Nasjonalromantikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thomas Fearnley, Labrofossen ved Kongsberg, Lillehammer kunstmuseum.

Nasjonalromantikken var en kulturhistorisk periode som hadde sitt opphav i strømninger i den tyske kulturkrets for 200 år siden. Man taler gjerne om en høyromantikk, med utspring i den tyske byen Jena, og en noe yngre romantikk, nasjonalromantikken, med utspring i Heidelberg. Nasjonalromantikken fant sine særegne uttrykk både innen billedkunst, arkitektur, filosofi, historieforskning, musikk, folkloristikk og litteratur. I Norge varte perioden fra ca.1840 til 1855-60. Nasjonalromantikken var en variant av romantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Europa fra ca. 1800-1830. Romantikken hadde sterke innslag av filosofi, søkte tilbake mot middelalderen og antikken og la vekt på den skapende fantasi. Den var grensesprengende og eksperimenterte gjerne med kunstnerisk form. Nasjonalromantikken, også kalt Heidelbergromantikk, ville forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk og sugde næring av Johann Gottfried von Herders tenkning. Den rettet oppmerksomheten mot folkelige kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, så som eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling og treskjæring m.m. Den inspirerte språkvitenskap og historieskriving og ble opphavet til folkeminnevitenskapen. Sentralt sto personer som Arnim, Brentano og brødrene Grimm i Tyskland. I Norge fikk vi P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, M.B. Landstad, Olea Crøger, Ivar Aasen, Ludvig Mathias Lindeman, P.A Munch m.fl. og en rekke billedkunstnere, diktere og komponister som lot seg inspirere av folkelige tradisjoner og norsk natur. Jf. Det nasjonale gjennombrudd Også Henrik Wergeland var opptatt av å stimulere utviklingen av et norskere språk, bygd på talemålene, interesserte seg for folkelige kulturtradisjoner og kunne i sin diktning være inspirert av folkediktning og folketro, først og fremst i senere arbeider, som i sitt siste skuespill Fjeldstuen. Han var likevel mer høyromantiker enn nasjonalromantiker. Welhaven var mer utpreget nasjonalromantiker.

I arkitekturen brukes nasjonalromantikk som en samlebetegnelse på flere stilarter som en fase innen historismen fra slutten av 1800–tallet fram til etter 1. verdenskrig. Innen norsk trearkitektur regnes dragestilen fra før 1900. Større bygninger kjennetegnes ved bruk av grovhugget stein (råkopp), som motvekt til eller reaksjon på tysk klassisistisk pussarkitektur. Ornamentikken i jugendstilen tar opp vikingtidens dyremotiver og stavkirkedekor for å symbolisere det norske.

Edvard Grieg var en framtredende representant innen musikk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Presten og filosofen Johann Gottfried Herder ga støtet til en nydefinering av begrepet "folk", gjennom sine utgivelse av Volkslieder folkeviser, senere revidert utgave Stimmen der Völker in Liedern. Vokslieder I forordet påviste han at alle folkeslag i verden besatt, og hadde rett på, sine separate kulturuttrykk. Herder ble gjennom dette opphavet til begrepet folkevise, folkekultur, og i videre forstand nasjonalkultur. Parallelt med Herders arbeid introduserte Montesquieu maktfordelingsprinsippet, og Rousseau folkesuverenitetsprinsippet. Innflytelse fra disse tre, Herder, Montesquieu og Rousseau skulle etter hvert flyte sammen i nasjonalromantikken og gi impulser til undertrykte folks streben etter selvstyre.

Tyskland var først ute. Det tyske kulturområdet var splittet i en rekke småstater med felles språk. Tyskland ble først en politisk enhet i 1871. Clemens Brentano og brødrene Grimm tok tidlig initiativet til samling og katalogisering av tysk språk, og gjennom dette arbeidet nedtegnet de også en rekke eventyr og sagn – en kulturarv som hadde levd sitt liv på folkemunn. Grimms Kinder und Hausmäechen itkom i 1812 og Deutsche Sagen i 1818. Innsamlingen av folkets kulturskatter bekreftet og styrket Herders kulturtanke. Arnim og Brentano gav imidlertid ut en samling tysk folkeposei allerede mellom 1805 og 1808 under tittelen Des Knaben Wunderhorn. Den ble mønster for senere utgaver av folkepoesi i andre land. Johannes Brahms tonesatte den tyske samlingen. Den norske dikter Henrik Wergeland lot seg inspirere av Des Knaben Wunderhorn da han skapte sine Vinterblommer i Barnekammeret, en samling med barnepoesi som delvis består av frie gjendiktninger med Wergelands eget poetiske stempel. Brødrene Grimm fikk sine norske oppfølgere i Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, mens deres språkarbeid ble især fulgt opp av Ivar Aasen.

I Norge knyttes nasjonalromantikken først og fremst til det nasjonale gjennombrudd som fant sted omkring 1840. Norge hadde fått sin frihet, så nå måtte man finne fram til et norsk kulturuttrykk. Andreas Faye hadde alt gitt ut en samling sagn i 1833, men Henrik Wergeland erklærte at dette var på langt nær nok.

«...nu have saamange 100 Præster færdets inde i Dalene siden Vi bleve fri og alt Nationalt fikk sin rette Værdi igjen, uden at have enten samlet eller berettet noget om Folkesangen derinde. Og dog har der været mange poetiske Dilettanter imellem dem, som synes skabte til et saadant Hverv. Men Kjærligheden maa drive dette. Alt hvad vi kan opvise af saadanne Foretagender, er Fayes Sagn, et Rygte om at Præsten Wolff skal have samlet nogle fra Thelemarken og en Samling av "Dialektsange" (saa har man opgivet mig dens smagløse Titel), som nu skal være under arbeide – en Skjald maatte gjennemvandre Norge forat opdage dem; men da maatte han ikke ligge i Præstegaardene. Kommer jeg på Landet, skal jeg udrette noget». (brev til Frederika Bremer, 5. februar 1840).

Det arbeidet Wergeland etterspurte kom i gang for alvor etter 1840. Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger var imidlertid allerede i gang på slutten av 1830-tallet, og ettersom den «nasjonale kulturen» ble oppdaget og formidlet gjennom konserter og utgivelser, vokste begeistringen i det urbane Norge. Den musikalske innsamlingen begynte med Ole Bull og fortsatte med Lindeman. Et norsk musikkuttrykk, visste Bull, måtte ta utgangspunkt i den norske folkemusikken – og løsningen kom i møtet med Myllarguten i 1831. Slåttemusikken ble svaret.

Toppen av den nasjonalromantiske stemningsbølgen kom i 1849. Da ble det holdt en rekke forestillinger og konserter, og Myllarguten ble presentert for et urbant publikum, og straks hyllet og romantisert.

Nasjonalromantikken i Norge kan deles i to typer. På den ene siden har vi et poetisk svermeri, gjerne båret oppe av den poetiske realismen. Her finner vi diktere som Welhaven og Andreas Munch. Man er opptatt av naturen, hyller den inn i mystikk, svermer for det norske bygdelivet, men mener samtidig at det i sin umiddelbarhet ikke er dannet nok – kunsten må foredles. Den ville natur, hvor interessant den enn er, må temmes. Mange av de ledende forfatterne i nasjonalromantikken var tilknyttet «troppen» eller Intelligenspartiet. Dette gjaldt til og med Vinje i unge år.

Da den unge Henrik Ibsen oppførte skuespillet Sancthansnatten i Bergen i 1852 var det nettopp dette han drev gjøn med. Han forsto godt at holdningen kunne være både sentimental og fordomsfull. Reaksjonen på stykket fra den samme kulturleiren var slakt, og Ibsen satte aldri opp stykket igjen. Som en konsekvens av disse holdningene skrev Ivar Aasen en artikkel om Norskhed og dannelse. Dette var åpenbart to ulike størrelser, konkluderte Aasen. Nasjonalromantikken synliggjorde dermed også en ganske uoverstigelig kulturkløft, som skulle komme til å være et kulturpolitisk problem i Norge til langt opp i nyere tid (jmfr. språkstriden).

På den andre siden har vi en mer vitenskapelig orientert retning. Her finner vi samlerne Asbjørnsen og Moe, Magnus Brostrup Landstad, Ivar Aasen, og endelig Eilert Sundt. Disse går inn for å ta bygde- og folkekulturen på alvor, samler inn og skriver ned, og legger fundamentet for folkeminnegranskingen og etnologien i Norge. De kalles ofte nasjonalrealister heller enn nasjonalromantikere.

Språkstriden gjorde seg også gjeldende under nasjonalromantikken. Nå som Norge var et fritt land, mente mange at vi også trengte et eget språk. Forslagene var mange, men til slutt endte vi opp med det som skulle utvikle seg til dagens nynorsk og bokmål. Ivar Aasen og Knud Knudsen er sentrale navn her. Fornorskningsstrebet hadde alt begynt med Henrik Wergeland, som spådde at Norge ville ha sitt eget skriftspråk «før aarhundredet nedrødmer».

Sveits og nasjonalromantisk maleri[rediger | rediger kilde]

Sveits var i likhet med Norge en på flere måter ung nasjon, som fikk sine nåværende grenser og selvstendighetsstatus i oppgjøret etter napoleonskrigene, dvs omkring 1814.

Også der ble det opplevd som viktig å finne fram til særtrekk. Plasseringen sentralt i Europa, gjorde dette både lettere og vanskeligere. De fleste europeiske kunstnere som ville besøke Italia, reiste gjerne over de sveitsiske passene. Enkelte av disse, som f. eks. Jacob van Ruysdael laget «nordiske» landskaper allerede på 1600-tallet.

I malekunsten møttes norske og sveitsiske malere i dyrkingen av den uberørte natur, med fjell, breer, fosser og små vann eller tjern. Landskapet ble hovedtema i bildene, gjerne med kjente landemerker. Flere av bildene ble overført til raderinger som ble solgt i store opplag til oppheng i bedrestilte borgerhjem.

Kjente navn i sveitsisk malekunst i perioden er: Alexandre Calame (1810 – 1864), François Diday (1802 – 1877), Barthélemy Menn (1815 – 1893), Wolfgang-Adam Töpffer (1766 – 1847) og Caspar Wolf (1753 – 1783) som hadde en funksjon i sveitsisk nasjonalromantikk som lignet på Peder Balkes i Norge.

En del norske kunstnere bidro forøvrig med bilder med sveitsiske motiver, som f. eks. Johan Gørbitz, Knud Baade og Thomas Fearnley.

(Avsnittet bygger på informasjon fra en utstilling om temaet som har vært vist i Tromsøs og Bergens Kunstmuseer)

Forfattere[rediger | rediger kilde]

Malere[rediger | rediger kilde]

Komponister[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]