Parlamentarisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Parlamentarisme er en politisk styreform som innebærer at det er parlamentet som avgjør hvilken regjering som skal lede den utøvende makt. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I liberale demokratier har parlamentaristisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne.

I det norske politiske system har parlamentarisme vært praktisert siden 1880/1890-tallet, innebærer dette at det er Stortinget som avgjør hvilke partier som skal sitte i regjering. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre.

Man skjelner mellom positiv og negativ parlamentarisme. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt tillitsvotum fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som investitur. Eksempler på dette finner man i land som Tyskland, Irland, Sverige, Finland, Ungarn og Spania.

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir talmannens (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot.

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et mistillitsvotum mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.


Parlamentarisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Storting/regjering[rediger | rediger kilde]

I Norge ble parlamentarismen gradvis «innført av Venstre» fra 1884. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved Unionsoppløsningen i 1905. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i 2007 fungerte parlamentarismen som konstitusjonell sedvanerett i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ- til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i 2008 av representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom 1870 og 1932. Parlamentarismen ble en reell del av styresettet allerede i 1884, men mange vil si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble «innført» senere. I Tidsskrift for Rettsvidenskap 1918 s 258 flg argumenterer Frede Castberg for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell sedvanerett, hvor han på s 291 konkluderer: "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for Regjeringen at trække sig tilbake, naar den møtes med Stortingets klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

  1. Regjeringsmakten utgår fra Stortinget.
  2. Det finnes ikke noe politikkområde som ikke ligger under Stortingets kontroll.
  3. Regjeringen står ansvarlig overfor Stortinget, og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et mistillitsvotum mot seg, som det står i Grunnloven §15. En bør merke seg at denne siden av norsk parlamentarisme ikke ble grunnlovsfestet før den 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

To regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Regjeringen Hornsrud i 1928 og regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken). Likedan er det bare to eksempler på at regjeringer, i samråd med kongen, ikke har tatt mistillitsvotum til følge. Det skjedde på 1890-tallet, i helt spesielle situasjoner.

Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme[rediger | rediger kilde]

se også byparlamentarisme

Oslo innførte kommunal parlamentarisme allerede i 1986 med et unntak i kommuneloven. Andre kommuner fikk ikke lov til dette før den nye kommuneloven av 1992, som gav kommunene utvidet mulighet til å bestemme styreform selv. Dette innebar at også andre kommuner (og fylkeskommuner) kunne innføre parlamentarisme. Bergen og Tromsø kommuner innførte parlamentarisme i henholdsvis 2000 og 2011. I 1999 ble Nordland den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte Troms, Nord-Trøndelag og Hedmark fylkeskommuner etter. Byrådet og fylkesrådet fungerer på samme måte som en regjering, og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.[1] Ingen kommune eller fylkeskommune med parlamentarisme har gått tilbake til formannskapsmodellen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Saxi, Hans Petter (2009). «Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?». Kommunal ekonomi och politik, 13 (4), s. 7–33. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]