Lysakerelva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lysakerelva
Lysakerelva
Lysakerelva ved Røa, 200 meter nedenfor dammen ved Fossum.
Land Norge Norge
Kommuner Oslo, Bærum
Lengde 7,4 km
Nedbørfelt 177 km²
Middelvannføring 3,9 /s
Start Bogstadvannet
  – Høyde 145 moh.
Munning Oslofjorden
Lilleaker og Lysakerelva, 200 meter ovenfor utløpet i Oslofjorden.

Lysakerelva (offisiell skrivemåte[1], også kalt Lysakerelven) er en elv som renner fra Bogstadvannet i Oslo/Bærum og munner ut i Oslofjorden mellom Snarøya og Bygdøy, i det som også kalles Lysakerfjorden, ved Lysaker. Elven tilhører Oslomarkavassdragene. Grensen mellom Oslo og Bærum følger Lysakerelva.

Elvas løp[rediger | rediger kilde]

Kilden for Lysakerelva er Langlivann, samt Nordre og Søndre Heggelivann. Deres utløp, henholdsvis Langlielva og Heggelielva, møtes i Sørkedalen og kalles derfra Sørkedalselva, som renner inn i Bogstadvannet.

Elven har mange fosser og stryk, og blir i vårflommen brukt til padling. Selv om vannføringen ikke er av de aller største, har elven nok slynger og stryk til at den brukes til trening av Norges beste elvepadlere.

De høyeste fossene er Jarfossen med et fall på 22 meter og Granfossen (tidligere kalt Fåbrofossen) med et fall på 12,35 meter. Over Granfossen går en gangbro, og dette stedet har vært ferdselsvei helt tilbake til middelalderen. Elvas samlede fallhøyde er 145 meter.

Det er mulig å vandre og beundre det meste av Lysakerelva, da det går turstier stort sett langs hele elvens strekning. I januar 2007 ble det oppdaget hærverk på over hundre trær i den vernede skogen langs elva.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Siden 1848 har den 7,4 km lange elven dannet grense mellom Oslo og Bærum. De to kommunene har derfor felles forvaltningsansvar for elva. Et gammelt navn på elva var Få (norrønt Fǫð eller Fað), som betyr gjerde eller grenseskille.[3] Det nåværende navnet kommer av gården Lysaker, som lå på Bærumssiden av elven ved munningen og som tør ha gitt opphav til navnet på hva som i dag (2010) er tettstedet Lysaker.

I tidligere tider ble elven brukt som kraftkilde til smelteovner, møller og sagbruk, blant annet Voksen Mølle og Grini Mølle, og langs elven finnes flere steder ruiner etter sagbruk og møller. Elven ble tidlig industrialisert og blant brukerne var Granfos Brug, O. Mustad & Søn, Glommen Træsliberi og Lysaker Kemiske Fabrik. Under vinteren dro husholdningene langs elven nytte av isen til sine isskap.

I 1872 sto det ved åpningen av Drammensbanen ferdig en lang trebro ved utløpet av Lysakerelva. Femti år seinere ble trebrua skiftet ut med den nåværende steinbrua.

Fiske i Lysakerelva[rediger | rediger kilde]

Lysakerelva kan by på mye forskjellig fiske. Fra utløpet og omkring én km opp til Fåbrofallet, også kalt Granfoss, vandrer laks og sjøørret. Ovenfor fossen finnes ørret i størrelsen 15-25 cm i et stor antall. På grunn av mengden vokser ørreten sakte og blir sjelden over 30 cm, og har derfor lav sportsfiskeverdi. Ørreten i Lysakerelva er hvit i kjøttet på grunn av næringstilgangen. Det jobbes for tiden med å få en laksetrapp ved Fåbrofallet for å øke laksens og sjøørretens gyteområde som per dags dato er svært begrenset. Det finnes både penger og tegninger til en slik trapp, men arbeidet med godkjenning går svært sakte.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Øivind Rødevand: Turbok for Ullern. Bydel Ullern og Ullern Historielag 1999.
  • Ida Fossum Tønnessen: Vandring langs Oslo elver. Artikkel om Lysakerelven i tidsskriftet St.Hallvard 2/2009.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yr.no (se opplysninger fra Statens kartverk)
  2. ^ «Hærverk på skogen». Aftenposten Aften. 29. januar 2007. 
  3. ^ Ida Fossum Tønnessen, tidsskriftet St. Hallvard 2/2009