Hoppbakke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En hoppbakke er et anlegg for skihopping. Hoppbakker finnes i alle størrelser fra små bakker med hopp bygd opp av snø, til store skiflygingsbakker. Verdens største hoppbakke er skiflygingsbakken i Vikersund, der Johan Remen Evensen har gjennomført verdens lengste skihopp på 246,5 meter. Verdens mest kjente og et av de eldste hoppanlegg som fremdeles er i bruk er Holmenkollbakken i Oslo, som ble tatt i bruk i 1892.

Teknisk utforming[rediger | rediger kilde]

En hoppbakke består av ovarenn, hopp, unnarenn, kul, overgang og slette. I tillegg brukes punkter i bakken som kalkuleringspunkt (K-punkt), bakkestørrelse og fallgrense.

Stadio del Trampolino i Pragelato, Italia, brukt under Vinter-OL i Torino 2006. HS140 og HS106
  • Ovarennet (overrennet) kan være naturlig i terrenget, men er ofte bygd opp i et stillas (tårn) av tre, stål, betong eller snø.
  • Hoppet er også bygd opp av tre, betong eller snø. Høyden på hoppet varierer med størrelsen på hoppbakken.
  • Den delen av bakken som er fra hoppet og ned kalles unnarenn (underrenn). Det omfatter kulen, det jevnt hellende partiet, overgangen og sletta.
  • Kulen er den øvre delen av bakken nedenfor hoppet. Ved roten av hoppet er det omtrent flatt, og bakken har økende fall utover fra hoppet. Dette gir denne delen av bakken form som en kul.
  • Konstruksjonspunktet, eller K-punktet (også kalt kalkuleringspunktet eller det kritiske punkt), som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er konstruksjonspunktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. Dette kalles jurylengden.
Oversikt
  • Etter innføringen av V-stil og endret profil på hoppbakkene, har K-punktet i mindre grad enn før vært en pålitelig målestokk på størrelsen på hoppbakker. Siden 2004 har FIS derfor også brukt bakkestørrelse (Hill Size, forkortet HS) som et mål på størrelsen på hoppbakker. Bakkestørrelsen er en linje på tvers av bakken på det punktet i unnarennet der tangenten til landeradiusen er 32°. Bakkestørrelsen kan sammenlignes med jurylengden, men er ofte litt mindre. Poengberegningen gjøres imidlertid fremdeles ut fra konstruksjonspunktet i bakken.
  • Overgangen er området der bakken flater ut, fra bratt helling til den flate sletta. Fordi bakken heller mindre og mindre i overgangen, blir det vanskeligere og vanskeligere for en hopper å holde seg oppreist jo lenger ned i overgangen han eller hun lander.
  • Sletta er den nederste delen i bakken, som tradisjonelt er helt flat. Dette er området der skihopperen bremser og stopper. I flere moderne hoppbakker går imidlertid sletta over i en oppoverbakke, som gjør det lettere for hopperen å bremse, og som sparer plass i bakken, i forhold til ei helt flat slette.
  • Fallgrensen ble innført på 1980-tallet etter at flere hoppere hadde falt et godt stykke etter landing, etter at de tilsynelatende hadde hatt god kontroll under selve landingen. Dermed oppsto det usikkerhet om det skulle dømmes fall eller stående hopp. Etter innføringen av fallgrense, dømmes det stående hopp dersom hopperen ikke faller eller tar i bakken med hendene eller rumpa før han når fallgrensen.

Bakketyper[rediger | rediger kilde]

Småbakker på sommerføre: Seimbergbakkene i Brotterode, Tyskland. HS31 og HS42
Mühlenkopfbakken i Willingen, Tyskland, HS145

Hoppbakker inndeles i klasser etter størrelsen på bakkene, regnet etter bakkestørrelsen (HS) og K-punkt:

  • Liten bakke (HS under 50 meter, K-punkt under 45 meter)
  • Mellombakke (HS 50-84 meter, K-punkt 45-74 meter)
  • Normalbakke (HS 85-109 meter, K-punkt 75-99 meter)
  • Stor bakke (HS 110-184 meter, K-punkt 100-169 meter)
  • Skiflygingsbakke (HS over 184 meter, K-punkt over 169 meter)

Små og mellomstore bakker brukes hovedsakelig til trening og av aldersbestemte klasser. I NM senior, VM og OL konkurreres det i normalbakke og stor bakke (vanligvis K90 og K120, men størrelsen øker). I verdenscupen i spesielt hopp brukes for det meste storbakker med K-punkt 120 meter, men også bakker opptil K130 og skiflygingsbakker. I kontinentalcupen i hopp for menn brukes i dag flere storbakker enn normalbakker. Også i verdenscupen i kombinert brukes storbakker i økende grad. I kontinentalcupen i hopp for kvinner brukes hovedsakelig normalbakker, med noen få mellombakker som unntak i sommersesongen.

Verdens største storbakke (ikke skiflygingsbakke) som er sertifisert av FIS og i bruk årlig er Mühlenkopfbakken i Willingen i Tyskland. Bakken har K-punkt 130 meter og bakkestørrelse 145 meter. Bakkerekorden er 152 meter, satt av Janne Ahonen (Finland) i verdenscupen 9. januar 2005.

Russlands største hoppbakke, Kasjtak i Krasnojarsk, har K-punkt 132 meter og bakkerekord 154 meter, satt av V. Sakharov i 1985. Denne bakken er imidlertid ikke sertifisert av FIS, og er sannsynligvis foreldet i forhold til dagens standard.[1]

Skiflygingsbakker[rediger | rediger kilde]

Det finnes fem skiflygingsbakker i verden som er godkjent av FIS og som kan brukes til verdenscup eller VM i skiflyging. De fire minste bakkene har K-punkt 185 meter, mens Vikersundbakken har K-punkt på 195 meter.

Verdens nest største hoppbakke: Letalnica i Planica, Slovenia, HS215

I tillegg finnes en bakke i Copper Peak, Ironwood i USA med K-punkt 145 meter og bakkerekord 158 meter. Denne bakken er imidlertid ikke i bruk, og bakkeprofilen er foreldet, slik at bakken ikke lenger er godkjent av FIS. Siste konkurranse i bakken var i 1994, og eneste verdenscuprenn var i 1981.

Skihopping i 1905
Klassisk hoppbakke: Pierścienica i Kielce, Polen, K65 (ca. HS70?), på 1970-tallet. Ovarennet ble revet i 2006.
Hoppbakker i Nizjnij Novgorod i Russland. K80 (delvis skjult) og K110.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

I takt med utviklingen av skihopping som idrett, har størrelsen på hoppbakkene økt. Den første offisielle lengstenoteringen var på 9,5 meter, satt av Olaf Rye i Eidsberg i 1808. I 1900 satte Olaf Tandberg verdensrekord med 35,5 meter i Solbergbakken i Bærum. Østerrikeren Sepp Bradl var den første som hoppet over 100 meter, da han hoppet 101,5 meter i Planica i Slovenia 15. mars 1936.

De første hoppbakkene hadde naturlig tilløp, med et enkelt oppbygd hopp og enkelt preparert unnarenn. Da størrelsen på bakkene økte, begynte man å bygge tilløp (ovarenn) i tre. I større bakker ble ovarenn i tre i sin tur erstattet av konstruksjoner i stål eller betong. Også for unnarenn har det vært utvikling. Mange steder har sletta blitt gravd ned i terrenget, og i mange bakker har også kulen blitt bygd opp over terrenget rundt bakken. Et eksempel på dette er Holmenkollbakken i Oslo.

Samtidig med jakten på nye verdensrekorder i skihopping, har også størrelsen på bakker i VM, OL, verdenscup og nasjonale konkurranser økt. Hopprennet i ski-VM i Lahtis i 1926 ble arrangert i en bakke med K-punkt 40 meter (Salpausselkä). Konkurranse i stor og normalbakke ble innført i VM i 1962 og OL i 1964. Siden første halvdel av 1990-tallet har hoppkonkurransene i de fleste VM og OL blitt arrangert i bakker med K120 og K90.[2]

Innføringen av V-stil rundt 1990 fikk også innvirkning på hoppbakkene, i og med at mange hoppbakker måtte bygges om for å få en profil på unnarennet som passet bedre til den nye hoppstilen. Dette er en viktig grunn til at mange eldre hoppbakker som ikke er blitt ombygd, i dag regnes som foreldete og ikke er godkjente til bruk i konkurranser. Generelt er hoppbakker i dag sikrere enn de var før V-stilen ble innført, og selv i de største bakkene flyr hopperne betydelig lavere over kulen enn de gjorde fram til rundt 1990. V-stilen gjør også at hopperne lander med lavere hastighet enn tidligere, og dette bidrar også til økt sikkerhet.

Verdensrekorden i skiflyging er blitt stadig forbedret. Lars Grini hoppet som førstemann 150 meter i Oberstdorf 11. februar 1967. Toni Innauer (Østerrike) nådde 176 meter i Oberstdorf 7. mars 1976.

Etter et svært dramatisk skiflygings-VM i Kulm i 1986, med mange stygge fall, bestemte FIS at det ikke skulle måles større lengder enn den daværende verdensrekorden på 191 meter. Lengre hopp ble likevel målt uoffisielt, men hopperne fikk lengdepoeng bare for 191 meter. Regelen ble droppet våren 1994, etter at V-stilen for lengst var blitt innført og lederen for FIS' hoppseksjon, Torbjørn Yggeseth, hadde beordret dommerne under VM i skiflyging 1994 til å omgå regelen.[3] Matti Nykänens verdensrekord på 191 meter fra 1985 var da forbedret flere ganger.

Den første til å hoppe over 200 meter var Toni Nieminen (Finland), som hoppet 203 meter under VM i skiflyging i Planica 17. februar 1994. Dagens verdensrekord er 246,5 meter, satt av Johan Remen Evensen i Vikersund 11. februar 2011. Han satte tidligere samme dag verdensrekord med 243 meter.

De senere år har flere større hoppbakker, til og med skiflygingsbakker, blitt utstyrt med flomlysanlegg, slik at de kan brukes på kveldstid. Flere og flere renn i verdenscupen blir nå avviklet på ettermiddags- og kveldstid. Hoppbakkene som brukes i verdenscupen har i dag videoutstyr til å måle lengder med. Dette gir sikrere og raskere lengdemåling enn manuell lengdemåling, som fremdeles brukes i mindre bakker. Den første skiflygingsbakken med permanent flomlys var Vikersundbakken.

Salpausselkä-bakkene i Lahtis, Finland, med vindskjerm og plastmatter. HS130, HS97 (sommer HS95) og HS70 (sommer HS66)

En ulempe ved overgangen til V-stil er at vind i dag kan påvirke skihoppene i større grad enn tidligere. Kraftig og ujevn vind har alltid vært et problem for skihopping, etter at hoppbakkene kom over en viss størrelse. Mens sidevind er mindre problematisk med V-stilen enn med den gamle, jamsides stilen, gir i dag motvind og medvind i bakken større utslag enn før. Motvind gir hopperne oppdrift, og kan gi hopperne mange «gratis» meter. Motsatt presser bakvind i bakken hopperne ned, og fører til kortere hopp. Samtidig øker kravene til at hopperne skal ha så like forhold som mulig, og dette er en stor utfordring for arrangørene. En del hoppbakker ligger svært utsatt til for vind, og disse blir til en viss grad beskyttet av vindskjermer på siden av unnarennet. Eksempler på dette er hoppbakkene i Lahtis i Finland og skiflygingsbakken i Harrachov i Tsjekkia.

Nye og moderniserte hoppbakker[rediger | rediger kilde]

Pr. oktober/november 2009 er flere hoppanlegg under bygging eller relativt nylig åpnet. I Oslo er Holmenkollbakken under ombygging til VM i 2011. Hvis den blir ferdig i tide, skal den brukes under prøve-VM (verdenscuprenn) vinteren 2010. Også Midtstubakken (K95/HS106) gjenoppbygges til VM; i tilknytning til den bygges også det flere mindre hoppbakker.

Flere mindre meritterte hoppnasjoner er i ferd med å bygge ut store, moderne hoppanlegg. Foran vinter-Universiaden 2009 i Harbin i Kina ble det bygget et anlegg i Dragon Hill i Yabuli med ny storbakke (K125/HS140) og modernisert normalbakke (K90/HS100).[4] I Pyeongchang i Sør-Korea er det bygd et stort idrettsanlegg med håp om å få tildelt vinter-OL. Hoppanlegget Alpensia Ski Jump Stadium med bakker på K125/HS140, K98/HS109, K60/HS66, K35 og K15 ble første gang brukt til internasjonale renn under kontinentalcupen (plast) i september 2009.[5]

Erzurum i Tyrkia er tildelt vinter-Universiaden 2011, og der bygges nå Tyrkias første moderne skihoppanlegg, med bakker på K125, K95, K60, K40 og K20. Anlegget er planlagt ferdigstilt i oktober 2010.[6][7] Almaty og Astana i Kasakhstan skal arrangere de asiatiske vinterlekene i 2011, og i Almaty bygges det nå et hoppanlegg med bakker på K120 og K95.[8] Med vinter-OL 2014 i Sotsji vil Russland for første gang i moderne tid få et hoppanlegg som kan brukes til internasjonale renn. Anlegget bygges i fjellområdet Krasnaja Poljana ved Sotsji, og skal få bakker med størrelse K125, K95, K65, K35 og K15. Det er planlagt tatt i bruk i kontinentalcupen vinteren 2011 og endelig ferdigstilt sommeren 2011.[9]

Sommeraktivitet[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Plastbakke.

Stadig flere hoppbakker har blitt utstyrt med plastmatter i unnarennet og porselensspor i ovarennet, slik at de også kan brukes i sommersesongen. Også mange storbakker har de senere årene fått plastmatter. FIS Summer Grand Prix-renn har blitt arrangert siden 1994. I Norge har blant annet hoppbakkene i Granåsen i Trondheim og LysgårdsbakkeneLillehammer plastmatter.

Skiflygingsbakken i Vikersund, HS207 (Bildet er tatt før ombyggingen)
LysgårdsbakkeneLillehammer. HS138 og HS100

Hoppbakker i Norge[rediger | rediger kilde]

Som en av de store hoppnasjonene i verden, er Norge godt forsynt med hoppbakker, i alle størrelser. De senere årene er imidlertid en del mindre hoppbakker blitt stående ubrukt, på grunn av snømangel. Holmenkollbakken i Oslo er verdens mest kjente hoppbakke, med historie tilbake til 1892. Norge har også en av verdens fem godkjente skiflygingsbakker, Vikersundbakken. (Se over.)

Hoppbakker i Norge som er homologert (sertifisert) av FIS 23. mai 2011[rediger | rediger kilde]

I tillegg til disse finnes mange hoppbakker som ikke er homologert, deriblant også noen store bakker. Stor- og normalbakken i Granåsen i Trondheim (K123/HS140 og K90/HS105) er fra april 2010 ute av lista over de homologerte hoppbakkene. Den store Renabakken har K-punkt 120 meter og bakkestørrelse 129 meter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Ski jumping hills – bilder, video eller lyd