Bjørnstjerne Bjørnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson
Født 8. desember 1832
Norge Kvikne, Norge
Død 26. april 1910 (77 år)
Frankrike Paris, Frankrike
Yrke Skjønnlitterær forfatter, lyriker, dramatiker, journalist, teatersjef
Nasjonalitet Norsk
Periode Poetisk realisme, realismen
Sjanger Bondefortelling, novelle, roman, historisk drama, samtidsdrama, lyrikk
Debut Synnøve Solbakken
Påvirket av Emile Zola[1]
Påvirket Kristofer Janson, Jacob Breda Bull, Henrik Ibsen.
Signatur
Bjørnstjerne Bjørnsons signatur

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk dikter, samfunnsdebattant, redaktør, folketaler og teaterpersonlighet. Hans produksjon er meget omfattende med bondefortellinger, skuespill, poesi, romaner, artikler, taler og en enorm mengde brev.[note 1] Som dikter og samfunnsaktør agerte Bjørnson både i nasjonal og nordisk ånd.

Sitat Han tilhører ikke bare litteraturhistorien, men vår politiske og kulturelle historie, og hans diktning og hans historiske gjerning lar seg like lite skille som da det gjaldt Wergeland. Sitat
– Edvard Beyer 1975 i Norges litteraturhistorie , bd. 3, s. 93
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1903

Mens forfatterens bondefortellinger er forankret i norsk nasjonalromantikk med hensyn til form, stil og menneskeskildring, beveget Bjørnson seg siden over det moderne sagadrama og det borgerlige samtidsdrama til de første realistiske problemdramaene.

Bjørnson var også en produktiv lyriker, og mange av hans dikt er tonesatt, blant annet av Rikard Nordraak, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Også andre nordiske komponister har tonesatt hans dikt. En av hans fedrelandssanger, Ja, vi elsker dette landet med tone av Rikard Nordraak, er blitt Norges nasjonalsang. [2][note 2]

Stortinget bevilget ham diktergasje i 1863. I 1903 ble han som første norske dikter tildelt Nobelprisen i litteratur.[3] Han er også kjent som Riksmålsforbundets grunnlegger. Sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland, ble Bjørnson i mellom- og etterkrigstiden markedsført av Gyldendal forlag som en av de fire store norske dikterne.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Bjørgan, hvor Bjørnson ble født, tegnet av Gerhard Munthe

Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak, komponisten som skulle sette tone til flere av Bjørnsons sanger, var søskenbarn. Dikterens mor Inger Elise, var født Nordraak (1808–1897) og var søster av komponistens far. Dikterens far Peder Bjørnson (1798–1871) var av storbondeslekt, men måtte i ung alder gi opp slektsgården Skje i Land. Han begynte å studere, tok teologisk embetseksamen i 1829, og fikk kall i 1831. Han kom da til fjellbygda Kvikne, som på den tid var egen kommune. På den avsidesliggende prestegarden Bjørgan ble den første sønnen, Bjørnstjern (senere Bjørnstjerne), født.

Peder Bjørnson søkte seg etter hvert vekk, og i 1837 fikk han Nesset prestedømme i Romsdal. Det var i «Romsdalens stride land»[note 3] Bjørnstjerne Bjørnson vokste opp og kjente seg hjemme. I følge biografen Christen Collin var han som barn en vilter krabat med et stort hjerte og utpreget fortellerevne, «især var det bøndenes verden, han levet sig ind i». Også tjenestefolkene ble hans fortrolige i barndommen: «Han foretrak stadig borgstuen og de steder, der arbeidsfolkene var».[4] At han ikke lenge etter at han var fylt ni år måtte overvære henrettelsen av Per Hagbø, kan muligens forklare hans engasjement mot dødsstraff senere i livet.[note 4][5][6]

I fem år gikk han på middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen. I det selvbiografiske diktet «Gamle Heltberg» omtales middelskolen som «en liden, meget pyntelig skole» som både kirke og stat kunne stole på, men som sjelden ble smurt av «åndens talg». Og videre: «Vi måtte gå der, til vi blev store. / Jeg gik der også, – men læste Snorre.» Hans første publiserte dikt, Frihetens tale, om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 ble utgitt samme år.[7][8]

I 1850, da Bjørnson var 17 år gammel, ble han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet. Her kom han sammen med blant annet Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje, og tok, ikke minst, sterke inntrykk av Heltberg selv. Bjørnson ga ham følgende attest:

Hvær tolkning, han gav, blev som syn, vi havde haft:
det øget vor unge personlige kraft.»[9]

Bjørnson fullførte eksamen artium i 1852, men kom aldri til å begynne på noe fagstudium. I likhet med Ibsen og Vinje var han opptatt av Marcus Thranes arbeiderbevegelse. Han begynte å virke som journalist, skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for fornorsking av scenekunsten.[trenger referanse] I sin første litteraturanmeldelse, omtalen av En Nytaarsbog, trykt i Morgenbladet 15. januar 1854, spår han en kommende ny norsk «digterslegt», og gir innblikk i sin egen poetikk idet han etterlyser ekthet, friskhet og sannhet. Han tar avstand fra lyrikk som betjener seg av «færdiglavet poetisk Tærminologi», og advarer mot hulhet, falske følelser, motepregede måneskinnsvermerier og «den evige Lamenteren over Verdens og Tidernes pinagtighed».[10]

Bjørnstjerne og Karoline giftet seg i Søgne gamle kirke 11. september 1858. Kirken er fra 1600-tallet og er i dag fredet.

I 1856 stilte han seg i spissen for et teaterslag i Christiania Theater for å markere et krav om norske skuespillere ved teateret, og ble støttet av bl.a. Jonas Lie og A. O. Vinje.[11] I juni samme år kom han med på et studentertog til Kalmar, Uppsala og Stockholm. Etter hjemkomsten skrev han skuespillet Mellem Slagene. Deretter dro han til København der han skrev bondefortellingen Synnøve Solbakken, det første verket han fikk trykt. Sagadramaet Halte-Hulda, ble påbegynt i København våren 1857 og fullført samme sommer.

I november 1857 overtok han som kunstnerisk leder ved Ole Bulls teater i Bergen etter Henrik Ibsen. I løpet av Bergensoppholdet, som varte i knappe to år, gjorde han seg gjeldende som teaterleder og dikter, men også som redaktør og politiker. I 1858 giftet han seg med Karoline Reimers. Bryllupet sto i Søgne der faren var sogneprest fra 1853 til 1869. Ekteskapet ble livsvarig.[note 5]

Bondefortellinger[rediger | rediger kilde]

Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger er preget av nasjonalromantiske strømminger, som var typiske for den kulturelle samtiden, imidlertid er forfatteren også opptatt av å skildre mørkere sider ved norsk folkeliv, slik som for eksempel alkoholisme i Synnøve Solbakken. Bildet Bjørnson gir av bønder og fattigfolk, er mangfoldig og slett ikke entydig idyllisk. En skikkelse som Aslak i Synnøve Solbakken peker fram mot naturalismen.[12] . De første mindre bondefortellingene kom på trykk anonymt i Illustreret Folkeblad som Bjørnson selv utga i årene 1855–57. Thrond (1857), en kort kunstnernovelle, ble først trykt i København, og siden i Folkebladet. I 1857 publiserte han Synnøve Solbakken. Før fortellingen kom i bokform, hadde den gått som fortsettelsesfortelling i Illustreret Folkeblad. Synnøve Solbakken ble i de to første år etter utgivelsen den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.[13]

Synnøve Solbakken ble etterfulgt av Arne i 1859 og i 1860 av En glad Gut.

Første kapittel anslår hovedtemaet i boka. Det handler om hvordan Arne Kampen (fra plassen, senere gården, Kampen) modnes og finner sin livsoppgave. Han velger å sette kreftene inn – også som kunstner – for bidra til å dyrke opp og videreutvikle Kampen.[14]

En glad gut (1860) er en prosafortelling med barneskildringer. Samme året utkom også novellen Faderen.

Bondefortellingene sett under ett er ikke først og fremst «folkelivsbilder», men «karakterstudier».[15]

Tidlige sagadramaer[rediger | rediger kilde]

Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men og i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av dem var Mellem Slagene, en énakter der handlingen dreier seg om konflikten mellom birkebeinere og baglere i det 12. århundre. Skuespillet ble skrevet i 1856, altså før Synnøve, men oppført og trykt senere. kong Sverre, spiller en sentral rolle i dette stykket. Ekteskapskonflikten peker fram mot skuespillet De Nygifte (1866).

Mellem Slagene ble skrevet i København. Stykket gjorde suksess da det ble oppført på Christiania Theater i 1857.[16]Samme år ble det trykt.

Han fulgte opp med Halte-Hulda i 1858. Det er skrevet på blankvers, men har likevel en slags sagastil, ispedd lyriske partier.

Teatersjef i Bergen og Christiania[rediger | rediger kilde]

Etter invitasjon fra Ole Bull[17] ble Bjørnson kunstnerisk leder ved Det norske Theater i Bergen i snaue to år, fra november 1857 til september 1859. Han spedde på økonomien med journalistarbeid. Han drev politisk kamp som redaktør av Bergensposten og klarte å få nye representanter inn på Stortinget.[trenger referanse] Dette førte til at han ble ønsket som redaktør i Aftenbladet i Christiania. Han vendte tilbake til hovedstaden i september 1859, og han ble teatersjef på Studentersamfundets Theater ved Det Norske Studentersamfund.

Den 1. oktober 1859 sto «Norsk Fædrelandssang, tilegnet Norges Konge, Hs. M. Kong Carl» anonymt på trykk i Aftenbladet. Det var den første versjonen av det som siden skulle bli Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker». Diktet var skrevet i Bergen sommeren 1859. Da ble også Arne fullført og En glad Gut påbegynt. Bjørnson ble snart medredaktør i Aftenbladet. Han skrev politiske artikler til støtte for Reformforeningen, en forening som på den tid ble stiftet av Johan Sverdrup og Johannes Steen i allianse seg med et flertall av stortingsbøndene under Ole Gabriel Uelands ledelse.[18]

Midt under stattholderstriden inviterte Ibsen og Bjørnson stiftelsen av Det Norske Selskab. Det ble etablert 29. november 1859, og Bjørnson ble formann. Målet var å fremme nasjonale verdier, men synes tildels å ha vært av personlig art, slik som å få oppført forfatternes egne stykker.[19]

Bjørnson holdt imidlertid så høy profil i stattholderstriden at han ble presset ut av Aftenbladet alt midt i januar 1860.[trenger referanse] Han fortsatte å skrive innlegg i avisen, men av upolitisk karakter. Blant annet gikk flere kapitler av En glad Gut som føljetong senhøstes 1859 og i vårhalvåret 1860. Nederlaget som redaktør var årsak til at han søkte stipendium for å komme seg utenlands.[trenger referanse]

Til København og Roma[rediger | rediger kilde]

En 28 år gammel Bjørnstjerne Bjørnson

Etter et opphold i Søgne hos foreldrene sammen med Karoline og den førstefødte[20] fra midt i mai 1860, der han fullførte En glad Gut, forlot han Norge i juni og dro utenlands, i første omgang til København. Dit kom også Karoline og Bjørn etter i september. Da stipendpengene kom i november, dro han videre til Roma. Karoline og Bjørn oppholdt seg hos familie på Als, men omsider kom også de etter til Roma. Da hadde familien vært adskilt i ca. syv måneder.

Karoline fikk barselfeber etter fødselen. Hun overlevde, men det tok tid å komme fullt til krefter igjen. Det oppsto også komplikasjoner i ekteskapet. Ikke desto mindre innfant hun seg etter en stund i Roma. Ekteskapet ble tydeligvis bedre etter krisen.[note 6][note 7]

Sigurd Slembe[rediger | rediger kilde]

Under oppholdet i Roma skrev Bjørnson sagadramet Kong Sverre (1861), men framfor alt fullførte han trilogien om Sigurd Slembe. Den ble publisert i 1862. Litteraturhistorikeren Edvard Beyer hevder at trilogien om Sigurd Slembe griper langt ut over sin egen tid tematisk og psykologisk.[note 8]

Mens Bjørnson var i utlendighet, gjorde han forarbeider også til Arnljot Gelline og skrev mye av dramaet om Maria Stuart. Dertil kom historiske dikt som «Brede Seil over Nordsjø gaar» og monologen «Bergliot».

Tilbake i Norge i 1863[rediger | rediger kilde]

Familien var på reisefot i Europa fram til 1863. Sigurd Slembe bidro avgjørende til at Bjørnson, ikke minst etter pådriv fra Ole Bull, fikk dikterlønn i 1863.[trenger referanse] Bjørnson var dermed den første norske dikter som fikk en egentlig diktergasje. Først i oktober 1863, etter et nytt opphold i Søgne, bosatte familien Bjørnson seg igjen i Christiania.

Bjørnsons renessansedrama[rediger | rediger kilde]

Bjørnson, 1862.

I 1863, etter hjemkomsten, fullførte han Maria Stuart i Skottland, et drama i fem akter som er blitt karakterisert[21] som et utpreget renessansedrama. I sentrum for handlingen står dronning Maria Stuart. Hun er omgitt av menn som både er forelsket i henne, og som vil utnytte henne for egne, ærgjerrige formål, og som hun derfor aldri kan være helt trygg på. Bjørnson har tatt inntrykk av både Willam Shakespeare og Schillers drama Maria Stuart, men handlingen er lagt lengre tilbake i Marias liv enn det som er tilfelle i Schillers drama.[22]

Ved nyttår 1865 overtok han ledelsen av Christiania Theater. Han fikk da anledning til å sette opp Maria Stuart i Skottland.

Samtidsskuespill[rediger | rediger kilde]

I 1865 satte Bjørnson også opp sitt eget skuespill De Nygifte som utkom samme år. Det var et borgerlig samtidsskuespill med ekteskapet som problem.

Christiania Theater[rediger | rediger kilde]

Bjørnson var sjef ved teatret fra 1865 og fram til sommeren 1867.

«Av danske skuespillere var det bare få tilbake; det ble Bjørnsons oppgave å legge grunnen til en norsk scenekunst. Skuespillerne utviklet seg under hans samlende og inspirerende instruksjon, publikums teaterinteresse vokste, og han gjennomførte et overordentlig rikt og vekslende repertoar. [...] For teatret var det et tap at han etter en langvarig dragkamp med styret om makten forlot sin sjefsstilling sommeren 1867.»[23]

Bjørnson hadde fått vide fullmakter da han tiltrådte. Gjennom repertoarvalg, gjerne stykker oversatt og tilrettelagt av ham selv, instruksjon og rollebesetninger, høynet han det kunstneriske nivået.[trenger referanse] Da han valgte å fratre, var også teatrets økonomi god. [24] Tross de gode arbeidsbetingelser han hadde fått, opplevde han rett som det var at det foregikk ansettelser og annet bak hans rygg.[trenger referanse]

Fiskerjenten[rediger | rediger kilde]

Bjørnson dro med hustru og barn til København der han skrev Fiskerjenten, som kom ut i april (1868). Det er en roman om jenta fra folkedypet som viser seg å bære i seg en talentfull skuespiller. Boka viderefører kunstnerproblematikken fra «Thrond» og Arne.[trenger referanse] Den er i slekt med bondefortellingen, men regnes også som en kunstnerroman.[25]Nasjonsbyggingsmotivet er eksplisitt uttrykt på denne måten:

Jeg vil værge mit land,
jeg vil bygge mit land
jeg vil elske det frem i min bøn, i mit barn,
jeg vil øge dets gavn,
jeg vil søge dets savn
ifra grænsen og ud til de drivende garn.

1868–73[rediger | rediger kilde]

Fra sommeren 1868 til sommeren 1873 var Bjørnson bosatt i Christiania. I 1870 brøt en del skuespillere ut fra Christiania Theater, og da oppsto det såkalte «Bjørnsonske streiketeater» som holdt det gående halvannet års tid.[26] Da skuespillerne igjen søkte tilbake til hovedscenen, hadde Bjørnson et visst håp om å komme tilbake til Christiania Theater som leder,[trenger referanse] men så skjedde ikke, og han kom aldri mer til å styre et teater.

Digte og Sange[rediger | rediger kilde]

I 1870 redigerte og publiserte han sine Digte og Sange. Samlingen inneholdt frittstående dikt og tekster som tidligere var publisert i fortellinger og dramatikk. Digte og Sange kom ut i flere utgaver, og dikttilfanget økte for hver gang. Blant hans dikt og sanger kan nevnes «Synnøves sang» («Nu tak for alt, ifra vi var små») og «Ingrids vise» («Og ræven lå under birkerod») fra Synnøve Solbakken[note 9], «Over de høje fjælde» («Undrer mig på hva jeg får at se»)[note 10], «Ingerid Sletten», «Træet» («Træet stod færdigt med blad og med knop») og «Tonen» («I skogen smågutten gik dagen lang») fra Arne[note 11], «Øyvinds sang» («Løft dit hoved»)[note 12], «Marits vise» («Holder du af mig»)[note 13], «Dans, ropte felen» og «Bård skolemesters vise» («Elsk din næste») fra En glad gut. «Det første mødets sødme» og «Jeg vil værge mitt land» er fra Fiskerjenten. Blant de andre tekstene er «Prinsessen», «Søvnens engler» («Da barnet sov in») og «Salme II» («Ære det evige forår»). I 1870 utkom også den episke syklus Arnljot Gelline som bl.a. inneholder diktet «Arnljots længsel mof havet».

Signalfeiden[rediger | rediger kilde]

Etter Den fransk-preussiske krigen ga han i 1872 uttrykk for sitt standpunkt under en vennefest i Danmark til minne om den nylig avdøde Grundtvig. Bjørnson var kommet til at Tyskland sto Norden nærmere enn Frankrike, og at Norden derfor burde orientere seg mot seierherren, Tyskland. Dette ble ikke forstått i Danmark, og Bjørnson kom på kant med sine grundtvigianske venner. Ibsen skrev et dikt som sluttet på denne måten. «Se opp, værhanen på fløien har skiftet signaler.»[27] Bjørnson møtte også motbør i Norge, og fant det best å forlate landet for en tid.[28]

Statuen av Bjørnson utenfor Nationaltheatret i Oslo ble avduket i 1899. Bjørnson var svært misfornøyd med kunstneren Stephan Sindings arbeid, og uttalte at «dette er en permanent bakvaskelse!»[29]

Turnévirksomhet[rediger | rediger kilde]

Bjørnson vant et stort ry som taler, foredragsholder og oppleser. I 1869 var han kommet så langt nord som til Finnmark. Han turnerte ikke bare i Norge, men også i nabolandene. Samme år døde datteren Dagny.[note 14]

Frivillig eksil[rediger | rediger kilde]

Fra 1874 til 1876 var han i utlandet. Blant annet oppholdt familien seg en lengre periode i Roma. Han skapte de realistiske problemdramaene Redaktøren og En Fallit, som ble fullført i 1875. August Strindberg oppfattet spesielt Redaktøren som en «signalrakett» om at noe nytt var i emning i skandinavisk litteratur. [30]En Fallit fokuserer på forretningsmoral, Redaktøren problematiserer presseetiske spørsmål.

Aulestad[rediger | rediger kilde]

I 1874 kjøpte Bjørnson Aulestad i Gausdal usett.[trenger referanse] Fra 1876 var Aulestad hans faste hjem i Norge. Men det ble fortsatt mange og lange utenlandsopphold i årene som fulgte.[31] I 1877 ga han ut romanen Magnhild. Hovedpersonen lever i et uverdig ekteskap og velger å bryte ut. Bjørnsons roman kom to år før Ibsens lot sin Nora gjøre noe tilsvarende i Et dukkehjem. Han ga uttrykk for sine republikanske tanker i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay «Om Åndsfrihed», som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.

Dramaet Leonarda (1879), utløste full storm.[trenger referanse] Det ble imidlertid overstrålt av Ibsens Et dukkehjem, som kom like etterpå. Det satiriske skuespillet Det nye System kom bare få uker etter Leonarda.

Salmer[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1870-tallet gjennomgikk Bjørnson en religiøs utvikling.[trenger referanse] Han leste bl.a. bibelkritikk, filosofi og moderne litteratur. Dette medvirket til store omkalfatringer i hans syn på kristendommen, og det er vanlig[av hvem?] å hevde at Bjørnson gjennomgikk en religiøs krise. Han fjernet seg fra dogmene, oppfordret til fri tenkning og kom i feide med kirke og teologer. Dette kostet ham både venner og lesere.[trenger referanse] I 1877 holdt han foredraget «Om at være i Sandhed», hvor det blant annet heter «Prøv at være sande, snak helt ud hvadsomhelst, I bliver ikke værre ved det, men meget bedre, og den, I snakker til, hjelper I, selv om han forarges. Han faar Tanker, han hidtil ikke har havt, og han faar Mod.»[32]

Det er i denne perioden han skriver sine tre «Salmer». Han gikk styrket ut av den religiøse striden[trenger referanse], og tapte ikke sin Gudstro: «Å, men vær, hvem du vil; / ti jeg ved, du er til /som det evige rop, i min sjel – det er dig –» (Salme III). Salme II slutter slik:

Bland dig i livs-fryden, du, som fik være / blomst i dens vår.
nyde et døgn til det eviges ære / i menneskekår;
yde din skjærv / in til det eviges hværv,
liden og svag / ånde et eneste drag / in av den evige dag.

Gerhard Gran skriver dette om Bjørnsons utvikling: «hans horisont havde udvidet sig, han aandede under en høiere himmel med færre fordomme og større rettfærdighed og forstaaelse.»[33]Da Bjørnson utga sine Digte og sange på nytt i 1880, var samlingen supplert med nye dikt, bl. a. de tre salmene.

Bjørnson var på foredragsturne da meldingen om Ole Bulls død nådde ham i august 1880. Han avbrøt straks for å være til stede ved gravferden, der han holdt en tale.[34]

Amerika[rediger | rediger kilde]

Talen ved Ole Bulls gravferd resulterte i at Bjørnson ble invitert til Amerika[trenger referanse] som gjest hos Ole Bulls enke og hennes familie i Boston. Der ble han imidlertid ikke lenge. Han dro snart ut på en større foredragsturne i Midtvesten der han fikk møte norsk-amerikanere. Han fikk innsyn i samfunnsforholdene og opplevde et religiøst trangsyn som overgikk det han kjente til hjemmefra,[trenger referanse] men han møtte også religiøs åpenhet og toleranse.[trenger referanse]

Tilbake i Norge. Wergelandtalen[rediger | rediger kilde]

Fra avdukingen av Wergelandsmonumentet i Kristiania i 1881.

Under det åtte måneder lange Amerika-oppholdet tiltok hjemlengselen.[trenger referanse] Han savnet kone og barn, og hans grunnfestede fedrelandskjærlighet ble utdypet.[trenger referanse] Dette kom blant annet til uttrykk i Wergelandtalen i Kristiania 17. mai 1881. Etter hissig strid[trenger referanse] var han valgt til å tale ved avdukingen av Wergelandmonumentet på Eidsvolls plass. Dette ble oppfattet som en stor seier for venstresiden i norsk politikk.[trenger referanse] Han la vekt på å vise Wergeland som den store såmannen, og sa blant annet dette:

«Wergeland var i vor Barndom vor eneste literære Kjærlighed og siden altid vor dybeste, og det var af ham, vi først lærte at elske Fædreland og Frihed, og det igjennem at elske ham.»[35]

Utenlandsopphold 1882-87[rediger | rediger kilde]

En hanske[rediger | rediger kilde]

Bjørnson bodde i Paris i fem år, fra 1882-87. Her bodde også Jonas Lie, som han jevnlig hadde kontakt med. Somrene tilbrakte han gjerne i Schwaz i Østerrike.

Han hadde mange planer, men det første arbeidet han fullførte, var et sosialrealistisk drama, En Hanske, i 1883. Det går rett inn i tidens sedelighetsdebatt. Bjørnson problematiserer at det hersker én moral for menn og en annen for kvinner, og lar det framstå en ung kvinne, Svava, som forfekter at det samme renhetskrav bør gjelde for menn som for kvinner også før ekteskapet. Hun blir ulykkelig da hun oppdager at hennes forlovede har en såkalt «fortid» og at han endog forsvarer det. Det bidrar til fortvilelsen da det går opp for henne at heller ikke hennes far, som hun alltid har trodd så godt om, har et tvilsomt rulleblad. Slutten åpner imidlertid for forsoning. Ingen teaterdirektør ville sette opp stykket,[trenger referanse] og Bjørnson skrev de to siste aktene fullstendig om og skjerpet tendensen,[trenger referanse] samtidig som han la helheten nærmere opp til lystspillet. Hansken kastes i denne versjonen til slutt i siste akt, og ingen forsoning er å øyne. I denne form gjorde stykket lykke på scenen.[trenger referanse] Første oppførelse fant sted i Kristiania 1886. En Hanske ble også oppført i Bergen, København, Stockholm og Helsingfors. Den omarbeidede versjonen ble imidlertid aldri trykt i dikterens levetid. Det ble derimot den første versjonen som i liten grad er blitt oppført.

Over Ævne[rediger | rediger kilde]

Høsten 1883 utkom Over Ævne I. Det tar opp brennbare religiøse spørsmål. Er det kristendommen i seg selv som er over evne? Er troen på underet forførerisk og farlig?

Over Ævne I har ry som Bjørnsons beste scenearbeid.[trenger referanse] Det hadde urpremiere i Stockholm i 1886, men i Norge ble det ikke spilt før i 1899. Det var dikteren selv som hadde regien på det nyåpnede Nationaltheatret, der hans sønn, skuespilleren Bjørn Bjørnson, var teatersjef og Johanne Dybwad spilte Klara Sang.

Skuespillet, som består av to akter, er i slekt med den klassiske hybris-tragedie, om mennesket som av overmot («hybris») vil overskride de grenser som er satt for det. Troen på at den lamme og tvilende Klara Sang skal kunne reise seg og gå igjen når hennes mann, den edle presten Sang, ber inderlig om det, griper om seg og omfatter til slutt både tvilende og troende. Spenningen kulminerer da Klara mot slutten av akt to virkelig reiser seg og går sin mann i møte, og presten omfavner sin hustru. Men katastrofen inntrer umiddelbart, og overanstrengelsen fører til døden. Professor Gerhard Gran som opplevde premieren, skrev: «Det er den eneste gang jeg har vært i teatret, hvor et fuldtallig publikum i sin sterke grebethed ganske glemte at løfte en haand til applaus.»[36]

Over Ævne I overbeviste Ibsenbeundrere som Georg Brandes og Gunnar Heiberg. Den første har uttalt: «Bjørnson har aldrig skrevet noget bedre skuespill – Ibsen heller ikke».[37] Francis Bull skriver: «de to aktene som stykket består av rommer en menneskeviten og følelsesfylde, en tankedybde og kunstnerisk rikdom som sikrer dem rang blant det største i det 19.århundres dramatikk.»[38] Både i samtid og ettertid har lekfolk og teologer ivrig diskutert Bjørnsons over-evne-problematikk, og teologen Jon Nome (1904–1980) har utgitt en avhandling om emnet.[39]

Romangenren[rediger | rediger kilde]

Den omfangsrike romanen Det flager i byen og paa havnen kom i 1884. Her legger han i dikterisk form fram sine tanker om nedarvede egenskaper og muligheten til å kultivere dem gjennom bevisst påvirkning, især gjennom opplæring og utdannelse.

Tilbake på Aulestad[rediger | rediger kilde]

Bjørnson som midtpunkt ved middagsbordet på Aulestad. Tegning av P. S. Krøyer (1901).
Bjørnson og kona Karoline i stua på Aulestad, 1908. Ekteparet fikk seks barn:
Bjørn (1859–1942)
Einar (1864–1942)
Erling (1868–1959)
Bergliot (1869–1953), gift med Sigurd Ibsen
Dagny (1871–1872)
Dagny (1876–1974)

Fra 1887 og til han døde, bodde han på Aulestad i sommerhalvåret, men i vintermånedene reiste han gjerne ut en periode, til Italia, München eller Paris. I 1887-88 dro han på turné i Norden med foredraget «Engifte og mangegifte». På samme tid førte han kamp mot Arne Garborg om målsak, kom i opposisjon til Johan Sverdrup, og sammen med rektor Steen bidro han til å splitte partiet Venstre.[trenger referanse] Fra 1889 hevdet han konsekvent Norges rett til likestilling med unionspartneren, Sverige. I begynnelsen av 1890-årene var han så politisk aktiv at det ble mindre tid til diktning.[trenger referanse]

Noveller og skuespill[rediger | rediger kilde]

Et par år etter at han var kommet tilbake til Norge, utkom romanen Paa Guds veje (1889) som, likesom Det flager, kommer inn på ungdom og oppdragelse. Men først og fremst handler den om religiøse motsetninger og toleranse. Sentralt i handlingen står en prest og en lege som har kjent hverandre fra skoledagene. Det er presten som får siste ord og formulerer toleransebudskapet: «Der bra folk går, der er guds veje!» Samme år kom komedien Geografi og kjærlighet som fra første stund har vært en scenesuksess.[trenger referanse] I 1894 utga han en samling av noveller med overveiende didaktisk preg.

Av senere arbeider for scenen kan nevnes Over Ævne II (1895), den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904).

Mot dødsstraff og for fredssak[rediger | rediger kilde]

Bjørnson var hele livet en motstander av dødsstraff[40], og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer opptatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. (Jf. oratoriet Fred). Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900.[trenger referanse]

«Fredstankerne vedblev [...] for Bjørnson at gi grundlaget for hans syn på unionspolitikken, og for dem ofret han så meget av sin tid og sin popularitet at det kom som en velfortjent belønning da han i sine senere år blev medlem av den norske stortings Nobel-komité til utdeling av fredsprisen.»[41]

Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans engasjement for slovakerne.[trenger referanse] Han var først ute med å tale deres sak,[trenger referanse] møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa.[trenger referanse] Slovakerne ærer hans minne den dag i dag.[42] Bjørnson engasjerte seg også sterkt i Dreyfus-saken, til fordel for den uskyldig dømte franske hæroffiser Alfred Dreyfus.[43] Bjørnson opplevde, som nevnt ovenfor, selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er de som mener at han burde hatt en fredspris.[44]

Åpningen av Nationaltheatret i 1899[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med åpningen av Nationaltheatret i 1899 mottok Bjørnson en stor hyllest. En sammensatt Holberg-forestilling var komponert for første aften, annen aften var det Ibsens En folkefiende og tredje aften sagadramaet Sigurd Jorsalfar av Bjørnstjerne Bjørnson med Edvard Griegs musikk som sto på programmet. Senere samme år ble Over Ævne I satt opp.[45]

Unionsoppløsningen i 1905[rediger | rediger kilde]

I 1905, idet Norge skulle velge statsform etter unionsoppløsningen, ble den tidligere bastante republikaner[trenger referanse] overbevist om at monarki var det riktige for Norge.[trenger referanse] Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia og Irland, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.[trenger referanse]

Landsmål og riksmål[rediger | rediger kilde]

Bjørnson interesserte seg sterkt for spørsmålet om hvordan norsk skriftspråk skulle utvikles. Han hadde siden tidlig ungdom arbeidet for norsk talemål på norske scener og fikk støtte av sin gamle skolekamerat fra gymnaset, A. O. Vinje. Han hadde stor sympati med Ivar Aasens innsamlingsarbeid,[trenger referanse] men han mente lenge at utviklingen måtte følge Knud Knudsens moderate linje. Senere distanserte han seg fra Knud Knudsen og samtidig kritiserte det såkalte maalstrævet, det vil si Aasens, Vinjes og Garborgs landsmåls-linje. Riksmålet skulle etter Bjørnsons mening være det offisielle språk i Norge. Dette var årsaken til at han grunnla den språkpolitiske organisasjonen Riksmålsforbundet, i 1907.[46]

Naar den ny vin blomstrer[rediger | rediger kilde]

Bjørnsons siste skuespill, Naar den ny vin blomstrer, ble skrevet i 1909. Hans siste bidrag som lyriker var kantaten til 100-årsjubileet for Selskabet for Norges Vel. Den er datert 29. desember 1909. Selskapet skulle vise seg å få mye å si i årene etter 1814, da landet skulle gjenoppbygges materielt og kulturelt etter Napoleonskrigene. I sitt hyllingsdikt valgte Bjørnson å gå i dialog med regnskildringen i Wergelands «Skaaltale for et godt Aar for Norge»,[trenger referanse] når han skildrer regndråper som synger og danser og gir vekst til et tørstende landskap (det vil si Norge fra 1809 og framover):[trenger referanse]

Og så kom regnet –
ikke med torden og styrtende skrål,
som var et hærverk dets eneste mål.
Nej, i det spinkle og vare begynnende
hørtes melodisk og småmuntert nynnende -
som til en dans. Og føræn en sanset det,
mere kom til, og så sang det og danset det.
[...]
Men under sin jubel slet intet de glemme
de hører den sagteste klagende stemme,
og frælser det usleste græsstrå i klemme,
går in i det innerste hjærteblads gjæmme,
og ned, hvor de tynneste rottrævle-fingre
sig tørstig og bleke om jordklumpen slingre.[47]

Død og begravelse[rediger | rediger kilde]

Panserskipet «Norge» med kisten av Bjørnstjerne Bjørnson i 1910.
Bjørnsons båre ombord i «Norge»

Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris. Professor Johan Aarli ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, har gått inn i Bjørnsons sykehistorie, som mot slutten av livet omfattet diagnosene angina pectoris, tromboflebitt i høyre bein, vaskulært insult og venstresidig lammelse.[48] Bjørnson ville til Paris for å få behandling, og ble fraktet dit i den danske kongens jernbanevogn. Han ble mottatt som den franske republikkens gjest, og på hotell Wagram ble det opprettet en sykestue for ham. Behandlingen han ønsket, var elektroterapi – dengang en moteretning – hos legen d'Arsonval, til tross for at Bjørnsons venn, distriktslegen hjemme, påpekte at dette var ren bløff. d'Arsonvals elektriske kur kunne da heller ikke hjelpe Bjørnson.

Hans levninger ble hentet til København i kong Haakon VIIs salongvogn og ble fraktet hjem med panserskipet «Norge» – for Bjørnson hadde ønsket å komme «seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge».[49] Han ble stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Kristiania 3. mai 1910 under enorm deltakelse.

Bjørnson i samtid og ettertid[rediger | rediger kilde]

Edvard Beyer oppsummerer Bjørnsons betydning på denne måten i Norges litteraturhistorie: «Han var politiker, folkelærer, redaktør og teatersjef, rådgiver og hjelper for kjente og ukjente, nasjonal samvittighet, forkjemper for internasjonal rett og fred. [...] Fra først til sist var han i pakt med store folkegrupper og dyptliggende tendenser i den historiske utvikling. Og han hadde en forgjenger i Wergeland, som hadde etterlatt seg et tomrom og skapt et forbilde Bjørnson vedkjente seg fra første ferd.»[50]

Forsømt dramatiker[rediger | rediger kilde]

Bjørnsons dramatikk ble jevnlig spilt både i Norge og i utlandet i hans levetid, men har hatt en varierende skjebne gjennom 1900-tallet. Ingen av de store institusjonsteatrene i Norge hadde hans dramatikk på spilleplanen i Bjørnsonåret 2010.

I Aftenposten 30. april 2010 skrev Therese Bjørneboe at «det er vanskelig å vurdere kvaliteten og potensialet i dramatikk som ikke blir spilt». Hun henviser til Bjørnsonforskeren Arnfinn Aaslund som med utgangspunkt i nye oversettelser av Bjørnsons skuespill til italiensk har påpekt at Bjørnson anses som en interessant dramatiker i Italia, mens norske teatre ligger under for uheldig mytedannelse.[51]

Hvert år siden 1992 avvikles den internasjonale Bjørnsonfestivalen i Molde og Nesset.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Samleutgaver[rediger | rediger kilde]

  • Samlede verker, 11 bd. (Folkeudgave) 1900, 5 bd. (Mindeutgave) 21910–1911, 10 bd. 31914, 9 bd. 41919–1920, 9 bd. 51927, 13 bd. (Hundreårsutgave) 61932, 5 bd. 71941, 5 bd. 81953, 5 bd. 91960, 5 bd. 101975, 1982, 4 bd. 111995.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Project Muse: Bjørnstjerne Bjørnson's Beyond Human Power
  2. ^ http://www.nb.no/bjornson/bjoernsons-beste/maanedens-sang/mai-ja-vi-elsker-dette-landet.
  3. ^ «Bjørnstjerne Bjørnson - Biographical». Nobelstiftelsen. Besøkt 5. februar 2014. 
  4. ^ Chr. Collin 1923, Bjørnstjerne Bjørnson : Hans barndom og ungdom, b. 1 s. 40
  5. ^ Edvard Hoem: Faderen s. 112 i paperbackutgaven fra 2009.
  6. ^ «Et stygt barndomsminde»
  7. ^ «Bjørnstjerne Bjørnson». Nationaltheatret. Besøkt 6. februar 2014. 
  8. ^ «Bjørnson for vår tid». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 6. februar 2014. 
  9. ^ Bjørnstjerne Bjørnson 1920: Samlede Digter-verker b. VIII, v. Francis Bull s. 338
  10. ^ http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/1854/bb_sakprosa000012.html
  11. ^ Arnfinn Åslund (mai 2008). «Om pipekonserten i kritikkens, dømmekraftens og intervensjonens perspektiv under stadig hensyntagen til Bjørnstjerne Bjørnson». Besøkt 6. februar 2014. 
  12. ^ «Bjørnstjerne Bjørnson». Store norske leksikon. Besøkt 11. februar 2014. 
  13. ^ E. Beyer Norges litteraturhistorie b. 3, s. 105
  14. ^ Jf. http://www.nb.no/bjornson/aktuelt2010/bjoernson-foredrag-i-p2-akademiet
  15. ^ Norsk litteraturhistorieved Beyer og Beyer, s. 205.
  16. ^ «BJØRNSTJERNE [MARTINIUS] BJØRNSON». Universitetet i Oslo. 
  17. ^ Tove Jensen Holmås (4. januar 2010). «Det norske teater». Ole Bull-jubileet. Besøkt 11. februar 2014. 
  18. ^ «Johan Sverdrup – «parlamentarismens far»». Stortinget. 1. oktober 2009. Besøkt 12. februar 2014. 
  19. ^ «Henrik Ibsen som ung teaterdirektør». Aftenposten. 26. november 2003. Besøkt 12. februar 2014. 
  20. ^ Sønnen Bjørn, født 15. november 1859
  21. ^ Amdam, Per (1921-1986) (1979). Bjørnstjerne Bjørnson: han som ville dikte et nytt og bedre Norge. [Oslo]: Cappelen. s. 133-134. ISBN 8202043670 (h.) . 
  22. ^ Edvard Beyer. «Bjørnstjerne Bjørnson» (engelsk). Besøkt 12. mars 2014. 
  23. ^ Francis Bull i Norsk litteraturhistorie fjerde bind, annen del, MCMLXIII s. 559.
  24. ^ «Den store inntekta vitnar om det enorme arbeidet Bjørnstjerne Bjørnson la ned på Christianie Theater. At han slutta, var ikkje noka ulykke for han personleg, men for norsk teater var det ei ulykke.». Edvard Hoem ’’Villskapens år’’ s. 406
  25. ^ Vår første kunsterroman
  26. ^ Bull, Francis (1887-1974) (1982). Bjørnstjerne Bjørnson. Oslo: Aschehoug. s. 114. ISBN 8203108776 (Meta-serien) . 
  27. ^ Kari Breirem: På BA-HR bakke, forlaget Bazar, Oslo 2007, ISBN 978-82-8087-058-2
  28. ^ Innlegg i signalfeiden http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/1872/bb_sakprosa000069.html
  29. ^ Alf G. Andersen. «Ibsen om forfatter-statuene: Jeg er ikke bra, men Bjørnson er verre!». HovedstadsAksjonen. Besøkt 18. juni 2007. 
  30. ^ Thomas Berg (13. august 2003). «Den radikale folkeoppdrageren». Klassekampen. Besøkt 24. februar 2013. 
  31. ^ Maihaugen.no: Historien om hagen
  32. ^ http://virksommeord.uib.no/taler?id=222
  33. ^ Normænd i det 19de Aarhundrede b. III 1914, s. 172.
  34. ^ Talen: «Om at være i Sandhed»
  35. ^ http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/0000/bb_sakprosa000098.html
  36. ^ Nordmænd i det 19de. Aarhundre b. III, 1914 s. 116.
  37. ^ Norsk litteraturhistorie b. 4, del 2, s. 653.
  38. ^ Francis Bull i Norsk litteraturhistorie b. 4 del 2 s. 654.-
  39. ^ Bjørnsons dikterproblem. Studier omkring “Over Ævne”-ideen, 1934
  40. ^ http://www.nb.no/bjornson/aktuelt2010/bloedgjoere-de-haarde-hjerter
  41. ^ Francis Bull 1920, i innledningen til Samlede digter-verker b. VIII, s. XX-XXI.
  42. ^ http://www.nb.no/nbdigital/bjornson/web_utstilling/
  43. ^ «A single man against millions - the proudest sight to be seen.», fra Nobelprize.org
  44. ^ Senere vurderinger av tildelingen
  45. ^ Francis Bull: Tradisjoner og minner (s. 138-40)
  46. ^ Lomheim, Sylfest (27. april 2010): «Korleis bokmål og nynorsk vart til», Bergens Tidende
  47. ^ Samlede digter-verker 1920 b. VIII s. 412-15)
  48. ^ Aarli, Johan A. (1995). «Medisinsk behandling i utlandet : hvorfor Bjørnstjerne Bjørnson døde i Paris 1910». Tidsskrift for Den norske legeforening, 115 (30), s. S. 3740-3744. 
  49. ^ «Fra Bjørnstjerne Bjørnsons begravelse», Digitalt Museum
  50. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3, s. 93.
  51. ^ Therese Bjørneboe i Aftenposten 30. april 2010: «Klassikere og kanondannelse».

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Halvdan Koht regnet med rundt 30 000 brev. Det er ikke usannsynlig at det kan være enda flere.
  2. ^ Se også omtale og opptak av av «Der ligger et land»: http://nb.no/bjornson/bjoernsons-beste/maanedens-sang
  3. ^ Jf. diktet Romsdalen, Samlede digter-verker b. VIII, s. 369-73
  4. ^ Dommen over den unge Per Hagbø som sto anklaget for å ha myrdet sin gravide kjæreste, ble bekreftet i Overretten i Trondheim 15. mars 1841. Henrettelsen fant sted vinteren etter.
  5. ^ Jf. diktet «Mit følge», månedens sang for oktober
  6. ^ Jf. diktet «Til min hustru», som hun mottok på fødselsdagen 1. desember 1861, «med et sæt romerske perler».
  7. ^ Bjørnson hadde forelsket seg i Rosalinde Thomsen (eg. Magda von Dolcke), en ung kvinne med skuespillerambisjoner. Hoem antar at et mer intimt forhold sannsynligvis har vart i en knapp måned. Bjørnson selv oppfattet snart det hele som et feiltrinn, ville helst ha saken ut av verden og ønsket brevene brent. Det skjedde ikke; de var imidlertid lenge klausulerte. I 1990 ble de gitt ut av Bodil Nævdal under tittelen God morgen, Rosalinde. Rosalinde-episoden er behandlet i bind én av Edvard Hoems Bjørnsonbiografi.
  8. ^ «Sigurd Slembe kan fremdeles leses og spilles som et skarpsynt og nærgående diktverk om makt og lederskap, om mål og midler, om de glidende overganger og lumske forvekslinger mellom personlige og ideelle motiver, nidkjærhet og maktbegjær, hevntørst og hellig vrede – i den politiske kamp og i andre forhold mellom mennesker.» Edvard Beyer 1975, i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 133.
  9. ^ Lydopptak av «Og ræven lå under birkerod»
  10. ^ Lydopptak av «Undrer mig på hva jeg får at se»
  11. ^ Lydopptak og tekst fra Arne
  12. ^ Lydopptak og tekst av «Løft dit hoved»
  13. ^ http://www.nb.no/bjornson/aktuelt2010/juli-holder-du-af-mig
  14. ^ Karoline og Bjørnstjerne fikk senere en datter som de også kalte Dagny, og som giftet seg til etternavnet Sautreau). I dødsannonsen skrev Bjørnson: «Vor deilige lille Dagny døde igår. Karoline og Bj.Bjørnson.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også: Bjørnstjerne Bjørnson/Bibliografi

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Bjørnstjerne Bjørnson – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Bjørnstjerne Bjørnson – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Bjørnstjerne Bjørnson – bilder, video eller lyd