Riksmål

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nobelprisvinneren Bjørnstjerne Bjørnson innførte navnet riksmål i Norge og grunnla Riksmålsforbundet

Riksmål er i praksis den rådende av de to skriftformene av det norske språk, det andre er nynorsk. I dagligtale benevnes riksmål ofte som bokmål, hvilket er den offisielle benevnelsen, men etter de seneste skriftreformer er forskjellen mellom moderat bokmål og riksmål bare for kosmetiske å regne. Det kan også nevnes at blant norske gymnasiaster blir kort og godt norsk benyttet for bokmål/riksmål, til forskjell fra nynorsk om sidemålet.

Formelt sett oppfattes riksmål siden midten av det tyvende århundre som den private rettskrivningsnormen som er fastlagt av Det Norske Akademi og fremmet av Riksmålsforbundet. Dagens riksmål er en videreføring av de offisielle riksmålsrettskrivningene fra 1907 og 1917 som i 1929 skiftet navn til bokmål, og det er etter rettskrivningsendringene i bokmål i 2005 med små unntak sammenfallende med den moderate versjon av dagens bokmål. Riksmål skiltes ut som egen, uoffisiell målform etter 1938, da det offisielle bokmålet gjennomgikk omfattende endringer som av mange riksmålsfolk, toneangivende medier og befolkningen forøvrig[trenger referanse] var ansett som for radikale eller for store på så kort tid. Tidlig på 1950-tallet tilspisset striden mellom riksmålsbevegelsen og myndighetene seg på grunn av samnorskpolitikken, og riksmålsbevegelsen etablerte et eget normeringsorgan, Det Norske Akademi, og startet en kampanje for å rette skolebøker til Det Norske Akademis rikmålsnormal gjennom Foreldreaksjonen mot samnorsk. En tilsvarende reaksjon skjedde på nynorskhold, gjennom etableringen av høgnorskbevegelsen, men denne var langt mindre slagkraftig og har hos Språkrådet bare fått gjennomslag for noen få, små endringer.

Riksmål og moderat bokmål er basert på den danske skrifttradisjonen i Norge og den fornorskningslinjen Knud Knudsen la grunnlaget for, men uten de langsiktige og betydelig mer radikale ideene hans (slik som et eget hunnkjønn og skille mellom endelsene -ar for -er). Det dansk-norske koinéspråket ofte kalt «dannet dagligtale» lå til grunn for reformene i 1907 og 1917. I motsetning til bokmål har ikke riksmål senere vært influert av samnorsktanken. Samnorskpolitikken ble etterhvert ansett som feilslått, og som følge av etableringen av Vogt-komitéen («språkfredskomitéen») har bokmål og riksmål gradvis nærmet seg hverandre, særlig gjennom reformer av bokmål i 1981 og 2005, og en mindre reform av riksmål i 1986. I hovedsak er det bokmålet som har tatt inn igjen riksmålsformer, mens mange samnorskformer og noen andre lite brukte former har blitt avskaffet. Enkelte ord og bøyinger som ikke fins i nynorsk har kommet inn for å gjenspeile talemålet, deriblant er skøyt (likestilt med skjøt, nynorsk skaut) og (har) røyka (likestilt med røykte, nynorsk bare røykte). Førstnevnte etterspurte Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet allerede i 1936 (som «skøit»).

Navnet riksmål ble innført i Norge av Riksmålsforbundets grunnlegger Bjørnstjerne Bjørnson i 1899 etter mønster fra dansk, hvor det fra slutten av 1800-tallet ble brukt om skriftspråket og fra 1890 om det landsgyldige standardtalemålet i Danmark.

Riksmålsforbundet definerer riksmålet som «den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet og det norske tale- og lesespråk som er knyttet til det. Kort sagt: det skrevne og talte norske standardspråket.»[1] Denne vide definisjonen omfatter hele skriftspråket kjent som riksmål og moderat bokmål og talt standard østnorsk. I lingvistisk forstand er det talemålet som bygger på dannet dagligtale, altså riksmålstalemålet på Østlandet/standard østnorsk, å anse som et dansk språk, til forskjell fra de talemålene (også på Østlandet) som bygger på norske dialekter.

I språklig forstand kan riksmål også bety et hvilket som helst riksspråk i et land.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Norsk og Bokmål

Riksmål og bokmål har sitt opphav i den danske skrifttradisjonen i Norge og det dansk-norske talemålet som utviklet seg fra det. Historien til det dansk-norske språket er beskrevet i artikkelen norsk og i mer detalj i artikkelen bokmål.

Riksmål og bokmål skiller lag[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet var bokmål og riksmål ulike navn på samme språkform. For eksempel ble bogmaal brukt i landsskoleloven av 1889, der det i § 73 heter at «Skolestyret bestemmer, om Skolens Læse- og Lærebøger skal være affattede paa Landsmaal eller i det almindelige Bogmaal». I 1899 grunnla Bjørnstjerne Bjørnson riksmålsbevegelsen og introduserte – etter dansk mønster – navnet rigsmaal.

Navnet riksmål fikk gjennomslag, og Kirkedepartementet valgte å bruke det om rettskrivningene av 1907 og 1917. Riksmålsfolket var delt i synet på disse reformene. Deler av riksmålsbevegelsen ivret for Knud Knudsens reformtanker som nå ble realisert, mens andre motsatte seg både 1907- og 1917-reformene. Eksempelvis tok Aftenposten 1907-rettskrivningen i bruk først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928. Bjørnson, som døde i 1910, var også motstander av 1907-reformen.

Det var også dem som ikke ønsket å stanse fornorskingen ved den dannede dagligtale. Blant dem var Moltke Moe, en av arkitektene bak 1907-reformen og ideologene bak samnorskpolitikken. Han døde i 1913, men hans ideer ble videreført i 1917-rettskrivningen som i tillegg til obligatoriske endringer basert på dannet dagligtale, innførte valgfrie fellesformer med nynorsk og fra østlandsdialektene. De første antydningene til det kommende skillet mellom bokmål og riksmål ser man etter 1917, da riksmålsbevegelsen for alvor begynte å yte motstand mot den offisielle språkpolitikken og avviste de valgfrie formene. Det definitive bruddet kom imidlertid først med 1938-reformen da det offisielle bokmålet avskaffet flere former fra det høyere talemålet og innførte flere former fra østlandsdialektene og fellesformer med nynorsken.

Skillet mellom navnene riksmål og bokmål oppstod etter 1929, da Stortinget i forbindelse med en revidering av lærerskoleloven vedtok at språkets navn fremdeles skulle være bokmål i lovverket. Forslagene om å bruke riksmål eller dansk-norsk falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer i Lagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelse på navnespørsmålet.[2] Språklig representerte ikke 1929 noe skjellsettende brudd; det var myndighetenes normering av bokmålet, og avvisningen av de valgfrie formene innført i riksmålet i 1917, som førte til at det etter det offisielle navneskiftet ble tatt initiativ til alternativ språknormering under navnet riksmål. Siden den gang har riksmål betegnet den konservative retningen innenfor den dansk-norske tradisjonen.

Moderne riksmål[rediger | rediger kilde]

For å beskytte riksmålet mot den offisielle samnorskpolitikken begynte riksmålsbevegelsen sitt eget normeringsarbeid. Riksmålsvernet gav ut de første fire bind av Norsk Riksmålsordbok i perioden 1937 til 1957, men et mindre hefte kom alt i 1930. Riksmålsvernet ble innlemmet i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1981, og to supplementsbind ble utgitt i 1995.

Riksmålet har også gjennomgått noen rettskrivningsendringer. I 1986 ble de tidligere radikale formene , etter og språk innlemmet i normalen ved siden av nu, efter og sprog. Aftenposten, den største publikasjonen på riksmål, tok i bruk rettskrivningen av 1986 i 1991, og gav samtidig opp de tradisjonelle symbolformene i all hovedsak (enkelte journalister fortsatte å bruke dem i noen år). Aftenpostens sjefredaktør Egil Sundar var en sterk tilhenger av de tradisjonelle formene, noe som var en viktig årsak til at avisen ventet til 1991 med å ta i bruk 1986-rettskrivningen.

Samtidig som riksmålsbevegelsen har drevet sitt eget normeringsarbeid, har den arbeidet for å påvirke normeringen av offisielt bokmål. Det såkalte Oslo-vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 ble retningsgivende for språkpolitikken i skolen etter krigen. Det gikk ut på at så skolebøker så langt som råd skulle bruke radikale former som var felles med nynorsk. Riksmålsforbundet organiserte fra 1951 til 1954 Foreldreaksjonen mot samnorsk som blant annet samlet inn 407 119 underskrifter mot samnorsk, oppfordret foreldre til å «rette» radikale former i sine barns skolebøker, og gikk til rettssak mot departementet. Tor Guttu beskriver resultatet slik:

Sitat Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene. En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».[3] Sitat

Vogt-komiteen ble nedsatt på 1960-tallet for å gjennomgå språksituasjonen i Norge, og et av resultatene var Norsk språkråd, hvor riksmålsorganisasjonene lot seg representere. I 1981 ble mange tradisjonelle riksmålsformer som hadde vært i vanlig bruk helt siden 1938 gjeninnført i bokmål. I 2005-rettskrivningen er skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet i bokmål, noe som åpner for at alle riksmålsformer innenfor bokmålsnormalen kan brukes i lærebøker og offentlig språkbruk.

Fra 1980-tallet er det typiske radikale bokmålet blitt stadig mindre brukt, og samtidig er antallet forfattere som bruker de typiske signalordene for riksmål redusert. Dermed har bokmål og riksmål nærmet seg hverandre fra hver sin kant. Selv om visse forskjeller fortsatt består, er skillene mellom målformene idag av vesentlig mindre betydning. Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) mente i en kronikk i Aftenposten i 2004 at det moderate bokmål nå lå så nære det moderne riksmål at med noen mindre modifikasjoner kunne man «avskaffe den fornærmelige glosen bokmål og gjeninnføre riksmål som rette navn på vårt hovedspråk».[4] Også språkprofessor Finn-Erik Vinje har gitt uttrykk for det samme. I en kronikk i Aftenposten i 1999 mente han at «når riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet kvitter seg med de mest outrerte samnorskformer, burde det være på tide å gi riksmålet tilbake dets gamle navn. Bokmål er ikke noe navn, det er en sjikane»[5]

Talt riksmål[rediger | rediger kilde]

Det mest utbredte talemålet i Norge[trenger referanse] kalles ofte standard østnorsk og ligger nært opptil leseuttale av moderat bokmål og riksmål. Man kan også regne den «høyere» sosiolekten i flere norske byer (penbergensk, fintrønder) til det samme talemålet, men siden intonasjon og fonologi i stor grad er regionalt særpreget, er navnet standard østnorsk lite treffende.

Det er imidlertid ikke vanlig å skille mellom moderat bokmål og riksmål i tale, og det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålstalere. Man kan heller se på riksmål og moderat bokmål som alternative normer for standard østnorsk. Mens man kan skrive relativt umarkert i begge normaler, åpner bokmålets radikale former for noe mer preg av dialekt og «lavere» sosiolekt i skriftbildet, mens riksmålets konservative former går lenger i å tillate markering av utpreget høyere stildrag.

Dagens bruk av riksmål[rediger | rediger kilde]

Riksmål brukes bevisst av blant annet Aftenposten, en rekke forfattere og skribenter og mange privatpersoner. I tillegg står riksmålsnært bokmål sterkt, men det er uvisst hvor mange som regner seg selv som riksmålsbrukere. Språkforskeren og forfatteren Helene Uri skrev i 2004 kronikken «Ut av språkskapet», der hun definerte seg som riksmålsbruker.[6]

Forskjeller mellom riksmål og andre norske målformer[rediger | rediger kilde]

Forskjellene mellom riksmålet og bokmålet kan illustreres blant annet gjennom setningen «skogbunnen ble dekket av dugg». Riksmål har tradisjonelt hatt færrest mulig valgfrie former, mens bokmål både har og har hatt flere former å velge mellom. Denne setningen har derfor vært lik på riksmål helt fra det skilte seg ut som eget språk etter 1938. Bokmålet har derimot hatt rikelig med former (former i tjukk skrift er tatt ut igjen):

  • skog el. skau (norr. skógr)
  • botn el. bunn el. bonn (norr. botn)
  • blei el. ble el. vart (mnt. bleif[7], norr. varð)
  • dekt el. dekka el. dekket (lty. deckt[8], da. dækket)
  • dogg el. dugg (norr. dǫgg)

Ved hjelp av kombinatorikk gir dette hele 108 former på det meste og 48 former i dag. Eksempelvis kunne det på bokmål hete «skaubotnen vart dekka av dogg», men også «skogbunnen ble dekket av dugg» (som på riksmål og tidlig bokmål). Det er heller ikke «forbudt» å blande nynorsk og dansknorsk skrifttradisjon vilkårlig, og det kan derfor også hete «skaubunnen blei dekket av dogg». Tilsvarende er både helmjølken og heilmelka to av i alt åtte godkjente former i bokmål.

Grammatiske forskjeller[rediger | rediger kilde]

I likhet med dansk og moderat bokmål, men i motsetning til radikalt bokmål, nynorsk og alle norske dialekter utenom bergensk, har riksmål bare to grammatiske kjønn: felleskjønn og intetkjønn. Felleskjønn erstatter hankjønn og hunkjønn, og tar på dansk bøyingsmønsteret til hunkjønnsord. I riksmål sammenfaller bøyingsmønsteret isteden med det norske bøyingsmønsteret for hankjønn. En del substantiv kan likevel ende på -a i bestemt form i riksmål: kua, øya, jenta. Ifølge Tor Guttu dreier det seg om rundt 150 stykk.[9] Det er likevel ikke tale om hunkjønn, ettersom alle ord som samsvarsbøyes med substantivet, bøyes likt for de to kategoriene. Grammatisk sett er det kun tale om ulike bøyingsmønster for bestemt form av substantiv i felleskjønn. For eksempel heter det både en liten gutt, den lille gutten og en liten jente, den lille jenta i motsetning til et lite barn, det lille barnet. Dette er ulikt nynorsk og dialektene, der et hunkjønnsord styrer bøyingen av andre ord slik: ei lita jente (nynorsk hovedform). I dagens breie bokmålsnormal er begge systemene tillatt. Det eneste marginale tilfellet av trekjønnssystem i riksmål er når determinativen min, din eller sin kommer etter et substantiv med bunden form på -a: det heter kua mi, ikke *kua min, selv om det heter se kua, den er min.

Riksmål har videre mange pronominaladverb som hvorefter eller hvoretter, hvori, som mangler helt i nynorsk og delvis i bokmål.

Stilistiske forskjeller[rediger | rediger kilde]

Siden riksmålet bygger på både en dansk og en norsk språktradisjon, inneholder det en rekke «leksikalske dubletter» med beslektet, men ikke helt lik betydning. Eksempler er ond (metafysisk) vs. vond (fysisk) og meget vs. mye. Disse er i bruk i like stor grad i bokmål[trenger referanse], men sjelden i nynorsk.

Ortografiske forskjeller[rediger | rediger kilde]

Riksmål har beholdt stum h i noen tilfeller der den er fjernet eller blitt valgfri i bokmål: hvalp (bokmål valp), hveps eller veps (bokmål veps), hverken (bokmål verken eller hverken), hvirvel (bokmål virvel), hvis (bokmål hvis eller viss, egentlig av nedertyske wes). Fellesformene uten h ble innført i 1959 i både bokmål og nynorsk som en del av samnorskpolitikken. Allerede i 1936 hadde Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet gått enstemmig inn for å stryke stumme h-er også i ord som hvad (seinere hva), hvem og hvilken[10], men fikk ikke gjennomslag for dette.

Med hensyn til fornorsking av ord med utenlandsk (særlig engelsk) opphav, har man innen riksmålstradisjonen vært noe mer forsiktig med å normere forut for faktisk bruk. I visse tilfeller har riksmålet åpnet for en rettskrivning som ligger nærmere uttalen i standard østnorsk, for eksempel heter det kræsje i riksmål i motsetning til krasje i bokmål og nynorsk. Derimot har bokmål sjanger (eller genre), mens riksmål bare har genre.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Coward, Gorgus (1986): Riksmålsgrammatikk
  • Guttu, Tor (red.) (1994): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 6. utg.
  • Guttu, Tor (red.) (1999): Norsk ordbok, Oslo: Kunnskapsforlaget – også utgitt som Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok i samme format som Store Norske Leksikon
  • Norsk Riksmålsordbok, utg. i fire bind 1937–57 med to supplementsbind i 1995, Oslo: Riksmålsvernet/Det Norske Akademi (etter 1981)
  • Guttu, Tor (red.) (2007): Riksmålsordlisten, Oslo: Riksmålsforbundet, 7. utg.

Språkpolitisk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bjerke, André: Dannet talesprog
  • Bjerke, André: Babels Tårn
  • Bjerke, André: Sproget som ikke vil dø
  • Bjerke, André: Hårdt mot hårdt
  • Bjerke, André: Hva er godt riksmål? – Spørsmål og svar
  • Brækhus, Sjur (1956): Sprogstrid og lovsprog. Oslo: Universitetsforlaget
  • Guttu, Tor (1992): Det levende ordet. Oslo: Riksmålsforbundet
  • Hansen, Jan Erik: Frisprog – mer enn ord
  • Hoel, Sigurd: Sprogkampen i Norge. En kriminalfortelling. Oslo: Riksmålsforbundet/Aschehoug
  • Langslet, Lars Roar (1999): I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år Oslo: Riksmålsforbundet
  • Lydersen, Aksel: Fra sprogstridens historie
  • Sørensen, Ernst: Skriftsprog og folkemål
  • Sørensen, Ernst: Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn
  • Wærenskjold, Leif: Vi finner oss ikke i det
  • Øverland, Arnulf: Riksmål, landsmål og slagsmål

Kjente riksmålsforfattere og -diktere[rediger | rediger kilde]

Dagens norske forfattere som skriver radikalt eller moderat bokmål eller riksmål står i en ubrutt litterær tradisjon som går tilbake til dansketiden. Denne dansk-norske tradisjonen omfatter kjente navn som Ludvig Holberg, Johan Sebastian Welhaven, Henrik Wergeland, Camilla Collett, Peter Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg (som riktignok er mest kjent som landsmålsforfatter), Knut Hamsun og Sigrid Undset.

Av forfattere som har utpreget seg som riksmålsforfattere etter at det radikale bokmålet ble offisiell rettskrivning i 1938 kan nevnes:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hva er riksmål?». Riksmålsforbundet. Besøkt 25. juli 2010. 
  2. ^ Einar Lundeby. «Stortinget og språksaken». Språkrådet. Besøkt 25. juli 2010. 
  3. ^ Tor Guttu (12. september 2007). «Foreldreaksjonen 1949–1954 – den største folkebevegelse inntil da» (.pdf). Språknytt 3/2007. Språkrådet.  siders. 1–4. Besøkt 26. mars 2008. 
  4. ^ Lars Roar Langslet (12. oktober 2004). «Kronikk: Det Norske Akademi vokter et språk under press». Aftenposten. Besøkt 30. mars 2008. 
  5. ^ Finn-Erik Vinje (10. oktober 1999). «Riksmålsbevegelsen: «Fra nød til sejr»». Aftenposten, s. 10.  «Når riksmålsnormen nå har flyttet inn i bokmålet, samtidig som bokmålet kvitter seg med de mest outrerte samnorskformer, burde det være på tide å gi riksmålet tilbake dets gamle navn. Bokmål er ikke noe navn, det er en sjikane.»
  6. ^ http://www.dagbladet.no/kultur/2004/11/30/416082.html
  7. ^ http://www.archive.org/stream/jahrbuchdesvere08spragoog/jahrbuchdesvere08spragoog_djvu.txt
  8. ^ http://nds.plattmakers.de/index.php?q=decken&q-submit=
  9. ^ A-former i riksmål «Det er 50-60 substantiver av forskjellig slag som har bare -a i riksmålsnormeringen, som altså delvis avviker fra bokmålet på det punkt. […] Riksmålsnormeringen har ellers vært tilbakeholden med å ta inn a-former i substantivbøyningen. Ca. 150 ord kan ha -a ved siden av -en; i bokmål er tallet langt større.»
  10. ^ http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Rettskrivingsreformer/Utviklinga/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource Wikikilden: Kategori:Riksmål – originaltekst