Bjørnstjerne Bjørnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson
Født:	8. desember 1832 Kvikne, Norge
Død:	26. april 1910 Paris, Frankrike
Yrke(r):	Poet, dramatiker, lyriker
Nasjonalitet:	Norsk
Forfatterperiode:	Realismen
Sjanger:	Realisme
Debut:	Synnøve Solbakken

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk forfatter, dikter og samfunnsdebattant. Han ble sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland markedsført som en av de fire store forfatterne innen norsk litteraturhistorie av forlaget Gyldendal. Bjørnson grunnla Riksmålsforbundet og skrev teksten til Norges nasjonalsang. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903.

[rediger] Unge år

Bjørnstjerne Bjørnson ble født i 1832 på gården Bjørgan på Kvikne nord for Tynset. I 1837 ble faren Peder Bjørnson, som hadde vært pastor i Kvikne, overført til Nesset prestedømme i Romsdal, og det var i dette området Bjørnson vokste opp. Etter fem år ved middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen, ble Bjørnson 17 år gammel sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet i byen. Der kom han i samme klasse som Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavson Vinje. Hans første avisartikkel var om februarrevolusjonen i Frankrike 1848.Etter fullført eksamen artium i 1852, begynte Bjørnson snart å jobbe som journalist. Han skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for en fornorskning av scenekunsten. Bjørnson hadde ellers skrevet dikt siden han var elleve år gammel.

I 1858 giftet han seg med Karoline, og de forble gift helt til hans død.

[rediger] Forfatterskap

[rediger] Bondefortellinger

I 1857 publiserte Bjørnstjerne Bjørnson Synnøve Solbakken, den første av flere bonderomaner. I 1858 ble boka etterfulgt av Arne, i 1860 av En glad gutt, og i 1868 kom Fiskerjenten. Disse bøkene er de viktigste av forfatterens bondefortellinger. Denne delen av hans forfatterskap satte dype spor i norsk selvbevissthet og gjorde ham berømt også i utlandet.

Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av disse var et en-akts stykke hvor handlingen er lagt til det 12. århundre, Mellom slagene, skrevet i 1855, men ikke publisert før i 1857. På denne tiden ble han spesielt påvirket av studier av Baggesen og Oehlenschläger, i løpet av et besøk til København 1856—1857. Mellom slagene ble fulgt av Halte Hulda i 1858, og Kong Sverre i 1861. Alle disse tidlige forsøk ble imidlertid overgått av den ypperlige trilogien om Sigurd Slembe, som Bjørnson publiserte i 1862. Etter denne ble han regnet blant de ledende yngre poeter i Europa.

Nobelprisen i litteratur
1903

[rediger] Teatersjef

I slutten av 1857 hadde Bjørnson blitt utnevnt til direktør av teateret i Bergen. Denne stillingen beholdt han, ved hjelp av mye journalistarbeid, i to år, da han returnerte til hovedstaden. Fra 1860 til 1863 reiste han mye i hele Europa. Fra denne perioden stammer store historiske dikt, Brede Seil over Nordsjø gaar og Bergliot, Bjørnsons kanskje fineste bidrag til lyrikken. Tidlig i 1865 overtok han ledelsen av Kristiania teater, og brakte sin populære komedie De Nygifte og sin romantiske tragedie om Maria Stuart i Skottland til folket. Selv om Bjørnson i sine noveller og stykker har laget mange nydelige sanger, var han aldri noen stor versskriver. I 1870 publiserte han sine dikt og sanger samt den episke syklus Arnljot Gelline.

Mellom 1864 og 1874, i sin beste alder, viste Bjørnson en intellektuell svekkelse uvanlig for en med hans energi. I disse årene var han mest opptatt med politikk og teaterledelse. Dette var perioden han opptrådte mest heftig som radikal agitator. I 1871 startet han en journalistisk bigeskjeft med å holde foredrag rundt omkring i de nordiske landene. Han hadde overraskende sterke evner som taler kombinert med en markant fysisk fremtoning.

[rediger] I utlandet – og tilbake igjen

Statuen av Bjørnson utenfor Nationaltheatret i Oslo ble avduket i 1899. Bjørnson var svært misfornøyd med kunstneren Stephan Sindings arbeid, og uttalte at «dette er en permanent bakvaskelse!»^[1]

Foto: Kjetil Ree

Fra 1874 til 1876 var Bjørnson i utlendighet, og i dette frivillige eksilet fikk han tilbake sine skaperevner. Hans relansering som dramatiker startet med En fallit og Redaktøren i 1874. Dette var sosiale dramaer med et utstrakt moderne og realistisk formspråk.

Poeten slo seg nå til ro på sin eiendom Aulestad i Gausdal. I 1877 ga han ut en ny roman Magnhild som var et uferdig verk hvor hans ideer rundt sosiale spørsmål ble utviklet. Han ga uttrykk for sine republikanske følelser i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay «Intellektuell frihet» som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.

Særdeles opptatt av å oppnå suksess på scenen, satte Bjørnson sine krefter inn i skriving av et sosialdrama, Leonarda (1879), som skapte full storm. Et satirisk stykke, Det nye System ble laget noen få uker senere. Selv om disse stykkene fra Bjørnsons andre periode ble sterkt debattert, var det ingen av dem (bortsett fra En fallit) som ble publikumsvinnere.

Da han enda en gang laget et sosialdrama En handske i 1881, var den ingen teaterdirektør som ville sette det opp, bortsett fra i en modifisert utgave. Dette til tross for at stykket viser hans fulle kraft som dramatiker. Om høsten samme år ga Bjørnson ut et mystisk og symbolsk drama Over Ævne, hvor han gikk kraftig til rette med de abnorme utslag av religiøst svermeri. Dette ble ikke satt opp før i 1899, men gjorde da stor lykke.

[rediger] Politisk aktiv

I mellomtiden hadde Bjørnsons politiske oppfatninger resultert i en tiltale om høyforræderi. Han tok opphold i Tyskland en periode og kom ikke tilbake til Norge før i 1882. Han var da overbevist om at teateret var en umulig vei for han og gikk tilbake til å skrive romaner. Han utga Det flager i byen og paa havnen i 1884 hvor han legemliggjorde sine teorier om arv og utdannelse. I 1889 fikk han utgitt en ny, lang og enda mer bemerkelsesverdig roman Paa Guds veje som dreier seg om de samme problemene. Samme år utga han komedien Geografi og kjærlighet som ble en suksess.

[rediger] Noveller

I 1894 utga han en samling av noveller med nokså didaktisk preg som tok for seg overraskende poenger av følelsesmessige erfaringer. Av senere stykker finner vi den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Over Ævne II (1895), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904). I forbindelse med åpningen av Nasjonalteatret i 1899, fikk Bjørnson stor hyllest, og hans sagadrama Sigurd Jorsalfar ble fremført. I 1860 kom novellen Faderen.

[rediger] Bjørnson i nynorsk/bondemål-konflikten

Bjørnstjerne Bjørnson

Et tema som interesserte ham sterkt, og som holdt hans penn hvileløs, var spørsmålet om bondemål, dvs. ideen om å lage et norsk nasjonalspråk som skilte seg klart fra dansk-norsk som den norske litteraturen så langt var blitt skrevet på. Til tross for Bjørnsons sterke og enkelte ganger nokså ensporete patriotisme, støttet han dem som mente at dette var galskap. Hans foredrag og pamfletter mot det såkalte malstrævet i sin ekstreme form fikk stort gjennomslag.

[rediger] Nasjonalist

Bjørnson var medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900. I 1903 mottok han Nobels litteraturpris.

I 1905, idet Norge skulle velge sin egen uavhengige statsform, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge. Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.

[rediger] Bjørnsons død og begravelse

Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris, hvor han hadde tilbrakt vintrene i noen år. Professor Johan Aarli ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, har gått inn i Bjørnsons sykehistorie, som mot slutten av livet omfattet diagnosene angina pectoris, tromboflebitt i høyre bein, vaskulært insult og venstresidig lammelse. Bjørnson ville til Paris for å få behandling, og ble fraktet dit i den danske konges jernbanevogn, ble mottatt som den franske republikks gjest, og på hotell Wagram ble det opprettet en sykestue for ham. Behandlingen han ønsket, var elektroterapi - dengang en moteretning - hos legen d'Arsonval, selv om Bjørnsons venn, distriktslegen hjemme, påpekte at dette var ren bløff. d'Arsonvals elektriske bur kunne da heller ikke hjelpe Bjørnson. Han ble begravet med stor ære og sorg, etter å ha blitt hentet til København i kong Haakons salongvogn og derfra hjem med panserskipet "Norge" - for Bjørnson hadde ønsket å komme "seilende til hjemlandet, med ansiktet vendt mot Norge". Han er stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo.