Norges Høyesterett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk

Artikkelen er en del av serien
Norges domstoler
Alminnelige domstoler
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene
Forliksrådene
Særdomstoler
Riksretten
Arbeidsretten
Jordskifterett
Skjønnsretten
Domstoladministrasjonen
Høyesterett i Oslo.
Høyesterett i Oslo.

Norges Høyesterett er landets øverste domstol og har hele landet som sitt virkeområde. Høyesterett begynte sin virksomhet i 1815 etter hjemmel i Grunnlovens § 88, som sier at «Høiesteret dømmer i sidste Instans». Nåværende høyesterettsjustitiarius er Tore Schei.

Høyesterett holder til i Høyesteretts hus (den gamle Justisbygningen) i Oslo. Domstolen ledes av en høyesterettsjustitiarius og har i tillegg 18 dommere. I den enkelte sak blir retten satt med fem dommere. Av hensyn til saksavviklingen arbeider Høyesterett i to parallelle avdelinger. Saker av særlig viktighet behandles av Høyesterett i storkammer. Særdeles viktige saker kan behandles i plenum, der alle dommere som ikke har tjenestefri eller er inhabile deltar.

Høyesteretts ankeutvalg regnes ikke som en egen domstol, men som en del av Høyesterett. Alle saker som bringes inn for Høyesterett, blir først behandlet i ankeutvalget. I tillegg til å avgjøre anker over kjennelser og beslutninger, er ankeutvalget en silingsinstans i anke over dommer. Ingen anke kan fremmes til Høyesterett uten ankeutvalgets samtykke. Tre høyesterettsdommere deltar i saker som skal behandles i ankeutvalget. Alle dommerne deltar etter en skiftordning både i avdeling og i ankeutvalget.

Mange av Høyesteretts avgjørelser publiseres i Norsk Retstidende.

Innhold

[rediger] Saksområde

Høyesterett er en ankedomstol som behandler anker og kjæremål over avgjørelser truffet av lavere domstoler. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker og har myndighet på alle rettsområder. Det er likevel slik at Høyesterett ikke tar stilling til skyldspørsmålet i straffesaker. I straffesaker møter en advokat fra den offentlige påtalemyndighet som anklager.

[rediger] Høyesterettsdommer

For å kunne bli dommer i Høyesterett må man være fylt 30 år (Grunnloven § 91), oppfylle krav om statsborgerrett m.v. i likhet med andre embedsmenn, og ha juridisk embedseksamen med «beste karakter» (domstolloven § 54).

[rediger] Historie

[rediger] Begynnelsen i 1815

Etter § 89 i Grunnloven av 17. mai 1814 skulle det så snart som mulig organiseres en høyesterett i Norge. Den skulle bestå av en justitiarius og seks andre dommere, og den skulle dømme i siste instans, det vil si være landets høyeste domsmyndighet. Høyesterett trådte i funksjon i første halvår 1815, etter provisorisk anordning fra Kongen, og avsa sin første kjennelse 30. juni samme år.

[rediger] Muntlighet

I den første tid var det strid om hvorvidt rettsforhandlingene skulle foregå muntlig eller skriftlig. Blant annet på grunn av dette varte det helt til 12. september 1818 før en egen lov om Høyesterett ble sanksjonert. Etter denne loven skulle forhandlingene foregå muntlig, med unntak av i kompliserte regnskapssaker eller i saker hvor kun én av partene møtte.

[rediger] Skriftlighet og kjæremålsutvalg

15. juli 1839 fikk man en ny lov om Høyesterett, som innførte en ordning med skriftlige utdrag i muntlige forhandlinger. Disse skulle være for sakens parter og rettens medlemmer. Denne ordningen varte frem til 4. februar 1905, da en lovendring åpnet for å sløyfe utdragene i relativt enkle saker. For å effektivisere saksbehandlingen i Høyesterett åpnet loven også for at retten kunne deles i to avdelinger når saksmengden gjorde dette ønskelig. Høyesteretts kjæremålsutvalg ble ikke innført før i 1887. Kjæremålsutvalget er nå erstattet av Høyesteretts ankeutvalg som i motsetning til kjæremålsutvalget ikke er en egen domstol.

[rediger] Annen verdenskrig

Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av annen verdenskrig. I perioden mellom 9. april og 25. september 1940, så lenge Administrasjonsrådet var i funksjon, kunne retten fungere normalt. Rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av Den fjerde Haag-konvensjon av 1907. Men da Josef Terbovens kommissariske statsråder tiltrådte, fikk de myndighet til å gi forordninger, i strid med nevnte folkerettslige regler. Terboven hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol, slik norsk konstitusjonell rett ga domstolene rett og plikt til å gjøre. I et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 uttalte Høyesteretts dommere følgende: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember.

Som følge av dette ble Den kommissariske «høyesterett» opprettet under ledelse av justitiarius Jacob Andreas Mohr, inntil da dommer i Oslo byrett.

Høyesterett ble igjen samlet 14. mai 1945. Stortinget rettet da en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven § 83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.

[rediger] Nyere tid

I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinnelige høyesterettsdommer. Dette medførte at man måtte endre på måten man tiltalte Høyesterett når man åpnet forhandlingene i en sak. Tidligere ville prosessfullmektigen åpne med: «Høyst erværdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den kjønnsnøytrale tiltaleformen man har i dag: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.»

Høyesterett har i dag syv kvinnelige dommere. I september 2004 inntraff det at samtlige fem dommere i en sak var kvinner[1].

[rediger] Storkammer

For å forhindre de utilfredsstillende 3–2-dissenser som undertiden hadde vært resultatet i Høyesteretts avdelinger, innførte man ved den nye tvisteloven i 2005 det såkalte storkammer, som består av elleve dommere. Storkammeret skulle behandle viktige saker som tidligere var blitt behandlet i avdeling, og som ikke hadde vært tilstrekkelig viktige til å behandles i plenum. Tanken er at det bak avgjørelser i storkammer ville ligge betydelig større autoritet enn bak avgjørelser i avdeling, da særlig dommer avsagt med dissens.

[rediger] Rettsskapende virksomhet

Høyesterett har gjennom sine avgjørelser vært en viktig skaper av ny rett. Innen mange rettsområder, særlig innen privatretten, er det opp gjennom årene blitt lagt grunnlag for mye ulovfestet rett. Blant annet har Høyesterett bidratt til å bringe rettstilstanden à jour med samfunnsutviklingen og den alminnelige rettsoppfatning, også i tilfeller der dette til en viss grad har vært i strid med gjeldende lovverk. Et eksempel på slik rettsskapende virksomhet er objektivt ansvar innenfor erstatningsretten. Slike endringer er i mange tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid, mens andre er forblitt ulovfestet rett. Det er sikker rett i Norge at høyesterettsavgjørelser kan skape en presedens for rettstilstanden. Dette har gjort seg særlig gjeldende der lovgiver har overlatt det til domstolene å tolke innholdet av for eksempel en rimelighetsstandard.

[rediger] Høyesteretts medlemmer

[rediger] Høyesterettsjustitiarius

  • Tore Schei, f. 1946 i Oslo, tiltrådt 1. august 2002 (tiltrådte som dommer 1. mars 1986)

[rediger] Dommere

[rediger] Kilder

  • Tidsskrift for rettsvitenskap 1945: «Norges Høyesterett 21 desember og 14 mai 1945»
  • Nils Rune Langeland: Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814–1965. Bind I, 1814–1905, Cappelen, Oslo 2005
  • Erling Sandmo: Siste ord. Høyesterett i norsk historie 1814–1965. Bind II, 1905–1965, Cappelen, Oslo 2005

[rediger] Referanser

  1. ^ Hege Lyngved Odinsen (21. september 2004). Historisk i Høyesterett. vgnett. Besøkt 2. februar 2007.

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_H%C3%B8yesterett»
Personlige verktøy
Andre språk