Tyskland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bundesrepublik Deutschland
Forbundsrepublikken Tyskland
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Tysk: Einigkeit und Recht und Freiheit (Enighet og rettferdighet og frihet)
Innbyggernavn		Tysker, tysk
Hovedstad		Berlin
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt:  – Vann:		Rangert som nr. 62 357 021[a] km² 0,241 %
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 16 82 329 758[b]
Bef.tetthet		230,6 innb./km²
Styreform		Føderasjon
Kansler		Angela Merkel
President		Horst Köhler
Offisielle språk		Tysk1
Valuta		Euro2 (EUR)
Nasjonaldag		3. oktober
Nasjonalsang		Das Lied der Deutschen
Toppnivådomene		.de
Kart over Forbundsrepublikken Tyskland
1Dansk, lavtysk, sorbisk, romani og frisisk er minoritetsspråk i noen delstater 2Før 1999: Tysk mark a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2009)

Tyskland (tysk: Deutschland), offisielt Forbundsrepublikken Tyskland (tysk: Bundesrepublik Deutschland) er et land i Sentral-Europa. Landet er en føderasjon av 16 forbundsstater og er et av verdens største industriland.Tyskland grenser i nord mot Nordsjøen, Danmark og Østersjøen, i øst mot Polen og Tsjekkia, i syd mot Østerrike og Sveits og i vest mot Frankrike, Luxembourg, Belgia og Nederland. Med over 82 millioner innbyggere er Tyskland det største av landene i Europa målt i folketall, dersom man ser bort fra Russland som delvis ligger i Asia. Tyskland er en av stormaktene i Den europeiske union.

[rediger] Naturgeografi

Topografisk kart over Tyskland med viktige byer og delstatsgrenser inntegnet.

[rediger] Landskapstyper og geologi

Det tyske landskapet deler seg i tre deler. Den nordlige delen er et flatt sletteland som sjelden stiger til over 150 m.o.h. Fra en linje mellom Dresden og Hannover går slettelandet over i Mittelgebirge med større høyder. I Bayern og til en viss grad i Baden-Württemberg går landskapet over i det mer fjellrike Alpeforlandet og lengst i sør i selve Alpene.

Tyskland er geologisk svært sammensatt. Det nordtyske slettelandet er dekket av mektige løsavsetninger fra kvartær. De eldste bergartene finnes i Mittelgebirge. Her finnes for eksempel i Schwarzwald metamorfe bergarter fra jordas urtid. I Rheinland-Pfalz finnes skiferbergarter fra silur og devon. Nord for disse finnes formasjoner fra karbon med blant annet lag av steinkull som har gitt opphav til tungindustrien i Ruhr-området.

Det sørlige Tyskland har bergarter vesentlig fra jordas mellomalder. Pfalz, Thüringen, deler av Bayern og Sachsen har sandsteiner fra trias, mens de schwabiske og de franske alpene består av kalksteiner fra jura og tilhører samme formasjon som Jurafjellene i Sveits/Frankrike.

Tyskland ligger godt inne på den eurasiske litosfæreplata, og har ikke aktive vulkaner. Imidlertid finnes vulkanske bergarter av eldre dato, for eksempel i Vulkaneifel og Vogelsberg i Hessen. En karakteristisk landformasjon er den mektige Rheingraben, som ble dannet under tektonisk aktivitet i perm.

[rediger] Vann og vassdrag

Nesten hele Tyskland ligger innenfor nedbørfeltet til en av de seks store elvene Rhinen, Donau, Elben, Oder, Weser og Ems. Donau er med sine 2845 km fra kilden i Donaueschingen til utløpet i Svartehavet Europas nest lengste elv (etter Volga). De fem andre renner ut enten i Nordsjøen eller i Østersjøen; altså går hovedvannskillet i Europa gjennom Tyskland. Dette vannskillet går fra øst for Oberrheingraben over Schwarzwald og de schwabiske og frankiske alpene.

Av de nordlige elvene er Rhinen den lengste med sine 1320 km, hvorav 865 km gjennom Tyskland. Rhinen har spilt en stor rolle for dannelsen av tysk identitet, og det knytter seg en lang rekke myter og sagn til Rhinen. Elbens kilder ligger i Riesengebirge på grensa mot Tsjekkia og Polen, og munner ut ved Cuxhaven på nordsjøkysten etter et løp på 1165 km, hvorav 725 km i Tyskland. Oder kommer fra de tsjekkiske Beskidene, og renner først gjennom Polen. Nedre del av Oder danner grense mellom Tyskland og Polen, mens utløpet ligger ved Szczecin på den polske østersjøkysten. Weser dannes ved at elvene Werra og Fulda løper sammen ved Hannovers Münden, og drenerer de sentrale delene av landet. Weser renner ut i Tyskebukta ved Bremerhaven. Ems renner gjennom det flate slettelandet i nordvestlige Tyskland, og renner ut i Nordsjøen ved Emden.

De sørtyske innsjøene er et resultat av erosjon under istidene. De er smale og dype, og ligger i iseroderte dalbekkener. Den største av dem er Bodensjøen. På slettelandet i Nord-Tyskland finnes et nett av grunne sjøer. Den største av disse er Müritz i Mecklenburg.

[rediger] Fjell

Zugspitze er med sine 2962 meter Tysklands høyeste fjell.

I den tyske delen av Alpene ligger Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, med sine 2962 moh. Den høyeste toppen i Mittelgebirge er Feldberg i Schwarzwald som rager 1493 moh. Også i Bayerischer Wald, i Erzgebirge, Fichtelgebirge, Schwabiske alper og i Harz finnes topper på over 1000 m. Det høyeste punktet på den nordtyske sletta er Hagelberg i Fläming med 200 m.

Tysklands laveste punkt ligger 3,5 m under havnivå, ved Neuendorf-Sachsenbande i Wilstermarsken i Schleswig-Holstein.

[rediger] Klima

Klimaet er temperert. Forskjellen nord-sør er mindre enn breddegradene skulle tilsi fordi landet gjennomgående hever seg mot sør. De varmeste områdene finner vi i sørvest. Nord-Tyskland, særlig nordsjøkysten, har et utpreget kystklima. Østover blir klimaet mer kontinentalt. Hamburg har en middeltemperatur i den kaldeste måneden på 0,4 °C og i den varmeste på 16,6 °C. De tilsvarende temperaturer i München er henholdsvis -1,7 °C og 17,3 °C. Den gjennomsnittlige nedbørsmengden per år i Hamburg er 744 mm, i München 948 mm, og i de tyske Alpene betydelig mer. Om sommeren kommer mye av nedbøren, særlig i innlandet, som kraftige byger. Normal er nedbøren forholdsvis jevnt fordelt gjennom året. Global oppvarming har bidratt til at middeltemperaturene også i Tyskland har steget de siste tiårene.

[rediger] Demografi

Tyskland har en befolkning på 83 251 851 innbyggere. Språklig og kulturelt stammer tyskerne fra de gamle germanske stammer. Friserne er i nordvest, nedersakserne sydvest for Elben og frankerne, alemannerne og bayerne i sydlige deler av Tyskland, men også ikke-germanske folk har blitt assimilert i den tyske kulturen. Allerede tidlig kom gallere inn i de vestlige og sydlige deler av dagens Tyskland, og gjennom østekspansjonen fra middelalderen ble stadig flere slavere assimilert. I nyere tid har det kommet mange innvandrere fra Øst-Europa, særlig det tidligere Jugoslavia, fra Russland, og fra Tyrkia. Det bor mer 3 millioner tyrkere i Tyskland, men alle har ikke statsborgerskap.

I 1990 bodde omtrent 62 millioner i de elleve gamle delstatene i den vestlige del av Tyskland, og omtrent 18 millioner i de fem nye i den delen som tidligere utgjorde DDR. Der er dog betydelige regionale forskjeller i befolkningstettheten. Større befolkningskonsentrasjoner finnes i Nordrhein-Westfalen, Rhein-Main-området omkring Frankfurt, i den nordlige og sentrale del av Baden-Württemberg og i Sachsen.

[rediger] Språk

Det offisielle språket er tysk. Minoritetsspråk som nedertysk (plattysk), frisisk, dansk og sorbisk er offisielt anerkjent, men ikke sidestilt med det nasjonale språket.

[rediger] Religion

Dette konfesjonskartet viser fordelingen mellom katolikker og protestanter i Tyskland. Mørkt blått viser et klart katolsk flertall, lyst blått og lys oransje viser en relativt jevn fordeling, mens mørk oransje viser et klart protestantisk flertall.

Før annen verdenskrig var ca. to tredjedeler av den tyske befolkningen protestanter og den siste tredjedelen katolikker. Ser man til en viss grad bort fra storbyene kan man si at befolkningens konfesjonelle tilhørighet har fulgt de politiske grenser, fordi det var de lokale fyrster som fastslo hvilken religion befolkningen skulle ha. Det store flertall føyet seg etter hva som ble bestemt, bare i liten grad førte den politiske overstyring til folkeforflytninger. I dag tilhører ca. to tredjedeler av den tyske befolkningen offisielt en kristen kirke, tilnærmet jevnt fordelt mellom protestanter og katolikker (med et lite flertall for førstnevnte). Protestanter dominerer i nord, mens katolikkene har sitt tyngdepunkt i de sørlige statene og i de vestligste områdene. Her må det innskytes at Tysklands protestanter ikke alle sammen er lutheranere, men at det også finnes regionale landskirker med et reformert ("kalvinistisk" preg). I Württemberg er det også endel metodister, ellers er det oppstått eller tilkommet protestantiske grupper av evangelikalt preg eller nordamerikansk opprinnelse.

Et stort antall tyskere forlater sine trossamfunn fordi de dermed kan spare den såkalte kirkeskatten. I mange tilfeller vil disse utmeldte fremdeles betrakte seg selv som kristne. Ettersom religionsstatistikkene forholder seg til formelt medlemstall, er dermed statistikkene ikke av samme presisjonsgrad som før folk ble seg bevisst denne skattegevinsten. De tradisjonelt protestantiske områdene er mer sekularisert enn de katolske, dermed må man regne med at andelen personer med protestantisk opphav reelt sett er høyere.

Tyskland har også i underkant av 200 000 jøder, og hovedstaden Berlin har den raskest voksende jødiske befolkningen på verdensbasis. Flere jøder immigrerer for tiden til Tyskland enn til Israel. Jødene kommer hovedsakelig fra det tidligere Sovjetunionen.

Det bor også litt mer enn tre millioner muslimer i Tyskland, hovedsakelig av tyrkisk opprinnelse. I noen byer, som Offenbach i Hessen, eller bydeler, som Kreuzberg i Berlin, er den tyrkiske konsentrasjonen meget sterk.

[rediger] Historie

[rediger] Germanerne

I løpet av det første århundre etter Kristus begynte germanerne å trekke vest- og sydover fra det sydlige Skandinavia og det nordlige Tyskland. Man vet relativt lite om germanernes tidlige historie, og kunnskapen man har stammer i hovedsak fra romerske kilder og arkeologiske utgravninger.

I keiser Augustus regjeringstid gikk romerne under ledelse av Publius Quinctilius Varus til angrep på Germania. I år 9 etter Kristus ble romerne slått tilbake i Slaget ved Teutoburgerskogen, da cheruskere under Arminius tilintetgjorde tre romerske legioner. Dette gjorde at romerne måtte gi opp å utvide riket øst for Rhinen, slik at mesteparten av det moderne Tyskland falt utenfor Romerriket. Rundt år 100 e.Kr. ble Tacituss verk Germania nedtegnet. På denne tiden var germanerne nådd helt bort til Rhinen og til Donau, slik at de bebodde mesteparten av det moderne Tyskland. I løpet av det tredje århundre ble de store vestgermanske stammene (slik som alemannerne, frankerne, chatterne, sakserne, friserne, sugambrerne og thüringerne) stadig sterkere, og fra ca. 260 trakk germanerne over de romerske grensene og inn i selve Romerriket.

[rediger] Det tysk-romerske rike

Den 25. desember 800 grunnla Karl den store Frankerriket, men allerede ved Traktaten i Verdun i 843 ble riket delt. Den østlige delen av Frankerriket utviklet seg til å bli Det tysk-romerske rike, et rike som kom til å eksistere i forskjellige former frem til 1806. Riket strakk seg opprinnelig fra Eider i nord til Middelhavet i sør, men fikk fra høymiddelalderen grenser som i større grad sammenfalt med det moderne Tyskland, Østerrike og Tsjekkia.

Under Hohenstaufen-keiserne (1138–1254) ekspanderte de tyske fyrstene østover, og i prosessen kjent som Ostsiedlung koloniserte tyske nybyggere store deler av dagens Polen og Baltikum. I Nord-Tyskland oppstod det mektige Hansaforbundet omtrent på samme tid. Det gikk imidlertid nedover med riket under Den store hungersnøden 1315–1317 og senere Svartedøden 1348–50, da folketallet i Tyskland gikk drastisk ned.

Med Den gyldne bulle i 1356 ble den grunnleggende statsstrukturen i riket fastlagt. Keiserverdigheten skulle heretter ikke gå i arv, men skulle derimot utpekes av et valgkollegium av syv kurfyrster fra de mektigste fyrstedømmene og erkebispedømmene. Fra og med 1400-tallet og frem til rikets oppløsning kom praktisk talt alle keisere fra de østerrikske habsburgerne.

Martin Luthers 95 teser i 1517 skulle bli startskuddet til den lutherske reformasjonen. Fra 1530 gikk mange tyske fyrster over til protestantismen, og religiøse spørsmål ble årsaken til mange kriger i tiden som fulgte. Den største av disse var Tredveårskrigen (1618–1648), da store deler av Tyskland ble lagt i ruiner. Med Freden i Westfalen i 1648 tok urolighetene slutt, samtidig som riket i praksis ble splittet opp i en mengde mer eller mindre uavhengige fyrstedømmer. Fra inngangen til 1700-tallet begynte det nye kongedømmet Prøyssen å utfordre Østerrikes tradisjonelt dominerende stilling i Tyskland, og tiden frem til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806 var preget av rivaliseringen mellom prøysserne og østerrikerne.

[rediger] Tysklands samling

Etter Napoleon Bonapartes fall i 1814 kom Wienerkongressen sammen for å gjenopprette status quo. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske rike, og i dets plass opprettet kongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. I årene som fulgte oppstod den politiske liberalismen i Tyskland, en bevegelse som arbeidet for frihet og nasjonal samling. De nasjonale og liberale bevegelsene ble imidlertid hardt bekjempet av den svært konservative fyrst Metternich. Trenden gikk imidlertid mot et tettere tysk samarbeid, blant annet gjennom en tollunion. Mange tyskere var også blitt inspirert av Den franske revolusjon, og det var på denne tiden rødt, svart og gull ble de tyske nasjonale fargene.

Februarrevolusjonen i Frankrike ble startskuddet til Revolusjonene i 1848. Gjennom Frankfurtparlamentet ble det forsøkt å skape en tysk grunnlov og en samlet tysk nasjonalstat, men da kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen nektet å la seg utrope til keiser gikk luften ut av bevegelsen. I 1862 ble den erkekonservative Otto von Bismarck prøyssisk statsminister. Etter den andre slesvigske krig og Den østerriksk-preussiske krig fikk prøysserne dannet Det nordtyske forbund, noe som satte Østerrike på sidelinjen og etablerte Prøyssen som den klart dominerende tyske stormakten.

Tysklands samling ble et faktum etter Den tysk-franske krig i 1870-71. Det nye tyske keiserriket ble ledet av de prøyssiske Hohenzollern-keiserne, med Berlin som hovedstad. Perioden som fulgte ble kjent som Gründerzeit, og var preget av en kraftig industrialisering av Tyskland. Under Vilhelm I ble Tyskland en av Europas sterkeste stormakter, og skaffet seg også flere kolonier andre steder i verden. Gjennom Berlinkonferansen i 1884 delte de europeiske maktene Afrika seg imellom, og Tyskland fikk her kontrollen over Tysk Østafrika, Tysk Sydvest-Afrika, Kamerun og Togo. Internt ble Tyskland preget av den såkalte Kulturkampf, der de protestantiske prøysserne aktivt bekjempet den katolske kirkes makt.

[rediger] Weimarrepublikken og Det tredje rike

Adolf Hitler ble Tysklands leder i 1933, og var ansvarlig for andre verdenskrig. Hitler-regimet stod også bak Holocaust og en rekke andre krigsforbrytelser i løpet av krigen 1939-45.

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Skuddene i Sarajevo i 1914 utløste første verdenskrig. Krigen endte i tysk nederlag, og høsten 1918 måtte keiser Wilhelm II gå av. Versaillestraktaten i 1919 påførte Tyskland store økonomiske problemer, og den nye, demokratiske Weimarrepublikken (etablert august 1919) fikk en vanskelig start. Tyskland ble i mellomkrigstiden preget av hyperinflasjon, ustabile regjeringer og et høyt politisk konfliktnivå. Mange tyskere trodde på den såkalte dolkestøtlegenden, der «forrædere» som kapitalister og jøder skal ha «dolket» Tyskland i ryggen.

Waimarrepublikken kom under press fra begge sider av det politiske spekteret. Etableringen av Sovjetunionen gav det tyske kommunistpartiet vind i seilene, samtidig som ulike høyreradikale grupper – deriblant Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti – angrep de mer moderate og sosialdemokratiske makthaverne.

Hitler hadde allerede i Ølkjellerkuppet i 1923 forsøkt å gripe makten, men etter det mislykkede kuppforsøket var nazistene blitt marginalisert på slutten av 20-tallet. Den store depresjonen ved inngangen til 1930-tallet gjorde imidlertid at det politiske landskapet snudde, og i 1930 var det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti blitt landets nest største. I løpet av årene som fulgte var det svært problematisk å danne en handlekraftig tysk regjering, og i januar 1933 valgte president Paul von Hindenburg å utpekte Hitler til rikskansler.

Kort tid etter Hitlers maktovertagelse gikk Riksdagen opp i flammer. Gjennom Riksdagsbrannforordningen satte nazistene sentrale borgerrettigheter til side, og Hitler greide på kort tid å omdanne Tyskland fra en demokratisk republikk til en totalitær stat med ettpartistyre. I årene som fulgte rustet Hitler opp det tyske forsvaret, og i 1936 gjenokkuperte tyskerne Rhinland. Våren 1938 ble Østerrike annektert og innlemmet i Tyskland, og med Münchenavtalen i september tvang Hitler til seg viktige deler av Tsjekkoslovakia.

Sensommeren 1939 kom Hitler med lignende krav overfor Polen, men denne gangen gikk ikke de vestallierte med på de tyske kravene. Andre verdenskrig begynte med invasjonen av Polen i 1. august, og i løpet av de første par krigsårene opplevde Tyskland en enorm suksess. Frankrike ble nedkjempet i løpet av seks uker våren 1940, og sommeren 1941 var praktisk talt hele kontinentaleuropa på tyske eller tyskallierte hender. Angrepet på Sovjetunionen i 1941 førte også med seg stor tysk fremgang de første par årene, men fra og med 1943 ble Tyskland gradvis slått tilbake på alle fronter. Sovjetunionen i øst og USA og Storbritannia i vest ble til slutt for sterke, og våren 1945 begikk Hitler selvmord da krigen var tapt.

Gjennom det som senere ble kjent som Holocaust satte Hitler og nazistene i gang en industriell utrydding av jøder, sigøynere, homofile og andre «uønskede». Omtrent seks millioner jøder fra hele Europa døde i nazistenes dødsleire, og alt i alt gikk flere titalls millioner menneskeliv tapt under andre verdenskrig.

[rediger] Etterkrigstiden

Berlinmuren og Brandenburger Tor i forbindelse med murens fall i 1989. Berlinmuren var blitt reist i 1961 for å hindre østtyskere å flykte til vest, og ble en symbol på Den kalde krigen.

Tyskland lå i ruiner etter krigens slutt, samtidig som ti millioner tyske soldater og sivile var blitt drept. Samtidig mistet landet store landområder i øst, med det resultat at 15 millioner tyskere ble foredrevet. De resterende tyske områdene ble delt i fire allierte okkupasjonssoner.

I mai 1949 ble de franske, amerikanske og britiske okkupasjonssonene slått sammen og gjort om til Forbundsrepublikken Tyskland, populært kalt Vest-Tyskland. I oktober samme år fulgte den sovjetiske sonen etter, og ble basisen for Den tyske demokratiske republikk (DDR, Øst-Tyskland). Den tidligere tyske hovedstaden Berlin ble delt, mens Øst-Berlin ble gjort til hovedstad i DDR ble Vest-Berlin liggende som en eksklave langt fra resten av Forbundsrepublikken. Ny hovedstad i vest ble Bonn.

Vest-Tyskland ble en demokratisk, vestorientert stat med sterke bånd til USA, Storbritannia og Frankrike. Landet fikk en blandingsøkonomi, og så sterk økonomisk vekst i etterkrigstiden gjennom det såkalte Wirtschaftswunder. I 1955 ble Vest-Tyskland med i NATO, og i 1957 var de en av grunnleggerne av det som senere ble Den europeiske union.

Øst-Tyskland ble i praksis en sovjetisk satellittstat, der sovjet-russerne gjennom Warszawapakten hadde full politisk og militær kontroll over landet og de andre øst-europeiske kommuniststatene. På papiret var DDR en demokratisk stat, men i praksis ble alle avgjørelser tatt i lukkede rom i det sosialistiske enhetspartiet. Samtidig hadde regimet gjennom det hemmelige politiet Stasi full kontroll over landets innbyggere. Et problem i DDR var «republikkflukt», altså at velutdannede innbyggere flyktet til vest. I 1961 satte regimet opp Berlinmuren for å få slutt på problemet.

Forholdet mellom de to tyske statene ble noe bedret på 1970-tallet gjennom Willy Brandts Ostpolitik. Utover på 1980-tallet begynte problemene å tårne seg opp i Øst-Tyskland, og da Ungarn sommeren 1989 valgte å åpne grensene mot vest dra østtyskere i store mengder over grensen. Massedemonstrasjoner fulgte i flere byer i DDR, og den 9. november valgte regimet å åpne grensene. Store menneskemengder begav seg over den forhatte Berlinmuren, og i løpet av kort tid kollapset DDR-regimet. Den 3. oktober 1990 ble Tyskland igjen samlet, da de østtyske områdene ble tatt opp i Forbundsrepublikken.

I 1994 ble Berlin gjort til hovedstad i det forente Tyskland. De nye forbundsstatene i øst slet imidlertid med store problemer etter gjenforeningen, med blant annet massearbeidsledighet, industridød og en bølge av fremmedhat.

Helmut Kohl (CDU) ble den første felles forbundskansleren i Tyskland. I 1998 overtok imidlertid sosialdemokraten Gerhard Schröder makten, før høyresiden igjen tok over med Angela Merkel fra 2005. Tyskland har etter gjenforeningen også begynt å spille en mer aktiv rolle i internasjonal politikk, blant annet med militær deltagelse i Kosovokrigen og i Krigen i Afghanistan.

[rediger] Politikk og administrasjon

Angela Merkel (CDU) har siden 2005 vært Tysklands forbundskansler.

Den tyske forbundsdagen har siden 1999 holdt til i Riksdagsbygningen i Berlin.

Valg til parlamentet, Bundestag, med sete i Berlin, finner sted hvert fjerde år. Partiene Christlich Demokratische Union/Christlich Soziale Union (CDU/CSU) og Freie Demokratische Partei (FDP) regjerte i en årrekke frem til 1998, da Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) og Bündnis 90/Die Grünen vant de føderale valgene og dannet regjering. Gerhard Schröder etterfulgte da Helmut Kohl som kansler. I 2002 tapte den konservative unionens kanslerkandidat Edmund Stoiber på målstreken for Schröder. Etter et ekstraordinært nyvalg ble Angela Merkel landets kansler i 2005, da for en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD.

Landets statsoverhode er forbundspresidenten, som velges ved indirekte valg for en periode på 5 år. Den tyske presidentens rolle er tendensielt av ikke-politisk og seremoniell art, mens forbundskansleren innehar den sentrale posisjonen - tilsvarende den norske statsministeren. Presidenten har makt til å oppløse riksdagen før utløpet av valgperioden. For å felle en tysk regjering kreves det «konstruktiv mistillit». Det vil si at en ny kandidat må foreslås før regjeringen kan gå av. Richard von Weizsäcker ble valgt til forbundspresident i 1984 og gjenvalgt i 1989. Han ble etterfulgt av Roman Herzog. Den nåværende presidenten Horst Köhler tilhører CDU, ble valgt i mai 2004 og tiltrådte 1. juli samme år. Han etterfulgte sosialdemokraten Johannes Rau.

[rediger] Administrativ inndeling

Tyskland er en føderasjon av 16 delstater («Bundesländer») med utstrakt selvstyre. Forbundslandene er inndelt i kommuner («Landkreise») og selvstendige byer («Kreisfreie Städte»). Enkelte delstater har amt som regional enhet mellom landkrets og kommune. Berlin og Hamburg er spesielle ved at de kun består av én kommune («Stadtstaaten»).

[rediger] Delstater

	Delstat (Land)	Hovedstad	Areal (km²)	Folketall(2)
1	Baden-Württemberg	Stuttgart	3&504&35752&35 752	3&507&10717000&10 717 000
2	Bayern	München	3&504&70549&70 549	3&507&12444000&12 444 000
3	Berlin	(1)	3&502&892&892	3&506&3388000&3 388 000
4	Brandenburg	Potsdam	3&504&29477&29 477	3&506&2568000&2 568 000
5	Bremen	Bremen(1)	3&502&404&404	3&505&663000&663 000
6	Hamburg	(1)	3&502&755&755	3&506&1735000&1 735 000
7	Hessen	Wiesbaden	3&504&21115&21 115	3&506&6098000&6 098 000
8	Mecklenburg-Vorpommern	Schwerin	3&504&23174&23 174	3&506&1720000&1 720 000
9	Niedersachsen	Hannover	3&504&47618&47 618	3&506&8001000&8 001 000
10	Nordrhein-Westfalen	Düsseldorf	3&504&34043&34 043	3&507&18075000&18 075 000
11	Rheinland-Pfalz	Mainz	3&504&19847&19 847	3&506&4061000&4 061 000
12	Saarland	Saarbrücken	3&503&2569&2 569	3&506&1056000&1 056 000
13	Sachsen	Dresden	3&504&18415&18 415	3&506&4296000&4 296 000
14	Sachsen-Anhalt	Magdeburg	3&504&20445&20 445	3&506&2494000&2 494 000
15	Schleswig-Holstein	Kiel	3&504&15763&15 763	3&506&2829000&2 829 000
16	Thüringen	Erfurt	3&504&16172&16 172	3&506&2355000&2 355 000
(1) Bystatene Berlin og Hamburg består utelukkende av byene med samme navn; bystaten Bremen omfatter også byen Bremerhaven. (2) pr. 31.12.2004

[rediger] Næringsliv

Bilindustrien er viktig for Tyskland, og tyske bilmerker som BMW, Mercedes, Volkswagen, Audi og Opel er verdenskjente. Bildet viser en bil fra BMW 5-serien.

Tyskland utgjør sammen med USA og Japan de tre største industriland i verden. Den sosiale markedsøkonomi er grunnlaget for den økonomiske politikken. Tyskland er en av de viktigste handelspartnere for de fleste europeiske land, herunder Norge. Norsk-Tysk Handelskammer i Oslo hjelper norske bedrifter som vil inn på det tyske markedet.

Blant de mest fremtredende industrigrenene er elektroteknisk industri, våpenindustri, bilindustri, maskinindustri og kjemisk industri. Bokindustrien er den største i verden.

I de siste årene har arbeidsledigheten gått opp. I enkelte delstater, først og fremst i de nordvestlige, har den vært på mer enn 12 %.

Viktige eksportvarer er biler, maskiner, transportutstyr, elektrisk utstyr, metaller og tekstiler. Viktige importvarer er brenselstoffer, maskiner, matvarer og drikkevarer. Viktige handelspartnere er Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Italia og Belgia.

[rediger] Samfunn

[rediger] Utdanning

Humboldt-Universität zu Berlin har gitt opphav til den humboldtske universitetsmodellen, og er kanskje Tysklands mest innflytelsesrike universitet.

Skoleplikten i Tyskland begynner det året barnet fyller seks år, og varer fra ni til tolv år. De første fire eller seks årene (avhengig av delstaten) går eleven i grunnskolen (tysk: Grundschule). Dette nivået kalles Primarstufe. Etter grunnskolen er det tre hovedløp eleven kan ta: Hauptschule, Realschule og Gymnasium. Hauptschule er et yrkesfaglig løp, ofte i kombinasjon med praksis i en bedrift. Gymnasium er et teoretisk løp der man ved fullført Abitur kan søke opptak ved universiteter. Realschule er et sted i mellom Hauptschule og Gymnasium, og bruks ofte som utgangspunkt for en teknisk utdannelse.

Tyskland har en rekke universiteter som har vært i drift siden middelalderen. Eldst er Ruprecht-Karls-Universität Heidelberg, grunnlagt i 1386. Det mest innflytelsesrike tyske universitetet har kanskje vært Humboldt-Universität zu Berlin, som er opphavet til Den humboldtske universitetsmodellen.

Tilsammen hadde Tyskland i studieåret 2008/09 394 offentlig godkjente universiteter og høyskoler. Av disse hadde 104 status som universiteter, 6 var lærerhøyskoler, 14 teologiske høyskoler, 51 kunsthøyskoler, 189 faghøyskoler og 30 såkalte faghøyskoler for offentlig forvaltning.^[1]

[rediger] Kultur

Johann Wolfgang von Goethe, maleri av Johann Heinrich Wilhelm Tischbein (1787)

Tyskere har vært store bidragsytere til den vestlige kulturarven. Tyskland kalles ofte das Land der Dichter und Denker (dikternes og tenkernes land). Kjente tyskere inkluderer komponister som Johann Sebastian Bach, Georg Philipp Telemann, Johann Pachelbel, Georg Friedrich Händel, Johannes Brahms, Richard Wagner, Gustav Mahler, Robert Schumann og Ludwig van Beethoven, filosofer som Karl Marx, Immanuel Kant, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Nietzsche og Johann Gottlieb Fichte, teologer som Hildegard von Bingen og Martin Luther, astronomer som Nikolaus Kopernikus, vitenskapsmenn som Albert Einstein, Otto Hahn, Max Born, Karl Friedrich Gauss og Max Planck, diktere og forfattere som Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, Theodor Storm, Heinrich Heine, Bertolt Brecht, Theodor Fontane, Hermann Hesse, Thomas Mann, Wolfram von Eschenbach og Günter Grass og malere som Albrecht Dürer, Caspar David Friedrich, Philipp Otto Runge og Franz Marc.

Berlin er en av Europas kulturelle hovedsteder. Ved siden av prestisjetunge tradisjonsrike institusjoner som Deutsche Staatsoper og Akademie für alte Musik Berlin er Berlin et arnested for unge kreative kunstnere, såvel innen musikk som billedkunst, teater og film. Berlinale, en av verdens viktigste filmfestivaler, finner årlig sted i Berlin.

[rediger] Se også

• Liste over byer i Tyskland
• Liste over de største byene i Tyskland

[rediger] Referanser

1. ^ Hochschulen. Statistisches Bundesamt Deutschland (2008). Besøkt 26. september 2009(2009-09-26 ).