Bronsealderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Våpen og smykker fra bronsealderen og den eldre jernalderen.

Bronsealderen er en betegnelse på en periode i menneskets historie som fant sted mellom steinalderen (noen steder «kobberalderen») og jernalderen. Bronsealderen begynte da menneskene gikk over fra å lage sine verktøy av stein (som i steinalderen) til å lage noen av dem av bronse. Bronsealderen ble avløst av jernalderen da jern ble tatt i bruk som viktigste materiale for verktøy og våpen.

Bronse var det mest avanserte materialet man hadde for tilvirkning av redskap, våpen og smykker på den tiden. Bronse er en legering som består av ca. 90 % kobber og 10 % tinn. Den var svært kostbar, og man brukte derfor fortsatt en mengde steinredskaper helt fram til romersk jernalder.

Oppdelingen av oldtiden i tre perioder; stein-, bronse- og jernalder, ble opprinnelig formulert av den danske arkeologen Christian Jürgensen Thomsen. Denne oppdelingen kalles treperiodesystemet. I andre deler av verden inklusivt større deler av Afrika sør for Sahara har utviklingen tatt andre retninger og andre klassifiseringssystem blir benyttet.

Klimatisk var bronsealderen relativt mild, særlig i Europa. Det var gode tider for jordbruk og langveis handel vitner om økte overskudd i bonde- og landsbysamfunnene. Oppfinnelsen av hjulet kan ha vært en konsekvens av bronsealderen, det ble brukt både til produksjon av keramikk og til transport av mennesker og varer. Vogner spiller en viktig religiøs rolle i Norden og Sentral-Europa i bronsealderen.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen var en tid da en ny elite, svært dyktige håndverkere og spesialister og et helt nytt og mer hierarkisk samfunnssystem vokste fram. Det var i denne tiden de første egentlige statene oppsto. Mange arkeologer har ment at stater oppstod med jordbruksrevolusjonen, men i Asia oppstod de første virkelige statene først etter bronsealderen, gjerne 3-4 000 år etter at jordbruket ble innført. I Europa gikk det enda lengre tid – her oppstod de første virkelige stater først omkring 1000-500 f.Kr., det vil si i jernalderen, 5 000 år etter at jordbruket ble introdusert.

Den nye samfunnsmessige lagdelingen i bronsealderen ble understøttet av nye religioner og ny religiøs makt. Det som utmerker denne tiden var betydningen av langvarige reiser og handelsforbindelser, i alle fall sammenlignet med den tidligere perioden, den neolittiske perioden eller bondesteinalderen. Nye guder kom til og gamle guder ble redefinert. Guder for krig, for håndverk, for reiser og lignende oppsto. Reisene medførte at ulike forestillinger fikk spredning over et stort område. Denne forestillingsverden kan blant annet studeres i historier som for eksempel eposet om Gilgamesj, Iliaden og Odysseen, og de keltiske sagnene som ble skrevet ned langt senere.

Region Tidsperiode Eksempel på kultur
Norden 1800 – 550 f.Kr. Nordisk bronsealder
Sentral-Europa 2200 – 950 f.Kr. Urnemarkskulturen
Hellas 3000 – 1100 f.Kr. Minoisk kultur
Midtøsten 3500 – 1100 f.Kr. Uruk-kulturen
Sydøst-Asia 2100 f.Kr. – 200 f.Kr. Ban Chiang
Kina 2100 – 770 f.Kr. Anyang under Shang-dynastiet

Bronsealderen inntreffer til forskjellige tider, avhengig av hvilke steder man snakker om. De eldste kjente bronsegjenstander er fra Midtøsten (Egypt og Mesopotamia) ca. 3500 f.Kr. Herfra brer det seg til Hellas 3200 f.Kr., Øst-Europa 2500 f.Kr., Vest-Europa 2200 f.Kr., Kina 2000 f.Kr., og Norden 1800 f.Kr. I Norge regnes bronsealderen fra 1.500-500 f.Kr., da den avløses av jernalderen.

På grunn av de fåtallige funnene antar man at bronsen i begynnelsen stort sett ble brukt til smykker og andre pyntegjenstander, særlig siden tinn på den tiden var så vanskelig tilgjengelig. En årsak til fåtallige funn kan også være at disse kostbarhetene rett og slett ble passet spesielt godt på. I tillegg til at råmaterialene var kostbare så krevde selve bronsestøpingen mye kunnskap. Derfor var det nok bare de mektigste familiene som var i besittelse av smykker og våpen av bronse.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Når og hvor bronsen ble oppdaget er omdiskutert, og det mest sannsynlige er at bronse ble oppdaget uavhengig av hverandre på flere steder. Det tidligste kjent tinn-bronse er fra det området som nå er Iran og Irak og dateres tilbake til slutten av 3000-tallet f.Kr., men det har blitt hevdet at man har funnet spor av tinn-bronse på 4000-tallet f.Kr. i Thailand. Arsenikkbronse ble laget i Anatolia og på begge sider av Kaukasus ved begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. Noen forskere daterer noen gjenstander av arsenikkbronse til maykopkulturen i nordlige Kaukasus og i sørlige Russland så tidlig som på 3000-tallet f.Kr., noe som vil gjøre funnene til de eldste kjente, men andre forskere daterer den samme maykop-gjenstandene til 2000-tallet f.Kr.

Midtøsten og det østlige Middelhavsområdet[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen i Midtøsten er delt inn i tre hovedperioder (datoene er tilnærmete):

Periode Eksempel på kultur Forkortelse
Tidlig bronsealder Ca 3500-2000 f.Kr. EBA
Midterste bronsealder Ca 2000-1600 f.Kr. MBA
Sen bronsealder Ca 1600-1200 f.Kr. LBA

Hver hovedperiode kan bli delt inn i kortere underkategorier som EB I, EB II, MB IIa etc.

Støpeblokk av kobber fra bronsealderen funnet på Kreta.

Bronsealderen i Midtøsten og i det østlige Middelhavsområdet ble preget av perioder av sentralisering og desentralisering. Dog var den politiske og økonomiske grunnen bystater og disses regionale områder. Under visse perioder ble områder kontrollert og sentralisert av en dominerende by eller herskerfamilie.

Den første var Uruk og dennes urbanisering skjedde i begynnelsen og midten av 3000-tallet f.Kr. Deretter kom området til å bestå av konkurrerende bystater hvor kontrollen over større områder bare kunne opprettholdes i løpet av kortere tid. Etter denne tiden kom en tid med politisk sentralisering som begynte med Sargon av Akkad. Deretter var det igjen konkurrerende bystater som kriget om makten. Denne perioden ble etterfulgt mellom ca. 1500 f.Kr. til 1200 f.Kr. av Mykene i dagens Hellas, hettittene i dagens Tyrkia, Assyria, Babylonia og Egypt. Disse statene hadde en nedgangsperiode i løpet av 1200-tallet f.Kr., noe som resulterte i folkevandringer og uår.

Mellom hver periode av sentralisering og desentralisering ble etterfulgt av en tid med krise og krig, invasjoner fra ulike stammer og etterfølgende ødeleggelser av byene. En del av disse krisene kan forbindes til klimaforandringer, eksempelvis de forandringer som skjedde rundt 2300 f.Kr. og tilsvarende da Uruk kollapset rundt 3000 f.Kr. med folkeforflytninger som resultat.

I løpet av hele bronseperioden kan man skimte en større evne til å kontrollere territorier og til å kreve tributter og skatter. I begynnelsen av 2000-tallet f.Kr. finnes det store områder i bystatene av frie jordbrukseiere utenfor byenes kontroll mens det i slutten av 2000-tallet f.Kr. hadde bystatene full kontroll over undersåttene.

Privatiseringen økte i løpet av 2000-tallet f.Kr. i Mesopotamia, spesialisering og selvstendige handelsmenn organisert i familieforetak og laug ble utviklet parallelt med Midtøstens bystater og man kan se selvstendige handelsforetak fra begynnelsen av 1000-tallet f.Kr. bli stadig mer tydelig i de arkeologiske funnene i karavanerutene mellom Assur og Kanesh.

Balansen mellom tempel og palass-samfunnet og den private foretaksvirksomheten av frie bønder, håndverkere og slaver ble endret gradvis over tid. En følge av denne var at skyldsettingen hos privatpersoner økte og ettersom staten ikke lenger utjevnet all skyld som man av tradisjon hadde gjort tidligere innebar det at mennesker flyttet til andre områder og land. Bystatene var således multietniske og flere språk ble talt av beboerne, fra handelskoloniene til innvandrede grupper som håndverkere, handelsmenn, bønder og soldater. Disse kom under bestemte perioder til å dominere og tok over når statene var på nedgang. Hurritter i det nordligere Mesopotamia og Syria, kassitter i Babylonia og hyksoser i Egypt er eksempler på dette. Lojaliteten lå ikke i det etniske eller til et bestemt språk, men hos kongen i bystatene. Det er en av forklaringene til det enorme kontaktnettet som ble utviklet i Eurasia i løpet av bronsealderen.

Lederskaper var teokratisk og lederne hadde en direkte forbindelse til gudene. Kongene gjennomførte ritualer som om de var guder og guder kunne stundom være mennesker. Stilen og ritualene varierte, men båndene mellom gud og lederskapet var sterke. Handel, reiser og esoterisk kunnskap var en integrert del av maktutøvelsen.

Den egeiske bronsealder[rediger | rediger kilde]

På 2000-tallet f.Kr. oppsto det rike bysamfunnet i Lilleasia og det egeiske området som ble en forutsetning for videre spredning av bronse til resten av Europa. På Kreta vokste den minoiske kulturen fram og hadde sin storhetstid rundt 2000 f.Kr. og fra ca. 1600 f.Kr. ble tyngdepunktet flyttet til det greske fastlandet og til Mykene.

Kobber og tinn eksisterer sjelden i samme område. Den egeiske kulturens bronsealdersivilisasjonen etablert et langtrekkende nettverk som importerte tinn og trekull til Kypros hvor kobber ble utvunnet, og således kunne legeres med tinn for å produsere bronse. Bronsegjenstander ble deretter eksportert vidt omkring og stimulerte også annen handel. Isotopiske analyser av tinn i noen bronseredskaper fra Middelhavsområdet, har indikert at noe kom fra så fjerne steder som Cornwall. Den minoiske sivilisasjon med sentrum i Knossos synes å ha koordinert og beskyttet denne bronsealderhandelen.

Hvordan bronsealderen sluttet i denne regionen, blir fortsatt forsket på og diskutert. Det finnes klare hentydninger til at flere minoiske vasallstater miste store andeler av sin respektive befolkning på grunn av ekstreme sultkatastrofer og/eller pest. Den minoiske kulturens kornlager, som befant seg i området nord for Svartehavet, mistet også brått store deler av befolkningen, slik at eksporten derfra avtok.

Andre teorier har vendt blikket mot Knossos. Vulkanutbruddet på øya Santorini (Thera) i Egeerhavet, kun 65 km nord for Kreta, skjedde på denne tiden. Noen forskere har spekulert i om en tsunami eller flodbølge etter vulkanutbruddet ødela viktige byer på Kreta. Noen har ment at flodbølgen ødela den kretiske flåten i havnene på Kreta og at sivilisasjonen således mistet sitt militære overtak. Uansett synes det som om at de viktigste byene på Kreta brant og ble ødelagt en gang rundt 1450 f.Kr. og at den mykenske sivilisasjonen tok over. En teori er at jernredskaper ble vanligere. Slik mistet tinnhandelen sin betydning. Uten avsetning på tinn ble de minoiske koloniene utsatt for katastrofer som tørke, sult og krig, eller en kombinasjon av disse faktorer, som det minoiske riket ikke hadde noe å stille opp mot.

Sentral-Europa[rediger | rediger kilde]

Kunnskapen om metall bredte seg gradvis over hele vestlige Asia og Europa, men det tok mer enn 2 000 år før kobber og bronse var alminnelig utbredt. Kobber forekommer sjeldent, og tinn enda mer sjeldent. En fordel med bronse i forhold til redskaper av stein var at når bronseredskapene ble skadet kunne de smeltes om og bli nye redskaper eller våpen.

Antagelig reiste etter hvert smeder rundt i hele Europa og tilbød sin imponerende kunnskap. Omkring 2500 f.Kr. brukte man kobber som strakte seg fra Portugal og Danmark i vest til Pakistan i øst. Tusen år senere var man gått over til bronse i de samme områdene, men da var allerede et nytt metall, jernet, i sin begynnelse i Lilleasia.

Únéticekulturen er den tidligste bronsealderskulturen i Sentral-Europa, dateres til omkring 2400 – 1800 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter et gravfelt i Tsjekkia. Kulturen har mindre undergrupper som kulturene i Straubingen, Adlerberg og Hatvan. Noen svært rike gravfelter, som en lokalisert i Leubingen med gravgaver i gull, peker på at et økende sosialt hierarki var allerede til stede i Únéticekulturen. Samlet var likevel gravplasser sjeldne og av liten størrelse i denne perioden.

Únéticekulturen ble etterfulgt av høygravskulturen i den midterste bronsealderen (1600 f.Kr. -1200 f.Kr.), karakterisert av store, kollektive gravhauger. I østlige Ungarn så den tidlige bronsealderen begynnelsen på mako-kulturen, fulgt av ottomány-kulturen og gyulavarsánd-kulturen.

Den sene bronsealderens urnegravkulturen (1300 f.Kr. – 700 f.Kr.), navngitt etter dens gravskikk med å kremere. Den inkluderer kulturer i østlige Tyskland og Lausenitz-kulturen i Polen (1300 f.Kr. – 500 f.Kr.). Det vokste fram viktige gruve- og produksjonssentra med stor produksjon for eksport til hele Europa. Alpene var et viktig gruve- og produksjonsområde, mens mye av bronsefunnene i Danmark fra urnegravtiden skriver seg fra et intensivt produksjonsområde i det nordlige Ungarn.

Store deler av bronsealderen var klimatisk sett relativt varm og tørr, og løvskog med hassel og varmekjære trær vokste så langt nord som Finland. Under bronsealderen ble mye av Sentral-Europa uthogd og det åpne bondelandskapet over store områder oppstod. I den sene bronsealderen, fra omkring 1.200 f.Kr, var det en betydelig befolkningsvekst i Europa og sterkere konsentrasjon av jordbruk, bosettinger, befestede borger og hødvingemakt i hele Sentral-Europa. De befestede stedene fikk gradvis mer makt, de beskyttet handelen og skrev etterhvert ut skatter og avkrevde militærtjenestene fra bondebefolkningen. Ved overgangen til jernalderen utviklet det seg befestede, meget store landsbyer med palisader og forsvarstårn, slik som Biskupin i Polen.

Den sentraleuropeiske bronsealderen ble etterfulgt av jernalderen og hallstattkulturen, omkring 700 f.Kr. – 450 f.Kr. Den forbindes med kelterne, men vi snakker fortsatt ikke om egentlige statsdannelser i Sentral-Europa selv på denne tiden.

Storbritannia og Irland[rediger | rediger kilde]

Noe av det mest spektakulære som er funnet fra Bronsealderen er solvognen funnet ved Trundholm i Danmark.

de britiske øyene er det antatt at bronsealderen varte fra rundt 2100 f.Kr. til 700 f.Kr. Innvandring brakte nye befolkningsgrupper til øyene fra kontinentet. Nyere isotopiske undersøkelser av tannemaljer i bronsegraver rundt Stonehenge indikerer at en del av de nye folkene kom fra områder rundt dagens Sveits. Traktbegerkulturen viste en annen oppførsel enn de tidligere neolittiske folkene og det kulturelle skiftet var markant. Sammensmeltingen av de ulike folkene gikk antagelig fredelig for seg.

En rik kultur utviklet seg i Wessex i sydlige England. På samme tid var det klimaendringer og hvor det tidligere var varm og tørt ble det mye våtere, noe som tvang befolkningen vekk fra lettforsvarte befestninger i de høyereliggende områdene og ned i dalene hvor det var mer fruktbart. Store kvegfarmer utviklet seg på lavlandet, noe som bidro til økonomisk vekst, men også nedhogging av skogsområdene.

Deverel-Rimbury-kulturen begynte å komme til syne i den siste halvdelen av den midterste bronsealderen, ca. 1400 f.Kr. – 1100 f.Kr. Cornwall var en betydelig leverandør av tinn, for det meste til VestEuropa, og kobber utvunnet av gruver som Great Orme i nordlige Wales. Sosiale grupper synes å ha inngått i et stammesystem, men med voksende kompleksitet og hierarki. De tidligere fellesgravene ble individuelle.

Bronsealderen på Irland er spesielt karakterisert av det relativt store antallet av gravhauger.

Bronsealderen i Norden[rediger | rediger kilde]

Bronselurer oppdaget i 1797 i Brudevælte, Danmark.

Bronsealderen i Skandinavia deles i to faser:

  • Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
  • Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)

I nordlige Tyskland, Danmark, Sverige og til dels også Norge lagde bronsealderens beboere mange distinkte og vakre gjenstander, eksempelvis paret med lurer som ble oppdaget i 1797 i Danmark. Urindoeuropéisk kan ha nådd frem til det nordlige Europa og Norden en gang rundt 2000 f.Kr, og ble opphav til de fleste européiske språk som snakkes i dag.

Omtrent samtidig med antatt spredning av det urindoeuropéiske språket, begynte en vidtrekkende handel, og det ble importert tinn helt fra Cornwall. Fra omkring 1800 f.Kr. fantes det en selvstendig skandinavisk bronsealderkultur, med Danmark som et sentralt bindeledd. Kobber og tinn ble for det meste betalt med rav og skinn. Skinnene byttet handelsmennene til seg mot blant annet flint i Norge. Rav var etterspurt så langt unna som i Egypt. Vi vet ikke hvorfor skandinavene selv unnlot å bruke det til f.eks smykker.

Tidligere mente flere arkeologer at Norge i liten grad hadde noen bronsealder, men at steinalderen i virkeligheten fortsatte med noen få metallgjenstander til pynt. Bosetningen ble antatt å ha ligget langs raene, der jorden er fruktbar og godt drenert. Slettene med leirete jord ble regnet som umulige å dyrke med ard. Men under utvidelsen av E6 i Østfold til firefelts motorvei i 2003-6, fant man rester etter langhus på Stensrød ved Svinesund. Leirslettene ble altså dyrket opp også i bronsealderen, og byggeskikken viser at folk i Østfold levde som bronsealderbøndene på kontinentet.[1]Solberg gård i Sarpsborg kommuneble det under E6-utgravningen i 2004/5 oppdaget et femten meter langt langhus med en indre stolperekke til å bære taket. (I yngre bronsealder ble et treskipet hus vanlig, med to stolperekker som delte boplassen inn i tre områder.) Reisverket var av tømmer, med vegger flettet av kvist og halm, klint tett med en blanding av leire, strå og kumøkk.[2]

Bronsens utbredelse i Norden skyldtes sannsynligvis at det pågikk en form for organisert handel, og den må ha vært styrt av en mektig overklasse, for det kan ikke ha vært billig å utruste de lange sjøturene som denne handelen krevde.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 160)
  2. ^ Andrew J.Boyle: Solskip og stjerneguder (s. 27)
  • Hall, David (1994): «Fenland survey: an essay in landscape and persistence» in Hall, David & Coles, John: English Heritage, London. ISBN 1-85074-477-7.
  • Waddell, J. (1998): The Prehistoric Archaeology of Ireland. Galway.
  • Eogan, G. (1983): The Hoards of the Irish Later Bronze Age. Dublin

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bronze Age – bilder, video eller lyd