Bispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et bispedømme er et kirkelig forvaltningsområde (administrativt og geografisk) der en biskop har sin virksomhet og er overhode for de lokale kirkene i trossamfunnet, innenfor de geografiske grensene. Betegnelsen brukes i Den katolske kirke, i Den anglikanske kirke og i en del lutherske kirker, deriblant Den norske kirke. Før 1919 ble bispedømmet kalt stift i Norge, noe det fortsatt kalles i blant annet Danmark og Sverige. I Den ortodokse kirke har man en tilsvarende enhet, normalt kalt eparki. Alle bispedømmer i Den norske kirke skal etter lov av 16. juni 1933 ha et bispedømmeråd.

Den norske kirke[rediger | rediger kilde]

Den norske kirkes bispedømmer:

██ Nord-Hålogaland

██ Sør-Hålogaland

██ Nidaros

██ Møre

██ Bjørgvin

██ Stavanger

██ Agder og Telemark bispedømme

██ Tunsberg

██ Oslo

██ Borg

██ Hamar

Det er 11 lutherske bispedømmer i Norge:

Bispedømmene er organisert i to parallelle strukturer. De består av prostier, men også av kirkelige fellesråd.

Den katolske kirke i Norge[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig (fra 831 til 1103) var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 var så kirken i Norge underlagt Lund i Skåne (Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.

Allerede i 1070, før landet fikk egen erkebiskop, var det opprettet tre bispedømmer med bispeseter i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble dette utvidet til fem.

I dag er det tre katolske kirkedistrikter (et bispedømme og to territorialprelaturer) i Norge: