Miljøpartiet De Grønne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Miljøpartiet De Grønne
Miljøpartiet De Grønne
Logo 2011–
Erklært ideologi Grønn ideologi[a]
Grunnlagt 1988
Leder Hanna Marcussen / Harald A. Nissen (talspersoner) (2011)
Ungdomsorg. Grønn Ungdom
Hovedkontor Oslo
Tilknytting Det europeiske grønne partiet og Global Greens
Nettsted Nettsted
Medlemstall 5 299 (21.12.2013)
Representanter:
Ordførere
0 / 429
(2011)
Kommune
18 / 10 781
(2011)
Fylke
2 / 728
(2011)
Storting
1 / 169
(2013)

a^ Som definert av partiet selv, se MDGs prinsipprogram

Miljøpartiet De Grønne (MDG), nynorsk: Miljøpartiet Dei Grøne, samisk: Birasbellodat Ruonát) er et norsk registrert politisk parti som ble stiftet den 29. oktober 1988 og befinner seg i sentrum eller til venstre i politikken[1][2]. Selv definerer partiet seg som blokkuavhengig, og anser skillet mellom grønt og grått som viktigere enn skillet mellom rødt og blått.[3] Miljøpartiet De Grønnes mål og prinsipper er ifølge partiets vedtekter «et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.»[4] Internasjonalt er partiet tilsluttet Det europeiske grønne partiet og Global Greens.

Historie[rediger | rediger kilde]

Stiftelsen i oktober 1988 skjedde etter tre år med planlegging. Ove Braaten fra Stavanger foreslo i mars 1985 å omdanne Framtiden i våre hender til et grønt politisk parti, som kunne ivareta Erik Dammans ideer om redusert forbruk for å berge livsmiljøet, og samtidig arbeide for økt menneskelig lykke og fred.[5] Forslaget sto på trykk i medlemsbladet, og selv om Framtiden i våre hender gikk mot forslaget, fikk Braaten mange brev fra folk som var enige i forslaget. Våren 1985 utarbeidet derfor Olav Benestad og Ove Braaten et 14-punkts politisk program, som nøkkelpersoner fra hele landet diskuterte på gamle Ullevål kino i Oslo. Formålet var å utvikle et politisk prinsipprogram, samle nødvendige underskrifter, registrere, stifte og organisere partiet. Ove Braaten ble «hovedkoordinator» for programkomiteen, men det ble vedtatt en flat organisasjonsstruktur uten bruk av begrepet partileder. Diskusjoner og seminarer om politikk, partinavn og organisering pågikk i Oslo og i andre deler av landet fra 1985 til 1987.

Flere lokale miljølister stilte til valg allerede i 1987, selv om det nasjonale partiet ikke var stiftet. I Halden hadde De Grønne, under ledelse av Håkon Stang, fått valgt inn fire representanter i bystyret i 1987. I Kristiansand hadde By- og Miljøvern-listen fått valgt inn hele seks. Bymiljølista i Fredrikstad hadde fire mandater, og De Grønne i Akershus hadde ett mandat i fylkestinget.[6] Landsstyret besluttet å stifte partiet og våren 1988 var 5000 underskrifter samlet inn. Partiet ble registrert som «De Grønne», senere korrigert til «Miljøpartiet De Grønne». Partiets første prinsipprogram ble ferdig sommeren 1988, og selve stiftelsen skjedde på Rondetunet Turistgård i oktober, av 38 representanter fra miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, Framtiden i våre hender og kvinnebevegelsen. Første program ble vedtatt på første landsmøte i Bø i Telemark i februar 1989. Ved stortingsvalget i 1989 oppnådde partiet 0,4 %, og ble største parti utenfor Stortinget. Dette forble partiets beste valg fram til Rasmus Hansson ble valgt inn 24 år senere. Bymiljølista forlot partiet i 1990.

Antall medlemmer i partiet vokste i begynnelsen sterkt, men da flere nøkkelpersoner døde fra 1989 og framover, ble partiets fremdrift alvorlig svekket. Særlig tungt var tapet av Torstein W. Tengelsen (redaktør av avisen "Fremtid i Nord") og Olav Benestad. Partiet var i 1995 det første norske politiske partiet med egen nettside.[7] Etter 2005 har partiet hatt en sterk vekst i antall medlemmer, og mange har meldt overgang fra andre partier, herunder tillitsvalgte og folkevalgte som tidligere har representert SV, Venstre, KrF og Høyre.[8][9] Landsmøtet i 2012 var det største i partiets historie med 131 delegater pluss enkeltmedlemmer med tale- og forslagsrett. Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde MDG 2,8 % av stemmene, og fikk ett mandat (Rasmus Hansson[10]) på Stortinget. På flere målinger før valget lå partiet an til å havne over sperregrensa for utjevningsmandater på 4 %, noe som ville gitt dem betydelig flere mandater.

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet de grønne bygger på grønn ideologi og tre solidaritetsprinsipper:

  • Soilidaritet med andre mennesker.
  • Solidaritet med framtidige generasjoner.
  • Solidaritet med dyr og natur.[11]

Av inspirasjonskilder for den grønne ideologien regnes både Arne Næss' økosofi og Mahatma Gandhis ikkevolds-tenkning. Også sosialøkologisk tenkning, og europeisk og internasjonal grønn tenkning representert ved blant andre Petra Kelly, Murray Bookchin, og Vandana Shiva har inspirert norske grønne.

Miljøpartiet de Grønne definerer seg som et blokkuavhengig parti. Dette henger sammen med at partiet ikke binder seg til den tradisjonelle høyre- eller venstresida, men heller ser på økologisk bærekraft som kjernen i politikken sin.[12] Partiet anser dessuten skillet mellom grønt og grått som viktigere enn skillet mellom rødt og blått.[3]

De grønne partiene har hatt og har nær tilknytning til miljøbevegelsen, men grønn politikk omfatter mer enn bare tradisjonell natur- og miljøvern. Sekstiåras anti-autoritære strømninger er en viktig del av de grønne partienes forhistorie, og underveis har de grønne strømningene fått tilsig fra mange andre små og store politiske strømdrag, blant annet anarkisme, ikkevoldstradisjon og feminisme. Trass i nær tilknytning til miljøbevegelsen har partiet fått kritikk av både Bellona og Natur og Ungdom for å være for gammeldags.[3]

I hovedsak befinner partiet seg til sentrum eller venstre i norsk politikk,[1][2] og sier de kan samarbeide med alle partier unntatt Fremskrittspartiet.

Partistruktur[rediger | rediger kilde]

Fra landsmøtet i Trondheim april 2011

MDG har ikke den tradisjonelle partistrukturen med partileder og nestleder. Partiet ledes i stedet av et sentralstyre på 11 personer, der to av medlemmene (en mann og en kvinne) er talspersoner for partiet.[13] Sammen med de nitten fylkesledere utgjør de to talspersonene og en representant for Grønn Ungdom et landsstyre, som er partiets høyeste organ mellom landsmøtene.[14] Talspersonene og partisekretæren utgjør partiets arbeidsutvalg.[15]

Partiet har landsmøte hvert år i april.[16] Sentralstyremedlemmer er på valg hvert år, mens talspersoner og partisekretær velges for to år. Partiet har en egen paragraf som hindrer de aktive i å sitte for lenge i samme verv, noe som er ment å stimulere til maktrotasjon og økt demokrati. Det er også aktiv kjønnskvotering til vervene.[17]

Sentralstyret[rediger | rediger kilde]

Valgt på MDGs landsmøte i Oslo, 26. til 28. april 2013:

Talspersoner[rediger | rediger kilde]

Nasjonalt[rediger | rediger kilde]

Partiet har vært landsdekkende siden 29. oktober 1988 og har deltatt i alle stortingsvalg siden da. I 1997 stilte partiet liste i alle landets fylker for første gang til et stortingsvalg. Partiet har fått ubetydelig oppslutning ved stortingsvalg, og har bare oppnådd mer enn 10 000 stemmer to ganger – i 1989 og 2013.

Lokalt[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønne gikk kraftig fram ved lokalvalgene i 2011.[18] Partiet stilte liste i 55 kommuner, 19 fylker foruten alle 15 bydeler i Oslo. Partiet fikk da 1,3 prosent av stemmene nasjonalt i fylkestingsvalget.

MDG beholdt sine representanter i kommunene Halden, Kristiansand og Trondheim og økte med ett mandat på Nesodden. I tillegg fikk partiet nye representanter i 12 kommuner der partiet ikke tidligere har vært representert, herunder Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø, og en representant på fylkestinget i Hordaland: Tom Sverre Tomren. I desember 2013 meldte Rødts representant i fylkestinget overgang til MDG, slik at MDGs gruppe i Hordaland fylkesting økte fra en til to representanter.[19] Størst relative oppslutning fikk partiet i Aurland i Sogn og Fjordane med 6,5 %. Partiet er representert i 16 kommunestyrer med totalt 18 representanter. Med dette er MDG for første gang etablert som landsdekkende parti.

I Trondheim har MDG siden 2003 deltatt i den rødgrønne flertallskoalisjonen. I 2011 ble denne utvidet til en rød-grønn-gul koalisjon ved at Kristelig Folkeparti også kom inn sammen med MDG, AP, SP og SV.

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønne har 36 søsterpartier i Europa, og var med å opprette sammenslutningen Federation of European Greens. Denne føderasjonen ble i 2004 omdannet til ett parti (i tråd med EUs omlegging av nasjonal politikk) og omdøpt til European Greens, en av føderasjonene i Global Greens. European Greens er fjerde største partin i EU-parlamentet. På nasjonalt plan er det særlig i Sverige og Tyskland partiet har oppnådd stor oppslutning, med over 10 % av stemmene.

Ungdomsorganisasjon[rediger | rediger kilde]

Miljøpartiet De Grønnes ungdomsorganisasjon heter Grønn Ungdom. Grønn Ungdom i Oslo ble stiftet i 1987, men en landsdekkende organisasjon ble ikke formelt dannet før i 1996. Grønn Ungdom ledes av et landsstyre, tilsvarende Miljøpartiet De Grønne, og et arbeidsutvalg. I dette sitter talspersoner, generalsekretær, internasjonal kontakt og vanlige medlemmer. Nåværende talspersoner er Hallvard Surlien og Ingrid Ophaug Dahl, mens Anders Skyrud Danielsen er generalsekretær. Ungdomsorganisasjonen har, som moderpartiet, landsmøte hvert år. Partiets studentorganisasjon heter Grønne Studenter. I 2011 var det studentlag ved fire læresteder.

Oppslutning ved valg[rediger | rediger kilde]

Valgår Stemmer Andel
Stortingsvalget 1989 10 136 0,4%
Fylkestingsvalget 1991 9 623 0,5%
Stortingsvalget 1993 3 054 0,1%
Fylkestingsvalget 1995 8 848 0,4%
Stortingsvalget 1997 5 884 0,2%
Fylkestingsvalget 1999 7 612 0,4%
Stortingsvalget 2001 3 785 0,2%
Fylkestingsvalget 2003 3 529 0,2%
Stortingsvalget 2005 3 652 0,1%
Fylkestingsvalget 2007 12 379 0,6%
Stortingsvalget 2009 9 286 0,3%
Fylkestingsvalget 2011 28 952 1,3%
Stortingsvalget 2013 75 387 2,8%
Oppslutning i promille per valgår.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]