Hønefoss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°09′56″N 010°15′24″Ø

Hønefoss sett fra luften. Til høyre i bildet kan man se Bilthuggertangen, der Randselva flyter sammen med Begnaelva og danner Storelva, like nedenfor Hønefossen og bybrua
Nordre torvNordsiden, der byen ble anlagt
Søndre torvSørsiden, dagens bysentrum

Hønefoss er en byØstlandet og ligger i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Mellom 1952 og 1964 var byen også egen kommune.

Hønefoss er en innlandsby og et sentralt knutepunkt på Østlandet. Herfra går blant annet jernbane til Bergen, Drammen og Oslo, og til Gjøvik via Roa. Gjennom Hønefoss gikk dessuten Riksvei E 16.svgEuropavei 16 fra Sandvika til Vestlandet via Valdres, samt riksvei 7 til Vestlandet via Hallingdal og riksvei 35 til Hokksund og Hadeland. Disse veiene går imidlertid nå i hovedsak utenom selve byen, bortsett fra Rv35 som fortsatt passerer gjennom.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det stedet vi i dag kjenner som Hønefoss har ikke alltid båret dette navnet. På 1300-tallet gikk stedet rundt fossen under navnet Weienfoss, og indikerer at fossen var eiet av storgården Weien (nå Veien i Heradsbygda). Et diplom fra 11. juli 1337, som befinner seg i den Arnemagnæanske samling ved Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i København, forteller at adelsmannen «Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss».

Grunnen på nordsiden av fossen tilhørte storgården Hønen. Det var imidlertid først etter at sagbrukene begynte å dukke opp på nordsiden av fossen at navnet «Hønen Fos» ble tatt i bruk på 1600-tallet og 1700-tallet. I dagligtale ble stedet bare omtalt som «Sagene» lokalt, og man må helt fram til 1914 før byens formannskap formaliserte navnet Hønefoss.

Bynavnet er sammensatt av de to ordene høne og foss. Ordet høne har ingen ting med hønsefugler å gjøre, selv om mange gjennom årene har hatt et spøkefullt forhold til en slik sammenheng. Navneforskere og andre er uenige om opprinnelsen, men de fleste er enige i at den trolig har med enten topografien eller gammel hedensk gudelære å gjøre. Det eksisterer således to hovedteorier som har fått allmenn aksept, en av topografisk karakter og en med røtter i norrøn mytologi.

  • Den første hovedteorien knytter navnet til norrøn gudelære. Høn (også kalt Ve) var sidegud til guden Ullr. Hønen gård (i Haug prestegjeld) ligger sentralt i et område som lokalt er kjent som «Hov» og «Ullerål», noe som indikerer en gammel hedensk kultplass. Hønen har som sådan med stor sikkerhet blitt utskilt fra Hov en gang i tiden, og kanskje var dette hovet tilegnet guden Høn. Denne teorien støttes blant annet av professor Oluf Rygh, som i sitt verk «Norske Gaardnavne» (av 1897) mener at man må se Hønen og Hov sammen for å finne opprinnelsen til navnet.[1]
  • Den andre hovedteorien er at navnet kan ha med elvas topografi å gjøre. Høne kan bety hjørne. Elva slynger seg ganske mye i dette området og danner flere steder naturlige hjørner. Siden bysamfunnet egentlig oppsto på Nordsida av fossen, kan det ha med tangen mellom Begna og Randselva å gjøre, en tange som ligger på grunnen til Hønen og lokalt også er kjent under navnene «Glatved» (etter et tidligere hotell på stedet) og «Bilthuggertangen».

Fakta om byen[rediger | rediger kilde]

Hønefoss' gamle byvåpen

Hønefoss fikk bystatus og ble en egen bykommune i 1852. Idag er byen et naturlig handelssentrum for befolkningene i kommunene Ringerike, Hole og Jevnaker. Byen ligger som det nordligste punktet i et triangel med Drammen i sør og Oslo i sørøst.

I 1964 ble den slått sammen med Hole, Norderhov, Tyristrand og Ådal til den nye kommunen Ringerike, hvor Hønefoss er administrativt sentrum. Hole trakk seg ut av storkommunen i 1977.

Det bor 14 966 personer i tettstedet Hønefoss per 1. januar 2013[2], det området som i dag gjerne defineres som byområdet Hønefoss selv om dette er mye større enn den opprinnelig bykommunen.

Byen fikk sitt eget byvåpen ved kongelig resolusjon av 15. mars 1902. Det var tegnet av myntgravør Ivar Throndsen og har et motiv som henspiller på byens bakgrunn og opprinnelse. Da bykommunen ved årsskiftet 1963/1964 inngikk og ble en del av den nye storkommunen Ringerike, var det alt besluttet å la gamle og ærverdige Hønefoss Sparebank få benytte det gamle byvåpenet, som siden har vært en del av bankens logo.

Innenfor de gamle bygrensene er det i dag tilsammen 62 gater og veier. Et overveiende flertall av dem har gate som endelse i navnet.

Byens historie[rediger | rediger kilde]

Nordre parkNordsiden ble anlagt etter trehusbebyggelsen brant ned i 1878.

Tanken om en by ved fossen ble lansert i 1839 av etnologen og historikeren Ludvig Daae, gjennom en artikkelserie i Morgenbladet. Han lanserte byen som en av elleve nye mulige byer i landet, men det skulle altså gå mange år før stedet ved fossen ble en egen by.

I 1841 søkte Norderhov herredskommunes representantskap Buskeruds amt om å få Hønefoss anlagt som by, men fikk avslag. Tanken om en by ved fossen var imidlertid da så sentral at saken ikke fikk ligge i ro spesielt lenge etter avslaget. Alt i 1842 fremmer daværende stortingsrepresentanter Thor Breien (Ringerike) og Christopher Simonsen Fougner (Hole) en ny sak overfor Stortinget, der de foreslår Hønefoss som kjøpstad.

Mot slutten av 1840-tallet nedsatte Stortinget Næringskomite No. 2 for å utrede spørsmålet om opprettelse av to nye kjøpsteder, Hønefoss og Odnes. Nå kastet også flere andre seg inn i kampen om å få bystatus, blant annet de lokale arbeiderforeningene. Vinteren 1849/1850 sendte arbeiderforeningene en søknad til kong Oscar II i Stockholm om at «Hønefods maatte blive Kjøbstad». Den 24. juni 1851 leverte også Anton Martin Schweigaard og hans komité sin innstilling, der de enstemmig gikk inn for at Hønefoss skulle velges som ny kjøpstad framfor Odnes. Komiteens innstilling ble kronet med hell, og førte til lov av 3. september 1851: «Oprettelse av kjøbstad ved Hønefos i Norderhovs præstegjeld, Buskeruds Amt». Den 22. april 1852 fikk Hønefoss bystatus.

Nordsiden og Sørsiden[rediger | rediger kilde]

Nordsiden og Sørsiden er to svært sentrale begreper i Hønefoss. Den opprinnelige byen og bybebyggelsen startet som trehusbebyggelse på nordsiden av fossen, men etter flere bybranner bestemte man seg omsider for å utvikle den videre på sørsiden av fossen. Som følge av dette har byen siden slutten på 1800-tallet bestått av to distinkte deler, kalt Nordsiden og Sørsiden. Den moderne delen av byen vokste fram sør for Hønefossen fra slutten av 1870-åra og framover.

Deler av boligområdet på Vesterntangen (Vesterngata, Elvegata og Christies gate), fram til Ole Torkildsens vei ved Hønefoss sykehjem på østsiden av Randselva, ligger også innenfor den gamle bygrensen og sogner naturlig til Nordre torv, men regnes ikke med til bydelen Nordsiden.

Torvene[rediger | rediger kilde]

Stedsbegrepene Nordsiden og Sørsiden har blitt hengende ved områdebeskrivelsen av byen som to primærområder, selv om de ikke har noen offisiell status. Hver av bydelene har hatt sitt naturlige sentrum i et eget torv. Nordsiden ved Nordre torv og Sørsiden ved Søndre torv.

Parkene[rediger | rediger kilde]

Som for torvene er det også knyttet opp parker til hver av bydelene. Nordre park ble anlagt etter den siste store bybrannens herjinger i trehusbebyggelsen på Nordsiden den 12. august i 1878. Søndre park ble anlagt på Løkka, på Sørsiden, som den største av dem. I nær tilknytning til Søndre park finnes også friluftsområdet Petersøya.

Hønefossen og Øya[rediger | rediger kilde]

Hønefossen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hønefossen

Hønefossen med «Oppgangssaga»

Hønefossen var i tidligere tider et omfangsrikt skue som bredte seg utover et område som var omkring tre ganger så stort som dagens foss. Fossen hadde opprinnelig en rekke mindre øyer og tre større nedløp; «Veslefossen» eller «Litlefossen» i sør, «Høgbrofossen» i midten, og «Storfossen» («Sigtefossen») i nord. Sistnevnte er mer eller mindre synonym med dagens nedløp. Litlefossens nedløp gikk omtrendt der Fossveien går i dag, mens Høgbrofossens nedløp lå der Hønefoss kraftstasjon I ligger.

Øya[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Øya (Hønefoss)

I den tiden, da fosseløpet var mye større og bredere, lå det ei større øy sentralt i fossen, som var kjent under navnet Øya. Øyabakken, som er synonym med første del av Arnemannsveien i dag, ligger der som et minne om Øya og samfunnet rundt sagene og møllene i fossen. Det fortelles at det kunne være lovløse tilstander på Øya under 1600- og 1700-tallet. Da stedet senere fikk bystatus var det bare et par sager igjen der.

Det var oppgangssagene rundt Hønefossen som dannet grunnlaget for en by der. Man antar at de første sagene kan ha blitt bygget omkring 1620. Før dette var det møllekvernene som dominerte. I 1640 er det 6 sager i drift rundt fossen. Noen år senere var de blitt 18, men på det meste var det hele 23 sager der (om man skal tro alle kildene).

«Oppgangssaga» er en større skulptur gjort av skulptøren Knut Steen. Den ble gitt i gave fra Hønefoss Sparebank til Ringerike kommune i forbindelse med bankens 100-årsjubileum i 1976. Skulpturen ble opprinnelig plassert i bybruas sørende, men fordi den har rennende vann skapte den problemer for trafikken. Mange mente dessuten at den heller skulle vært plassert ut i fossen, og dit ble den omsider flyttet i 1987.

Bruene[rediger | rediger kilde]

Hønefoss har tre veibruer og ei jernbanebru

Hønefoss har i dag fire større bruer, hvorav tre veibruer og en jernbanebru.

Begna bru[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Begna bru

Begna bru er ei jernbanebru i granitt som løper over Ådalselva (del av Begnaelva) fra Hønefoss stasjon til Blyberghaugen og Storløkka, like på oversiden av Hønefossen. Brua er ca. 216 meter lang og har 10 spenn. Den sto ferdig til åpningen av Bergensbanen i 1909 og var opprinnelig en del av denne, men da Bergensbanen ble bestemt å gå om Drammen ble brua del av Roa–Hønefosslinjen. Begna bru ble av ringerikingene kåret til «Århundrets byggverk» (20. århundre) på Ringerike.

Kvernbergsund bru[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kvernbergsund

Kvernbergsund bru er ei bilbru med ett kjørefelt i begge retninger, med fortau på begge sider. Brua kalles også «Sundbrua» og «Rådhusbrua» lokalt. Det er den sørligste av de tre bilbruene i Hønefoss, og den danner forbindelse mellom Eikli i tidligere Norderhov kommune og den gamle bykommunen. Brua passerer over Storelva ved Eikli skole og Ringerike rådhus på Eikli, og den ender opp i Owrens gate som fører til Kongens gate (hovedferdselsåre gjennom byen) og Storgata. Kongens gate løper parallelt med Storgata (den tidligere hovegaten gjennom byen) fram til Hønefossen, der det finnes nok ei bru.

Hønefoss bru[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hønefoss bru

Rester etter et av brokarene fra den gamle bybrua er bevart ved siden av den gamle

Hønefoss bru, som lokalt også kalles «Hønefossbrua» og «Bybrua», er ei bilbru med tre kjørefelt, samt fortau i begge retninger. Brua løper over Hønefossen, som kan være mektig den dag i dag. Brua gir forbindelse til Nordre torv fra Arnemannsveien og Kongens gate på Sørsiden.

Brua sto ferdig til byens 100-års jubileet i 1952. Den gamle bybrua var ikke lenger representativ nok for byen, som i 1949 tok til å bygge ei ny bru over elva. I sydenden av brua fjernet man taket på den gamle kraftstasjonen og benyttet restene som fundament for den nye brua. Billedhuggeren Ståle Kyllingstad laget de to iøynefallende bjørnene som står på hver sin side av nordenden av brua. Disse ble montert der den 15. mai 1952. Det har imidlertid stått mange bruer der før denne.

Den første kjente brua over fossen ble anlagt der på 1600-tallet engang. Den ble tatt av storflommen i 1701. Søren Hanssen Lemmich får oppdraget med å bygge ei ny bru over fossen, og får hjelp av bygdefolk og bybeboere fortelles det. En ny storflom i 1754 ødelegger imidlertid også denne brua, og Søren Moss får i oppdrag å bygge ny. Den står ferdig i 1757 og får navnet Mossebrua, men alt i 1789 tar flommen på ny brua over fossen. Moss setter da opp ei ny bru, som står ferdig i 1793. Den blir imidlertid sterkt skadd av storflommen i 1804, selv om den fortsatt var farbar. Den utbedres til stadighet i tidsrommet 1804–1860, men da tar en ny storflom også denne brua. Iver Sætrang får i oppdrag å bygge ny bru, som står ferdig i 1862. Han fikk tilnavnet Bru-Iver etter byggingen. I 1898 kom det gangbru på hver side av brua, som sto helt til nybrua kom i 1952.

Overmannsund bru[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Overmannsund bru

Overmannsund bru, som lokalt også kalles «Hvitbrua» og «Vesterntangbrua», er ei bilbru med to kjørefelt, samt fortau på begge sider, som løper over Randselva. Brua ligger like ved Hønefoss skole og danner forbindelse på fylkesvei 163 mellom Hønengata ved Sankthanshaugen i Hønefoss og VesterngataVesterntangen. Brua ble bygget på 1950-tallet.

Krysset mellom Hønengata og Vesterngata var forøvrig byens første lysregulerte gatekryss, som på folkemunne bare ble kalt og fortsatt kalles «lyskrysset». I dag er imidlertid deler av både Osloveien og Kongens gate gjennom Hønefoss lysregulert, slik at det nå helst kalles «lyskrysset i Hønengata».

Rekonstruert jernaldergård i Veien kulturminnepark

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Riddergården[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Riddergården

Riddergården er et komplett gårdsanlegg fra 1700-tallet, en typisk løkkegård. Bondegården ligger idyllisk til på nordsiden av byen, på en tange der elvene Randselva og Begna møtes like nedenfor Hønefossen. Stedet er alminnelig kjent som utbygget på 1780-tallet av sagfogd Fredrik Ridder (17561798). På en av dørene (på en dørbanker) står det imidlertid «Riddergaarden bygget anno domini 1732», så det er knyttet noe usikkerhet til når våningshuset ble oppført. Noen mener at den opprinnelige delen av det ble bygget på begynnelsen av 1730-tallet.[3]

Området der gården ligger er i dag alminnelig kjent som Glatved blant ringerikingene, men i tidligere tidligere gikk denne tangen også under navnet Bilthuggertangen. Det indikerer at det trolig bodde en billedhugger der i tidligere tider. Glatved, som senere ble hotell, lå også på denne tangen og ble i sin tid bygget av Lars Ridder (17381794). Glatvedts Hotel, som var en stor trebygning i sveitserstil, brant dessverre ned til grunnen i 1941. Riddergården består imidlertid fortsatt og er en stor severdighet, som også står sentralt i mange kulturarrangement gjennom sommerhalvåret.

Eiendommen der Riddergården ligger, var aldri i familien Ridders eie, men var arvefestet av gården Hønen (i Haug prestegjeld). Arvefestet var imidlertid av en slik art at eieren verken kunne ta tomten tilbake eller forhøye grunnleien, som var på 25 riksdaler årlig.

I 1961 donerte de siste arvingene Riddergården til tidligere Hønefoss kommune, mot bruksrett så lenge de levde. Thorolf Ridder levde lengst, og døde i 1968. Dermed gikk eierrettighetene over til den ny storkommunen Ringerike, som siden 1964 har forvaltet den gjennom Ringerikes Museum.

Fengselet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hønefoss hjelpefengsel

Av andre kulturminner kan nevnes det gamle fengselet, som ligger midt i hjertet av byen (i Storgaten på Sørsida). Da Ringerike fengsel ble bygget (19941997) like utenfor Tyristrand ble gamle Hønefoss hjelpefengsel stående tomt og derfor nedlagt mot slutten av 1996. De ærverdige gamle trebygningene var imidlertid for flotte til å rives, så det ble besluttet å finne et nytt formål for eiendommen. Etter å ha gjennomgått en totalrestaurering oppstå fengselsbygningene som en moderne kafé og restaurant under navnet «Fengselet». Spisestedet har 60 sitteplasser inne og 125 sitteplasser ute i en tidligere luftegård. Rettssalen med tilhørende siderom, 13 celler og celleganger brukes i dag til konserter, foredrag, utstillinger, teater, møter og spesialarrangementer.

Regjeringen vedtok å bygge en rekke nye fengsler i 1842. I 1859 var planene kommet så langt at det ble besluttet at tre av disse skulle legges til Buskerud. Ett på Nesbyen i Hallingdal, ett i Hokksund og ett i Hønefoss. Arkitekten var Henrik Thrap-Meyer (18331910), som også har tegnet Victoria terrasse i Oslo. Tomten ble kjøpt for 400 spesidaler og byggingen kom i gang i 1863. Fengselet åpnet 22. januar 1864 og hadde da plass for 17 innsatte fordelt på 12 celler. I tillegg disponerte politiet 2 celler.

Hønefoss kirke[rediger | rediger kilde]

Hønefoss kirke før brannen i januar 2010.

Utdypende artikkel: Hønefoss kirke

Den 4. desember 1852 la sognepresten i Norderhov kirke, Johan Lyder Brun (1802–1865), som var barnebarn av biskop Johan Nordal Brun, fram et forslag for bystyret om å bygge ei kirke i Hønefoss. Stedet han foreslo lå på gården Veiens grunn, men det ble ikke umiddelbart akseptert. I stedet satte bystyret ned en komité for å se på saken, og allerede den 29. desember s.å. forelå resultatet. De foreslo plassen Braaten, men heller ikke dette ble godtatt. Saken ble tatt opp igjen flere ganger gjennom 1850-åra, og både stein- og trekirker ble diskutert. Den 9. september 1858 la imidlertid fogd Ole Anton Owren frem et forslag og et utkast (tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch) til ny kirke, som 12. mars 1859 ble akseptert av bystyret. Tomten ble kjøpt 25. august 1860 og Hønefoss kirke ble innviet den 10. desember 1862.

26. januar 2010 brant kirken ned til grunnen.

Hendelser[rediger | rediger kilde]

Hattemakerfeiden og thranitterbevegelsen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Hattemakerfeiden og Thranitterbevegelsen

Hønefoss sto sentralt i Norge under hattemakerfeiden. Thranitterbevegelsen ble lokalt ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen (18051855), mens Marcus Thrane (18171890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Thrane besøkte Hønefoss i 1849, da den første arbeiderforeningen ble startet her. Knudsen kom til Hønefoss som hattemakersvenn, under Lars Andresen, og ble leder for den lokale arbeiderforeningen.

Den 21. juli 1851 startet bråket. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatveds gård på Norsiden. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet («Lilletinget») på Bygdøy, og der hadde det blitt tatt opp endel radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til å oppfordre folk til ikke å svikte ham, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet ham. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da øvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av dem som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robshahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i fossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham og dro opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpnet med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være tilstede da under avhørene av av formannen deres, Johan Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han på nytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.

Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav fem kom fra Ringerike. Våren 1854 blir hattemakeren ble dømt til 9 års tukthus, sammen med flere andre. I sin dype fortvilelse tok han fart og stanget hodet inn i en kakkelovn og døde blir det sagt. Han døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel, men av kolera. Marcus Thrane selv fikk 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soning. Det skulle gå mange år før det ble noe fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (18461931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde at han var et resultat av hattemakerfeiden.

Bybranner og brannvesen[rediger | rediger kilde]

Byen har hatt eget brannvesen siden 1855. Det kom i stand etter den store bybrannen som startet i proprietær Erik Tandbergs gård på Nordsida i 15-tiden 23. mai 1854, der 20 bygninger ble lagt i aske. Kun 9 av byggene var forsikret. I halv sekstiden på kvelden den 12. august 1878 brøt en ny storbrann ut på Nordsida, der man tror at ei limpotte tok fyr hos snekker Løkken. Til tross for stor hjelp fra mange brant 16 bygninger til grunnen. Ni mennesker ble dessuten skadd i brannen. Etter dette branntilfellet ble det bestemt at byen for ettertiden skulle utvikles på Sørsida av elva. Brannvesenets første brannbil, en 1927 modell Mercedes, er fortsatt intakt og i brannvesenets eie.

Jernbanen kommer[rediger | rediger kilde]

Hønefoss stasjon (mot øst)

Utdypende artikkel: Hønefoss stasjon

Siste halvdel av 1800-tallet medførte en betydelig teknologisk utvikling for Hønefoss og distriktene rundt byen. Fra å være et lite samfunn med næringsvirksomhet knyttet til fossefallet og sagbrukene, ble tilknytningen til Drammen via jernbane i 1868 viktig for byens industri og handel fram mot 1900-tallet.

Tanken om en slik jernbane ble lansert alt i 1846, da Land herredsstyre gjorde en henvendelse til Indredepartamentet og ytret ønske om bedre kommunikasjon mellom Drammen, Tyrifjorden og Randsfjorden. Det skjedde imidlertid ikke noe den gangen. I 1853 nedsatte imidlertid Drammen formannskap en komité for å utrede en forbindelse til Opplandene. Den gang ble også kanal utredet, men siden denne bare kunne benyttes halve året ble den uaktuell. I 1857 fikk så sivilingeniør Carl Abraham Pihl i oppdrag fra Indredepartementet å utrede hvorvidt det var mulig å anlegge en jernbane mellom Drammen og Randsfjorden, og rapporten hans forelå allerede den 31. mai 1858. Der konkluderte han med at dette var fullt mulig å bygge Randsfjordbanen, og han hadde dessuten kostnadsberegnet prosjektet til å koste 1.150.000,00 speciedaler. Dette var oppløftende nyheter, og Drammens formannskap kalte inn til møte om prosjektet i Hønefoss den 12. september 1859, der det ble enighet om å gå igang.

Den 11. juni 1863 vedtok Stortinget med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den 31. oktober 1866 ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet Vikersund og Drammen sammen. Den 1. desember 1867 ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge Hønefoss stasjon ferdig, og den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon ved Randsfjorden. Randsfjordbanen, som den ble hetende, var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt fra 26. mai 1968, etter 100 års drift. Den 7. januar 2001 ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «P.g.a. svikt i persontrafikken» sa NSB.

Lørdag 27. november 1909 var det igjen duket for en stor samferdselsbegivenhet i Hønefoss. Den gang var det Bergensbanen som ble åpnet. Den er som kjent fortsatt i drift. Den 31. juli 1926 blir også Sperillbanen åpnet, og knytter Finsand i Ådal til Randsfjord- og Bergensbanen. Den ble vedtatt bygget i 1921, men alt den 1. juli 1933 blir det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Konkurransen med busstrafikk hadde alt blitt for stor. Den 1. august 1957 ble også godstrafikken nedlagt og banen ble lagt øde.

Byen får kraftverk og gatebelysning[rediger | rediger kilde]

Mange tror at de største byene var først ute med elektrisk strøm og elektrisk gatebelysning, men det stemmer ikke for Hønefoss. Alt i 1885 anla daværende Follum Træsliberi (siden kjent som Follum Fabrikker og Norske Skog Follum, nå del av Norske Skogkonsernet) en 110 V generator for likestrøm som ga 10 KW til belysning innvendig i fabrikken. Samme året fulgte Hønefoss Træsliberi etter, og deretter gikk utviklingen fort. Det ga positive ringvirkninger for byen at næringslivet lå i forkant teknologisk.

Allerede i 1896 fikk Hønefoss elektrisk gatebelysning. Det var kun 5 år etter Hammerfest, som var blant de første byer i Europa med slik belysning. (Den svenske byen Härnösand fikk elektrisk gatebelysning i 1885.) Oslo fikk sin første elektriske gatebelysning i 1893.[4]

I Hønefoss ble det anlagt 36 glødelamper, som kostet byen 25 kroner stykket å drifte i året. Det var Edward Lloyd Limited, som etablerte seg i byen gjennom oppkjøpet av Hønefoss Træsliberi (siden kjent som Hønefoss Brug) i 1893, som ga byen muligheten av å få elektrisk gatebelysning.

Norges første dampskip bygges[rediger | rediger kilde]

Ankeret foran rådhuset
Julestemning på Søndre Torv i Hønefoss

Hønefoss er ikke kjent som sjøfartsby, men på plenen foran rådhuset ligger det et gammelt anker, som for mange nok kan virke malplassert i en innlandsby. Ankeret var en gave fra vennskapsbyen Emmeloord, som ligger i kommunen Noordoostpolder i Flevoland i Nederland, og er over 100 år gammelt. Det ble funnet i Zuidersjøen og overrakt Hønefoss den 27. september i 1980. Ankeret er et symbol på at byen i sin tid sjøsatte det første dampskipet som noensinne ble bygd i Norge.

Dampskipet ble sjøsatt på elva i Hønefoss den 9. juli i 1837, like nedenfor bybrua og Hønefossen. Dampbåten fikk navnet «DS Kong Ring», og den ble bygget på Øya (der Øyabakken ligger i dag), som på den tiden lå omtrent midt i Hønefossen, før denne fikk endret sine mange nedløp. Båten skulle frakte tømmer og varer på elva og over Tyrifjorden til Svangstrand i Lier, men den viste seg snart å være for svak for oppgaven. En ny og kraftigere dampbåt, som fikk navnet «Halvdan Svarte», ble derfor bygget på Randsfjord i Jevnaker og fraktet over Eggemoen og sjøsatt på elva i Hønefoss.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oluf Rygh. 1897. «Norske Gaardnavne». 86. Hønen. Udt. hø2nen. -- paa Høne
  2. ^ Statistisk sentralbyrå (1. juli 2014). «Tettsteder. Folkemengde og areal, etter kommune.». Besøkt 3. juli 2014. 
  3. ^ Riddergaarden – Godt bevart gårdstun midt i byen. Ringerike kommune
  4. ^ Samferdselsetate. 2004. Historien om det opplyste Oslo – barn av den industrielle revolusjon. Publ. 16. mars 2004. Oslo kommune. Besøkt 19. februar 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Hønefoss – bilder, video eller lyd