjennom Beijing. Det er direkte togforbindelse til Kowloon i Hongkong. Den internkontinentale jernbanelinjen nordover fører via Ulaanbaatar og over på den transsibirske jernbane videre inn i Europa.

Den 24. juni 1899 kom de første elektriske trikkene. Driften ble imidlertid innstilt allerede under bokseropprøret, den 13. juni 1900. Den 17. desember 1924 ble trikkesystemet gjeninnført, og denne gangen holdt sporveien seg gående til 6. mai 1966.

Riktignok har ikke byen lenger noe sporveisnett, men det er bygd fire undergrunnsbanelinjer (to helt underjordiske og to som for det meste er på bakkenivå). Undergrunnen ble åpnet 1. oktober 1969. Ikke desto mindre er det stadig trafikkorker i byen. Ytterligere tre undergrunnsbanelinjer ble åpnet i juli 2008.

Kanaler[rediger | rediger kilde]

Med Keiserkanalen har Beijing forbindelse med Den gule flod (黄河, Huáng Hé) og Yangtse. Kanalen er riktignok bare delvis farbar for kommersiell trafikk. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 satte man Keiserkanalen delvis i stand igjen. Den har deretter gjenvunnet endel av sin betydning, særlig som regional transportåre. Kanalens økonomiske betydning vil ventelig tilta ettersom provinsregjeringene for Shandong, Jiangsu og Zhejiang har besluttet å drenere og tildels utvide kanalen slik at skipskapasiteten kan økes med 40 prosent frem til 2012.

I seile byområdet er det ellers et nettverk av kanaler som vel har utspilt sin rolle som kommersielle transportårer, men som er blitt populære innen turistnæringen. Beijings vannkonserveringsbyrå åpnet en rekke av disse kanalene for almenheten i 1999, og det drives en passasjerbåtrute fra bakenfor Beijings utstillingssenter i Xizhimen og fra Yuyuantanparken i Fuxingmen til Sommerpalasset. Mange av elvebåtene er utstyrt slik at de ligner på de keiserlige båtene som bragte fint folk fra Keiserbyen og ut dit under Qing-dynastiet. Denne kanaltrafikken er operativ mellom 1. april og 30. oktober hvert år.

Pedicab[rediger | rediger kilde]

Sykkeldrosjer i et hutong-område i august

Pedicabs, både pedaldrevne og motoriserte, er i bruk både i vanlig trafikkbefording særlig i de gamle hutongene, men dessuten også for turistbefordring rundt om en del av de store turistattraksjoner.

Sykkel[rediger | rediger kilde]

Sykkelen var i mange år av stor betydning som framkomstmiddel i byens sentrale deler. De rundt 10 millioner privateide syklene hadde mange egne sykkelveier. Men etterhvert er de blitt mer og mer fortrengt av privatbilene. I forkant av De olympiske leker begynte imidlertid myndighetene med å aktivt fremme sykkelen igjen etter modell fra andre lands bikesharingsopplegg. Det ble anskaffet 50 000 sykler for dette opplegget.

Presse[rediger | rediger kilde]

Fjernsyn og radio[rediger | rediger kilde]

Beijingtelevisjonen kringkaster på nummererte kanaler fra 1 til 10. Til forskjell fra det riksdekkende CCTV har stasjonen ingen kanal som utelukkende sender på engelsk. Derimot har tre radiostasjoner programmer på engelsk: Hit FM på FM 88,7, Easy FM fra China Radio International (CRI) på FM 91,5, og Radio 774 på AM 774.

Presse[rediger | rediger kilde]

Avislesere i Beijing

Avisen Beijing Wanbao (Beijings kveldsnyheter) distribueres hver ettermiddag, og dekker nyheter fra Beijing på kinesisk. Byen har også avisene The Beijing News, Xin Jing Bao (Beijings nyheter), Beijing Stjerne dagblad, Beijing morgennyheter, Beijing Qingnian Bao (Beijings Ungdoms dagblad), såvel som de engelskspråklige ukeavisene Beijing Weekend og Beijing Today. Riksavisene Renmin Ribao og China Daily (engelsk) utgis også i Beijing.

Det utgis også noen publikasjoner som primært retter seg mot internasjonale besøkende eller bosatte: City Weekend, Beijing This Month, Beijing Talk, that's Beijing og MetroZine.

Man kan også finne internasjonal presse, deriblant engelsk- og japanskspråklige aviser og magasiner, i de større internasjonale hoteller, og innholdet er ofte fullstendig.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

I 2006 var Beijings nominelle GDP på 772,03 milliarder RMB (om lag 97 milliarder amerikanske dollar), noe som representerte en vekst i forhold til året før på 12 prosent. GDP per capita var 49 505 RMB, en økning på 8,8 % og mer enn det dobbelte av tallet fra 2000. I 2005 var Beijings primær-, sekundær- og tertiærindustrier verdt 9,77 milliarder RMB, 210,05 milliarder RMB og 461,63 milliarder RMB. I 2006 var byboernes disponible inntekt per capita på 19 978 yuan, en realøkning på 12,9 % fra året før. Tilsvarende per capita-inntekt for landbefolkningen var på 8 620 RMB, en realøkning på 9,6 %. Per capita disponibel inntekt for de 20 % bosatte med lavest inntekt økte med 16,7 %, 11,4 prosentpoeng mer enn vekstraten for den 20 % med høyest inntekt.

Boligmarkedet og bilindustrien i Beijing har vært særlig raskt voksende. I 2005 ble det solgt 28,032 millioner kvadratmeter boligarealer, for totalt 175,88 milliarder RMB. Totalt antall Beijing-registrerte biler i Beijing i 2004 var 2 146 000, hvorav 1 540 000 var i privat eie (en årlig vekst på 18,7 %).[17] Beijing CBD, i og rundt Guomao, anses som det nye sentrale forretningsområde i byen. Der har en rekke konserner sine hovedkontorer, og området har handlegater og boliger av svært høy standard.

Wangfujingkirken er kanskje Kinas mest synlige kirke, midt på Beijings gjeveste handlegate Wangfujing.

Beijing gamle finansielle senter i Fuxingmen og Fuchengmen er fremdeles av stor betydning. Områdene Wangfujing og Xidan har de viktigste handlegatene.

Zhongguancun, kalt «Kinas Silicon Valley», er et viktig senter for elektronikk- og datamaskinrelaterte industrier så vel som for farmasøytisk forskning. Yizhuang, sørøst for det bymessige område, er i ferd med å bli et nytt senter for farmasi, IT og materialingeniørkunst.

Beijing er også kjent for å være et sentrum for piratproduksjon av alt fra merkevareklær til de seneste DVDer som fallbys byen rundt, ofte særlig overfor besøkende utenlandskinesere og andre fra utlandet. Byen er også verdensledende for produksjon og distribusjon av melamin og melaminrelaterte produkter (ammelin, ammelid og cyanurisk syre).

Blant de større industriområder kan man nevne Shijingshan, som ligger i byens vestlige periferi. Jordbruket utenfor det bymessige område har hvete og mais som viktigste grøde, dessuten er det en omfattende dyrkning av grønnsaker.

Over to millioner arbeidstagere i byprovinsen er sysselsatte i industrien. Det videreforedles matvarer og produseres klær, bomullsstoffer, syntetiske tøyer, farvestoffer, papir, smøremidler, elteknoprodukter og meget annet. Bygningsbransjen begynte å vokse for alvor som følge av dengismens reformer fra 1978 av, og sysselsetter rundt 700 000 bygningsarbeidere.

Beijing er blitt stadig mer kjent for sine innovative entreprenører og raskt voksende nyetableringer. Denne kulturen har ryggdekning fra kapitalinnsprøytning fra et stort antall kinesiske og utenlandske investorfirmaer, som for eksempel Sequoia Capital, hvis hovedkontor i Kina er i Chaoyang-distriktet i Beijing. Blant store kinesiske foretak som har sine hovedkontorer i Beijing kan nevnes blant annet PC-produsenten Lenovo, som i 2004 kjøpte PC-avdelingen til IBM, og oljeselskapene PetroChina og Sinopec – som begge er blant verdens viktigste.

Shanghai betraktes riktignok som Kinas økonomiske sentrum, men dette er mest på grunn av det store antallet korporasjoner som har sine hovedkontorer der, og ikke fordi det er det store senter for kinesisk entreprenørskap.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Tiananmenplassen 19. mai 2008, under den tre minutters stillhet for ofrene for Jordskjelvet i Wenchuan
  1. ^ W. South Coblin: «A Brief History of Mandarin», i Journal of the American Oriental Society 120, nr. 4 (2000): 537-52.
  2. ^ Ukens Ord i Verdens Gang, 16.8.2008
  3. ^ UNESCO: New findings from Peking Man site, juni 2005
  4. ^ 元大都土城遗址公园 (kinesisk). Tuniu.com. Besøkt 15. juni 2008.
  5. ^ Satellittbilde som viser utviklingen mellom 1974 og 2004
  6. ^ De viktigste byer med befolkningsstatistikk (tysk). World Gazetteer.
  7. ^ World Weather Information Service – Beijing (engelsk). WMO.
  8. ^ Extreme temperature records - worldwide (engelsk). Meteorologyclimate.com.
  9. ^ China says it made rain to wash off sand (engelsk). MSNBC (5. mai 2006).
  10. ^ Beijing hit by eighth sandstorm (engelsk). BBC News (17. april 2006).
  11. ^ Weaver, Lisa Rose (4. april 2002). More than a dust storm in a Chinese teacup (engelsk). CNN. Besøkt 7. februar 2008.
  12. ^ Beijing's population exceeds 17.4 million (engelsk). Xinhua News Agency (4. desember 2007).
  13. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/112926/jingxi Britannica Online Encyclopedia, Jingxi
  14. ^ Peter G. Rowe og Seng Kuan: Architectural Encounters With Essence and Form in Modern China, MIT Press, 2002. ISBN 026268151X
  15. ^ Minzu Hotel Beijing (engelsk). Sino Hotel Guide. Besøkt 6. februar 2008.
  16. ^ Den offisielle kinesiske OL-hjemmesiden: China opens Beijing-Tianjin railway one week ahead of Olympics (Nettsted besøkt 1. august 2008)
  17. ^ Urban Construction. Beijing Municipal Bureau of Statistics (2006). Besøkt 15. mars 2008.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Gatebilde fra Beijing ca. 1864 («Den runde gate»).
  • (en) Derk Bodde: Peking Diary, a Year of Revolution. Henry Schuman, New York, 1950.
  • (de) Xiaoli Cui: Gegenwärtige soziale Versorgung in der VR China, am Beispiel der Stadt Beijing. Südwind-Buchwelt, Wien 1997, ISBN 3900592292
  • Stella Dong: Peking: Heart of the Celestial Empire, 1860-1949, Formasia, 2005
  • (no) Andrew Humphreys: Topp 10 - Beijing: Din guide til de 10 beste reiseopplevelsene, oversatt av Mari Eggen, Hege Høiby og Krister Tångring, Krister, Oslo: Gyldendal, 2008
  • (en) Lillian M. Li, Alison J. Dray-Novey Haili Kong: Beijing : From Imperial Capital to Olympic City (New York: Palgrave Macmillan, 2007).
  • (en) Roderick MacFarquhar: The Forbidden City, 1972
  • (de) Alexander Nadler: Peking und Umgebung. Iwanowski, Dormagen 2005, ISBN 3923975481
  • (de) Diana Preston: Rebellion in Peking. Die Geschichte des Boxeraufstands. Deutsche Verlags-Anstalt, München-Stuttgart 2001, ISBN 342105407X
  • (de) Thomas Reichenbach: Die Demokratiebewegung in China 1989. Die Mobilisierung durch Studentenorganisationen in Beijing. Institut für Asienkunde, Hamburg 1994, ISBN 3889101283
  • (de) Uwe Richter: Die Kulturrevolution an der Universität Beijing: Vorgeschichte, Ablauf und Bewältigung. Institut für Asienkunde, Hamburg 1988, ISBN 3889100538
  • (en) The Diaries of Sir Ernest Satow, British Envoy in Peking (1900-06) redigert av Ian Ruxton i to bind, Lulu Press Inc., april 2006 ISBN 1-4116-8804-X (Volume One); ISBN 1-4116-8805-8 (Volume Two)
  • (de) Eva Sternfeld: Beijing, Stadtentwicklung und Wasserwirtschaft. Sozioökonomische und ökologische Aspekte der Wasserkrise und Handlungsperspektiven. Technische Universität, Berlin 1997, ISBN 3798317607
  • (de) Kai Strittmatter: Atmen einstellen bitte! Pekinger Himmelsstürze. Picus, Wien 2001, ISBN 3-8545-2742-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til