Parker i Oslo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Hanshaugen, sett fra bassenget på toppen.

Parker i Oslo utgjør en viktig del av bylandskapet. Oslo karakteriseres som en grønn by mellom grønne åser; byens lave tetthet er utnyttet til treplantning i gatene, forhager, små grøntanlegg der anledningen byr seg, og drabantbyer med mye vegetasjon. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka. Av byens befolkning var det i 2006 vel fem prosent som ikke hadde et grønt område innen 300 meter fra egen bolig, mens vel 11 prosent ikke hadde et grønt område av minst 10 dekar størrelse innen samme avstand.[1]

Oslos parkhistorie følger hovedtrekkene fra en rekke andre store vestlige byer: Fra byens vekst skjøt fart midt på 1800-tallet ble det sikret områder til parker, de fleste i landskapsstil, noen med flott plassering på høydedrag. I mellomkrigstiden etablerte kommunen mange nye parker, turveier, lekeplasser, helhetlig planlagte, grønne boligområder, og forhagene fikk støtte.

Tiden fra 1945 til cirka 1990 var preget av utflytting fra bykjernen til villaforsteder og drabantbyer, og forfall i boligstrøkene i den indre, tette byen. Oslo utmerker seg i denne perioden med sine grønne drabantbyer nær marka.

Fra cirka 1990 fører den nye interessen for byliv, med innflytting av mange unge voksne i indre by, til økt bruk av parkene, og kommunen bruker parkpolitikken i satsingen på indre øst. Økt boligbygging skaper debatt om ansvar og plan for å sikre nye grønne lunger til den voksende befolkningen i indre by. Fjordbyen, områdene mot Oslofjorden, der havn og skipsverft tidligere stengte sjøfronten, er under omarbeidelse og skal blant annet by på en sammenhengende havnepromenade med flere parker mot sjøkanten.

Enkelte av parkene har en spesiell plass i byens liv og historie:

I tillegg utgjør flere av Oslos gravlunder en sentral del av byen grønne lunger. Områdene er godt vedlikeholdt, bærer stor historisk interesse, og er egnet til rolig rekreasjon og ettertanke.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Sentrum[rediger | rediger kilde]

Parkene i sentrum er[2][3]

Park Antall dekar Anlagt år Kartlenke
Slottsparken 225 1844 59°55′03″N 10°43′42″Ø
Kontraskjæret 18 1970 59°54′36,7″N 10°44′12,3″Ø
Eidsvolls plass 16 cirka 1861 59°54′49″N 10°44′15″Ø
Grev Wedels plass 14 1869 / 1984 59°54′27,08″N 10°44′31,78″Ø
Studenterlunden 11 før 1845 59°54′53,27″N 10°44′4,26″Ø
Universitetshagen 9 1850-årene / 1932 59°54′56,55″N 10°44′7,9″Ø
Vaterlandsparken 9 1994 59°54′47,06″N 10°45′27,7″Ø
Rådhushagen 4 1947 59°54′44,06″N 10°43′57,4″Ø
Christian Frederiks plass (Paléhaven) 3 1750-årene / 1897 59°54′37″N 10°45′2″Ø
Halfdan Kjerulfs plass 0,5 1861 59°55′3,76″N 10°44′6,87″Ø
Regjeringsparken * cirka 1990 59°54′55,54″N 10°44′41,28″Ø

Børshagen, byens første offentlig anlagte park (4 mål, 1819), er ikke lenger offentlig tilgjengelig.

Indre by[rediger | rediger kilde]

Tabellen viser parkene i indre by[2][4] utenom sentrum. Parker uten sikker informasjon om størrelse er plassert etter antatt størrelse. De minste parkene er omtalt under tabellen.

Parkens navn Antall dekar Anlagt år Strøk Bydel Kartlenke
-1 -1
Frognerparken (en del av parken ligger i ytre by) 467 1904 / 1936 Frogner Frogner og Ullern 59°55′36,50″N 10°42′4,30″Ø
Botanisk hage 140 1818 Tøyen Grünerløkka 59°55′2,8632″N 10°46′12,086″Ø
Torshovdalen 136 1939 / 1948 Torshov, Sinsen, Rosenhoff Sagene 59°56′0,81240″N 10°46′36,844″Ø
Tøyenparken 93 1950-årene Tøyen Grünerløkka 59°55′3,3276″N 10°46′39,007″Ø
St. Hanshaugen 89 1865 St. Hanshaugen St. Hanshaugen 59°55′36,275″N 10°44′27,377″Ø
Sofienbergparken 74 1961 Sofienberg, Grünerløkka Grünerløkka 59°55′22,184″N 10°45′51,268″Ø
Stensparken med Blåsen 49 1890 / 1943 Fagerborg St. Hanshaugen 59°55′40,184″N 10°43′47,903″Ø
Marienlystparken 45 1950-årene Marienlyst St. Hanshaugen 59°55′58,685″N 10°43′21,407″Ø
Torshovparken 41 1931 Torshov Sagene 59°56′8,0880″N 10°46′14,520″Ø
Myraløkka 40 cirka 1960 Sagene Sagene 59°56′11,029″N 10°45′26,860″Ø
Kampen park 39 1888 Kampen Gamle Oslo 59°54′55″N 10°46′48″Ø
Bjølsenparken 33 1900 Bjølsen Sagene 59°56′27″N 10°45′22″Ø
Vålerenga park 32 1903 Vålerenga Gamle Oslo 59°54′25″N 10°47′14″Ø
Middelalderparken 30 2000 Gamlebyen Gamle Oslo 59°54′12″N 10°45′44″Ø
Klosterenga 30 * Galgeberg Gamle Oslo 59°54′30,064″N 10°46′32,210″Ø
Iladalen park 26 1948 Ila Sagene 59°55′53,382″N 10°45′6,9300″Ø
Uranienborgparken 17 1904 Uranienborg Frogner 59°55′18″N 10°43′16″Ø
Birkelunden 17 1882 / 1916 Grünerløkka Grünerløkka 59°55′35,152″N 10°45′36,360″Ø
Grønlands park - Botsparken 15 1917 / 1924 Grønland Gamle Oslo 59°54′34,556″N 10°46′10,272″Ø
Torshov kirkepark * * Torshov Sagene 59°56′16,022″N 10°46′22,555″Ø
Hasleparken 14 cirka 1960 Hasle/Keyserløkka Grünerløkka 59°55′17,152″N 10°46′59,016″Ø
Ruinparken (tidl. kalt Minneparken) 14 1872 / 1932 Gamlebyen Gamle Oslo 59°54′21,812″N 10°46′7,1796″Ø
Hallénparken 13 * Dælenenga / Torshov Grünerløkka 59°55′53,227″N 10°45′46,750″Ø
Grünerhagen 12 1700-t. / 1950 Grünerløkka Grünerløkka 59°55′18,505″N 10°45′17,744″Ø
Idioten 12 1930 Valleløkken, Adamstuen St. Hanshaugen 59°55′51,524″N 10°44′12,314″Ø
Frøyas have 11 1994 Skarpsno Frogner 59°54′59,029″N 10°41′45,082″Ø
Olaf Ryes plass 10 1888 / 1928 Grünerløkka Grünerløkka 59°55′22″N 10°45′30″Ø
Rudolf Nilsens plass 9 1927 / 1999 Tøyen Gamle Oslo 59°54′57,830″N 10°45′56,984″Ø
Framneshaven (Tinker'n) 8 1993 Skillebekk Frogner 59°54′41,062″N 10°42′41,008″Ø
Gråbeinsletta (med parken rundt Sagene kirke 11 mål) 7 1922 Sagene Sagene 59°56′16,566″N 10°45′4,2228″Ø
Skarpsnoparken 7 1934 Skarpsno Frogner 59°54′53,424″N 10°42′2,7900″Ø
Alexander Kiellands plass 7 1927 / 2001 Ila Grünerløkka 59°55′39,565″N 10°45′1,4436″Ø
Kristparken 7 1964 Hammersborg St. Hanshaugen 59°55′3,7164″N 10°44′55,496″Ø
Schous plass 6 1916 Grünerløkka Grünerløkka 59°55′14″N 10°45′37″Ø
Langgaardsløkken 6 1994 Briskeby Frogner 59°55′22,436″N 10°42′54,565″Ø
Hydroparken 5 1960 Frogner Frogner 59°54′52,603″N 10°43′0,62760″Ø
Amaldus Nielsens plass (Vestkanttorvet) 5 1921 Frogner Frogner 59°55′27,293″N 10°42′48,964″Ø
Sommerfrydhagen 4 1995 Tøyen Gamle Oslo 59°54′42,649″N 10°46′35,069″Ø
Svartdalsparken * 1930-tallet Svartdalen Gamle Oslo 59°54′16,351″N 10°47′31,690″Ø
Evald Ryghs plass 4 1931 Ila St. Hanshaugen 59°55′45,602″N 10°44′50,320″Ø
Bülow Hanssens plass 4 1939 Carl Berner Grünerløkka 59°55′37,628″N 10°46′32,520″Ø
Akersveien / Akersbakken foran Gamle Aker kirke 2 1869 Gamle Aker St. Hanshaugen 59°55′24,586″N 10°44′45,337″Ø
Ankerhagen 2 1921 / 1985 Ruseløkka Frogner 59°54′47,452″N 10°43′15,074″Ø
Hygeaparken 1 * Homansbyen Frogner 59°55′24,236″N 10°43′35,274″Ø

stjerne = sikker informasjon mangler.

I tillegg kommer Akerselva med mange mindre parkanlegg, blant annet Theodor Kittelsens plass mellom Ankerbrua og Nybrua (1917), Kuba) på Grünerløkka, Våghalsen, Heftyeløkka på Bjølsen.

I indre by finnes noen små parker, blant andre Arno Bergs plass (0,5 mål, 1932), Dronning Astrids park (etter 1995), Sentralparken og Gjenbruksparken i Pilestredet park (2000-tallet), Riddervolds plass (0,8 mål, anlagt 1885), Skillebekkparken (0,5 dekar, 1869), Sommerroparken (1870-årene), Valkyrie plass (0,75 mål, 1929).

Ladegårdshagen i Gamlebyen er en liten hage med symmetri og kunstklippede felter, som i renessanse- og barokkhager. FreiaparkenRodeløkka er en privat, lukket park ved sjokoladefabrikken, i regelmessig og streng stil, kjent for blomsterrikdom og mange skulpturer.

Av 27 parker i indre by som er 10 mål eller større ligger 20 på østkanten og 7 på vestkanten (bydelene Frogner og St. Hanshaugen).

Ytre by[rediger | rediger kilde]

De største parkene og grøntområdene i ytre by er:

Park Antall dekar Anlagt Strøk Bydel
Ekeberg med Brannfjell, friarealer og skogpark 1695 1948 Ekeberg Nordstrand
Husebyskogen 355 * Huseby Vestre Aker
Alnaparken (Alnabru) 200 2006 Alnabru Alna
Nordre Skøyen hovedgård 135 * * Østensjø
Korsvollparken 87 1930 Korsvoll Nordre Aker
Østensjøområdet 86 1930 / 1950-årene * Østensjø
Svartdalsparken (naturparken) 83 * Kværner Gamle Oslo, Østensjø, Nordstrand
Holmendammen 64 * * Vestre Aker
Smestadparken 49 * Smestad Ullern

Andre parker i ytre by som er betegnet bypark i kommunedelplan Grøntplan for Oslo (1993) og nye parker på 2000-tallet, ordnet etter bydel (strøk, år anlagt og størrelse i parentes der dette er kjent):

Noen av de gamle gårdene har hager og parker som er offentlig tilgjengelig: Søndre skøyen hovedgård (1860-tallet, privat del, også kalt Den engelske park), Linderud gård, Bogstad, Frogner.

Parkene i landskapet[rediger | rediger kilde]

Panorama over Oslogryta med de grønne åsene, sett fra Ekebergskrenten (klikk på bildet to ganger for stort format)
Utsikt fra Hasleparken

Oslos sentrale byområde ligger i Oslogryta. Dette er området mellom åser (bevart som nesten uberørt natur): Holmenkollen / Voksenkollen / Vettakollen og Grefsenåsen i nord og Haukåsen i øst, alle mellom 350 og 500 meter over havet, og Ekeberg i sydøst, knapt 150 moh. På skråningen ned fra åsene nord i byen er det Holmenkollåsen, Grefsenkollen, Torshovdalen og Korsvollparken som gir det beste utsynet.

Ekebergskrenten har den beste plassering i hele Oslogryta, der man så å si ser tilbake ned i gryta, men dette er en ubrukt og delvis tapt mulighet. Den delen av Ekebergåsen som vender mot fjorden har parkskog med stier og utsikt. I skrenten mot byen finnes privatboliger, blokkbebyggelse og skog uten gode, åpne utsiktspunkter.

På utsiktspunktene i indre by finnes flere parker: Blåsen i Stensparken, St. Hanshaugen, og høydedraget Ola NarrTøyenparkenKampen park, alle tre mellom 80 og 90 meter over havet. Hasleparken bak Tøyenparken ligger noe høyere. På Akerryggen (fra Akersneset med festningen, langs Akersgata til St. Hanshaugen) er Kontraskjæret og Egebergløkka brukt som parker, med utsikt over henholdsvis Pipervika og bydelene i indre øst.

Fra flaten ved Eidsvolds plass bølger terrenget mot vest, med tre høydedrag: Bellevuehøyden med Slottsparken, Uranienborghøyden med Uranienborgparken og Tørtberg med Monolitten i Vigelandsanlegget.

Akerselva har i løpet av 1900-tallet fått en parkmessig behandling som ivaretar landskapet og industrihistorien på en vellykket måte. Arbeidet med å utvikle de andre elvene som rekreasjons- og parkanlegg er startet. Alna har kommet lengst med sin miljøpark[5], mens Lysakerelva, Frognerelva, Hovinbekken og Ljanselva har kommet kortere.

Middelalderparken med vannspeilet

Oslo har en lang strandlinje som har vært stengt av havn og skipsverft mye av 1800- og 1900-tallet. Ved byens vestgrense mot Bærum finnes Vækerøparken direkte ved fjorden. Parkmessig opparbeidede badeplasser er HukBygdøy og, sydøst i byen, Katten og Hvervenbukta (nær Ljanskollen med turvei langs sjøen), og områder på Malmøya og Ulvøya. Fjordbyplanene innebærer at fjorden åpnes for befolkningen med nye parker ved fjorden.

Blant byøyene er Langøyene (ligger i Nesodden kommune), Hovedøya og Gressholmen lett tilgjengelige, alle tre med parkskog og badeplasser.

Vannspeilet i Middelalderparken i Gamlebyen gir et bilde av hvor middelalderbyens strandlinje gikk.

Forløpere for de offentlig anlagte byparkene[rediger | rediger kilde]

Området der Slottshagen på Akershus lå, Munkedammen ses (januar 2008)
Hagen ved Oslo Ladegård (2007)
Lindealléen i Regjeringsparken, fra Akersgata til Høyblokken i Regjeringskvartalet
Dagens Frognerparken. Frognerdammen med Frogner Hovedgård i bakgrunnen. Romantisk landskapsmaleri av I. C. Dahl fra 1842

Nord for Olavsklosteret, dagens bispegård, har det i senmiddelalderen ligget en hage med grønnsakdyrking og fiskedam. Det finnes ellers lite kunnskap om hager i middelalderens Oslo. Men man kan med stor sikkerhet regne med at klosteret på Hovedøya hadde en klosterhage etter tidens stil, anlagt av engelskmenn.

Slottshagen på Akershus er den tidligste avbildede norske renessansehage, sannsynligvis anlagt tidlig i 1560-årene (den første var Bispehagen i Bergen, anlagt cirka 20 år tidligere). Slottshagen hadde innenfor sitt stakittgjerde strengt formede bed, paviljong og fiskedam kalt Munkedammen etter lensherre Christen Munk. Hagen ble slettet på slutten av 1600-tallet, dammen gjenfylt i 1860-årene, men gjenåpnet i 1965. På festningen anla kommandanten allébeplantninger på Hovedtangen og Kanonparken i 1770-årene, og området ble mye brukt til promenade.[6] Denne var en offentlig anlagt og tilgjengelig park, selv om byens myndigheter ikke hadde noen rolle og den ikke var ment primært for befolkningen.

Paléhaven var byens første park tilgjengelig for allmennheten da eieren Christian Ancher åpnet den for publikum i 1760-årene. Den var landets eneste byhage i barokk hagestil og lå ved datidens sjøkant på oppfylt land. I dag står en lindeallé igjen på Christian Frederiks plass («Plata»).

Mange løkkerbymarken har hatt hager, fra begynnelsen mest for matproduksjon, fra utpå 1700-tallet også anlagt som lysthager. Dammer var vanlig og her ble det oppdrettet karpe og annen matfisk. Den eneste som finnes bra bevart er ved løkken Rolighed i Professor Dahls gate 32 (Langgaardsløkken), blant annet med bane for kjeglespill.

Hagen på Marselis’ løkke (Marselienborg) er nåværende Eidsvolls plass og nærmeste kvartal syd for Stortingsgata. Her har innvandrede tyske og hollandske gartnere arbeidet allerede på 1600-tallet, i det som var det fineste hageanlegg blant løkkene nær byen fra cirka 1650 inntil 1840-årene. Da ble den offentlige parken anlagt på Eidsvolls plass og kvartalene mot syd bebygget. Nabohagen på Ruseløkken, dagens Studenterlunden, var en renessansehage i samme periode.

Hagen rundt Munkedammen i Vika ble midt på 1700-tallet en av de første halvoffentlige hagene der samfunnets overklasse promenerte, inntil den i 1790-årene forfalt. Dammen var cirka 50 meter bred og vel 100 meter lang og var en videreføring av to dammer man antar at munkene på Hovedøya hadde anlagt. I dammen lå en øy med en toetasjers paviljong og urtehage. Av Munkedammen er ikke noe bevart.

Nord for Stortorget og Grensen ble det anlagt en rekke hager på 1700-tallet, blant annet James Collets Grensehaven mellom Akersgata og Grubbegata, anlagt i 1703 i renessansestil.

Hagen ved Oslo Ladegård hadde i annen halvdel av 1700-tallet klippede hekker, ganger i rutenett, et langt basseng og rette alléer helt ned til fjorden i renessansestil. I 1999, i kjølvannet av at Bispegata langs sørsida av Ladegården ble redusert fra seks til to felt, ble en liten del av Ladegårdshagen gjenskapt.

GrünerhagenNedre Foss, anlagt av Grünerfamilien på 1700-tallet, var en storslått hage med terrasser, alléer, dam med lysthus på pæler og dyrehage med påfugl, gjess og kalkuner. Hagen ble ødelagt på slutten av 1800-tallet, og gjenåpnet som park rundt 1950.

Bygdøy hadde, som sommerbolig for stattholderen, en renessansehage fra 1680-årene. Halvøya ble utfartssted på slutten av 1700-tallet. I 1830-årene ble det anlagt en ny hage i landskapsstil ved Kongsgården og gangveier i skogen (i behold).

Flere av gårdene rundt byen hadde på 1700-tallet lindealléer (lind var 1700-tallets bytre og mye brukt i alleer også på storgårder) og noen av dem står i dag:

I sentrum og indre by står lindealléer fra et bypalé, en byløkke og tre statlige anlegg fra hovedstadsbyggingens periode:

  • i Paléhaven, i sin tid en privat barokkhage på 1700-tallet
  • i Dronningparken (sydvestre del av Slottsparken), som var byløkken Sommerro
  • i Slottsparken på begge sider av Slottsplassen (doble alleer plantet 1838)
  • i Regjeringsparken, opprinnelig hovedatkomst til Rikshospitalet, sannsynligvis 1820-årene
  • fra Grønlandsleiret opp til Botsfengselets hovedinngang (fengselet sto ferdig i 1850-årene).

På Linderud gård er en 70 meter kanal og 120 meter «hasseltunnel» intakt, to elementer i 1700-tallshager inspirert av renessansens hagestil.

Parken på Bogstad fra 1780-tallet var landets første park i landskapsstil. Peder Anker tok med en gartner fra Tyskland som utnyttet skråningen fra herregården til Bogstadvannet, med svungne stier, kunstige bekker, og trær. Parken er rustet opp på 2000-tallet.

I samme stil anla John Collett cirka år 1800 parken ved Ullevål gård, kjent for sin rikdom av stemningsskapende elementer og et midtpunkt for sosialt liv. I tillegg til Bogstad og Ullevål hadde Vækerø en ganske stor hage i landskapsstil, og denne er i behold i dag (Vækerøparken).

Frogner Hovedgård anla Bernt Anker på slutten av 1700-tallet en barokkpark. Da Benjamin Wegner overtok gården i første halvdel av 1800-tallet ble det anlagt romantisk landskapspark.[7] Parken omfattet en del av det som i dag er Frognerparken, sentrert rundt herregårdsbygningene, og skal delvis gjenskapes.

Ved utgangen av 1700-tallet var det 96 personer som tilbød gartnertjenester i byen.

1812–1865: Hovedstaden tar form – de første parkene[rediger | rediger kilde]

Da lille Christiania med rundt 10 000 innbyggere skulle bygges ut som hovedstad fra 1814, var ikke forutsetningene for parkutvikling så gode som i mange større byer på 1800-tallet:

  • Det fantes ikke noe slott med hage, ofte i barokk hagestil, som kunne bli offentlig park, slik som Tuileriene i Paris.
  • Akershus festningsområde ga rom for de senere parkene Munkedammen, Grev Wedels plass og Kontraskjæret. Men det fantes ingen sammenhengende festningsvoll med vollgrav rundt byen som kunne rives og gi grunnlag for et parkbelte, som i Wien og København (Tivolihagen, Botanisk hage, Ørsted park og Østre anlegg).
  • Byen hadde små kongelige jaktskoger på Bygdøy, men ingen dominerende områder i sentrale deler av byen som kunne gjøres til offentlige parker, slik som Londons kongelige parker og Tiergarten i Berlin.

Før 1870 var den alminnelige oppfatning at parker ikke var noe kommunen skulle engasjere seg i. Da det første parkvesenet kom i 1875 og den voldsomme byveksten startet, hadde byen likevel en rekke fine parker. Nokså ulike interesser sørget for det:

Bymarken, med mange løkker med hager, og gårdene som lå rundt byen, fikk ikke så stor direkte betydning som grunnlag for offentlige parker i denne tidlige perioden.

Børshagen (2007)

Børshagen ble til ved at Christiania Byes Vel i 1812 tok initiativ til å beplante det som da het Grønningen, etter at et forsøk på det samme i 1806 hadde feilet. Dette var den første offentlig anlagte park i Christiania, åpnet for publikum i 1819. Den fikk navnet Esplanaden, og var et viktig sted for promenade, også etter at Børsen ble bygget i parken i 1826.

Den sydøstlige delen av Kvadraturen var et rikt strøk og Hovedtangen som nevnt ovenfor var parkområdet der man så og ble sett. Da vestkanten begynte å ta form vest for Egertorget og Bak Slottet fra 1850-årene, overtok området ved den vestlige delen av Karl Johans gate rollen i løpet av årene frem til 1890-tallet.

Selskapet for Christiania Byes Vel valgte anlegg av parker, utsmykning med monumenter og lignende, som merkesaker i selskapets første femti år. Kroghstøtten ved Nybrua var Norges første utendørs monument i 1833, med park rundt (senere redusert ved byggingen av Kroghstøtten sykehus). Bankplassen ble anlagt med byens første blomsterbed i en offentlig park (1860-årene), det ble plantet ved Vår Frelsers kirke og Trefoldighetskirken, og selskapet fikk forpurret bygging på Kontraskjæret (1860 og 1864). Selskapet tok initiativ til gatebeplantning, blant annet langs Grønlandsleiret, veien fra Nybrua til Tøyen, Drammensveien og Rådhusgata (noen av trærne står i dag vis-à-vis Kontraskjæret). I 1866 vedtok Selskapet at kommunen heretter fikk ta ledelsen i anlegget av nye parker.

Slottsparken med dammen Kongespeilet

Slottsparken ble anlagt fra 1838 til 1844, i landskapsstil nokså enkelt utformet med store trær, gangveier, dammer og plener i det bølgende landskapet. Dronningparken mot Drammensveien er en romantisk, intim park, anlagt noe senere og stengt for allmennheten bortsett fra dagtid i sommerhalvåret. Mot øst og Karl Johans gate ligger høydene Abelhaugen og Nisseberget. En rekke viktige statuer og skulpturer står i den 225 mål store parken.

Kong Karl Johan ville at Slottsparken skulle rekke helt til Uranienborgskogen, der Uranienborg kirke ligger. Det er en utbredt oppfatning at Karl Johan hadde en plan for en sammenhengende parkåre fra Slottet til Bygdøy , men det er ikke andre samtidige kilder for dette enn en redaksjonell artikkel i Morgenbladet i 1838. Karl Johans parkplaner ble ikke realisert, og Oscar I solgte i 1848 eiendommene Frydendal og Lille Frogner, som faren hadde kjøpt i hhv. 1821 og 1827.[8] Men Slottsparken er i dag Oslos sentrale bypark, og Bygdøy ble viktig i byens liv med parkskoger, badestrender, klipper, mykt landsbrukslandskap og museer. Karl Johan overtok kongsgården som privat eiendom og proklamerte Bygdøy som folkepark i 1837, han kjøpte løkker langs Frognerkilen og anla Lindehagen (i dag Dronningberget) nord på Bygdøy. Skogen som tilhørte Kongsgården ble fredet for hogst og jakt i 1840. Oscar II anla turveier vest og nord på halvøya, slik at det i 1882 var en mil promenadeveier. Bygdøy Sjøbad kom i 1880.

Studenterlunden ble kjøpt av staten i 1837. Området var da parklagt og kaltes Ruseløkken park. Etter at Universitetet åpnet over gaten i 1852 ble området mye brukt av studenter, og navnet kom i bruk samme år. Serveringsstedet Frizners paviljong åpnet 1864. Parken er lagt om flere ganger siden, det mest inngripende er byggingen av Nationaltheatret midt i parken (1899).

Universitetshagen
St. Hanshaugen med svanedammen

Eidsvolls plass (med dagens «Spikersuppa») ble kjøpt av huseierne på nordsiden av Karl Johans gate i 1846. De store trærne i parken er sannsynligvis fra 1850-årene. Området var da fortsatt sumpig, og Bislettbekken, som fløt gjennom området, ble først overdekket rundt 1860. Staten kjøpte tomten i 1858. Parkleggingen pågikk i flere tiår. Wergelandsstatuen ble avduket i 1881.

Universitetshagen ble anlagt på 1850-tallet, som en inngjerdet oase mellom universitetsbygningene ved Karl Johans gate.

St. Hanshaugen var søppelplass og sett på som unyttig areal frem til feiringen av St. Hans flyttet hit fra Ruseløkkbakken litt før 1820. F.H. Frölich tok initiativ til å anlegge park her midt på 1850-tallet, fikk gjennomslag etter atskillig motstand, og sto for den første opparbeidelsen. Christiania Byes Vel kom inn midt i 1860-årene, plantet 1275 trær, og skapte den første større park utenfor byens sentrum. Kommunen overtok ansvaret i 1867 og opparbeidet parken ferdig i årene fra 1876 til 1890. Siste del ble lagt til ved kjøp av grunn i 1909. St. Hanshaugen hadde sin glanstid som attraksjon for byen og tilreisende fra 1890-tallet til første verdenskrig. Parken er i landsskapsstil, og alle parkers grunnelementer terreng, vegetasjon og vann utnyttes og spiller her fint sammen. Blandingen av intime og romantiske partier i sydenden med enklere partier mot nord, fabelaktig utsikt, underholdning, vidgjeten restaurant (Hasselbakken), fasaner og bjørner i grotte bidro alt til parkens høye stjerne.

Tøyenområdet var planlagt som sted for Universitetet fra Staten kjøpte Tøyen hovedgård 1812 til vedtak om å legge Universitetet ved Karl Johans gate ble gjort utpå 1820-tallet. I årene 1814–1818 ble Botanisk hage anlagt, fra 1830-årene en rekke løkker tildelt professorer. Av disse står Bellevue fortsatt i Tøyenparken. Statens eierskap bidro til å sikre store områder for senere park.

Rundt Botsfengselet (åpnet 1851) ble det anlagt park på den flere titall mål store tomten staten kjøpte, de senere Grønlands park - Botsparken og Klosterenga.

Oslo var ikke sent ute med offentlig anlagte parker, særlig tatt i betraktning at man her først på slutten av 1800-tallet følte det savnet av grønne lunger som storbyen skaper. I München ble Englischer Garten anlagt langs elva Isar fra 1789, i Bremen anla byen park på nedrevne festningsvoller i 1804, enkelte andre tyske byer var også tidlig ute. Stockholm fikk sin første park Strömparterren nord for Gamla Stan i 1832, mens Central Park i New York var USAs første offentlig anlagte bypark på slutten av 1850-årene.

1865–1916: Byparker i storbyen[rediger | rediger kilde]

Stensparken, sett mot Fagerborg kirke

Rundt 1870 kom et omslag der det å anlegge parker ble sett på som en naturlig oppgave for myndighetene i byen. Samfunnets elite mente parkene ville få to gode virkninger:

  • dempe de skadelige sidene ved storbyen: støy, sot, røyk og skitt fra industri og fyring, trangboddhet med dårlig lys til leilighetene, og
  • gi en skjønnhetsopplevelse som var oppdragende og helsebringende.

Christiania vokste raskere enn de fleste større byer i Europa på 1800-tallet, fra ca. 18 000 innenfor dagens bygrense i 1815 til ca. 50 000 i 1855, og så en femdobling til ca. 250 000 i 1900. Veksten var 65 % økning fra 1888 til 1900.[9] Utbyggingen skjedde i stor grad ved at entreprenører bygget enkeltstående leiegårder og byvillaer, mens kommunen regulerte gatenettet og sto for vann, kloakk osv. I denne murbyen, stort sett innenfor dagens ring 2, kom en rekke nye parker, de aller fleste av noen størrelse på østkanten. Kommunens ledelse argumenterte for at fellesskapet måtte sikre grønne lunger først på østkanten med sine overbefolkede, usunne leiegårdsområder.

Byveksten og trikken bidro at mange ikke lenger bodde nær arbeidsstedet. Sammen med fast arbeidstid skapte dette mer fritid som skulle fylles med noe positivt. Enkelte parker ble intenst brukt fra de ble åpnet, Kampen park er antakelig det beste eksemplet. Christiania beplantningsvesen, opprettet i 1875 som en del av Ingeniørvesenet og riktignok kun med innleiet gartnerkyndige folk frem til de to første gartnerne ble ansatt i 1893,[10] betød ny kraft for anlegg og stell av parker. Resultatet var at byen fikk mange parker av brukbar størrelse, og at fordelingen allerede i denne perioden bidro til å jevne ut levekårsforskjellene mellom øst og vest.

I sentrum ble Paléhaven ferdig som kommunal park i 1897. Børshagen ble rustet opp ved utvidelsen av Børsen i 1911. Kommunen overtok ansvaret for Studenterlunden og Eidsvolls plass i hhv. 1888 og 1889. Grev Wedels plass i Kvadraturen ble anlagt som en 14 mål stor park i 1869, etter initiativ fra Christiania Byes Vel, bygget på et område som hadde vært båndlagt til militære formål.

Halfdan Kjerulfs plass
Olaf Ryes plass
Kampen park, nedre del
Bjølsenparken med lindealléen

Fra 1869 til 1880 ble det anlagt mindre parker sentralt i byen:

Parkanlegget rundt Sagene kirke sto ferdig i 1893.

En liten park nord i dagens Ruinparken (da kalt Minneparken) i Gamlebyen sto ferdig i 1872, som det første parkanlegg som markerte middelalderbyen.

Midt på 1860-tallet tegnet Georg Andreas Bull en helhetlig plan for Grünerløkka. Én eier (Thomas Heftye) og en dyktig arkitekt for et så stort område viste seg å være en lykkelig løsning: tre romslige parker ble tegnet inn i den ellers svært tette bebyggelsen. Parker i hele kvartaler var inspirert av det nye Paris, som ble anlagt fra cirka 1860. Birkelunden og Olaf Ryes plass, opparbeidet som parker hhv. 1882 og 1890, skulle bli to svært populære og brukte parker, og i vår tid vurdert som vakre byrom. Schous plass nederst på løkka ble ferdig parklagt 1916. Sammen med parkleggingen langs Akerselva fra 1915, med en forløper i parken rundt Jacob kirke 1882, ga dette Grünerløkka tidlig bra tilgjengelighet til grønne lunger.

Kampen park kom fra 1888 på høyden der vannreservoar og trykkbasseng var ferdig i 1886. Utsikten, det spennende terrenget, grotte med vann som barn kunne leke ved var med å gjøre denne klassiske 1800-tallsparken svært mye brukt fra starten. Vålerenga park, med kirke midt i og vidt utsyn over Lodalen, ble skapt i årene 1903–1916.

Bjølsenparken ble til i 1900 på en del av hagen som hørte til Søndre Bjølsen gård, kjent for lindealléen langs parkens høyderygg. Et stort område vest for parken ble kolonihage i 1912. Grønland park på området rundt Botsfengslet, noen ganger kalt Botsparken, ble åpnet i 1913.

Stensparken ligger på høyden som tidligere het Natmandshaugen (tidligere søppelplass). Knausen Korpehaugen (i dag Blåsen) ligger som et stykke urørt natur med vid utsikt i den nordlige enden av det som ble Stensparken. Denne høyden overtok St. Hansfeiringen fra St. Hanshaugen. Parken ble anlagt i landskapsstil fra 1890-årene og ble ferdig under annen verdenskrig. Fagerborg kirke fra 1903 står i sydenden.

Uranienborgparken sto ferdig i 1904 på høyden der Uranienborg kirke fra 1886 lå. Høyden og en ganske stor skog var utgangspunktet for det som ble 17 mål park med fin beliggenhet, redusert ved en lekeplass i 1922 og en barnehage i 1954. I sydenden av høyden ble Riddervolds plass opparbeidet som park i 1885.

Bortsett fra Stensparken og Uranienborgparken fikk ikke vestkanten noen større parker i denne perioden. Her var det ikke noen samlet regulering som på Grünerløkka. De enkelte små utbyggerne tok rimeligvis ikke initiativ til å legge ut sine tomter til park på egen bekostning. De tette områdene fra Majorstuen mot sentrum ble ganske parkløse, det samme gjaldt områder på Frogner.

Rett utenfor den tette byen på vestkanten åpnet i 1904 første byggesten i Frognerparken som offentlig park, den tidligere barokkhaven (Gamlehagen) mellom Frogner Hovedgård og Kirkeveien. Til Jubileumsutstillingen i 1914 ble det bygget gangveier vest for gården og bro over dammene.

Blant gater med beplantning ble Bygdøy allé, anlagt på 1890-tallet, raskt kjent med sine kastanjer. Trærne ble etter hvert for store til å stå så nær gårdene, og bygartneren ville hatt dem i en midtrabatt, slik det er gjort i Gyldenløves gate (gjennom Frogner og Briskeby). Her ble gaten anlagt med ridesti og bredden gjorde den til en vakker aveny. Til Jubileumsutstillingen i 1914 ble Kirkeveien langs Frognerparken utvidet og fikk trær i midtrabatten.

Skøyenparken sett mot Søndre Skøyen hovedgård

Enkelte av gårdene anla i perioden hager som senere skulle bli offentlige parker, slik som Skøyenparken (Søndre Skøyen hovedgård, bydel Ullern), en stor park i landskapsstil anlagt på 1860-tallet.

Deler av Ekebergskråningen ble kjøpt av kommunen i 1889, for å sikre området for friluftslivet og unngå at utbyggere fikk ødelegge det allerede berømte landskapselementet.

Parkkonserter i kommunal regi begynte i 1907, et tiltak som skulle bli umåtelig populært til langt uti etterkrigstiden og som fremdeles så vidt er i live. Parkbibliotek, i regi av Deichmanske biblioteks reformator Haakon Nyhuus, startet opp i tre parker i 1901: I Dronningparken og Kampen park ble ordningen nedlagt samme år, mens St. Hanshaugen hadde parkbibliotek så sent som 1907.

1916–1940: Offensiv kommunal parkpolitikk[rediger | rediger kilde]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Årene 1916 og 1917 ble viktige for parkene og den grønne byen:

  • Parkvesenet startet opp som egen etat ledet av Marius Røhne, bygartner i cirka 30 år. Han hadde etablert landets første hagearkitektfirma og ble en sterk leder for etaten
  • Kommunen opprettet parkutvalg, med første formann Fernanda Nissen, Arbeiderpartiet, som bidro til å sette parkpolitikk på dagsorden for byens ledelse og i offentlig debatt

Mulighetene for å gjennomføre parkpolitikken ble styrket av kommunens nye, aktive rolle fra 1911 som utbygger av boliganlegg, i mange tilfeller med samlete plangrep for ganske store områder, under ledelse av reguleringssjef Harald Hals.

De skarpe klassekonfliktene internasjonalt under første verdenskrig slo inn i Norge. Kort etter krigen ble åttetimersdagen vedtatt. I Oslo var en stor andel av befolkningen arbeidstakere, og disse fikk merkbart mer fritid. Venstresiden i politikken presset på for at kommunen skulle legge til rette for en aktiv fritid.

I årene frem til annen verdenskrig ble det gjennomført mange tiltak over bred front, for første gang som del av en samlet kommunal politikk for parker og friområder. Parkpolitikken var en del av en ny kommunal velferdspolitikk som ble et utstillingsvindu for Oslo og internasjonalt kjent.

Grøntområdene i boligområdene ble de første årene prioritert foran sentrumsparkene. Parkvesenet mente at ved å anlegge robuste, pene anlegg og fjerne gjerder rundt parkene ville folk sette pris på tilliten og hærverket på benker, bed og busker ville bli redusert. Det virket. Men det var stadig kommunale vakter i parkene og fjerningen av gjerder ble gjort over en lang periode.

Sitat Befolkningen i de boligstrøk som fikk nye eller omlagte anlegg ga uttrykk for sin tilfredshet ved i stigende grad å bruke dem og ved å betrakte de hadde fått som sin egen eiendom og gikk inn for å verne mot ødeleggelser Sitat
– Marius Røhne[11]

Mot slutten av 30-årene ble budsjettene trangere, de mange nye parkene og små grøntområdene som hadde blitt Parkvesenets ansvar strakk ressursene. Man følte seg tvunget til å legge om til flere større, lettstelte plener og færre blomsterbed, en rasjonalisering av driften som fortsatte etter annen verdenskrig.

Gatebeplantning, forhager, lekeplasser, grønne boligområder m.m.[rediger | rediger kilde]

Turveien anlagt fra 1917 mellom Nybrua og Ankerbrua på Grünerløkka
Colletts gate, sett mot Uelands gate

Parkvesenet fikk tilsyn og stell av grøntanlegg ved nye kommunale boligprosjekter på Ila, Torshov, Lindern, Åsen, Rosenhoff, Vøyenvollen m.fl., og ved kommunale skoler, gamle- og pleiehjem.

Gatelengden med beplanting øket fra 6 000 meter til cirka 20 000 meter mellom 1916 og 1947. Kirkeveien ble i 1923 beplantet på strekningen fra Majorstuen til Vestre Aker kirke. På 1930- og 40-tallet ble deler av Colletts gate, Uelands gate og Christian Michelsens gate anlagt som brede gater med trær.

Mange gater fikk anlagt eller oppgradert forhager, smale grønne overgangssoner mellom den offentlige gaten og bygården. Jacob Aalls gate på Fagerborg og Majorstuen kan i dag sees som et godt eksempel på gater som over lengre strekninger fikk sine forhager oppgradert som del av program Oslo Byes Vel og Parkvesenet sto for fra 1924. I 1930 kom krav til forhager inn i bygningsloven, noe som skapte atskillig oppmerksomhet også utenlands.[12]

I alt 33 lekeplasser med kommunalt ansatte parktanter ble bygget ut fram til 1940. Mange av disse hadde skøyteis om vinteren. Krav om idrettsanlegg kom mye sterkere enn før, til og med St. Hanshaugen ble foreslått planert til idrettsbaner.

Konserter og teater i parkene i kommunal regi fortsatte.

Nye parker – og Akerselva som park[rediger | rediger kilde]

Birkelunden var den første parken det nye parkvesenet tok for seg. Nyanlegget sto ferdig i 1917, og folk var forbauset over hva et profesjonelt anlegg gjorde av forskjell: gangveiene holdt seg tørre i regnvær og støvfrie under tørke, planter og trær ble godt stelt og holdt seg fine, gjerdene ble tatt ned, belysning ble montert, trær ble tatt ned for å gjøre Paulus' plass med kirken og Birkelunden til en helhet. Vandalisme var det siden mindre av enn det man var vant til fra tidligere og fra andre parker. Birkelunden ble en storstue for østkanten i mellomkrigstiden, svært mye brukt til politiske møter, demonstrasjoner, konserter og annet.

Musikkpaviljong i Torshovparken

Torshovparken var den første parken Parkvesenet anla etter en samlet plan for et strøk (Torshovbyen som ble bygget av kommunen 1917–1924). Parken ligger på en høyde som gir utsikt mot byen og fjorden fra toppunktet, der musikkpaviljongen er plassert. Planen var ferdig i 1924 og parken åpnet i 1931. Torshovparken plasserer seg på overgangen fra den formelle parkstil (i Norge 1914 – cirka 1930), med sine akser, symmetri og paviljong midt i parken, og funksjonalismen, med myk terrengbehandling og store, sammenhengende gressflater.

Alexander Kiellands plass sto ferdig 1927 som en park i formell stil.[13] Parken skulle bli et skoleeksempel på mangelen på langsiktig vedlikehold: Allerede på slutten av 1930-tallet var den nedslitt og lite brukt. En opprustning tidlig på 1980-tallet varte ikke mange år. Da parken ble rustet opp og fikk fonteneanlegg og vannspeil i terrasser i 2001 var den et flott anlegg. Få år szenere var speilene uten vann, og uten de fargerike blomsterbedene som skulle speile seg i vannet. I 2010 ble det igjen vann i hele anlegget.

På østkanten ble det i tillegg anlagt en rekke andre parker:

Evald Ryghs plass (foto 2007)

Evald Ryghs plassIla illustrerer parkpolitikken for bydelene: anlagt som del av et kommunalt boligprosjekt (Ilakomplekset) i 1930, fire mål stor, og kombinerer tradisjonell park med dominerende ballbane og lekeplass.

På vestkanten kom ellers disse nye parkene i mellomkrigstiden:

Fra 1915 har kommunen opparbeidet Akerselvas bredder som turområde og park, først med Theodor Kittelsens plass og områdene rundt Nybrua og Ankerbrua, som var ferdig rundt 1920. Området fra Nybrua til Østre Elvebakke sto ferdig i 1937. En strekning ved Brekkedammen øverst i elveløpet ble parklagt i 1930-årene.

Ekeberg ble anlagt som naturpark i løpet av mellomkrigstiden, og sto ferdig i 1948 som et stort område for lek og idrett.

Frognerparken med Vigelandsanlegget[rediger | rediger kilde]

Frognerparken i dag. Her Frognerdammen

Frognerparken består av jordveien til den gamle Akergården Frogner Hovedgård. Herregårdsbygningene ligger i parkens sørlige del.

Under første verdenskrig ble Frogner, i regi av det nye Parkvesenet fra 1916, brukt til dyrking av mat, særlig var potetavlingene store. I første del av mellomkrigstiden ble mye av Frognerparken opparbeidet. Fonteneanlegget var første del av Vigelandsanlegget, påbegynt etter vedtak i 1924. Frem til begynnelsen av 1950-årene foregikk arbeidet på den 850 meter lange, storslåtte skulpturparken med barokt preg. Gjennom 1920- og 30-årene var det sterke konflikter om utforming av Frognerparken og skulpturanlegget, blant annet om hovedaksen skulle gå øst-vest eller nord-syd. Monolitten ble reist som en granittblokk i 1928 og tre steinhuggere arbeidet til 1942, da skulpturen på 200 tonn og 17 meters høyde ble avduket.

1940–1945: Matauk og krigsanlegg i parkene[rediger | rediger kilde]

Den 16. april 1940 tok Parkvesenet initiativ til å bruke alle arealer kommunen eiet, som var ledige og egnet, til å dyrke poteter og kålrot. Snart var det organisert matdyrking på dugnad i mange av byens parker, idrettsplasser, skolegårder, hager ved kommunale boliger og institusjonshager. Allerede i 1940 var til sammen 35 dyrkingsfelt tatt i bruk. Det som fantes av arealer for private parseller ble delt ut. I løpet av krigen ble vaktholdet med grøden skjerpet, med døgnvakt noen steder.

Mange parker ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten til brakker, oppstillingsplass for utstyr og verksteder, og dette gjorde stor skade. Da annen verdenskrig var slutt lå det store oppgaver med å sette parkene i stand. På Sophus Bugges plass sto skyteskår i betong inntil 1953, og mellom bekken og Madserud allé i Frognerparken sto en SS-leir til langt uti 1950-årene. I tillegg var det en stor jobb å snu parkene tilbake fra matdyrking til park.

Under krigen pågikk et jevnt arbeid med Akerselvas bredder mellom Schultzehaugen og Beyerbrua.

1945–1970: Grønne drabantbyer og store, åpne byparker[rediger | rediger kilde]

Den første etterkrigstiden var preget av mer hærverk i parkene i parkene enn 1920- og 30-årene, og Parkvesenet hevdet at noe av parkkulturen var gått tapt. Men kommunen hadde ressurser til gjenoppbygging og det ble drevet et stabilt vedlikehold. Vakthold og parktanteordning fortsatte og ble utvidet da Oslo og Aker kommuner ble slått sammen i 1948. Fra uti 1950-årene og i 1960-årene inneholder de årlige budsjettene store, runde summer til nye grøntanlegg i drabantbyer og til turveier.

Tonsenhagen, typisk drabantbybebyggelse fra annen halvdel av 1950-årene
Iladalen park, sett fra lekeplassen, mot syd. Lerketreet litt til venstre i bildet ble felt i 2007
Torshovdalen, sett fra toppen av parken
Hydroparken
Tøyenparken med Bellevue og Tøyenbadet
Sofienbergparken
Myraløkka, sett mot nord og Arendalsgata

Myndighetene la vekt på at grøntanlegg skulle komme samtidig med ny bebyggelse. Drabantbyene fikk et sterkt grønt preg med luftige, store plener og bevaring av skogholt og furumoer, mange steder tett inntil blokkene. De nære trærne var populære blant alle barna som befolket drabantbyene i den første generasjonen, Parkvesenet meldte i 1953 om stor slitasje på disse naturparkene rundt nye boliger.

Vinteren 1960 fantes 60 kommunale skøytebaner i byen, mange av dem på lekeplassene i parkene.

Rådhushagen (1947) var etterkrigstidens første nye park i den tette byen. Den er utformet i streng, symmetrisk stil og ligger som et representativt anlegg langs rådhusets vestvegg, som bindeledd mellom Rådhusplassen og Pipervika, som på denne tiden ble et attraktivt kontorstrøk.

Iladalen park er byens fineste og best bevarte park i funksjonalistisk stil, med vekt på lys, luft, kontakt mellom leilighet og natur, bruk av nordiske treslag, enkelhet og saklighet i utforming. Parken ble ferdig i 1948 som midtpunkt i et helhetlig planlagt boliganlegg i Iladalen, uten trafikkbarrierer mellom bolig og park, slik det senere ble gjort også i drabantbyene. Trappene øverst i parken har sikt mot fjorden og var tenkt som en akse mot Vøyenvolden, men denne er brutt av ring 2, og dessuten gjengrodd og forfallen. I parken ligger Iladalen kirke.

Torshovdalen på hele 136 mål ble bygget ut fra 1939 til ut i 1950-årene, og ble en stor, grønn korridor mellom Sinsen og Torshov, med lekeplass med basseng i nedre del, og mye brukt til arrangementer, aking og annet.

Dronningparken åpnet igjen for publikum fra morgen til kveld i sommerhalvåret fra 1958, etter kong Olavs ønske. Den hadde vært stengt siden begynnelsen av annen verdenskrig.

Marienlystparken ble opparbeidet gjennom 1950-årene i to deler. Den østlige delen i skråningen ved Nedre Blindern gård (Leker’n) ble mye brukt til skihopp og annen lek også før parkleggingen. Flaten mellom Kirkeveien og NRK var et jorde, ferdigstilt som park etter at det var bygget underjordisk garasjeanlegg i 1961.

Hydroparken ved Norsk Hydros nybygg ved Drammensveien og Bygdøy allé sto ferdig i 1960, bygget av bedriften og fortsatt driftet av gårdeier. Parken med sine langstrakte murer med steinkunst, fonteneanlegg og trær samspiller vellykket med den dominerende, 14 etasjer høye bygningen, og er det beste eksemplet byen har på parkstilen fra denne perioden. Hydroparken ligger på tidligere Mogens Thorsens stiftelses grunn, der det lå en lang bygning mot Bygdøy allé i en lite brukt, privat hage.

Tøyenparken ble til gjennom 1950- og 60-årene da staten overdro sine eiendommer til kommunen på betingelse av at det meste ble lagt ut som park. Parken ligger i skråningen ned fra høydedraget som går fra Ola Narr og sydover og er den store parken for det tettbygde Tøyen. I parken ligger løkkebygningen Bellevue, og Tøyenbadet fra 1975. Caltexløkka syd i parken ble rustet opp som ballbane 1999–2004.

Sofienbergparken på 70 mål ble skapt på en nedlagt kirkegård, etter fredningstiden på 40 år. Parken vest for kirken ble åpnet i 1962, øst for parken i 1972. Den ble et viktig tilskudd i et svært tettbygget område mellom Birkelunden og Botanisk hage.

Grünerhagen, den gamle hage i skråningen på Nedre Foss, fikk i 1950 en enkel parkmessig opparbeidelse.

KristparkenHammersborg ble åpnet i 1964 etter at Krist kirkegård fra 1654 ble nedlagt i 1924. Parken ligger i østskråningen ned fra Akerryggen og ble parken for Hausmannskvartalene med tette kvartaler og dårlig bostandard, og Hammersborg der den gamle trebebyggelsen ble erstattet av institusjoner og kontorer fra 1930-årene til 60-årene.

MyraløkkaSagene, populært lekeområde langt tilbake, ble opparbeidet som park i 1960-årene.

Østensjøvannet, som lå i et jordbrukslandskap frem til 1950-årene, ble etablert som naturpark da drabantbyene kom rundt vannet. Folks tilgang til vannet gjennom gangstier ble begrenset slik at det fortsatt er et rikt fugleliv der hele året, og i dager det fortsatt opp til 140 arter som hekker og raster rundt vannet, det er sett 440 plantearter og 1835 insektarter. Østensjøvannet Naturreservat ble opprettet i 1992 og dekker vannspeilet og våtmarka omkring.

Kommunen arrangerte konserter og teater med stor deltakelse i perioden, opp til 20 000 i Torshovdalen. Stockholm, København og Oslo hadde fra 1952 til 1966 en utvekslingsavtale for parkteaterforesillinger, blant annet gjestet Oslo Stockholm med forestillingen «Cabaret Karl Johan» i 1952.[14] Radioprogrammet «Hovedstadssommer på St. Hanshaugen» med Rolf Kirkvaag kringkastet denne delen av Oslos parkkultur til hele landet. I 1947 ble det produsert en parkfilm for «å vekke interesse, forståelse og øket parkkultur». Filmen ble sammen med andre filmer fra 1947–1966 gitt ut på nytt i 2006.

Turveiene kommer fra 1940-årene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Turveier i Oslo

Parkene og parkmessige turveier skal danne parkårer gjennom byen, het det i Harald Hals' bok Fra Christiania til Stor-Oslo fra 1929. Parkene og de grønne korridorene ble satt inn i byplansammenheng, og planlagt ved utbygging av de store områdene utenfor murbyen som kommunen hadde kjøpt rundt århundreskiftet. Parkårene, inspirert av storbyer i USA, skulle binde parkene sammen og slik øke verdien av hver enkelt park, dessuten skulle de binde byen til marka. De planlagte parkårene var

  • Akerselvas bredder, opparbeidet fra Nybrua cirka 1917 og senere nordover
  • fra Akerselva gjennom Birkelunden, Dælenenga sportsplass, Torshovdalen, Nordre Åsen til Grefsenkollen – denne ble realisert stort sett ubrutt opp til Muselunden nord for Sinsenkrysset, men ikke derfra nord til Grefsenkollen
  • fra Botanisk hage på Tøyen over Tøyenparken, Kampen park, Ensjø og Valle Hovin, og derfra i flere forgreninger til Etterstad, Østmarka, Østensjø, Linderud, Alnabru, Grorud og Ekeberg
  • Rådhusplassen – Bygdøy – Frognerparken – Gaustad – Sognsvann
  • Alexander Kiellands plass – Geitmyra – Gråbeinsletta – Voldsløkka – Bjølsenparken – Korsvoll – Maridalen
  • Frognerparken – Smestad – Huseby – Holmenkollen.

Turveinettet ble en del av kommunens planverk gjennom en turveiplan i 1949 som ble vedtatt som egen sak i bystyret i 1953, dessuten gjennom Generalplan for Oslo 1950. På denne tiden var det planlagte nettet ca. 140 kilometer, i 2013 er det nærmere 300 km.

Nye turveier ble stadig bygget, fra 1953 etter en egen turveiplan. Oslos turveisystem ble lagt merke til utenlands, og bymyndighetene i Paris brukte «le turvei» om sine egne grønne forbindelseslinjer, etter inspirasjon fra Oslo.

1970–1989: Oslo utmerker seg ikke lenger ved kommunal rikdom - miljøproblemer, gatetun[rediger | rediger kilde]

Byfornyelsen, som startet på Grünerløkka cirka 1980 og omfattet mye av indre øst, ble en impuls til å gjøre de tette kvartalene med leiegårder luftigere og grønnere. Miljøproblemene som bilbruken skapte og interessen for naturverdier trakk i samme retning. Ett av tiltakene var å rive bakgårdene og gjerdene som delte gårdsrommene, og så opparbeide gårdsrommene som hage. Et annet tiltak var gatetun: stort sett bilfrie, hellelagte gater med trær i kasser. Den første lekegaten kom på Ruseløkka 1973, og fra 1979 til 1986 ble det bygget 16 gatetun. Hagene i gårdsrom ble en suksess og utviklet videre, mens få gatetun ble de populære oppholdsrommene de var tenkt å bli.

Oslo kommune ble relativt sett fattigere gjennom 1970- og 80-årene, i takt med at innbyggernes inntekt ikke lenger lå langt over landsgjennomsnittet. I budsjettforslag til Bystyret for 1984 melder rådmannen at «Mangeårig etterslep i vedlikeholdet av en rekke anlegg har gitt kritiske tilstander». Idrettsanlegg i elendig forfatning ble gitt prioritet innen Park- og idrettsvesenets budsjett, og parkene fikk lite vedlikehold.

Kontraskjæret ved kanten av Akerryggen inntil festningen ble lagt ut til park i 1970 da restaurant Skansen og en bensinstasjon ble revet. Den gir et fint utsyn over Pipervika og er en grønn inngang til byens storstue, Rådhusplassen.

Hallénhaven med gamle løkkebygninger på Dælenenga ble sikret som offentlig park i 1975.

Grev Wedels plass

Grev Wedels plass hadde lenge vært parkeringsplass da den ble gjenskapt som park i 1984. På Oslo Byes Vels initiativ ble Militærhospitalet, som var demontert fra sin opprinnelige tomt der Regjeringsbygget i dag ligger, satt opp i parken. Sydøst for festningsmuren ved Akershus festning ble Munkedammen gjenskapt i 1965.

UrtehagenGrønland ble ferdig i 1984, en liten park der man har gjort maksimalt ut av en åpning i tett bebyggelse.

Noen parker ble rehabilitert: Birkelunden i 1984–86, Ankerhagen på Ruseløkka i 1984.

Nye drabantbyer kom i 1970- og 80-årene på Stovner, Romsås, langs Furusetbanen og i bydel Søndre Nordstrand. Fortsatt tok kommunen ansvar for å anlegge store, åpne grøntanlegg, men i få tilfeller noe som kan kalles tradisjonelle byparker.

Vannet i Akerselva ble stadig mindre forurenset, og i begynnelsen av 1980-tallet kom laks og ørret tilbake til elva. Prosjektet Akerselva miljøpark kom i 1986 og omfattet 2660 mål, og det kom fart i byggingen av sammenhengende turvei langs elva. Kommunedelplan for Akerselva fra 1990 la et varig grunnlag for vern av elvebreddene.

Det første turveikartet, som dekket Groruddalen, ble delt ut til husstandene i 1988.

Fra 1990: Ny satsing på den blågrønne byen[rediger | rediger kilde]

En del av parkour-anlegget i Verdensparken
Bjerkedalen park, Økernbråten, nyåpnet 2013
Rot som Friluftsetaten lar bli hvor den er, for å huse insekter og annet småkryp og dermed artsmangfold (St. Hanshaugen)
Sommerfrydhagen, spesielt anlagt for sanse- og bevegelseshemmede
Sofienbergparken i mai
Frøyas have
Åpent parklandskap midt i Ekebergparken med skulpturen «Cast Glances» av Tony Cragg, 2002.
Strandhagen, østsiden av Tjuvholmen, 2008
Skulpturer (stein fra hvert fylke) på Klosterenga
Vækerøparken med kyststien, sett mot Bestumkilen

Kunnskap om parkene og bruken av dem[rediger | rediger kilde]

Kunnskap om bruk av parkene finnes fra en undersøkelse Friluftsetaten gjorde i 2004.[15] De siste 12 månedene hadde 76 % av de spurte brukt byens parker, i bydelene i indre by varierte andelen fra 91 til 100%. Unge voksne var flittigere brukere enn andre aldersgrupper, og bruken var størst om sommeren (60 % ukentlige brukere, av disse 17% daglig). Utenom denne undersøkelsen finnes bare spredte tellinger av bruk av enkeltparker.

Status for parkdekning måles og andre målestokker følges opp gjennom statusrapporter til bystyret. I 2007 er det 94,3 % av byens befolkningen som har et grønt område innen 300 meter fra boligen.[16] I utkastet til grøntplan 2009 finnes en mer avansert dekningsanalyse.[17]

I 2004 var bare 6 % av de spurte i en brukerundersøkelse misfornøyd med «Parker og uteområder helhetlig sett».[18] Andelen som oppga misnøye på enkeltområdene vedlikehold, muligheter for å sitte og forskjønning (beplantning, fontener, kunst) var høyere. Dette tyder på at parkene har en høy stjerne i folks bevissthet.

I en doktoravhandling i 2010 som bygger på undersøkelser blant annet av Oslofolks holdninger var resultatet at folk aller helst ha trær og gress i parkene. Dernest kom blomster, fontener/vann og busker. Dette gjaldt både store og små parker.[19] I en undersøkelse av brukernes synspunkter på parkene i Oslo og fire andre nordiske byer i 2012 kom det frem at toaletter var det tema folk anser som viktig og der der tilfredsheten er lavest, med renhold på annen plass. Renhold ble ansett som viktigst uavhengig av tilfredshet, dernest busker, blomster og trær. Tilfredsheten med skilting er lav.[20]

Økt parkbruk – diskusjon om truslene mot grønne lunger[rediger | rediger kilde]

Fra 1990-årene blir unge voksne med økonomi til å velge i økende utstrekning boende i indre by, særlig viser endringene seg i enkelte strøk på østkanten. Fortettingen gir økt befolkning, og barnetallet øker sterkere enn befolkningen samlet. Trenden er å leve en større del av livet i de offentlige rom enn det som var vanlig før. Alt dette har bidratt til å øke bruken av parkene og oppmerksomhet om parker.[21] Kombinasjon av at det å leve livet i de offentlige rom har fått en høyere status, og at befolkningen i indre by nå har en svært høy andel mellom 20 og 30 år, fører til at de mest brukte parkene er overfylte av unge mennesker på kveldene fra mai og ut sommeren. Naboer til Sofienbergparken, som brukes intenst på forsommeren, beskrev i 2008 sommeren som å leve på festival alle godværsdager, og det skaper støy, søppel, urinering i gårdsrom og en stemning som holder noen godt voksne parkbrukere borte.[22] Grillingen i Sofienbergparken skaper like mye svevestøv som i Kirkeveien i rushtiden og luften kan være helseskadelig, målte Helse- og velferdsetaten i 2008.[23] Men det er mindre vold og utrygghet enn i 1970- og 80-årene: Da klaget folk over at fyllikene styrte og parkene, særlig i indre øst, ikke kunne brukes.

På 2000-tallet er det frisk debatt om hvor stort tapet av byens grønne områder er, særlig ved økt boligbygging. Forskere som har gjort satelittmålinger av alle grønne arealer uansett regulering på den ene siden, og kommunen med oversikt over areal regulert til friområder på den annen, gir hvert sitt bilde. Utbyggere av større områder må legge inn parker i planene og betale for opparbeiding, som betyr at kjøpere av nye leiligheter betaler anlegg av parkene, slik det skjer på Ensjø. Utbyggere av enkeltbygg og mindre boligkomplekser fortetter byen uten at det enkelte boligprosjekt betaler for offentlige goder som parker (slik det også skjedde under byveksten på slutten av 1800-tallet). Men åpne områder og tomter, noen med vegetasjon, tettes igjen med nye bolig- og næringsbygg, og mange kvartaler lukkes med porter og gjerder. Dette skjer på bekostning særlig av de halvstore barna som trenger en variasjon av offentlig tilgjengelige steder å være. Slik kan det bli mindre spennende å vokse opp i indre by, og mulighetene til fysisk aktivitet blir dårligere.[24] Det er ikke politisk mulig å nedlegge parker, og forslag om å ta parkareal til andre formål kommer stort sett fra bydeler på jakt etter plass til nye barnehager (noen barnehager blir også bygget i parker, tross stor lokal motstand).

Universell tilgjengelighet, matproduksjon, økologi, musikkliv og søppel[rediger | rediger kilde]

Folks interesse for alt som har med parker og trær i byen å gjøre er sterk på 2000-tallet, og trender i samfunnet synes i utforming av parker og bruken av dem. Kommunen har vedtatt byøkologisk program og vedtatt å plante minst ett nytt tre for hvert som felles. Felling av trær som har nådd sin naturlige alder møter kraftige protester.[25] Men i Oslo har den økende graveaktiviteten, veisalting, ulovlig felling ført til at et stort antall store trær faller ned hvert år.[26]

Nye boliganlegg navngis med ’hage’ og ’park’ – av de kjente er Pilestredet park og Waldemars hage – noen uten at finnes noen rimelig dekning for navnet.

Internasjonalt har det vært en trend et par tiår å ta i bruk alle byens muligheter for matproduksjon. Herligheten i Bjørvika, et treårs prosjekt på 5000 kvadratmeter, lyste ut 50 parseller og fikk 3790 søkere i 2012.[27] De etablerte parsellhagene har opp til ti års ventetid. I mai 2014 åpner bigård i Stensparken.[28]

Tilrettelegging for orienterings-, syns- og bevegelseshemmede tas hensyn til ved utforming av parker. I 2007 startet et arbeid med å sikre stille områder i byen (av dem mange parker og elveløp), der kommunen skal ta et ekstra ansvar blant annet for å hindre nye støykilder i nærheten.[29] Fysisk aktivitet som tidligere var knyttet til faste anlegg og organisering i foreninger, har flyttet seg til åpne, lett tigjengelige anlegg og organiserer aktivitetene selv. Kommunen har tilrettelagt for en del av denne nye bruken av grøntområdene, mens annen aktivitet ikke trenger kommunal bistand, som å gå på slak line mellom trær i en park.[30]

De voldsomme søppelmengdene som følger av hurtigmaten og den økte parkbruken førte i 2006 til ekstrainnsats i rydding av parkene etter press gjennom offentlig debatt, og senere har parksøppel stått på den offentlige dagsorden. Men ødeleggelsestrangen ser ut til å være mindre enn i den første etterkrigstiden og på 1800-tallet.

Store konserter og festivaler er viktige innslag i bruken av parkene på 2000-tallet. Norsk Hydros hundreårsjubileum i Frognerparken i 2005 er et høydepunkt, gratiskonserten ble toppet av a-ha med cirka 120 000 til stede. Andre store arrangementer er den årlige Musikkfest Oslo (i flere parker) og Øyafestivalen i Middelalderparken (fra 2014 i Tøyenparken). I parkene Bymiljøetaten forvalter ble det gitt tillatelse til mange hundre arrangementer i 2006.

Elver, bekker og Fjordbyen[rediger | rediger kilde]

Alna utvikles som miljøpark: Hølaløkka vannpark på Grorud åpnet i 2004, den 200 mål store Alnaparken på Alnabru i 2006, og nye strekninger turvei er åpnet. En egen strategisk grønnstrukturplan for Groruddalen ble laget i 2004.[31]

Etter tyve års jevnt arbeid etter Prosjektet Akerselva miljøpark, ble nest siste kryssing av gate langs Akerselva mellom Maridalsvannet og Vaterland borte i 2007 (Treschows gateBjølsen). Turveien er dermed «bilfri» med unntak av Møllerveien ved Grünerbrua. Med midler fra handlingsprogrammet indre øst er det gjort ekstra innsats for å skape aktivitet i området rundt Nybrua og Ankerbrua, for å skyve vekk narkotikahandel og annen kriminalitet.

Gjenåpning av andre bekker og elver er satt på dagsorden, og det er laget ganske ambisiøse planer.[32] Kommunen arbeider med å utvide kyststien slik at enhver kan bevege seg langs en størst mulig del av strandlinjen i Oslo kommune. I en rapport fra 2005 anbefales at neste områder for utvidelse er Bestumkilen, Malmøya og ved Ulvøya.

Arbeidet med sammenhengende kyststi langs Oslos sjøkant begynte i denne perioden, blant annet med parsellen langs Vækerø. Regjeringen satte i 2005 i gang et program for å skaffe mer offentlig tilgjengelig strandlinje, og Bygdøy sjøbad ble gjenåpnet som offentlig badestrand våren 2008.

Kommunen har satt på dagsorden å åpne elver og bekker som ligger i rør, blant annet Frognervassdraget, Hovinbekken, Alna, Ljanselva, Ilabekken, Gaustadbekkdalen. Fjordbyplanene innebærer at Akerselva mellom Vaterland og fjorden blir åpnet, og Akerselva vil dermed være åpen i hele sin lengde. Kommunen arbeider med en kommunedelplan for Alna Miljøpark etter mønster fra Akerselva, med sikte på å gjenåpne og oppgradere miljøet langs Alna fra Alnsjøen til fjorden innen 2020.

Hvordan byen skal utvikle seg mot sjøkanten etter at skipsverft og havn trekker seg tilbake fra sentrum, har vært diskutert heftig siden idékonkurransen «Byen og fjorden – Oslo år 2000» som Oslo Byes Vel gjennomførte i 1982. Aker Brygge ble anlagt midt på 1980-tallet uten park. Fjordbyplanene på 2000-tallet[33] inneholder et gjennombrudd for befolkningens tilgang til fjorden i Oslo sentrum fra Frognerkilen til Ormsund. I planene ligger en sammenhengende havnepromenade for gang- og sykkeltrafikk fra bunnen av Frognerkilen i vest til Alnas utløp på Grønlia, og flere nye parker (rekkefølge fra vest til øst):

  • Filipstad anlegges en park, 800 meter lang og minimum 50 dekar, langs Filipstadkaia. Havnepromenade inngår i parken. Et parkdrag skal lages fra parken til Framneshaven (Tinker'n).
  • Tjuvholmen er det anlagt en park med skulpturer og badeplass på Skjæret, tett inntil Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst.
  • Vippetangen anlegges en park mellom siloen, fiskehallen og Akershus festning, som en forlengelse av festningsområdets grønne drag. Fra dagens park på Grev Wedels plass anlegges en ny park helt ut til kaikanten.
  • Bruk av byrommene i Bjørvika er til behandling.
  • På området mellom Kongshavn og Grønlia, ved Alnas kunstige utløp, skal det anlegges et friområde (Alna Fjordpark) på minimum 17 mål, med småbåthavn og tilrettelegging for uorganisert sport og bading
  • i Ormsund skal grøntbelte vest for Ormsundveien styrkes.

Nye parker og turveier[rediger | rediger kilde]

I sentrum er det åpnet to nye parker i denne perioden:

  • Vaterlandsparken langs Akerselva (1994), i et område ved elvas utløp som lenge hadde ligget på vent etter at gamle Vaterland ble revet på 1960-tallet. Parken har mange sittemuligheter og ble raskt mye brukt.
  • Regjeringsparken mellom Akersgata og høyblokka i Regjeringskvartalet (cirka 1990), som består av to vannspeil, en lindeallé fra det gamle empirekvartalet og skulpturer, i streng, representativ utforming.

På vestkanten har disse parkene kommet til:

Handlingsprogrammet Oslo indre øst 1997–2007 betød mye for etablering av nye parker og opprustning av eksisterende, og programmet er fulgt opp gjennom Groruddalssatsingen. I indre øst har det kommet flere nye parker i perioden:

  • Middelalderparken i Gamlebyen ble åpnet i 2000 i forbindelse med feiringen av byens 1000-års jubileum og at Middelalderbyen var Oslos tusenårssted. Det ble anslått at 200 000 mennesker var til stede.[34] Parken består av 30 mål park med ruinene av Mariakirken og kongsgården, og 22 mål vannspeil der vannlinjen følger sjøkanten i middelalderbyen.
  • Klosterenga kulturpark (1999) inneholder flere grupper av skulpturer og annen kunst.
  • Hagen ved Ladegården ble gjenskapt i 1999 på en liten del av en tidligere hage.
  • Elgsletta aktivitetspark ved Akerselva på Grønland, åpnet i 2009.[35]
  • SommerfrydhagenTøyen, som er utformet spesielt for orienterings- og bevegelseshemmede, ble åpnet i 1995.
  • Botanisk hage har Dufthagen spesielt tilrettelagt for blinde, svaksynte og rullestolbrukere, og i juni 2008 åpnet «Oldemors hage» som er spesielt tilrettelagt for mennesker med demens.[36]
  • Lørenparken i tidligere Løren leir, der et stort nytt boligstrøk reiser seg, ble anlagt etter 2005.

Som del av Groruddalsatsingen har staten delfinansiert fire store bydelsparker, en i hver av de fire bydelene i dalen:[37]

Satsingen har også medvirket til mindre parkeer:

Ekebergparken, en skulptur- og kulturminnepark på 255 dekar, gitt av eiendomsinvestoren og kunstsamleren Christian Ringnes, inneholdt 30 skulpturer og andre kunstverk utplassert da parken åpnet i september 2013. Den fikk stort besøk fra starten.

Ensjø bygges ut med anslagsvis 5500 nye boliger i årene fra 2007. I planen inngår Tiedemannsparken, en ny 21,4 mål stor allsidig aktivitetspark, med tilrettelegging for ballspill, bruk av vann i form av vannspeil eller lignende, både større flater og små intime deler. Parken vil ligge i turveien mellom Tøyenparken / Kampen park og Valle Hovin. Utbyggerne skal betale de 45 mill. kr parken vil koste. I tillegg foreslås tre andre, mindre parker på Ensjø: Vestre parkdrag, Petersborgparken og Petersborgaksen vest.

Kværnerbyen bygges tett opp mot Svartdalsparken og Svartdalen naturpark. Det sentrale byrommet midt i byen inneholder den nye Lodalsparken med vannspeil ved at Alna er frilagt. I Gamlebyen, øst for Gamlebyen gravlund, mellom Inges gate, Konows gate og Dyvekes vei, startet i april 2010 planleggingen av ny park på et område tidligere regulert til boliger.[39] Rundt hovedbygningen på Nedre Foss gård på nedre Grünerløkka vil det bli anlagt en cirka 10 dekar stor park, som hadde oppgitt, sannsynlig anleggstart i 2010.

Turveinettet var i 2005 257 kilometer, av disse var 201 kilometer opparbeidet. I årene 2001–2004 ble det bygget 5,6 kilometer turvei. Grønn rute, turveien fra Skøyen til Grefsen i en trasé som tidligere var båndlagt for jernbane, er nesten fullført.[40]

Revisjon av grøntplanen fra 1993 – en langvarig prosess[rediger | rediger kilde]

Gjeldende grøntplan for Oslo (kommunedelplan etter plan- og bygningsloven)[41] er fra 1993. Plan- og bygningsetaten og daværende Frluftsetaten gjorde i årene fra 2006 registreringer av alle parker og grøntområder i byggesonen. Utkast til revidert grøntplan for Oslo ble lagt frem i juni 2009.[42] og planutkastet ligger fortsatt til behandling i Byrådet i september 2014. Utkastet bygger på ny analyse av parkdekning, og foreslår å sikre reguleringsmessig mange grønne områder, noe som vil forebygge konflikter med utbyggingsinteresser.

I utkast til kommunedelplan for torg og møteplasser (2009)[43] gjøres en gjennomgang av alle offentlige parker og andre plasser.

Forvaltning, fredning og vern[rediger | rediger kilde]

Bydelene overtok i 2004 forvaltningen av de aller fleste parkene. Bymiljøetaten forvalter parkene i sentrum, Frognerparken, St. Hanshaugen, Torshovdalen og Tøyen kulturpark, foruten en rekke mindre anlegg.[44] Vann- og avløpsetaten overtok fra 2014 driften av 66 fontener, drikkefontener og vannanlegg, mange av dem i parker.[45]

Riksantikvaren har fredet tre parker og noen hager etter kulturminneloven:

Riksantikvaren har fredet mye av det arealet som hører til KongsgårdenBygdøy.[46]

Byantikvaren tok i 2008 inn en rekke parker på den gule liste som bevaringsverdige:

I tillegg er Geitmyra skolehager og noen hager innført på listen: Abbedikollen, Arctanderbyen, Ekebergkleiva, Jordal, Madserud, Nedre Vettakollen med flere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Status for grønnstrukturen. Oslo kommune, Miljøportalen, 7. februar 2012 (besøkt 17. desember 2013)
  2. ^ a b «Plan- og bygningeetatens definisjon av sentrum og indre by brukes, her lenket til kart i Kommunedelplan Torg og møteplasser (2007)» (pdf). Oslo kommune – Plan- og bygningeetaten. 6. juni 2007. Arkivert fra originalen 6. mai 2008. Besøkt 6. mai 2008. 
  3. ^ Anlegg og områder for friluftsliv i Oslo. Handlingsprogram for 2005–2008. Oslo kommune, Friluftsetaten, 2005, side 130
  4. ^ Parkene i indre by finnes samlet på kart som er vedlegg til utkastet til Grøntplan 2009, se Litteratur-seksjonen
  5. ^ Kommunedelplan 4. Akerselva Miljøpark. Plan-og bygningsetatens hjemmeide, 6. mars 2001 (besøkt 4. august 2009)
  6. ^ Magne Bruun: Norske hager gjennom tusen år. Oslo, Andresen & Butenschøn, 2007, side 46 og 208.
  7. ^ Kjeld Magnussen: Gaarden Store Frogner. Oslo Bymuseum, 1967
  8. ^ Trond Norén Isaksen: «Carl Johan, Christiania og arkitektene i Norges demring». I: St. Hallvard, 3+4/2010, side 43
  9. ^ Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3. Oslo, Cappelen 1990, ss. 204-206 og 360
  10. ^ Beretning om Kristiania kommune for årene 1887-1911. Kristiania, Kristiania kommune, 1914, side 239
  11. ^ Røhne 1967
  12. ^ Røhne, side 83-85. Nettstedet digitaltmuseum.no har 88 bilder av forhager i Oslo (besøkt 19. juni 2011)
  13. ^ Øvre del av Alexander Kiellands plass og Ilakomplekset. Ukjent fotograf. Foto eiet av Oslo Bymuseum
  14. ^ Bertil Asker: Stockholms parker. Innerstaden. Monografier utgiven av Stockholm stad, 62:II. Stockholm, 1986, side243. ISBN 91-38-90732-1
  15. ^ Holdnings- og brukerundersøkelse i Oslo kommune for Friluftsetaten. Friluftsetaten, 2004. Pdf, 85 sider. Spørsmålene om parkbruk finnes på ss. 26-27 og 75-79.
  16. ^ Miljø- og bærekraftstatus for Oslo. Rapportering på Byøkologisk program for perioden 2002–2006 m/oppdateringer på enkelte strategier og tiltak 2007–medio 2010. Sidehenvisninger i vedlegg E. Oslo kommune, Friluftsetaten (nå Bymiljøetaten), 2010, side 69–72. Tallene gjelder tilgang til park som er større enn 2 dekar, se Nordiske Byers Miljøindikatorer. Nordisk Storbysamarbejde 2003, side 29 (lenken nederst på siden).
  17. ^ Den blågrønne strukturen i Oslos byggesone. Plan- og bygningsetatens hjemmeside, 30. januar 2013. (besøkt 17. desember 2013). Se lenkene til de fire plnkartene, som gir dekningskart.
  18. ^ Miljø- og bærekraftstatus for Oslo, side 20
  19. ^ Parker under press. Om Helena Nordhs doktoravhandling. forskning.no, 25. oktober 2010 (besøkt 16. desember 2013)
  20. ^ Parkcheck Europa. Enkeltrapporter om brukerundersøkelser 2012. Oslo – Norge. Spørreundersøkelse om bruksmønster og synspunkter på fem byparker og fem naturområder og strender. Oslo kommune, Bymiljøetatens hjemmeside. 45 sider, pdf. (besøkt 16. desember 2013)
  21. ^ «Parken er vårt nye hjem.» Aftenposten 12. mars 2008 (besøkt 3. mai 2009)
  22. ^ Se bl.a. Reza Rezaee og Bodil Chr. Eriksen: «Er det kult å drikke i parken?». Aften 10. juli 2008 og etterfølgende debatt
  23. ^ «Oser av svevestøv.» Aften, 9. mai 2008, side 4
  24. ^ Bård Isdahl har pekt på dette i en rekke skrifter, se f.eks. På taket - i gården - i parken. Kvalitetskriterier for uterom i tett by. Norsk form og Husbanken, 2007. 51 sider.
  25. ^ Bytrær i Oslo. Bymiljøetatens hjemmeside, 4. oktober 2013. (besøkt 17. desember 2013)
  26. ^ Erik Solfjeld: «Byens trær». I: Fremtiden for fortiden, 2–2008, side 13 og Tore Næss: Hverdagen for bytrær i Oslo. Foredrag. Fagus, 2011 (besøkt 16. desember 2013)
  27. ^ Herligheten. Et økologisk prosjekt om urban matproduksjon. Bjørvika Utviklings hjemmeside, uten dato. Se også parsellhagens blogg.(begge besøkt 12. mai 2014)
  28. ^ Etablering av Stensparken bigård. Bydel St. Hanshaugens hjemmeside, 12. mai 2014 (avlest 12. mai 2014)
  29. ^ Valg av stille områder. Friluftsetatens hjemmeside, lest 29.11.2007
  30. ^ Ingrid Helsing Almaas: «En annen hverdag.» Arkitektur N, 04/13, side 10–11, og «Bevegelse og aktivitet i en urban fremtid», samme sted, 4/13, side 64–71.
  31. ^ Strategisk grønnstrukturplan for Groruddalen. Friluftsetaten, 2004
  32. ^ Kommunedelplan Anlegg og områder for friluftsliv i Oslo, side 82–106, der det gis en god oversikt over bekker og elver
  33. ^ Se Fjordbyplanen. Vedtak. 2008. Noe flere detaljer finnes i saksgrunnlaget: Fjordbyplanen. Plan- og bygningsetaten, november 2006, til politisk behandling per oktober 2007 (omfatter ikke Tjuvholmen og Bjørvika). Ingen av de foreslåtte parkene er omstridt.
  34. ^ Aftenposten 27. juni 2000
  35. ^ Ordfører Fabian Stang åpnet sandvolleyballbanene på Elgsletta. Bymiljøetatens hjemmeside, 24. august 2009 (besøkt 17. desember 2013)
  36. ^ Botanisk hages hjemmeside, se Dufthagen og Oldemors hage i venstremenyen (lest 29.11.2007)
  37. ^ Vil bygge fire bydelsparker i Groruddalen. Miljøverndepartementets hjemmeside, 30. april 2010 (besøkt 17. desember 2013)
  38. ^ Linjeparken – planarbeid. Oslo kommune, Bymiljøetatens hjemmeside, 14. desember 2012 og [... men Linjeparken lar vente på seg. Groruddalen.no, 4. desember 2013] (begge besøkt 17. desember 2013)
  39. ^ Varsel om omregulering i Gamlebyen, Friluftsetatens hjemmeside, 8. april 2010 (avlest 11. april 2010)
  40. ^ Kommunedelplan Anlegg og områder for friluftsliv i Oslo, side 71–80, som er den beste oversikt over utbyggingen av Oslos turveier
  41. ^ Kommunedelplan 8. Grøntplan for Oslo. Plan- og bygningsetatens hjemmeside, 6. mars 2001 (besøkt 4. august 2009)
  42. ^ Forslag til grøntplan for Oslo. Plan- og bygningsetatens hjemmeside, 22. juni 2009 (besøkt 4. august 2009)
  43. ^ Kommunedelplan for torg og møteplasser, Plan- og bygningsetaten 2007, se side 50 om Thulstrupløkka.
  44. ^ Kartet på Bymiljøets side om parker gir opplysning om forvaltnings- og driftsansvaret for hver park og turvei.
  45. ^ Fontener. Vann- og avløpsetatens hjemmeside, med kart som viser fontene og status for driften. (besøkt 6. september)
  46. ^ Bygdøy kulturmiljø: fredningsforslaget på høring i bystyret. Riksantikvarens hjemmeside, 26. februar 2009 (besøkt 4. august 2009)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se litteratur og kilder også i artiklene om hver enkelt park.

Bøker

  • Magne Bruun: Norske hager gjennom tusen år. Oslo, Andresen & Butenschøn, 2007. 383 sider. ISBN 978-82-7694-210-1. Har et omfattende bildemateriale og gir svært god innføring i hagekunst i Norge. Mye også om hagestiler og om utviklingen av offentlige parker. Informasjon om mer enn 50 anlegg i Oslo.
  • Svein Grønvold og Tor Møllebak: Turgleder – Parker i Oslo. Oslo, Tun forlag, 2011. ISBN 978-82-529-3343-7. 208 sider. 30 turer i hele byen med beskrivelse av områdene man går gjennom, hva som finnes i parkene og for noen også historie.
  • Knut Are Tvedt, red. (2000). Oslo byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-0815-3.  [Gir oversikt over areal i store parker på side 13, ellers omtale av hver enkelt park]
  • Oslo bys historie. Oslo, Cappelen 1991–1994. Fem bind.
  • Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810–1948. Oslo, Myhres papirindustri, 1967. Gir mange fakta, særlig grundig om kommunale beslutningsprosesser ved anlegget av hver enkelt park. Også god på parkpolitikk i mellomkrigstiden.
  • Ida Fossum Tønnessen og Dagfinn Tveito (red.): Den grønne by. Oslo park- og idrettsvesen gjennom 75 år 1916–1991. Oslo, Grøndahl & Søn, Park- og idrettsvesenet og Det Norske Hageselskap, 1991. Inneholder temaartikler. Mangler register.


Tidsskrifter

Kommunale dokumenter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Gardens and parks in Oslo – bilder, video eller lyd
Georeferenzierung Vis alle koordinater i Google Maps eller Bing Maps