Kulturminne
Kulturminner er ifølge Kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Slike kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer. Kulturminner kan også finnes i utmark eller under dyrket mark, som for eksempel tjæremiler, kullgroper, gravhauger, jernvinner, rydningsrøyser eller bosetningsspor.
Det må imidlertid skilles mellom gjenstandsverdien (dvs kulturminnet eller gjenstanden i seg selv, estetiske verdier m.m.) og kunnskapsverdien (hvilken historie eller kunnskap kulturminnet formidler). Slik sett kan det hevdes at kulturminner er meningsløse uten den immaterielle historien som ligger bak, se også kulturvern og verneverdier.
Kulturminner og kulturmiljøer representerer samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping.
Kulturminneåret 2009 var et markeringsår, utpekt av Regjeringen for å gi arbeidet med kulturminner et ekstra løft.
Innhold |
[rediger] Kulturminneloven
I Norge er alle kulturminner fra før 1537 (Reformasjonen) og stående bygg fra før 1650 automatisk fredet i henhold til Kulturminneloven. Kulturminner før 1537 kalles fornminner. I lovhierarkiet står Kulturminneloven over blant andre Plan- og bygningsloven, slik at det ved konflikt mellom disse er Kulturminnelovens bestemmelser som gjelder.
Nyere kulturminner fredes ved enkeltvedtak av Riksantikvaren (vedtaksfredning) ved delegert myndighet fra Miljøverndepartementet. Blant nyere tids kulturminner prioriteres foruten bygninger (både eksteriør og interiører) og bygningsmiljøer også kulturlandskap, fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og -demninger og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn. Myndighet til å godkjenne tiltak på fredede hus og anlegg er delegert til fylkeskommunene. 2. august 2006 ble de to første fartøyene fredet, hjuldamperen DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik.
Kulturminnelovens § 2:
«Alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knyter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.»
[rediger] Vern ved bevaring
Kommunen kan gjennom Plan- og bygningsloven regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til hensynssone bevaring. Vernerestriksjonene begrenser seg til bygningers eksteriør og interiør, uten løst inventar. De håndheves av kommunen selv og gir et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak.
[rediger] Kulturminner og kulturarv
Kulturminner omtales ofte som en del av den norske kulturarven. Denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra, innlemmet i norsk kultur og til en viss grad blitt gitt et eget uttrykk/versjon. Ut fra denne forståelsen spenner dette vidt, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer.
Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivareta kulturminner ligger i at de bidrar til følelsen av identitet og rotfeste for enkeltmennesker og grupper, skaper forståelse for at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, og gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre. Dermed bidrar kulturminnene både til å skape trivsel hos den enkelte og til bærekraftige samfunnsforhold, til å gjøre folk trygge på deres egen kulturelle identitet, og til å skape åpne og tolerante samfunn.
[rediger] Kulturminnevern
I Norge eies kulturminnene både av private eiere og av frivillige organisasjoner som Fortidsminneforeningen (tilsluttet Norges kulturvernforbund), museer og kommuner, fylker og stat. Statens andel av finansieringen er for en stor del kanalisert gjennom Riksantikvaren, museene og Norsk Kulturminnefond.
Kulturminnenes verdi ligger i den historien de dokumenterer og i at de bidrar til å bygge identitet. Kulturminnenes identitetsbyggende karakter gjør at de ofte har vært et krigsmål ved militære konflikter, jfr bombingen av Stari Most i Mostar og av Dubrovnik under krigen i det tidligere Jugoslavia. Tilsvarende ødeleggelser av mål uten militær verdi skjedde også under andre verdenskrig. Fra nyere tid har vi Talibans ødeleggelser av Buddha-statuene i Bamiyan i mars 2001 og av kulturminner under krigshandlingene i Midtøsten.
Det offentlige kulturminnevernet ledes i Norge av Riksantikvaren som er et eget direktorat under Miljøverndepartementet. Direktoratet ledes av riksantikvar Jørn Holme. Riksantikvaren har fullmakt til å frede faste kulturminner ved enkeltvedtak eller forskrift. I plansaker kan også Riksantikvaren stoppe planen ved såkalt innsigelse hvis nasjonale interesser er berørt. Den regionale kulturminneforvaltning er lagt til fylkeskommunen og Sametinget for samiske kulturminner. På lokalt nivå er det kommunen som har ansvaret. Vern på lokalt nivå etableres ofte gjennom bruk av plan- og bygningsloven.De største bykommunene har etablert egne fagavdelinger under ledelse av en byantikvar.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- Lovdata - Lov om kulturminner
- Sentrale forskrifter fra Lovdata - hjemmelsregister
- Miljøstatus i Norge: Kulturminner
- Kulturminnesøk
- Kulturminner i pressområder
- Riksantikvarens forklaring av vernekriteriene
- Norsk kulturminnefond
|
|||||
