Bispedømme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Et bispedømme er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.
[rediger] Den norske kirke
Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:
- Oslo bispedømme
- Borg bispedømme
- Hamar bispedømme
- Tunsberg bispedømme
- Agder og Telemark bispedømme
- Stavanger bispedømme
- Bjørgvin bispedømme
- Nidaros bispedømme
- Sør-Hålogaland bispedømme
- Nord-Hålogaland bispedømme
- Møre bispedømme
Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.
[rediger] Den katolske kirke i Norge
Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne (Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble dette utvidet til fem.
I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge:
