Helsingfors

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°10′15″N 24°56′15″Ø

Helsingfors

Våpen

Kart over

Land Finland Finland
Len Södra Finlands län
Landskap Nyland
Status Kommune
Areal 715,55 km²
Befolkning 591 892 (31. juli 2011)
Bef.tetthet 827,18 innb./km²

Helsingfors (finsk: Helsinki)[1] er hovedstaden i Finland, og ligger sør i landet. Byen har rundt 579 000 innbyggere og et areal på 689 km². Byen arrangerte sommer-OL i 1952. Forstadskommuner til Helsingfors er Esbo, Vanda og Sibbo. Helsingfors er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk (6 %).

Navnet[rediger | rediger kilde]

Helsingfors er den opprinnelige navneformen som senere har blitt forfinsket til Helsinki. Byen ligger i et finlandssvensk område og er dermed opprinnelig svenskspråklig, men selve byen er i moderne tid dominert av finsk språk på grunn av innflytting etter at byen fikk hovedstadsstatus. Navnet kommer av «Helsinge» som er brukt i flere svenske og danske stedsnavn, og «fors» som er svensk for «foss»; altså «Helsingfors». Dette har sin bakgrunn i at byen de første 90 år lå ved Forsby i Helsinge sogn, og flyttet da lengre sørover til Estnäs for å lette skipsanløp. Byen har både Helsingfors og Helsinki som likestilte offisielle navn. På norsk brukes det svenske navnet Helsingfors,[2] fordi man bruker de svenske navnene for byer i Finland med offisielt svensk navn.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Sentrum av Helsingfors i 1820 før oppbyggingen
Sveaborg har vært på UNESCO Verdensarvliste siden 1991

Helsingfors ble grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, ca. 300 år etter at svenskene hadde etablert seg i landet. Formålet med byen var at den skulle være en rival til hansabyen Reval (Tallinn). På begynnelsen av 1800-tallet hadde byen fremdeles bare 4000 innbyggere. Forandringen kom da russerne inntok landet i 1808 og Finland ble et storfyrstedømme under den russiske tsar.

I 1812 bestemte tsaren at den finske hovedstaden skulle flyttes fra Åbo på sørvestkysten til Helsingfors fordi byen lå nærmere St. Petersburg. Et nytt sentrum i empire-stil ble bygd opp rundt Senaatintori/Senatstorget med praktbygg som Storkyrkan. Byen opplevde en sterk vekst, og gikk snart forbi Åbo i betydning. Den sterke innflyttingen gjorde også at finsk fra ca. 1900 ble flertallspråket i Helsingfors, selv om byen ligger i et opprinnelig svensktalende område. Oktoberrevolusjonen i Russland ble vendepunktet, og 6. desember 1917 ble Finland erklært selvstendig.

Helsingfors domkirke[rediger | rediger kilde]

Helsingfors domkirke er domkirke for Helsingfors bispedømme og et av de største landemerkene i Helsingfors. Kirken ligger ved Senatstorget i Helsingfors sentrum, og er tegnet av arkitekt Carl Ludvig Engel. Kirken het først Nikolajkyrkan og deretter Storkyrkan. Kirken hadde i 2006 over 350 000 besøkende, hvilket gjør den til byens tredje mest besøkte kirke, etter Tempelplassens kirke og Uspenskijkatedralen. Kirken er 62 meter høy.

Kirken er en del av Helsingfors empiresentrum som ble anlagt på 1820-1850-tallet. Byplanen ble utformet av Johan Albrecht Ehrenström og bygningene ble tegnet av Carl Ludvig Engel. I Ehrenströms byplan var en forhøyning nord for Senatstorget reservert til en luthersk kirke. Engel laget de første tegningene til kirken i 1819, og bearbeidet siden tegningene gjennom flere tiår. Byggearbeidene ble påbegynt i 1830.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Alexandersgatan sommeren

Byen dekker et areal på 686 km². Av dette er 186 km² landområder og det resterende er vann. Helsingfors har til sammen 315 øyer og en strandlinje på 98 km. På grunn av store utfyllinger har strandlinjen endret seg kraftig i de siste to hundre år. Det finnes imidlertid ingen vannområder i byen som kan kalles innsjø.

Helsingfors sentrum er konsentrert på en halvøy i Finskebukta. Sentralt i byen ligger er Senatstorget, og herfra fører de parallelle shoppinggatene Alexandersgatan og Esplanadparken bortover mot Mannerheimvägen. Her ligger de største varemagasinene, hovedbusstasjonen og jernbanestasjonen. Kollektivtrafikken er godt utbygd og presis, og Helsingfors er den eneste finske byen som har undergrunnsbane og trikkelinjer i tillegg til rutebussene.

Helsingfors-Vanda lufthavn i Vanda i Finland, er byens og Finlands hovedflyplass. Flyplassen ligger 5 kilometer fra sentrum av Vanda og 15 kilometer fra sentrum av Helsingfors. Flyplassen ble egentlig bygget til Sommer-OL 1952. 12 millioner passasjerer benyttet flyplassen i 2006, noe som gjør den til den 4. største i Norden.

Severdigheter, attraksjoner og landemerker[rediger | rediger kilde]

Finlands nasjonalgalleri Ateneum

Befestningen Sveaborg ligger på en øy utenfor sentrum, og har blitt et nasjonalsymbol og står på Unescos verdensarvliste, og er et populært utfluktsted både for Helsingfors' innbyggere og turister. På øya Högholmen ligger Helsingfors' dyrehage. Andre interessante eksempler på byen arkitektur er Samtidskunstmuséet og konserthallen.

Universiteter og høyskoler[rediger | rediger kilde]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Klima[rediger | rediger kilde]

Helsingfors ligger nesten på linje med Oslo, og klimaet er ganske likt, selv om Oslo i snitt er et par grader varmere. Sommermånedene er varme og lyse, med opptil 19 timers dagslys. Vintrene er kalde, mørke og hustrige. Helsingfors dekkes av snø, havnen fryser til og temperaturen kan krype ned mot -25C, selv om dette ikke skjer ofte.

Gallery[rediger | rediger kilde]

Helsingfors – Panorama fra sjø.

Bydeler[rediger | rediger kilde]

Södra stordistrikt (Eteläinen suurpiiri): Estnäs (Vironniemi) | Kampmalmen (Kampinmalmi) | Ulrikasborg (Ullanlinna) | Bortre Tölö (Taka-Töölö) | Drumsö (Lauttasaari)
Västra stordistrikt (Läntinen suurpiiri): Grejus (Reijola) | Haga (Haaga) | Munksnäs (Munkkiniemi) | Kårböle (Kaarela) | Sockenbacka (Pitäjänmäki)
Mellersta stordistrikt (Keskinen suurpiiri): Berghäll (Kallio) | Åshöjden (Alppila) | Böle (Pasila) | Vallgård (Vallila) | Gammelstaden (Vanhakaupunki)
Norra stordistrikt (Pohjoinen suurpiiri): Åggelby (Oulunkylä) | Baggböle (Pakila) | Domarby (Tuomarinkylä) | Månsas (Maunula)
Nordöstra stordistrikt (Koillinen suurpiiri): Bocksbacka (Pukinmäki) | Malm (Malmi) | Skomakarböle (Suutarila) | Parkstad (Puistola) | Jakobacka (Jakomäki)
Sydöstra stordistrikt (Kaakkoinen suurpiiri): Brändö (Kulosaari) | Hertonäs (Herttoniemi) | Degerö (Laajasalo)
Östra stordistrikt (Itäinen suurpiiri): Botby (Vartiokylä) | Kvarnbäcken (Myllypuro) | Mellungsby (Mellunkylä) | Nordsjö (Vuosaari)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]