Beijing
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Forkortelse: 京 (pinyin: Jīng) | |
 Tiananmenplassen |
|
 |
|
| KKP, Beijing komitesekretær | Liu Qi |
| Ordfører | Guo Jinlong |
| Areal | 16 808 km² |
| Befolkning (2007) - Befolkningstetthet |
17 430 000 1.037/km² |
| BNP (2002) - per capita |
321,3 milliarder ¥ 22577 ¥ |
| Administrative enheter | 16 bydistrikter og 2 fylker |
| Postnummer | 100000 - 102600 |
| Retningsnummer (tlf.) | 10 |
Beijing (北京, Hanyu pinyin: Běijīng, Wade-Giles: Pei-ching; Kinesisk postalromanisering: Peking (Uttale av Běijīng ), er hovedstaden i Folkerepublikken Kina. Den har vært Kinas hovedstad i en rekke perioder. Nå er den også er en av Folkerepublikken Kinas fire byprovinser, hvilket vil si at byen er direkte underlagt staten i likhet med provinser (på samme måte som Oslo kommune ligger direkte under staten).
I selve bykjernen bor pr. 1.1.2007 7,6 millioner personer. I Běijīngs totale forvaltningsområde (hele byprovinsen) bor 17,43 millioner, av disse er 12,03 millioner registrerte som faste innbyggere, og 5,4 millioner er midlertidig bosatte (liudong rénkou). Det tør i tillegg være noen millioner kinesiske arbeidstilvandrere som ikke har noen egentlig residensrett der overhodet.
Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas folkerikeste by, Shanghai, fremdeles kan sies å være landets økonomiske sentrum, konkurranse med Hongkong. På grunn av sin lange historie har Beijing en enestående kulturarv. Mest kjent er Tiānānmén (Den himmelske freds plass) og keiserpalasset og templene i Gùgōng (Den forbudte by), som siden 1987 har stått på UNESCOs lister over Verdens kulturarv.
Běijīng skal arrangere Sommer-OL 2008.
Innhold |
[rediger] Navn, etymologi
Navnet Běijīng betyr «nordlig hovedstad», mens Nánjīng, en by lenger sør i landet, betyr «sydlig hovedstad». Dōngjīng, «østlig hovedstad», viser på kinesisk forøvrig til Tōkyō. I periodene under 1900-tallet da Běijīng ikke var rikshovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping).
I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Běijīng (tonemtegnene betyr henholdsvis fallende, og deretter stigende tonefall på e-en, og høyt vedvarende tonefall på i-en).
Stavemåten Peking oppstod med franske katolske misjonærer på 1600-tallet, og gjengir ganske godt datidens uttale. Dette var innen det skjedde en lydforskyvning i uttalen av mandarin fra [kʲ] til [tɕ][1] ([tɕ] gjengis i pinyintranskripsjon som j, som i Beijing). Dette går fremdeles igjen i en rekke språk (som på fransk (Pékin), italiensk (Pekino), spansk (Pekín), portugisisk (Pequim), litauisk (Pekinas), bulgarsk, russisk, serbisk, nederlandsk, tysk, ungarsk og polsk).
I dag tilsvarer stavemåten Peking godt med uttalen i noen sydkinesiske dialekter, som faktisk i meget kan ligge nærmere uttalen av eldre kinesisk.
[rediger] Historie
[rediger] Førhistorisk tid
I området der Beijing nå ligger fantes for 500.000 til 230.000 en variant av urmennesket Homo erectus, nemlig Sinanthropus pekinensis (dvs. «Kinamennesket fra Peking», Pekingmannen). Rester ble avdekket i 1920- og 1930-årene i Zhoukoudian, 50 kilometer sørvest for dagens by. Universitetet i Uppsala spilte en viktig rolle, for den svenske forskeren Johan Gunnar Andersson hadde virket i området i flere år. Han og en rekke arkeologer og paleontologer som amerikanske Walter Granger, østerrikeren Otto Zdansky og den franske jesuitten Pierre Teilhard de Chardin var med på å gjøre og fortolke funnene.
På funnstedet fant man verktøy av stein og knokler, og dessuten et svært tykt sjikt med aske. Askelaget tolker fagfolk som tegn på bruk av ild. I 1987 ble stedet oppført på UNESCOs liste over Verdensarven. Vitenskapelig arbeid på stedet pågår fortsatt, og det gjøres fremdeles (2005) interessante funn.[2].
[rediger] Før keisertiden
Byens eksistens er belagt så langt tilbake som til det vestlige Zhou-dynastiets tid (1121 til 770 f.Kr.) da den bar navnet Ji. Dette nevnes i en skriftlig kilde fra 1000 f.Kr.. Ji var da et viktig sted for handelen med mongolene og koreanerne, og med forskjellige stammer fra Shandong og det sentrale Kina.
Under De stridende rikers tid var Beijing hovedstad for staten Yan, og het av den grunn Yanjing (Yan-hovedstaden). Dette gamle navnet, som byen også i en periode under den tidlige keisertiden, lever videre i den folkelige bevissthet, både som et ærverdig kulturnavn, og som et populært ølmerke, Kinas ledende.
[rediger] De første keiserdynastiene
Etter staten Yans fall etablerte Qin-dynastiet det første allkinesiske keiserdynastiet. Qin-dynastiet, Han-dynastiet, og Jin-dynastiet lokale prefekturer i området.
I 221 f.Kr. ble byen erobret av Kinas senere første keiser Qin Shihuangdi (259–210). Under hans regjeringstid ble murene mot nord befestet. Under Qin-dynastiet fikk byen atter navnet Ji. Den tapte da sin betydning, ved at den ikke lenger var hovedstad for noen stat.
Under de følgende århundrer utviklet Ji seg fra en ubetydelig provinsby til et knutepunkt for handel og viktig militært feste for forsvaret av Kinas nordgrense. Byens strategiske og samtidig utsatte beliggenhet førte til at den en rekke ganger ble angrepet og tidvis okkupert av de halvnomadiske steppefolkene fra nord.
Så overtok Tang-dynastiet, som kalte byen Yuchou eller Fanyang. Byen lå innen det som i dag er Stor-Beijing, men det er likevel et stykke fra det som er Beijings gamleby. Fanyang ble hovedkvarter for Fanyang jiedushi, med en slags militærguvernør over det som nå er Beijing og den nordlige del av provinsen Hebei. En av disse jiedushier, An Lushan, innledet sitt opprør herfra i 755. Dette opprøret anses gjerne som vendepunktet for Tang-dynastiet; fra da begynte sentralregjeringen å miste grepet over mange av landsdelene.
I 936 avstod det nordkinesiske senere Jin-dynasti (936-947) en stor del av dine nordlige grensetrakter, inklusive det moderne Beijing, til khitanfolket (som etablerte Liao-dynastiet). I 938 etablerte Liao-dynastiet en sekundær hovedstad i det som nå er Beijing, og kalte den Nanjing («den sørlige hovedstad»).
På 1000-tallet fikk byen hete Yenjing, men i 1135 ble den erobret av Jin-folket som kalte byen for Zhongdu 中都, «den sentrale hovedstad». Zhongdu lå i det området som nå er omkring Tianningsi, noe sørvest for det sentrale Beijing.
[rediger] Yuan-dynastiet (1271-1368)
I 1264 kom mongolene under Kublai Khan, og etter få år etablerte de sitt eget dynasti, Yuan-dynastiet, i Kina. De bygde en direkte tilgrensende bybebyggelse nordøst for det som var igjen av de gamle husene av Liao-dynastiets hovedstad. Den byen var blitt brent og plyndret allerede i 1215.
Kublai Khan bygde faktisk opp en helt ny by. Denne nye byen het (på kinesisk) Dadu, som betyr den store hovedstad. Byen var best kjent under det mongolske navnet Khanbaliq. Dette var hvor khanens palass var. Khanbaliq hadde sine keiserlige palasser omtrent der de også var under de senere Ming- og Qing-dynastiene, og rundt det moderne Kinas regjeringsområde.
Det var til denne byen - som han kalte Cambaluc - den italienske reisende Marco Polo kom fra Venezia og tjenestegjorde for khanen i 17 år; han kunne fortelle om en høyt utviklet sivilisasjon med både krutt og papir.
[rediger] Ming-dynastiet (1398-1644)
I 1368 overtok Ming-dynastiet. Hongwu-keiseren, den første av Ming-keiserne, forla sin residens til Nanjing, som ble hovedstaden. Dadu fikk nå navnet Beiping.
I 1408 begynte Yongle-keiseren med en omfattende fullstendig nybygging av byen, som han gav navnet Beijing. Han bygde blant annet den forbudte by og Himmeltempelet, og la dermed de viktigste føringene for bybildet og utbyggingsaksene. I 1421 flyttet han hovedstadsfunksjonen tilbake til Beijing. Tiananmenporten ble senere til statsemblemet for Folkerepublikken Kina. Det ble nedbrent to ganger under Ming-dynastiet, og ble gjenoppbygd for siste gang i 1651.
Det var under Ming-dynastiet at Beijing fikk sin nåværende form hva gjelder store deler av den indre by. Ming-dynastiets nordlige bydel var trukket noe sørover i forhold til Yuan-tidens bymur. Restene av den nordligere Yuan-muren er fremdeles å finne i det moderne Beijing. De er kjent som Tucheng 土城, som betyr «jordvollen».
Mingtidens bymur gjorde tjeneste som Beijings bymur helt til den fra 1950-tallet ble revet for å gi godt rom for anleggsarbeidene av ringveien rundt den indre by.
Det antas at Beijing var verdens største by fra 1425 til 1650 og fra 1710 til 1825.
[rediger] Qing-dynastiet (1644-1911)
I 1644 erobret mandsjuene byen og etablerte sitt Qing-dynasti i Kina. Inntoget i den da stygt borgerkrigsherjede byen ble fulgt av store omstillinger. Mandsjusoldater og deres familier fikk ordre om å flytte inn i keiserbyen. For at de skulle få plass, ble alle kinesiske borgere kastet ut. Dermed ble hele norddelen av Beijing reservert for mandsjuer, som fikk boligområder etter det banner de tilhørte. Kineserne fikk trenge seg sammen i den sørlige halvdelen.
Under Qing-dynastiet ble byen ytterligere beriket med flere templer og palasser.
Det var i første del av 1700-tallet at byen opplevde sin største blomstringstid, under Kangxi, Yongzheng- og Qianlong-keiserne. Det var på denne tiden at Qing-herskerne litt nord for byen bygde det legendariske sommerpalasset for keiserslekten og adelen, et enestående anlegg også i verdenssammenheng med 200 paviljonger, templer og palasser, i et vakkert landskap med en kunstige innsjøer og kunstige åser. Sammen med keiserpalasset i Den forbudte by representerte det gamle og det nye sommerpalasset midtpunktet og symbolet for det kinesiske keiserdømmes herlighet og maktutfoldelse.
Men under andre opiumskrig trengte seierrike britiske og franske troppestyrker frem til byen i 1860. Sommerpalasset nordvest for sentrum ble plyndret og deretter brent. Sivilbefolkningen gikk tunge tider i møte, mens keiserhoffet fremdeles kunne leve sitt liv på det store området innenfor den forbudte bys murer.
Sommerpalasset ble senere gjenoppbygd og var ferdig igjen i 1895. Men likesom i 1860 ble det igjen brent ned av utenlandske styrker noen år etter at det var ferdig, denne gangen i forbindelse med åttenasjonsalliansens intervensjon mot boksernes opprør i 1900. Etter at de hadde unnsatt de beleirede utlendinger og kristne i legasjonskvarteret og i Nordkirken, satte de gang med straffeaksjoner. Det ærverdige Hanlin-akademiet mellom Tiananmen og det nevnte legasjonsområdet var blitt plyndret og brent av de beleirede diplomatene allerede før de vestlige troppene ankom, men det var meget annet som ble ødelagt av dem i bykjernen. De var først inne på å jevne Den forbudte by til jorden som straff for opprøret, men ombestemte seg og gikk istedet løs på Sommerpalasset. Sommerpalasset ble imidlertid i noen grad gjennombygd og stod ferdig igjen i 1902.
[rediger] Republikken Kina (1912-1949)
Etter at mandsjuene og deres dynasti ble styrtet og Republikken Kina ble grunnlagt, var det de revolusjonæres mening at Nanjing skulle bli hovedstaden. Men til å begynne med ble det ikke slik. Embedsmannen Yuan Shikai i Beijing, som hadde betydd meget for at revolusjonen lyktes, fikk igjennom at han selv skulle bli den unge republikkens president og at hovedstaden skulle forbli i Beijing. Før han døde i 1916 var han blitt meget omstridt og upopulær - han hadde forsøkt å oppkaste seg selv til keiser. Etter hans død forfalt landet til borgerkriger mellom forskjellige krigsherrer, og flere av dem forsøkte å sikre seg kontrollen over Beijing. Selv om Beijing forble i teorien landets politiske sentrum frem til 1928, var det ikke noe maktsentrum av landsomfattende karakter.
Det var ikke før i 1927 at det nasjonalistiske parti Kuomintang fra sin maktbase i sør klarte å nedkjempe krigsherrene i nord. Nanjing ble offisielt landets hovedstad i 1928, og Beijing endret navn til Beiping (Peip'ing) (北平) den 28. juni samme år.
Med hendelsen ved Marco Polo-broen (Lugouqiao) den 19. juli 1937 som påskudd brøt den annen sino-japanske krig ut, og Beiping ble inntatt av Japan den 29. juli 1937. Under okkupasjonen ble navnet Beijing gjeninnført, og byen ble sete for Kinas provisoriske regjering som ledet en av lydstatene som japanerne opprettet på kinesisk jord. Senere ble den forent med den mer omfattende Wang Jingweis regjering med sete i Nanjing. Den japanske hær etablerte et bakteriologisk forskningsinstitutt i byen, en del av deres forskningsprogram der japanske leger eksperimenterte med mennesker.
Først ved slutten av annen verdenskrig i 1945 ble Beijing befridd av Kuomintanghæren og av US Marines. Nå fikk den hete Beiping igjen. Etter verdenskrigen blusset den kinesiske borgerkrig opp for fullt, og mye av kampene skjedde nord for Beiping, i Mandsjuria. Etter nasjonalistenes nederlag i Mandsjuria i 1948 kunne kommunistene fokusere på områdene sør for Den kinesiske mur. Den 21. januar 1949 led Kuomintangstyrkene katastrofale tap i et slag mot Maos Røde Arme. Beiping ble inntatt av kommunistene ti dager etter, og de bestemte seg for å kalle byen Beijing igjen.
[rediger] Folkerepublikken Kina (siden 1949)
I oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina opprettet, og hovedstaden kom igjen nordover, til Beijing. Da Folkerepublikken ble grunnlagt, bestod det politisk-administrative området Beijing bare av det bymessige området og de nærmeste av forstedene. Det bymessige område var inndelt i en mengde små distrikter innenfor det som nå er Annen ringvei. Siden da er mange omliggende fylker blitt inkorporert, og dermed er Beijings administrative område blitt mangedoblet i utstrekning. Beijings berømte bymur ble revet, det meste mellom 1965 og 1969.
Ombyggingen av hovedstaden og fjerningen av det som kunne minne om det forrige regime var et høyt prioritert forehavende for det kinesiske kommunistparti, Man skulle fri seg fra fortiden, og det innebar at en meget stor del av den gamle bygningssubstans ble revet eller kraftig ombygd. I pakt med den aktivt ateistiske politikk gikk det ikke minst ut over gamle templer. For eksempel ble Tempelet for den sublime visdom omgjort til en fabrikkbygning. I Tempelet for ildguden ble det produsert lyspærer. Mens det i 1940-årene var 8 000 templer og religiøse minnehaller og -steder i byen, var det bare 150 igjen i 1960-årene.
Byen har hatt eksplosiv vekst siden de økonomiske reformene ble igangsatt under Deng Xiaoping siden 1979.[3] Byen sprengte seg raskt ut over både Annen ringvei og Tredje ringvei, og presser nå mot og tildels forbi de nyere ytre ringveier, Femte ringvei og Sjette ringvei. Store jordbruksområder er kommet under asfalt og har fått høyhusbebyggelse. Et nytt forretningsområde er blitt utviklet i Guomao-området, Wangfujing og Xidan har utviklet seg til blomstrende innkjøpsområder, og Zhongguancun er blitt et større senter for elektronikk i Kina.
Problemer som tung og treg trafikk, dårligere luftkvalitet, tap av historiske nabolag og en betydelig tilstrømning av folk fra fattige landlige områder i landet, har fulgt Beijings vekst.
Tidlig i 2005 godkjente regjeringen en plan om å stanse Beijings vekst i alle retninger. For fremtiden skulle veksten heller skje i to semisirkulære bånd øst og vest for sentrum, istedet for å gro i konsentriske ringer i alle retninger. Ettersom olympiadeanleggene for 2008 allerede var planlagt for områder i nord, utgjorde de et unntak fra dette prinsippet. Samtidig utløste olympiadeforberedelsene en rekke håndfaste saneringstiltak. Fabrikker som ikke var i stand til å modernisere seg slik at de forurenset mindre, ble stengt. Det ble ryddet plass for mange store og små friområder og andre grøntarealer. Tilskitnede kanaler ble drenert og renset.
[rediger] Geografi og klima
[rediger] Beliggenhet
Beijing ligger 110 kilometer vest for Bo Hai, den vestligste bukten av Gulehavet, og er omsluttet av provinsen Hebei, som byen tidligere var del av og provinshovedstad for. Den er forvaltningsmessig en enhet på provinsnivå, og har et areal på 16 807,8 km2. Det er litt større enn Hordaland, litt mindre enn Sør-Trøndelag. Derav tilhører kun 1 369,9 km2 (åtte prosent) til den egentlige by. 15 398,4 km2 (92 %) består av forsteder og landlige områder. Metropolregionen Beijing, det vil si den egentlige by og dens forsteder, har et areal på 8 859,9 km2.
Byen er i den nordlige randen av en tett befolket lavlandsslette som ligger i gjennomsnitt 63 moh, og er halvveis omkranset av fjellene foran det mongolske høyplatå. I nord-sør-retning er dette området 180 kilometer langt, i øst-Vest-retning over 170 kilometer. Andre store byer i Beijing-byprovinsen er Mentougou (205 574 innbyggere, pr. 1.1.2007), Tongzhou (169 770 innb.), Shunyi (122 264 innb.), Huangcun (109 043 innb.) og Fangshan (100 855 innb.)[4].
Beijing ligger i nordenden av den omtrent trekantede nordkinesiske slette, som åpner seg opp sør og øst for byen. Fjellene i nord, nordvest og vest skjermer byen og det nordkinesiske jordbruksområde mot ørkenteppene på den andre siden.
De største elvene som renner gjennom Beijing byprovins er Yongdingelven og Chaobaielven. De renner begge mot sør, og er del av elvesystemet knyttet til elven Hai He. Beijing er også det nordlige endepunkt for Keiserkanalen. Et stort reservoir bygd i den øvre del av Chaobaielven i fylket Miyun, er områdets største reservoar, og svært viktig for Beijings ferskvannsbehov.
Den nordvestre del av byprovinsen, særlig distriktene Yanqing og Huairou, domineres av Jundufjellene, mens de vestlige deler innrammes av Xishanfjellene. Den kinesiske mur, som åler seg tvers over den nordlige delen av området, gjorde bruk av det ruglete fjellterrenget for å danne forsvarsverker mot innfall fra nomadestammene på de nordlige stepper. Donglingfjellet i Xishanfjellene på grensen mot Hebei er Beijings høyeste punkt, med en høyde på 2303 meter.
[rediger] Geologi
Den nordkinesiske slette som Beijing ligger på er geologisk et bruddområde som senere er blitt fylt opp av deltadannelser fra de nordkinesiske elvene. Den består av løss og sandarter som er blitt ført av elvene fra fjellandet i vest og nordvest. Guleelven i sør er den viktigste elven som har fylt ut dette området med masse. Denne floden er den slamrikeste elven i verden, og i løpet av årtusenere har den fylt på store mangder av masse både nord og sør for Shandonghalvøya.
Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er den langsomme forskyvningen av den indiske kontinentalplate nordover inn mot den eurasiske kontinentalplate. Platetektonikkens hastighet er på gjennomsnittlig fire til fem centimeter i året.
Den 28. juli 1976 fant det sted et stort jordskjelv i Tangshan, 140 kilometer øst for Beijing. Jordskjelvet i Tangshan var det mest dramatiske jordskjelvet på 1900-tallet. Det hadde en styrke på 8,2. Offisielt kostet den 242 419 mennesker livet, men utenlandske overslag var så høye som oppimot 800 000. Jordskjelvet førte også til skader i Beijing.
[rediger] Klima
Selv om Beijing bare ligger rundt 150 kilometer fra kysten, har den på grunn av sin beliggenhet i et vestavindbelte et innlandsklima sterkt preget av Sibirhøytrykket. Det innebærer varme og våte somre, samt kalde og tørre vintre. Nedbørsmengden er i gjennomsnitt på 578 millimeter, hvorav 62 % faller i månedene juli og august.
Gjennomsnittstemperaturen gjennom ett år er på på 11,8 ºC. Den varmeste måneden er juli med maksimum 30,8 ºC og minimum 21,6 ºC midlere dagstemperatur. Den kaldeste måned er januar med maksimum 1,6 ºC og minimum −9,6 ºC dagstemperatur.
Om vinteren kan man oppleve temperaturer på inntil −20 ºC og en isnende vind som kommer fra høyslettene i Indre Mongolia. Sommeren (juni til august) er klam og varm med temperaturer inntil 40 ºC. Den korte våren (april og mai) er tørr men med mye vind. Om høsten (september og oktober) dominerer tørt og mildt vær.
Når vinden kommer fra sør eller sørøst er sikten, særlig i juni til august, svært lav. Men når det er nordavind blir det om vinteren svært kald, og om våren kan det innebære sandstormer. Den høyeste temperaturen som er blitt offisielt registrert var 15. juni 1942 på hele 42,6 ºC, den laveste var 22. februar 1966 med −27,4 ºC.[5]
| Jan | Feb | Mar | Apr | Mai | Jun | Jul | Aug | Sep | Okt | Nov | Des | Hele året | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Gjennomsnittlig maksimumstemperatur (°C) |
1,6 | 4,0 | 11,3 | 19,9 | 26,4 | 30,3 | 30,8 | 29,5 | 25,8 | 19,0 | 10,1 | 3,3 | 17,7 |
| Gjennomsnittlig minimumstemperatur (°C) |
-9,4 | -6,9 | -0,6 | 7,2 | 13,2 | 18,2 | 21,6 | 20,4 | 14,2 | 7,3 | -0,4 | -6,9 | 6,5 |
| Gjennomsnittlig nedbør (mm) |
3 | 6 | 9 | 26 | 29 | 71 | 176 | 182 | 49 | 19 | 6 | 2 | 578 |
| Gjennomsnittlige regnværsdager |
2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 9 | 14 | 12 | 7 | 5 | 3 | 2 | 72 |
[rediger] Forurensningsproblemer
Den kinesiske hovedstaten må kjempe med en rekke forurensningsutfordringer. Elvene er sterkt forurenset, og det er problemer med drikkevannet og luftkvaliteten. Trafikken er svært tett og kollektivtransportnettet, som stadig utbygges, er utilstrekkelig. Siden tidlig i 1990-årene har man arbeidet målrettet for redusere forurensningen. Det er blitt vedtatt lover om gjenbruk, forurensningsmålinger og grenseverdier, effektivisering av energiforbruket og luftrenhet.
Utviklingen av Beijing fortsetter med stor fart, og denne veksten påfører byen mange slags problemer. Smog er et vesentlig problem; likeledes det som myndighetene kaller kraftbesparende tiltak – som planlagte strømbortfall og «brownouts». Beijingborgere klager stadig over vannkvaliteten og prisene på grunnleggende tjenester som elektrisitet og gass. De større industriområder utenfor byområdet fikk beskjed om å få orden på sine utslipp eller forlate området. De fleste fabrikkene som ikke klarte å oppdatere sine renseanlegg flyttet til steder som Xi'an.
Etter 1. januar 2003 har man bare tillatt personbiler som oppfyller det som tilsvarer CENs Euronorm 2. Mange dieseldrevne busser erstattes med gassdrevne. I tillegg steg (frem til 2007) antallet elektrisk drevne trolleybusser til fem prosent av Beijing i alt 18.000 busser. Den skinnebundne nærtrafikken, fremfor alt undergrunnsbanen, utbygges i aggressiv fart. Men luftforurensningen i Beijing er fortsatt (2007) betenkelig høy, med mye støv og stort kullosandel.
Støvstormene som hjemsøker byen til stadighet skyldes erosjon i ørkenlandskapene i det nordlige og nordvestre Kina. Noen ganger utløser Beijings værmodifikasjonsbyrå regnvær på kunstig vis for å dempe følgene av disse støvvindene.[7] I løpet av de fire første månedene av 2006 var det åtte slike støvstormer.[8] I april 2002 etterlot en slik storm seg nesten 50 000 tonn støv i Beijing før den trakk videre til Korea og Japan.[9]
Luftkvaliteten i Beijing er i følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) en av de verste i verden. Blant årsakene må fremheves både de mange fabrikker og kraftverk i området, trafikksituasjonen, og boligfyringen. Ettersom urbaniseringen i Beijings byprovins fortsetter er det vanskelig å oppnå nettoforbedringer.
[rediger] Byregjering
Borgermester av Beijing er Guo Jinlong (født 1947 i Nanjing). Han tiltrådte dette embede i november 2007 etter å ha vært partisekretær i provinsen Anhui. Det har vært noe uro i embedet; i april 2003 måtte borgermesteren Meng Xuenong fratre fordi man mente at han hadde sviktet under SARS-utbruddet i hovedstaden. Det er Det kinesiske kommunistparti som avgjør hvem som skal bekle de politiske verv. Man mente at han fortiet og så bagatelliserte problemene. Flere tusener ble SARS-syke i byen, og hundrevis døde.
Byregjeringen er overordnet instans for Beijings 18 bydistrikter og fylker. Disse enhetene er inndelt i stadig mindre enheter, helt ned til nabolags- og landsbykomiteer.
Beslutninger fattes ofte raskt, og styresettet er slik at fattede beslutninger eksekveres uten å innvilge mye tid eller anledning til protester eller borgerinitiativer, eller klager gjennom rettssystemet. Ved gjennomføring av store infrastrukturprosjekter som innebærer rivning slik at beboere og bedrifter må reallokeres, tildeles disse andre tilholdssteder og gis et flyttebidrag. Dersom de ikke er flyttet innen fristen, risikerer de ikke bare å bli fysisk fjernet, men også at omkostningene til dette belastes dem slik at erstatningsutbetalingen reduseres eller bortfaller.
[rediger] Beijings administrative enheter
|
Beijing uten forsteder er inndelt i åtte bydeler (distrikter):
|
I Beijing bys omgivelser finnes ytterligere seks distrikter som omkranser den egentlige by. Disse ble gjort om fra fylker til distrikter mellom 1986 og 2001.
I nord og lenger vekk fra bykjernen finnes ytterligere to jurisdiksjoner som i 2001 ble gjort om fra fylker til distrikter, og to fylker. |
Beijings 18 distrikter og fylker er ytterligere inndelt i 273 lavere administrative enheter: 119 bykommuner, 24 landsbykommuner, 5 etniske landsbykommuner og 125 subdistrikter.
Flere stedsnavn i Beijing slutter på mén (门), som betyr port – det dreier seg da om steder ved portene i den tidligere bymuren. Andre stedsnavn slutter på cūn (村), som betyr landsby – dette var en gang landsbyer utenfor bymuren.
[rediger] Befolkning
Allerede i 1450 hadde byen ca 600 000 innbyggere. Dette steg frem til 1800 til 1,1 millioner. Etter en midlertidig nedgang til 693 000 personer i 1900 vokste innbyggertallet til 1,6 millioner i 1930 og 2,8 millioner i 1953.
Befolkningen i byprovinsen Beijing, definert som det totale antall mennesker som bor der i seks måneder eller lengre hvert år, var oppe i 17,43 millioner i 2007. 12,03 millioner av dem hadde hukou (lovlig fast bosetting) og de øvrige hadde midlertidig oppholdstillatelse.[10] I tillegg er det et stort men ukjent antall arbeidstilvandrede som bor illegalt i Beijing uten offisielle tillatelser. De fleste barnefødsler skjer innen gruppen midlertidig bosatte, selv om den er vesentlig mindre enn gruppen fast bosatte.
Befolkningen i Beijings bymessige kjerneområde er på rundt 7,5 millioner.
De fleste av innbyggerne bor i boligblokker. To boligområder er særlig store: Wangjing i nordøst og Huilongguan i nordvest. Det bygges og planlegges store satellittbyer utenfor det nåværende storbyområdet som hver vil ha rundt eller over 500 000 innbyggere.
Over 95 % av Beijings befolkning tilhører den hankinesiske flertallsbefolkning i landet. Av andre etniske grupper kan nevnes mandsjuer, huikinesere og mongoler. Byen har en tibetansk høyere skole for unge av tibetansk bakgrunn. Majoriteten av de som kommer til Beijing fra Tibet, kommer for å studere.
Beijing har en stor utenlandsk befolkning som for det meste arbeider innen handel. Mange bor i byens tett befolkede nordlige, nordøstlige og østlige sektorer. Det er kommet mange sørkoreanske forretningsfolk og studenter til byen; mange bor i områdene Wangjing og Wudaokou.
| Etniske grupper i Beijing (tall fra 2000) | ||
|---|---|---|
| Folkegruppe | Befolkning | Prosent |
| Han-kinesere | 12 983 696 | 95,69 % |
| Mandsjuer | 250 286 | 1,84 % |
| Hui-kinesere | 235 837 | 1,74 % |
| Mongolene | 37 464 | 0,28 % |
| Koreanere | 20 369 | 0,15 % |
| Tujia | 8 372 | 0,062 % |
| Zhuang | 7 322 | 0,054 % |
| Miao | 5 291 | 0,039 % |
| Uighurer | 3 129 | 0,023 % |
| Tibetanere | 2 920 | 0,022 % |
[rediger] Kultur og severdigheter
- Se også Turistattraksjoner i Beijing.
[rediger] Opera og teater
Byen har mange konserthus og teatre, som for eksempel Folketeaterets. Den berømte formen for kinesisk opera som kalles Pekingoperaen er oppkalt etter byen. Den har sin egen blanding av særegne uttrykk innen sang, dans, akrobatikk og mimikk. Handlingen bygges som regel rundt historisk teller mytologisk stoff.
Det moderne teater er under rask utvikling og forandring, og det fremvises gjerne kinesiske versjoner av vestlige stykker. Eksperimenteringsviljen er stor.
Taleteateret kom ikke til Beijing før på 1900-tallet. Det fikk Folkekunstteateret i Beijing som særlig hjemstavn, og frem til kulturrevolusjonen hadde det ofte på reportoaret europeiske verker med et tydelig sosialt budskap. I 1968 fikk imidlertid Mao Zedongs tredje hustru, Jiang Qing, for det meste forbudt de fleste teaterstykker innen sjangeren. Teateret og de fleste kinoer var stengt under de ca ti årene kulturrevolusjonen raste.
Det betød ikke at det var full stans på kulturarbeidet under kulturrevolusjonen. Det var imidlertid blitt en ensrettet og strømlinjeformet «kulturfront». Blant de få operastykker som var tillatt oppført, var Jiang Qing Den røde lanterne («Hongdeng ji») fra 1964. Mer skildrer Maos hustru jernbanearbeideren Li Yuhe og hans kone som kjempet mot japanerne, der hans jernbanelanterne spilte en viss rolle. Denne røde lanternen overlot han senere til datteren Li Tiemei. Det henspilte på bokseropprørets kvinnelige røde lanterner, og var ment å oppildne rødegardistene. Slik ble lanternen symbol på den vedvarende revolusjonære patriotiske kamp som gikk i arv fra generasjon til generasjon. En omfattende propaganda utnyttet symbolet for å trekke tråder tilbake fra rødegardistene til bokserne, som ble fremstilt som de åndelige forløpere for samtidens revolusjonære rettledet av Mao, den røde morgengrys sol.
I tiden etter kulturrevolusjonen har den klassiske Beijingoperaen og annen kinesisk opera opplevd en renessanse. Stykkene som oppføres er av klassisk merke, men det skjer også nyskapning innen rammer som er tro mot sjangeren. Det klassiske reportoar innen sjangeren omfatter omlag 1.400 stykker.
[rediger] Museer
Beijing har et godt naturhistorisk museum. På grunn av en av Qing-keisernes samlemani er det et interessant og uvanlig urmuseum i keiserpalasset i Den forbudte by. De fleste av urene er barokkeksemplarer fra Europa, mange av dem tilpasset de kinesiske kunder: Man har for eksempel et urapparatur med en mekanisk figur av en mandarin; på klokkeslaget kalligraferer figuren tre kinesiske tegn. Det er også et interessant kjempestort kinesisk vannur i museet.
Beijing har et stort antall kunstmuseer. Det er imidlertid vanskelig å finne god moderne kunst. Det meste av den er i alternativgallerier som lenge ikke ble oppfør i byens egne guidehefter. De mest kjente er Courtyard Gallery i Donghuamen Dajie og Red Gate Gallery i China World Hotel i Jianguomenwai Dajie.
60 kilometer nord for byen er et interessant luftfartmuseum. I en kjempehangar og i en utstillingshall er det utstilt mer enn 300 luftfartøy, fra en kopi av brødrene Wrights fly, og frem til kamphelikoptere fra slutten av 1900-tallet. Til samlingen hører også fly fra Koreakrigen, bombeflyet som slapp den første kinesiske atombomben i 1964, Mao Zedongs personlige fly, og det flyet hvorfra Zhou Enlais aske ble spredt for alle vinder.
Beijing har også et museum for den antijapanske krig, fremstilt etter Det kinesiske kommunistpartis historiografi.
Den samfunnskritiske forfatteren Lu Xuns residens da han bodde i Beijing er blitt et viktig museum. Han var et ledende medlem av 4. mai-bevegelsen som skulle bety meget for landets kulturelle utvikling utover 1920-årene. Museet ligger inne blant hutongene nær Baitaisi, og er hjem til 21 842 gjenstander knyttet til forfatteren.
[rediger] Byggverker
[rediger] Gamlebyen og keiserpalasset
Gamlebyen, som opprinnelig var omgitt av en stor mur, ble ansett som et bilde på kosmos (fra gresk kósmos = Verden[sorden]). Den hadde fire firkantede distrikter (Keiserbyen, den indre by, den ytre by). Langs byens hovedakse, i nord-sør-retning, var det portbyggverk, palasser og seremonielle byggverk. Den forbudte by, som opprinnelig var forbudt område for vanlige borgere, er fremdeles omgitt av sin mur. Innenfor er det tidligere keiserpalasset, som i 1987 ble oppørt på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Her hadde alt i alt 24 kinesiske keisere fra Ming- og Qing-dynastiene sin residens sammen familie og slekt. I dag er anlegget Beijings palassmuseum.
Gamlebyen bestod av den ytre by, og den kvadratiske nordligere indre by som ble bygd mellom 1409 og 1420 og omgitt av en bred og 15 meter høy mur med ni porter. Den indre bys omfang tilsvarer for det meste Yuan-dynastiets hovedstad Dadu (1271–1368). Keiserbyen lå i den indre by, med regjeringsbygg, palasser, templer, have- og parkanlegg og Den forbudte by. Utenfor Keiserbyen lå bydeler med markeder, templer og boliger. Muren var ca 25 kilometer lang.
Den sørligere ytre by ble bygget under Ming-dynastiet mellom 1521 og 1566. Den var rektangulær og var omsluttet av en 23,5 kilometer lang mur. Her var det viktige tempelanlegg og dessuten boligområder for vanlig folk. Etter kommunistenes maktovertakelse i Kina den 1. oktober 1949 ble de gamle bymurer revet og erstattet med hovedgater, men flere steder er det mulig å se rester og bruddstykker.
Palassmuseet i Den forbudte by er den tidligere residens for keiserfamilien og hoffet. Dette komplekset fra 1400-tallet har mange store haller og palasser. Vest for dette er området Zhongnanhai, en stor park med sjøer. Den er også omsluttet av en mur.
[rediger] Siheyuaner og hutonger
Siheyuananlegg (四合院) representerer en tradisjonell pekingnesisk arkitektonisk stil. En siheyuan består av et kvadratisk bostedskompleks med rom som omgir en indre gårdsplass. Denne gårdsplassen har gjerne et granatepletre eller et annet slags tre, potteplanter og en fiskedam. Siheyuaner ligger langs hutonger (胡同), det vil si streder som gjennomtrekker det indre av gamlebyen. De er vanligvis helt rette og løper fra øst til vest slik at dørportene kan vende mot nord eller sør, av Feng Shui-grunner. De varierer i bredde – enkelte er svært trange slik at bare noen få forgjengere kan benytte dem om gangen.
En gang var siheyuanene og hutongene å finne over alt i Beijing, men de forsvinner i dag raskt ettersom hele kvartaler jevnes med jorden for å bli erstattet av skyskrapere. Beboerne langs hutongene har rett til å få nye boliger som er minst like store som de som de måtte fraflytte, men mange klager over over at det sterke tradisjonelle nabolagssamholdet som preget hutonglivet ikke lar seg gjenskape der de kommer til. Noen hutonger som er særlig historiske eller pittoreske blir bevart og holdt i stand av det offentlige, ikke minst med tanke på Olympiaden i 2008. Eksempler på dette ser man blant annet i nabolaget Nanchizi nær Den forbudte by.
[rediger] Tehus
Tehus er det mange av i Beijing. Kinesisk te finnes i mange varianter, noen av dem er svært kostbare men hevdes å ha medisinale virkestoffer.
[rediger] Gammel og moderne arkitektur møtes
Tre arkitektoniske stiltyper skiller seg ut blant Beijings ellers nokså pregløse for det meste høyhusbebyggelse.
Den første er den tradisjonelle arkitektur fra keisertidens Kina, kanskje best eksemplifisert ved den massive Tian'anmen (Den himmelske freds port), Den forbudte by og Himmelens tempel. Man ser den også i blant annet i de keiserlige sommerpalassene og i mange av de gamle templene i den grad de er blitt bevart. Den historiske hutong-arkitekturen og de etterligningsformer som er kommet med moderniseringen av sentrum faller også inn i den tradisjonelle arkitektur.
Dernest det som noen ganger kalles sinosov-stilen, byggverk reist fra 1950-årene til 1970-årene – de er gjerne bokslignende, ubestemmelige og ofte dårlig utførte. Noen er imidlertid nokså særegne. Beijing fikk en rekke slike bygninger oppført på kort tid fra utgangen av 1958 og frem til 1. oktober 1959 - de hadde tiårsdagen for Folkerepublikken som absolutt tidsfrist. Ved Den himmelske freds plass ble det i full fart bygd to slike rett overfor hverandre: Folkets store hall og Det kinesiske nasjonalmuseum. Arkitekturen av de bygningene som skjøt i været var en blanding av tre hovedtendenser: En modernisme av internasjonal type, den stalinistiske arkitekturs «sosialistiske realisme», og en form for historisme basert på tradisjonell kinesisk arkitektur.[11]
Til slutt har man de meget mer moderne utførte arkitektoniske stiler, oppført fra 1990-årene og fremover. Den finner man mange steder i byen, men kanskje særlig konsentrert i Beijing CBD-strøket.
Blant de mange mer iøyefallende eksemper på storslagen moderne arkitektur er den nasjonale idrettsstadionen populært kalt «Fuglereiret» i olympiadeområdet, China Central Television Headquarters som er nybygget til det nasjonale statsfjernsynsselskapet CCTV i Beijing CBD, og operahuset bak Folkets Store Hall og dermed ikke langt fra Tiananmen-plassen, kalt «Egget». CCTV-hovedkvarteret er tegnet av den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas og den tyske arkitekten Ole Scheeren, «Egget» av den franske arkitekten Paul Andreu.
De olympiske leker vil også etterlate seg et flunkende nytt vannsportssenter, som på grunn av sin utforming har fått tilnavnet «Vannkuben».
[rediger] Den kinesiske mur
Med en lengde på 6000 kilometer bukter Den kinesiske mur seg gjennom det nordlige Kina. Hvis man rettet ut alle de gjenværende reststykkene ville dette bli en snorrett mur med den lengde som tilsvarer avstanden fra New York til Los Angeles, og dersom man hadde nedbygd den fra sin egentlige høyde og gjort den til en mur på fem meters høyde og en meters bredde isteden, ville den være lenger enn jordens omkrets.
Flere deler av muren er innenfor provinsen Beijings grenser. Det mest kjente avsnittet er ved Badaling, 70 kilometer nordvest for Beijing. Dette delstykket var det første som ble restaurert i moderne tid. Det skjedde i 1957. Muren er der seks meter bred og bestykket med vakttårn fra Mingtiden (1368–1644). Forløpet løper langs en kjede av høydedrag, og kunne neppe ha vært anlagt bedre enn dette fra et forsvarsmessig synspunkt. Muren ble aldri forsøkt angrepet på dette sted.
Mindre kjent er delen ved Mutianyu, 90 kilometer nordøst for Beijing. Avsnittet der, bygget i 1368 og restaurert i 1983, løper med sine mange vakttårn i to kilometers lengde langs en høydekam i et grønt og vakkert landskap.
Et tredje del innen provinsen Beijing er ved Simatai, 110 kilometer nordøst for byen. Størsteparten av det man der kan se er i sin opprinnelige tilstand fra Ming-dynastiets tid, og det er bare foretatt små utbedringer senere – som ramper for kanoner, og noen moderne smårestaureringer.
[rediger] Utdanning
Utdypende artikkel: Liste over universiteter i Beijing
Beijing har et stort antall universiteter og høyere læreanstalter, og flere av dem har et internasjonalt renomme. Man kan særlig merke seg det som regnes som landets to mest fremstående læresteder, Pekinguniversitetet og Tsinghuauniversitetet. Begge de nevnte foretrekker at deres navn i utlandet transkriberes på «gammeldags» vis, dels for å forhindre forvekslinger, dels ut av pietet for den opprinnelige form. I Kina er de mest kjent ved sine skrifttegnsforkortelser, som Beida 北大 for Pekinguniversitetet. Disse universitetene, og forøvrig de aller fleste andre av byens universiteter og høyere læresteder, ligger i bydistriktet Haidian nordvest for den historiske bykjernen.
Flere av de gjeveste utdannelsesstedene er etterfølgerinstitusjoner av kristne, for det meste protestantiske, læresteder anlagt av misjonærer; det amerikanskstiftede Yenching University har både Peking- og Tsinghuauniversitetet som arvinger. De ble arnesteder for en rekke av de politiske og sosiale nye bevegelser i Kina fra slutten av keisertiden og fremover.
Det er minst 59 læresteder på universitetsnivå i Beijing. De tiltrekker seg også mange studenter fra utlandet, fra Japan, Korea, Nord-Amerika, Europa og Sørøstasia, og tilstrømningen er tiltagende (2008).
[rediger] Transport
[rediger] Fly
Hovedflyplassen ligger i Shunyi, cirka 20 kilometer nordøst for sentrum av byen. Den kalles Hovedstadsflyplassen. Den hadde nesten 54 millioner passasjerer i 2007, og 400.000 flybevegelser. Tallene har en raskt stigende tendens. Flyplassen har rask motorveiforbindelse mot sentrum, og kapasiteten ble utvidet forut for olympiaden med nok en motorvei og en linje fra undergrunnsbanenettet. Nesten alle byens internasjonale flyforbindelser er fra denne flyplassen, og likeså de fleste og viktigste innenriksrutene. Denne flyplassens Terminal 3, tatt i bruk i mars 2008, var ved åpningen verdens største flyterminal.
En langt mindre flyplass er Beijing Nanyuan lufthavn. Den er bare 15 km sør for det sentrale Beijing, i distriktet Fengtai. Den er ny og relativt liten, med en årlig passasjertrafikk på nærmere en million reisende.
Det er også andre flyplasser rundt byen: Beijing Liangxiang, Beijing Xijiao, Beijing Shahe og Beijing Badaling. Men disse er først og fremst militærflyplasser.
[rediger] Motorveier og hovedveier
Beijing er knyttet til andre byer med ni motorveier. Motorveinettet rundt Beijing blir stadig forbedret og utvidet. For trafikken i selve byområdet er fem store ringveier (mer rektangulære enn sirkulære) og enkelte brede gjennomgående gater/hovedveier av vital betydning. Man definerer Beijings bysentrum som det området som ligger innenfor annen ringvei, og «Stor-Beijing» som alt som ligger innenfor femte ringvei.
På lignende måte som Moskva utvider Beijing seg i ringform. Dette har medført store trafikkproblemer. Trafikkork oppstår til stadighet, og utbyggingen av nye eller bredere ringveier synes ikke å løse problemene.
I selve byen er det offentlige kollektivtrafikk i form av nesten ett tusen buss- og trolleybusslinjer. Byens første trolleybuss ble satt i rute 26. februar 1957.
Byens hovedgatenett er i rutemønster, med gater i nord-sør- og øst-vest-retning. Chang'an-avenyen er en meget lang hovedgate, på hele 42 kilometer, som løper langs øst-vest-aksen gjennom det sentrale Beijing, forbi Tian'anmen. Den kalles gjerne for «Kinas gate nummer én» av myndighetene.[12]
[rediger] Skinnegående befordringsmidler
Beijing har to større jernbanestasjoner: Beijing jernbanestasjon (eller sentralstasjonen) og Beijing vestbanestasjon. Det er også tre andre jernbanestasjoner i byen beregnet på vanlig passasjertrafikk: Beijing Øst, Beijing Nord og Fengtai. Det er i tillegg en rekke mindre stasjoner som betjener forstedene.
Per 1. august 2006 hadde Sentralstasjonen 167 passasjertogbevegelser, mens Vestbanestasjonen hadde 176 tog.
Beijing er et jernbaneknutepunkt. Herfra går det jernbanelinjer til Guangzhou, Shanghai, Harbin, Baotou, Taiyuan, Chengde og Qinhuangdao.
En høyhastighetsbane til Tianjin ligger an til å åpne den 1. september 2008, åtte dager før Sommerolympiaden begynner. Togene på strekningen vil komme opp i en hastighet på over 300 km/t, slik at strekningen kan tilbakelegges på en halvtime (lenger dersom det aktuelle toget stanser ved de tre stasjonene som ligger underveis). Sikkerhetssystemet er slik at det skal være mulig å sende avgårde tog med treminuttersintervaller dersom det skulle være behov for det. Over 85 prosent av strekningen løper togskinnene på broer over bakkenivået. Denne høyhastighetsbanen er den første av sitt slag i landet, og er av samme type som for tiden konstrueres langs mange høytrafikkerte akser i Folkerepublikken.
Internasjonale tog, med trafikk til byer i Russland og til den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang, løper gjennom Beijing. Det er direkte togforbindelse til Kowloon i Hongkong. Den internkontinentale jernbanelinjen nordover fører via Ulaanbaatar og over på den transsibirske jernbane videre inn i Europa.
Den 24. juni 1899 kom de første elektriske trikkene. Driften ble imidlertid innstilt allerede under bokseropprøret, den 13. juni 1900. Den 17. desember 1924 ble trikkesystemet gjeninnført, og denne gangen holdt sporveien seg gående til 6. mai 1966.
Riktignok har ikke byen lenger noe sporveisnett, men det er bygd fire undergrunnsbanelinjer (to helt underjordiske og to som for det meste er på bakkenivå). Undergrunnen ble åpnet 1. oktober 1969. Ikke desto mindre er det stadig trafikkorker i byen. Ytterligere fem undergrunnsbanelinjer skulle være ferdigstilt innen De olympiske leker 2008.
[rediger] Kanaler
Med Keiserkanalen har Beijing forbindelse med Den gule flod (黄河, Huáng Hé) og Yangtse. Kanalen er riktignok bare delvis farbar for kommersiell trafikk. Etter grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 satte man Keiserkanalen delvis i stand igjen. Den har deretter gjenvunnet endel av sin betydning, særlig som regional transportåre. Kanalens økonomiske betydning vil ventelig tilta ettersom provinsregjeringene for Shandong, Jiangsu og Zhejiang har besluttet å drenere og tildels utvide kanalen slik at skipskapasiteten kan økes med 40 prosent frem til 2012.
I seile byområdet er det ellers et nettverk av kanaler som vel har utspilt sin rolle som kommersielle transportårer, men som er blitt populære innen turistnæringen. Beijings vannkonserveringsbyrå åpnet en rekke av disse kanalene for almenheten i 1999, og det drives en passasjerbåtrute fra bakenfor Beijings utstillingssenter i Xizhimen og fra Yuyuantanparken i Fuxingmen til Sommerpalasset. Mange av elvebåtene er utstyrt slik at de ligner på de keiserlige båtene som bragte fint folk fra Keiserbyen og ut dit under Qing-dynastiet. Denne kanaltrafikken er operativ mellom 1. april og 30. oktober hvert år.
[rediger] Pedicab
Pedicabs, både pedaldrevne og motoriserte, er i bruk både i vanlig trafikkbefording særlig i de gamle hutongene, men dessuten også for turistbefordring rundt om en del av de store turistattraksjoner.
[rediger] Sykkel
Sykkelen var i mange år av stor betydning for framkomstmiddel i byens sentrale deler. De rundt 10 millioner privateide syklene hadde mange egne sykkelveier. Men etterhvert er de blitt mer og mer fortrengt av privatbilene. I forkant av De olympiske leker begynte imidlertid myndighetene med å aktivt fremme sykkelen igjen etter modell fra andre lands bikesharingsopplegg. Det ble anskaffet 50.000 sykler for dette opplegget.
[rediger] Økonomi
Beijing CBD, i og rundt Guomao, anses som det nye sentrale forretningsområde i byen. Der har en rekke konserner sine hovedkontorer, og området har handlegater og boliger av svært høy standard.
Beijing gamle finansielle senter i Fuxingmen og Fuchengmen er fremdeles av stor betydning. Områdene Wangfujing og Xidan har de viktigste handlegatene.
Zhongguancun, kalt «Kinas Silicon Valley», er et viktig senter for elektronikk- og computerrelaterte industrier så vel som for farmasøytisk forskning. Yizhuang, sørøst for det bymessige område, er i ferd med å bli et nytt senter for farmasi, IT og materialingeniørkunst.
Beijing er også kjent for å være et sentrum for piratproduksjon av alt fra merkevareklær til de seneste DVDer som fallbys byen rundt, ofte særlig overfor besøkende utenlandskinesere og andre fra utlandet. Byen er også verdensledende for produksjon og distribusjon av melamin og melaminrelaterte produkter (ammelin, ammelid og cyanurisk syre).
Blant de større industriområder kan man nevne Shijingshan, som ligger i byens vestlige periferi. Jordbruket utenfor det bymessige område har hvete og mais som viktigste grøde, dessuten er det en omfattende dyrkning av grønnsaker.
Over to millioner arbeidstagere i byprovinsen er sysselsatte i industrien. Det videreforedles matvarer og produseres klær, bomullsstoffer, syntetiske tøyer, farvestoffer, papir, smøremidler, elteknoprodukter og meget annet. Bygningsbransjen begynte å vokse for alvor som følge av dengismens reformer fra 1978 av, og sysselsetter rundt 700 000 bygningsarbeidere.
