Gamlebyen (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 59°54′20″N 10°46′6″Ø

Utsikt over Christiania år 1800, med Gamlebyen nærmest, fra Boydell's picturesque scenery of Norway av John William Edy
Kart over Gamlebyen fra 1900. Den stipla grenselinja mot sør og øst tilsvarer Kristianias bygrense av 1878.

Gamlebyen er et strøk i indre by i Oslo og hører til Bydel Gamle Oslo.

Det eldste byområdet innenfor dagens hovedstadsarealer. Oslos gamleby var etablert med bystruktur rundt år 1000 og ble Norgesveldets hovedstad i 1314. Gamlebyen ligger mellom Kongshavn, Bjørvika, Grønland, Galgeberg og Kværner, og strekker seg et stykke oppover Ekebergs nord- og vesthellinger. Området er i dag splittet i en sørlig og en nordlig del med Bispegata og jernbanefeltet i Lodalen som splintrende sentrumsakse. Søndre Gamlebyen er dertil gjennomskåret av det gamle sporet for Østfoldbanen (Klypen), mens Nordre Gamlebyen er gjennomskåret av Hovedbanen.

Gamlebyens kjerneområde (dvs. den sørlige og den sentrale delen av Gamlebyen) har flere ruiner i stein og tegl liggende framme i dagen, og store mengder fredede kulturlag under bakken. Kjerneområdet har også noe fredet 1700-talls bebyggelse. Innover mot Ekebergskrenten og videre oppover ligger en del 1700- og 1800-talls trehusbebyggelse som er regulert til Spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. Forøvrig har Gamlebyen mange fireetasjes murhus fra slutten av 1800-tallet, samt noen verneverdige jernbanebygg fra ulike epoker.

Gateløpene er for en stor del gamle, særlig i kjerneområdet og oppover Ekeberg, jf. Kanslergata (Clemensallmenningen), Saxegaardsgata (Østre Strete), Bispegata (Bispeallmenningen), Ekebergveien og Konows gate. Nordre del av Gamlebyen er generelt preget av nyanlagte gateløp fra slutten av 1800-tallet, da bydelen ble oppslukt av den raskt voksende hovedstaden Kristiania. Oslo gate, som går tvers gjennom nordre Gamlebyen, er imidlertid gammel og følger traseen for middelalderens Nordre Strete mellom Schweigaards gate og Oslo torg. Oslo gate sør for torget er anlagt etter at byen brant i 1624 og ble gjenoppbygget på vestsida av Bjørvika. Ellers tilsvarer St. Hallvards gate, som løper nordøstover Galgeberg og Vålerenga, middelalderens Gatene. «Gatene» var i middelalderen en forlengelse av middelalderbyens Østre strete.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Gamlebyen refererer til at dette var området for den opprinnelige byen. Da Christian IV anla Christiania på vestsiden av Bjørvika i 1624, fortsatte det gamle byområdet å hete Oslo. Da man 300 år seinere erstattet navnet «Christiania» med «Oslo» 1. januar 1925, ble Gamlebyen det offisielle navnet på hovedstadens opprinnelige arnested. Ifølge middelalderhistoriker Tore Vigerust oppsto Gamlebyen som navn allerede rundt år 1627. I eventyr og sagn som Asbjørnsen hørte i Svingen i Ekebergskrenten som barn, brukes stadig «Gamlebyen» om det opprinnelige byområdet.

Sitat I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes .... Sitat
– Fra Asbjørnsens fortellinger om Ekebergkongen skrevet ned etter minne på 1830-tallet

Gamlebyens eldste historie[rediger | rediger kilde]

Vikingene tok seg gjerne fram vannveien, og strandsletta under Ekebergåsen var lagelig der den lå som en halvøy mellom Alna og Oslofjorden. Illustrasjonen er et miniatyrbilde fra vikingtida som viser danske vikinger i aksjon. Oslofjordområdet, det såkalte Viken, lå under direkte kontroll fra danskekongen i vikingtida, og det var danene som ga Øra under Ekebergåsen bystruktur rundt år 1000. Når Snorre skriver at Harald Hardråde (konge i Norge 1046–1066) reiste kaupstad «aust i Oslo», var det sannsynligvis Snorres måte å formidle at Harald vant herredømme over det østlige området av strand- og elveslettene mellom høydedragene rundt Oslogryta. Den vesle byen under Ekeberg ble videreutvikla under norsk herredømme fra Harald Hardrådes tid og fram til Håkon V Magnussons død i 1319.

Utdypende artikkel: Middelalderbyen Oslo

Arkeologiske utgravninger tyder på at det vokste opp bybebyggelse på elvesletta innunder Ekebergåsen allerede fra 900-tallet. En mer planlagt bystruktur ser ut til å ha startet i området hvor dagens Clemenskirkeruin befinner seg, dvs. på Sørenga sørvest for Geitabru.

Clemenskirka i Oslo inngår i en rekke Sør-Skandinaviske middelalderkirker viet sjøfarernes skytshelgen, St. Clemens. Det var trolig den danske kongen Harald Blåtann (ca. 930-986) som grunnla Clemenskirka på Øra i Oslo. Blåtann var Danmarks første egentlige konge, og hadde Oslo som base for militære og misjonære framstøt i Norge. Den opprinnelige Clemenskirka var av tre. Rundt 1100 ble den erstattet med et kirkebygg i stein. Ruinen av steinkirka ligger sør for Kanslergata (Clemensallmenningen), og representerer området for Oslos eldste sentrum.

Minnet om at området ved Clemeskirken var det opprinnelige sentrumet kommer blant annet fram gjennom middelalderbyens gatenavn: Den eldste allmenningen i øst/vest retning het Clemensallmenningen. I vest gikk denne sentrumsgata ned til Bjørviksstranda. I øst krysset den Alnaelva over Geitabru og fortsatte over «lykkjun»» og videre opp gjennom Ekebergskrenten (dagens Ekebergveien). Vestre strete var tverrgata vest for Clemenskirka, mens Østre strete var tverrgata øst for Clemenskirka. Nord for Clemensallmenningen kom parallellgata Bispeallmenningen (Bispegatas forløper). På nordsida av Bispeallmenningen gikk Vestre strete over i Nordre strete.

Gamlebyen og deler av Grønland og Galgeberg fra Næsers kart av 1860. På kartet heter Bispegata «Strandgata», og Nordre Gamlebyen slik vi kjenner den i dag med mer kvadraturmessige gateløp og 1800- talls murbebyggelse, er enda ikke anlagt
Bispegata sett fra Oslo gate. Gata er Gamlebyens sentrumsgate. I krysset Oslo gate - Bispegata lå hovedstadens første markedsplass: Oslo torg. I senere tid ble Bispegata forlenget mot øst over det gamle torget og fram til St. Halvardsgate, og deretter utvidet for seksfelts motortrafikk. Bispegata har gata skåret Gamlebyen i to omtrent like store deler: Søndre Gamlebyen og Nordre Gamlebyen.
Schweigaards gate 72 i Gamlebyen. Gata gård fra Grønland og opp gjennom det nordre området av Gamlebyen.
St. Halvardshjemmet, St. Hallvardsgt 28
Kvartalet mellom Oslo gate og Egedes gate i 1899

To maktsentra[rediger | rediger kilde]

Byen var under rask utviding. Allerede fra tidlig høymiddelalderen var Gamlebyen etablert med to maktsentra: Kongens residens lå ytterst på øra ved Alnaelvas utløp, mens bispens residens lå i området nord for Oslo torg, der Bispeallmenningen – Østre strete og Vestre strete falt sammen (dagens kryss Bispegata – Oslo gate).

To bydeler[rediger | rediger kilde]

Fra 1100-tallet kan byen sies å være delt i to bydeler beliggende på hver sin side av Bispealmenningen, med hver sin sognekirke: Oslos søndre bydel sognet til Clemenskirken, mens Oslos nordre bydel sognet til Korskirken. Det samlende sentrummet for de to kirkesognene var Bispealmenningens utløp i øst: Oslo torg (dagens kryss Bispegata – Oslo gate) med byens første domkirke reist på begynnelsen av 1100-tallet: den imponerende Halvardskatedralen som velkjent landemerke. I dag er middelaldertorget borte under Bispegatas østre forlengelse. Bispegatas forlengelse dekker også søndre del av St. Halvardskirkeruinen og kirkegården sør for denne.

Gamlebyen etter 1624[rediger | rediger kilde]

Etter den store bybrannen i 1624 ble en ny by anlagt inntil murene på Akershus Festning, og branntomtene i den gamle byen ble ryddet og utlagt til landbruksområde. Her finner vi minnet om de to kirkesognene gjemt i jorbruksbetegnelsene Sørenga og Nordenga. Fortsatt bodde folk som ikke var fine nok til å være borgere i Oslo, eller som av ren stahet ville bo i Gamlebyen. I området rundt Oslo Hospital bodde det like velstående folk som i de rikeste delene av Christiania.

1700-tallsbebyggelse[rediger | rediger kilde]

Gamlebyen har noe bebyggelse fra 1700-tallet, bl.a.

Det er også noe eldre trehusbebyggelse som skriver seg fra tiden før Gamlebyen ble innlemmet i Christiania i 1859.

Murgårdsbebyggelse[rediger | rediger kilde]

Ettersom Gamlebyen ble del av hovedstaden i 1859, ble murtvangen gjeldende også i dette området. Hoveddelen av Gamlebyens bebyggelsen stammer fra byggeboomen på slutten av 1800-tallet. Da ble det også anlagt mange nye gateløp som bryter klart med den mer alderdommelige samferdselstrukturen. Av nyere gateløp i Nordre Gamlebyen kan nevnes Schweigaards gate og Arups gate.

Jernbane og ruiner[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med anleggelse av Smålensbanen (senere Østfoldbanen) ble det i 1860-årene startet arkeologiske utgravninger, som avslørte et betydelig antall ruiner fra middelalderen, blant annet Hallvardskatedralen, bispeborgen, kongsgården med Mariakirken og Clemenskirken. I tillegg fant en gateløp med rester etter byborgernes trehus og gårder, samt dagliglivets avfall. Deler av utgravningsområdene med middelalderruiner er på 1900-tallet utlagt som parker: Minneparken ble åpnet i 1932 og Middelalderparken i 2000.

Enkelte bygninger[rediger | rediger kilde]

  • St. Halvardshjemmet, tidligere Gamlebyen Alders- og Sykehjem, St. Halvardsgt 28 ble bygget i 1919 som en fabrikkbygning for Peik Sjokoladefabrikk (arkitekt Erling Nielsen), men ominnredet til alderhjem i 1920-årene. Drives i dag av Kirkens Bymisjon.

Historiske minnesmerker[rediger | rediger kilde]