Jernalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jernalderøks fra Gotland.

Jernalderen er i arkeologien regnet som den tidsepoken der bruken av jern er framtredende i produksjonen av våpen og redskap. I Norge begynte jernalderen omkring år 500 f.Kr., men de tidligste sporene av jernutvinning er mye eldre. Jernalderen begynte på ulike tider på ulike steder i Europa.

Som epoke er jernalderen den tid, i henhold til den danske arkeolog Christian Jürgensen Thomsens treperiodesystemet, som kom etter bronsealderen, og ble fulgt av kronologisk progresjon av middelalderen, hvor jernalderen ble avsluttet en gang rundt 500 e.Kr. Den tidlige perioden, de første jernverktøy ble lagd omkring 1500 f.Kr.[1] er karakterisert av en utstrakt bruk av jern eller stål. Tilpasningen av et slikt materiale er karakterisert med andre endringer i samfunnet, blant annet ny jordbrukspraksis, religiøse forestillinger og kunstneriske stiler. Jernalderen som et arkeologisk begrep indikerer forholdet til sivilisasjon og kultur til et folk som benyttet seg jern for redskaper og våpen.

De tidligste periodene til jernalderen er karakterisert av former av redskap og verktøy, våpen, personlige dekorasjoner og keramikk, og dessuten av ulike systemer for dekorativ design som i seg selv adskilte seg fra de i bronsealderen. Arbeidet til smedene var å hamre jernet til en hensiktsmessig form, og som en nødvendighet ble forskjellig fra deres forgjengeres redskaper i bronse som ble støpt i en form. Gradvis endret jernredskapene seg også i dekorasjonen, som i bronsealderen hovedsakelig besto av en gjentagelse av rektangulære mønstre, ved å gi plass til et system av krumlinjete og flytende formgivning. Begrepet jernalder har lav kronologisk verdi ettersom ikke alle områder i verden kan passes inn i treperiodesystemet. Eksempelvis er det områder, som øyer i Stillehavet, det indre av Afrika, og deler av Nord- og Sør-Amerika hvor folk og sivilisasjoner har gått direkte fra bruk av stein som material for redskaper til jern uten å ha benyttet bronse.

Kronologi[rediger | rediger kilde]

Kvinnegrav fra ca. 400, Sønderholm (Frejlev) vest for Aalborg. Smykker i rav og glass. Den døde var 40 år gammel og hele 180 cm høy, omlag 20 cm høyere enn det normale den gang.

Svært lite er kjent om menneskelig folkevandringer i tiden 1100- til 800-tallet f.Kr., men det er åpenbart at det betydelig forflytninger av befolkningsgruppene. Den doriske invasjonen eller innvandringen til oldtidens Hellas er knyttet sammen med de mørke århundrer i Hellas. Grupper i Anatolia og på det iranske høylandet invaderte området til elamittiske rike. Urartuene, et folk på det armenske høylandet i østlige Anatolia ble erstattet av armenere, og kimmeriere og musjketere migrerte fra Kaukasus og inn i Anatolia. En trakisk-kimmersk forbindelse knytter disse bevegelsene til den urkeltiske verden i Sentral-Europa, og førte fram til introduksjonen av jern til Europa og den keltiske ekspansjonen til Vest-Europa og de britiske øyer en gang rundt 500 f.Kr.

Bevis fra arkeologi har identifisert begynnelsen på jernproduksjon i Anatolia en gang rundt 1200 f.Kr., skjønt en del arkeologiske spor antyder også tidligere dato. En gang rundt 3000 f.Kr. var jern et sjeldent og kostbart metall i det nære Østen. Jernets kvaliteter, sammenlignet med bronse, ble ikke forstått. Mellom 1200 f.Kr. og 1000 f.Kr. ble forståelsen av jernmetallurgien og nyttegjøringen av jernobjekter spredt raskt og vidtomspennende. I historien til ferrometallurgi, jernsmelting — utvinningen av nyttbar metall fra oksidert jernmalm — er en langt vanskeligere prosess enn med smelting av tinn og kobber. Å bearbeide jern skjer gjennom prosesser ved oppvarming i trekull, bearbeiding, gjenoppvarming og hamring. Ved tilfeldigheter kan de tidligste metallarbeidere ha oppdaget at det har oppstått stål ved at jernet absorberte trekull (karbon) på overflaten av metallet under denne prosessen. Mens disse metallene og deres legeringer (blandinger) kan bli kaldbearbeidet eller smeltet i relativt enkle smelteovner (som brenneovner benyttet for keramikk) og støpt i støpeformer, krever smeltet jern varmebearbeiding og kan bli smeltet kun i særskilt bygde brennkamre. Det er ikke overraskende at mennesker først behersket teknologien med smeltet jern etter flere tusen år med bronsemetallurgi.

Gruvedrift i oldtidens Midtøsten og det nære Østen. Fargekoder: Arsenikk er brunt, kobber er rødt, tinn er grått, jern i rødlig brunt, gull er gult, sølv er hvitt og bly er svart. Området markert i gult står for arsenikkholdig bronse mens område markert i grått står for bronse.

Det ble antatt at det var på grunn av mangelen av arkeologiske bevis på jernproduksjon at det synes usannsynlig at jernproduksjon kunne ha skjedd tidligere andre steder, og at jernalderen ble sett på som et tilfelle av enkel spredning av en ny og overlegen teknologi fra et tidspunkt da det ble oppfunnet i nære østen til andre regioner. Det er kjent i dagens tidsalder at meteorisk jern, eller jern-nikkel blandinger, ble benyttet av ulike folk i oldtiden som ikke krevde smelting av jernmalm.[2][3] Ved den midtre bronsealder økte antallet smeltede jernobjekter (som kan skjelnes fra meteorisk jern ved mangelen av nikkel i produktet) å dukke opp i Midtøsten, sørøstlige Asia og i Sør-Asia.

Jern i sin naturlige form er meget bløt, skjønt hardere enn bronse, og er ikke nyttig for redskaper om det ikke blir kombinert med karbon for å produsere stål. Prosentandelen med karbon bestemmer betydningsfulle karaktertrekk av det endelige produktet: jo mindre innhold av karbon, jo bløtere er produktet; jo høyere innhold med karbon, jo hardere er produktet. Systematisk produksjon og bruk av redskap av jern begynte i Anatolia en gang rundt 2000 f.Kr.[4] Nyere arkeologisk forskning i Gangesdalen i India har påvist tidlig jernarbeid en gang rundt 1800 f.Kr.[5] Dette metallet var imidlertid kostbart, kanskje på grunn av de tekniske prosessene som var påkrevd for å lage stål, det mest nyttige jernproduktet. Det er dokumentert både i dokumenter og i arkeologisk kontekst som en substans benyttet i gjenstander av høy verdi som smykker.

En svart pilar av jern med en del ornamenter på toppen.
Jernpilaren i Delhi i India er et eksempel på jernuttrekking og prosesseringmetoder i India. Jernpilaren har motstått korrosjon i de siste 1600 år.

Snodgrass[6][7] antyder en knapphet på tinn som et resultat av bronsealderens sammenbrudd og avbrudd i handelen i Middelhavet en gang rundt 1300 f.Kr. og som tvang metallarbeidere til å søke etter alternativer til bronse. Det er bevis på dette i de mange bronsegjenstander som ble resirkulert og gjort om fra verktøy til våpen i løpet av denne tiden. Med mer utstrakt bruk av jern ble teknologien som trengtes for å produsere nyttig stål utviklet og prisen på jern sank. Som et resultat, selv da tinn igjen ble tilgjengelig, kunne jern erstatte bronse.[8] Smidde jernredskaper erstattet bronseredskaper støpt i former. Jern, som var et sterkere og lettere materiale, ga en teknologisk fordel for de sivilisasjoner som brukte det.

Nyere arkeologisk forskning har modifisert ikke bare denne kronologien, men også årsakene til overgangen fra bronse til jern. Ny datering fra India antyder at jern har blitt arbeidet med her, og så tidlig som 1800 f.Kr., og afrikanske steder viser fram dateringer så tidlig som 1200 f.Kr.[9][10][11] Det forpurrer ideen om at det var en enkel oppdagelse og med en dertil spredning av kunnskap. I økende grad blir jernalderen i Europa sett på som en del av sammenbruddet i bronsealderen i Midtøsten, det nære Østen, i oldtidens India (med den vediske sivilisasjon), oldtidens Iran, og oldtidens Hellas (med de mørke århundrer i Hellas). I andre regioner av Europa begynte jernalderen på 700-tallet f.Kr. i Sentral-Europa og på 500-tallet f.Kr. i Nord-Europa. Jernalderen i det nære Østen deles i to underavdelinger, Jern I og Jern II. Den føreste tiden, Jern I (1200-1000 f.Kr.) illustrerer både kontinuitet og diskontinuitet med den tidligere sene bronsealderen. Det er ikke påvist et endelig og bestemt kulturelt brudd mellom 1200- og 1100-tallet f.Kr. gjennom hele regionen, skjønt en del nye trekk i de høyereliggende landområdene, i Transjordan, og i kystområdene, antydes i framtoningen av arameere og ulike grupper av havfolkene. Det er i midlertidig bevis som viser sterk kontinuitet med bronsealderkulturen, skjønt da den beveger seg senere inn i kulturene som knyttes til Jern I begynner det divergere seg mer påtagelig fra den på slutten av 2000-tallet f.Kr.

Forskningen[rediger | rediger kilde]

Keramikkskål fra eldre jernalder, Blekinge, Sverige.

Inndelingen av historiske epoker som steinalder, bronsealder og jernalder kommer opprinnelig fra Danmark og historikeren Christian Jürgensen Thomsen tidlig på 1800-tallet. Inndelingen bygde på ideen om teknologiske fremskritt. Etter at Thomsen hadde redegjort for treperiodesystemet i boken Ledetraad til Nordisk Oldkyndighet i 1835 ble den i løpet av kort tid grunnlaget for kronologisk inndeling av forhistorisk tid i hele Europa.

Selv om systemet er pedagogisk forståelig er det ikke uten svakheter eller allmenngyldighet. Norge hadde knapt noen bronsealder, hvilket også er tilfelle for det meste av Afrika hvor befolkningen gikk direkte fra stein til jern som materiale. I Australia ble bronse og jern ikke brukt i det hele tatt før europeerne kom dit.

Historikernes syn på jernaldersamfunnet har endret seg over tid. I begynnelsen rådet forestillingen at samfunnet var preget av sosial likhet, men fra midten av 1800-tallet ble slektsaristokratiets betydning fremhevet. Også i dag tolker forskerne fornminnene ulikt. Det er også en forskjell i sosiale forhold mellom jernalderens begynnelse og dens avslutning.

Historie[rediger | rediger kilde]

Samtidig tegning av jernsmelting i middelalderen.

I løpet av jernalderen ble de beste redskapene og våpnene laget i stål, spesielt redskaper som ble produsert med et karboninnhold på mellom 0,30 prosent og 1,2 prosent. Redskaper med mindre karbon enn dette, slik som smidd jern, kan ikke bli varmebehandlet til betydelig grad og vil således være av lavere hardhet, mens et høyere karboninnhold skaper et meget hardt, men skjørt materiale som ikke kan bli glødet, herdet, eller myknet. Våpen og redskap i stål var omtrentlig av samme vekt som dem av bronse, men sterkere. Imidlertid var stål vanskeligere å produsere med de metodene som var tilgjengelige, og redskaper som var lette å gjøre, som smidd jern,[12] var vanligvis lavprisvarer fra eksempelvis Afrika. Mange teknikker ble benyttet for å produsere stål; de som ble benyttet ved Middelhavet var dramatisk forskjellig fra de som ble benyttet i Afrika. Tidvis var det endelig produktet fullstendig stål, tidvis var det benyttet teknikker som kasseherding (overflateherding)[13] eller smisveising[14] benyttet for å gjøre skjærekanten sterkere.

Nære Østen[rediger | rediger kilde]

Sørøstlige Asia / Midtøsten

I Kaldea og Assyria gikk den innledende bruken av jern langt tilbake i tid, kanskje til 4000 f.Kr.[15][16] En av de tidligste jernsmeltet gjenstand som er kjent er en dolk med et jernblad funnet i en hattisk grav i Anatolia, datert til fra 2500 f.Kr.[17] Den utstrakte bruken av jernvåpen som erstattet bronsevåpen spredte seg raskt gjennom hele den nære Østen (sørvestlige Asia) på begynnelsen av 1000-tallet f.Kr.

Oldtidens sørøstlige Asia[rediger | rediger kilde]

Jernalderen i oldtidens nære Østen er antatt å ha begynt med oppdagelsen av jernsmelting og utviklingen av smedarbeid i Anatolia og Kaukasus og Balkan i tiden rundt 1300 f.Kr.[18] Denne teorien har imidlertid blitt utfordret av framkomsten av de som vektlegger overgangen i pris og tilgjengelighet framfor utviklingen av teknologien i seg selv. Den tidligste blomstringen av jernsmelting er funnet i Tell Hammeh i dagens Jordan, datert til rundt 930 f.Kr. ved karbondatering.

Inngang til det kongelig palasset i levningene av Ugarit.

Utviklingen av jernsmelting var en gang tilskrevet hettittene i Anatolia i løpet av den sene bronsealder. Det ble antatt at de opprettholdt et rent monopol på jernarbeid og deres rike var blitt bygget opp av nettopp denne fordelen.[19] Tilsvarende var de angripende havfolkene ansvarlig for spredningen av kunnskapen gjennom denne regionen. Det er ikke lenger felles enighet om denne teorien,[19] ettersom det ikke finnes arkeologiske bevis som støtter det antatte jernmonopolet til hettittene. Mens det er en del jernobjekter fra bronsealderens Anatolia, er antallet sammenlignbart med de jernobjekter som er funnet i oldtidens Egypt og andre steder fra samme tidsperiode. Kun et lite antall av disse objektene var våpen.[20] Som en del av den sene bronsealder-tidlige jernalder, viste sammenbruddet i bronseladeren en svak, forholdsvis jevn spredning av teknologien for jernarbeid i regionen. Ugarittisk skrift var i bruk i løpet av denne perioden, en gang rundt 1300 f.Kr. Ugarit var et av sentrene i den skriftkyndige verden.

Europa[rediger | rediger kilde]

Metallarbeid fra oldtidens Dakia (dagens Romania og Moldova) som viser en slangelignende vesen med hundehode.
Keltiberisk rundskjold fra ca. 400-tallet f.Kr.

I Europa dekker bruken av jern de siste årene av forhistorisk tid og de første årene av de historiske periodene. Det er derimot stor regionale ulikheter hvor spredningen nordover tok lengre tid enn sør og sørvest. Regionale jernaldre kan ble definert som inkluderende de siste fasene av forhistorisk og de første av urhistoriske perioder. Jernarbeid ble introdusert i Europa på slutten av 1000-tallet f.Kr.,[21] antagelig fra Kaukasus og med langsom spredning nordover og vestover som tok over 500 år. Den utstrakte bruken av jernteknologien ble iverksatt omtrent samtidig med Asia.[22]

Bruken av jern i nordlige Europa synes å ha vært ganske lenge før romerske Julius Cæsar invaderte, men jern var ikke vanlig bruk i Danmark før 100-tallet e.Kr. I nordlige Russland og Sibir ble det introdusert så sent som 800-tallet e.Kr., mens Irland kom inn i jernalderen på begynnelsen av 100-tallet e.Kr. I Gallia (dagens Frankrike) kan på den andre siden datere jernalderen tilbake til rundt 500 f.Kr. mens det i Etruria (midtre og nordlige Italia) var metallet kjent ytterligere seks århundre tidligere. Da kunnskapen om jern synes å ha reist over Europa fra sør og nordover, var begynnelsen på jernalderen langt tidligere i sørlige Europa enn i de nordlige områdene. Det Hellas som er representert i Homers dikt var da i overgangsperioden fra bronse til jern.

Jernalderen i Europa er karakterisert av detaljert dekor på våpen, håndverktøy og bruksgjenstander. Disse ble ikke lenger formstøpt, men smidd og hamret til form, og dekorasjonen var krumlinjet framfor enkle rettlinjet design. Formene og karakteren til ornamentikken til våpen fra nordlige Europa minner i del forhold om romerske våpen, mens de i andre forhold er særskilte og åpenbart representativt for en nordeuropeisk kunst. De døde ble gravlagt i utstrakt posisjon mens det i den forgående bronsealderen hadde fortrukket kremasjon. I motsetningen til den kostbare bronsen var jern lettere tilgjengelig. I Norge var det ikke naturlige forhold tilgjengelig for bronse eller tinn, men rikelig med jernmalm. Jern ble således også brukt til hverdagsting, jernnagler ble brukt til å reparere lærtøy, og ved at det var billig sammenlignet med andre metaller fikk det betydning for både håndverkere som jordbruksbønder. Med en plog med plogjern kunne bonden skjære torv og således utnytte de markene som tidligere hadde blitt liggende urørte.[23]

Jernalderen i Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jernalderen i Norge

Jernalderen i Norge regnes som perioden ca. 500 f.Kr.–1050 e.Kr. Denne deles gjerne i to epoker (se tabell), som hver igjen deles i ulike perioder:

Eldre jernalder: Yngre jernalder:
fra 500 f. Kr. fra 550 e. Kr.
til 550 e. Kr. til 1050 e. Kr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dupuy, Trevor Nevitt (1990): The Evolution of Weapons and Warfare, side 3
  2. ^ Archaeomineralogy, s. 164, George Robert Rapp, Springer, 2002
  3. ^ Understanding materials science, s. 125, Rolf E. Hummel, Springer, 2004
  4. ^ Ironware piece unearthed from Turkey found to be oldest steel i: The Hindu, Torsdag 26. mars 2009
  5. ^ Tewari, Rakesh: «The origins of Iron Working in India: New evidence from the Central Ganga plain and the Eastern Vindhyas» (PDF), State Archaeological Department
  6. ^ Snodgrass, A. M. (1967): «Arms and Armour of the Greeks», Thames & Hudson, London
  7. ^ Snodgrass, A. M. (1971): «The Dark Age of Greece», Edinburgh University Press, Edinburgh.
  8. ^ Wertime, Theodore & Muhly, J. D. (red.) (1980): The Coming of the Age of Iron, New Haven.
  9. ^ Miller, Duncan E. & Van Der Merwe, N. J. (1994): «Early Metal Working in Sub Saharan Africa» i: Journal of African History 35, 1–36; Stuiver, Minze & Van Der Merwe, N.J. (1968): «Radiocarbon Chronology of the Iron Age in Sub-Saharan Africa» i: Current Anthropology.
  10. ^ McIntosh, Roderick J. (1999): «How Old is the Iron Age in Sub-Saharan Africa?», Archaeological Institute of America.
  11. ^ Alpern, Stanley B. (2005): «Iron in Sub-Saharan Africa» (PDF)
  12. ^ Spoerl, Joseph S.: «A Brief History of Iron and Steel Production», Saint Anselm College
  13. ^ Nitrerherding er metode for overflateherding av stål hvor gjenstanden varmes opp til 500–550 °C i et nitrogenholdig miljø
  14. ^ Smisveising den eldste formen for pressveising, også kalt essesveising, hvor delene varmes opp og hamres sammen på en ambolt.
  15. ^ Chisholm, H. (1910). The Encyclopædia Britannica. New York: The Encyclopædia Britannica Co.
  16. ^ «The Assyrian Empire»; se også Brant, John (2010): «What role did the invention of iron play in the Assyrian Empire?»
  17. ^ Richard Cowen (1999): «The Age of Iron». Chapter 5 i en rekke med essay om geologi, historie og folk ved Universitet i California at Davis.
  18. ^ Waldbaum, Jane C. (1978): From Bronze to Iron: The Transition from the Bronze Age to the Iron Age in the Eastern Mediterranean, Studies in Mediterranean Archaeology, vol. LIV.
  19. ^ a b Muhly, James D. (2004): 'Metalworking/Mining in the Levant' ss. 174-183 i: Near Eastern Archaeology, red. Suzanne Richard (2003), ss. 179-180.
  20. ^ Waldbaum, Jane C. (1978): From Bronze to Iron. Göteburg: Paul Astöms Förlag. ss. 56-58.
  21. ^ Riederer, Josef; Wartke, Ralf-B. (2009): «Iron», Cancik, Hubert; Schneider, Helmuth (red.): Brill's New Pauly, Brill
  22. ^ Collis, John (1989): The European Iron Age
  23. ^ «Den keltiske verdens livfuldhet og vildskap» i: Menneskets historie. De sidste to millioner år, København 1974. ISBN 87-7411-049-7. ss. 37