Gravhaug

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snitt av en typisk gravhaug,

En gravhaug er en haug av løsmasse og stein anbragt over et gravsted. Gravstedet kan inneholde flere graver. Det er vanlig med en primærgrav i sentrum av haugen, og det kan være satt ned sekundærgraver lenger opp i haugen. Haugenes størrelse varierer betraktelig, kanskje i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug rund i grunnplanet, og kalles da en rundhaug. Avlange hauger, gjerne ovale i grunnplanet, kalles langhauger. Det finnes også flere varianter. En av de mest spesielle er de trekantede treuddene.

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Gravhauger er kjent fra forskjellige tider over store deler av verden. De tidligste stammer fra de eldste jordbrukskulturene i Europa og Asia. Sveriges største gravhaug heter Anundshög og ligger i Västmanland.

Norden[rediger | rediger kilde]

På skandinavisk område kan man – dersom de tidligneolittiske megalittgravene holdes utenfor – finne de første gravhaugene i sen neolittikum, innenfor den dansk – sørsvenske enkeltgravskulturen. En parallell til disse kan finnes noe senere, som hauger bygd rundt hellekister, som også er sparsomt representert i Norge.

Fra bronsealderen er det ikke uvanlig med store gravrøyser; gravhauger bygd opp av stein uten nevneverdig innslag av løsmasser.Disse finnes gjerne som åsrøyser, liggende enkeltvis på høye punkter i terrenget, ofte langt fra nærmeste bebyggelse. I Danmark og Sør-Sverige er det vanlig med store gravhauger bygd av løsmasser. Dette finnes også i Norge, særlig i Rogaland. Som regel ligger også disse enkeltvis, med et par unntak ved Rege i Sola og Reheia ved AvaldsnesKarmøy.

I førromersk jernalder blir gravhauger sjeldne, men fra tidlig romertid blir det kontinuitet i hauggravskikken. Det er som regel tale om mindre og lavere hauger enn i bronsealderen, men til gjengjeld blir de samlet i større gravfelt som har vært i kontinuerlig bruk gjennom større deler av jernalderen. Slike felt kan bli meget store, som for eksempel Hunnfeltene i Fredrikstad, som teller over hundre enkelthauger. Mot slutten av vikingtiden blir begravelse i haug gradvis sjeldnere, og opphører stort sett helt etter hvert som kristendommen tar over, og kristen gravskikk tar over.

De store gravfeltene og de største haugene finnes gjerne i begrensede områder innenfor bygdene. De synes å gruppere seg rundt større gårder, som ofte også gjerne ligger på grunn med høykvalitets dyrkningsjord. De er ofte blitt kirkesteder, og de tolkes som tilholdssted for den sosialt høyerestilte delen av bondebefolkningen i førkristen tid. På denne måten kan man gjennom studium av distribusjon av gravhauger og -funn finne igjen rester av den sosiale og administrative inndelingen av jernalderens samfunn. Den siste som ble begravet i haug i Norge var forfatten Jacob Breda Bull som ble begravet utenfor Ytre Rendal kirke i 1930.[trenger referanse]

Kongshauger[rediger | rediger kilde]

De største gravhaugene kalles ofte kongshauger. De er bygget med dimensjoner rundt 40–50 meter i diameter og 5–10 meter i høyde. Slike graver ble bygget kun for personer med høy rang. Noen av Borrehaugene, samt Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Karnilshaugen og de kjempestore Jellhaugen og Raknehaugen er eksempler på kongshauger.

Storhauger[rediger | rediger kilde]

Storhauger er mindre enn kongshauger, fra 20–40 meter i diameter og fra 3–5 meter høye. Høvdinger og storbønder kunne bli gravlagt i slike hauger. Slike hauger forkommer oftere, og Eidehøvdingen fra Gloppen ble gravlagt i en slik. Gloppen kommune har flere slike storhauger ved prestegården på Vereide. Grønhaug ved Avaldsnes er også i denne klassen.

En av Norges mest kjente gravhauger er Oseberghaugen i Vestfold.