Inge Krokrygg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inge I Krokrygg
Konge av Norge
Inge Krokrygg
Inge skal ha blitt vanfør etter at han som barn ble såret i slaget ved Minne i 1137
Navn: Inge Haraldsson
Regjeringstid: 11361161
Født: ca 1134/1135
Død: 4. februar 1161, Bjørvika
Foreldre: Harald Gille og Ingrid Ragnvaldsdatter
Ektefelle: ikke kjent
Barn: angivelig Jon Kuvlung (død 1188) og Sigurd Brenner

Inge Krokrygg[1] (født ca. 1134/1135, død 1161) var konge av Norge, som Inge I av Norge fra 1136 til 1161. Han var ektefødt sønn av kong Harald Gille og den svenskfødte dronningen Ingrid Ragnvaldsdatter, og ble som to- eller treåring kåret til konge på Borgartinget etter kong Haralds død i desember 1136. Han nedkjempet og overlevde sine to halvbrødre Sigurd Munn og Øystein Haraldsson, men levde selv i skyggen av sin rådgiver Gregorius Dagsson – som døde tidligere det året da også Krokrygg døde. Kongen døde i kamp mot Håkon Herdebreids menn, på isen under Ekeberg i 1161.

Navn[rediger | rediger kilde]

Tilnavnet skal ha spilt hen på at han var vanfør. Noen har ment at han hadde pukkelrygg. Ifølge tradisjonen skal han ha blitt båret med i et slag som 2-åring, plassert i en sekk. Denne sekken ble truffet av en pil, og barnekongen ble skadet for livet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Som lite barn ble Inge satt til fostring hos Åmunde Gyrdsson i Viken. Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba forgjeves om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Noe senere tok Sigurd livet av kongen mens han sov hos frillen Tora, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble i stedet dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på Øretinget. Samtidig sørget Ingerid for at Inge (da kanskje 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3] kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Inge ble båret i krig mot Sigurd og Magnus allerede ved slaget ved Minne i 1137, og skal der ha fått de skader som preget ham resten av livet.[4] Senere beseiret de to kongsbrødrenes hærstyrker Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge;[5] sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre kongene skulle møtes i Bergen i 1155, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept før Øystein rakk å komme til byen. To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161. Sagaskriverne legger skylden for striden på Øystein og Sigurd, som i 1155 planla å avsette Inge fordi de mente han ikke hadde helse til å være konge. Men mellom linjene kan vi lese at Gregorius' uforsonlig holdning i konflikten må ta en del av skylden.[6] Sammen med Gregorius ble den senere kongsfaren Erling Skakke en av Inges nærmeste menn.[7]

Annet[rediger | rediger kilde]

I Heimskringla[8] beskrives Inge slik: «Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og brystet. Han var blid og vennlig med sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med landsstyringen; han var vel likt blant almuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tilnavnet Krokrygg er en moderne form. På norrønt kalles han kropp eller kryppill; Peder Claussøn Friis brukte formen krogbag. Ref.: Edv. Bull. «Inge Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 6. 1934
  2. ^ "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f
  3. ^ "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004
  4. ^ «Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar Kong Inge i kjortelposen mens slaget sto på, og at han gikk under merket med ham. [...] Folk sier at da fikk kong inge den vanhelse som han alltid hadde sisden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde». Haraldssønnenes saga, kap 2. Saxo hevder imidlertid, ifølge Bull, at «hans vanførhet skyldtes uomenksomhet av en amme»
  5. ^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrevet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
  6. ^ «Sagaskriverne legger skylden»; to setninger lånt fra: Bente Opheim. «Inge I Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 5. 2002
  7. ^ Edvard Bull oppsummerer kongens liv: «hverken ved drapet på kong Sigurd i 1155, eller på kong Eystein i 1157, eller ved kampen mot Håkon Herdebreid merker vi i nevneverdig grad Inges personlighet; det er grupper av høvdinger, i de senere årene særlig Gregorius Dagsson og Erling Skakke, som gjør sig gjeldende, og neppe en eneste gang er det råd å se kongens personlige inngripen, selv om den nok antydes i sagaenes anekdoter» Bull, samme sted.
  8. ^ Haraldssønnenes saga, kap 21


Forgjenger:
 Harald IV Gille 
Konge av Norge
(med Sigurd Munn)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Sigurd Munn og Magnus Blinde)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Sigurd Munn)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Sigurd Munn og Øystein Haraldsson)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Øystein Haraldsson)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(alene)

Etterfølger:
 - 
Forgjenger:
 - 
Konge av Norge
(med Håkon Herdebrei)

Etterfølger:
 Håkon II Herdebrei
Magnus V Erlingsson 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Inge Krokrygg – stamtavle i tre generasjoner
Inge Krokrygg Far:
Harald IV Gille
Farfar:
Magnus III Berrføtt
Farfars far:
Olav III Kyrre
Farfars mor:
Tora Jonsdotter
Farmor:
(?)
Farmors far:
(?)
Farmors mor:
(?)
Mor:
Ingrid Ragnvaldsdatter
Morfar:
Ragnvald Knaphövde
Morfars far:
kanskje Inge Stenkilsson den eldre
Morfars mor:
kanskje Helena Torildsdatter
Mormor:
(?)
Mormors far:
(?)
Mormors mor:
(?)