Senterpartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Senterpartiet» har flere betydninger.

Senterpartiet

Grunnlagt:		1920
Leder:		Liv Signe Navarsete (2008-)
Ungdomsparti:		Senterungdommen
Hovedkontor:		Oslo
Nettsted:		Nettsted
Medlemstall:		21 000 (2007)
Representanter
Ordførere:		83 (2007)
Kommune:		1 581 (2007)
Fylke:		73 (2007)
Storting:		11 (2009)

Senterpartiet på Commons

Senterpartiet, forkortet Sp, er et norsk, registrert politisk parti som har grunnlaget sitt i de norske primærmæringene, i første rekke (bonde- og fiskerbevegelsene). Partiet ble stiftet på landsmøtet i Norges Bondelag i 1920 under navnet Bondepartiet og var det andre klassepartiet i Norge etter Arbeiderpartiet. Partiet brøt de organisatoriske båndene til bondebevegelsen i 1922, og i 1959, etter at Bondepartiets siste, åpne kritiker av landssvikoppgjøret, Gabriel Endresen Moseid, sluttet som stortingsmann, endret partiet navn til Senterpartiet.

Senterpartiet har fra november 2005 sittet i regjering med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i den rødgrønne regjeringen. Forrige gang Senterpartiet satt i regjering, var det sammen med KrF og Venstre i Sentrumsregjeringen. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter å ha møtt stor motstand i Stortinget mot en miljøsak: Gasskraftsaken.

Senterpartiet er et av de som er klarest motstandere av EU i Norge. Det arbeider for desentralisering, og for at økologiske (miljømessige) hensyn må være grunnleggende for staten og i samfunnet generelt.^{[trenger referanse]}

Etter at Åslaug Haga gikk av av helsemessige årsaker 19. juni 2008, fungerte Lars Peder Brekk som partileder. Liv Signe Navarsete ble valgt til ny partileder på ekstraordinært landsmøte 12. september 2008. Partiets første nestleder er Lars Peder Brekk. Den tredje i partiets arbeidsutvalg ble Per Jordal.

På det ordinære landsmøtet i Ålesund i mars 2009 ble Trygve Slagsvold Vedum valgt til 2. nestleder, mens Navarsete og Brekk fortsatte i sine posisjoner. Ungdomsorganisasjonen til Senterpartiet heter Senterungdommen, og partiavisen heter Sentrum. Kvinnebevegelsen i partiet heter Senterkvinnene og partiet har et eget Samepolitisk Råd.

[rediger] Senterpartiets verdigrunnlag

Senterpartiet legger ingen av de kjente ideologiene fra det 20. århundret til grunn for sitt program, men tar utgangspunkt i et eget manifest. Senterpartiets verdigrunnlag er delt inn i fire hoveddeler:

Motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter
Desentralisering av eiendomsrett, makt, bosetning og kapital
Større likestilling mellom ulike grupper i samfunnet
Økonomisk måtehold og prioritering av ikke-materielle verdier, som for eksempel miljøvern

Partiet regner seg som en garantist mot norsk EU-medlemskap.

[rediger] Historie

[rediger] 1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg

1896: Den første norske bondeorganisasjonen, Norges Landmandsforbund (Norges Bondelag), ble stiftet.

Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; Høire og Venstre. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.

I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.

[rediger] 1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet

Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.

1921: Norges Bondelag vedtok å stifte et eget politisk parti; Bondepartiet.

1922: Norges Bondelag hadde to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom LO og Arbeiderpartiet. Men to år etter, i 1922, brøt Bondepartiet de organisatoriske båndene til Norges Bondelag.

Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:

Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som kornsaken)
Støtte til nydyrking av jord
Lavere skatter for bønder
Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om tollvern og statsstøtte til jordbruket, i tillegg til tollerstatning for fiskerinæringen.

1921: Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg og overrasket store deler av den politiske eliten med 15 % av stemmene. Med det var Bondepartiet allerede et parti å regne med i sin første stortingsperiode, noe som er veldig sjelden i norsk og europeisk historie.

[rediger] 1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp

I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra på 1920- og 1930-tallet. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.

Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til John Maynard Keynes og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om blandingsøkonomi.

Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.

Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.

[rediger] 1930-tallet: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet

Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, frem til han døde i 1932, og Jens Hundseid tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa.

Den første Bondepartiregjeringen var, og er fremdeles særdeles omstridt:

Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister.
Quisling var den første som tok arbeiderne på alvor. (Menstadslaget)

Navnet er senere blitt verdenskjent, quisling betyr i dag landsforræder på mange språk; han ble henrettet ved arkebusering etter andre verdenskrig for landsforræderi.
Kritikere hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk statskupp da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsminister-kandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at Einar Gram Borch skulle ta statsministerposten.
Mens han satt i regjering markerte Jens Hundseid seg som en politisk motstander av Quisling. I 1933 skiftet han brått og meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge. Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv. En tredje, og mer selvsagt teori, er at Hundseid selv var fascist, men på grunnlag av motsetningsforholdet mellom Hundseid og Quisling er det mindre sannsynlig.

[rediger] 1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet

Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet i 1959 ble Senterpartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene]. Navnet varte knapt et halvt år innen et ekstraordinært landsmøte fastsatte navnet til Senterpartiet, etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).

Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell distriktspolitikk det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-tallet ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: sentralisering mot desentralisering – sentrum mot periferi.

I 1965 hadde partiet bygd seg så mye opp at senterpartilederen Per Borten tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.

[rediger] 1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise

I 1971 måtte Per Borten gå av som statsminister etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: Nei til EU) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen.

Nei-siden vant EF-valget i 1972, og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første sentrumsregjeringen i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.

[rediger] 1973–1993: Ny politisk plattform; økologi og motstand mot materialisme

I løpet av 1970-tallet vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og økologi og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet - sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot materialisme og ukontrollert vekst mens oljefeberen var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.

Gjennom 1980-tallet ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne Kåre Willoch og Jan P. Syse. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover - og i ettertid blir det hevdet at problemet for Senterpartiet var at de så ut som de var en del av høyresiden^{[trenger referanse]}.

[rediger] 1993 til nå: EU-kamp, desentralisering og kursendring

Da EU-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.

Ved kommunevalget i 1991 fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved stortingsvalget 1993 var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget, blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant EU-valget i 1994.

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved stortingsvalgene i 2001 og 2005 lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved stortingsvalget i 2005.

Senterpartiet satt i Sentrumsregjeringen med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997–2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et kabinettspørsmål på en miljøsak; gasskraftsaken. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.

Fra 2005 er Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden).

[rediger] Statistikk

[rediger] Partiledere

[rediger] Statsministre fra Senterpartiet

Per Borten 1965–71
Jens Hundseid 1931–32
Peder Kolstad 1930–31

[rediger] Senterpartiets deltagelse i regjeringer

Peder L. Kolstads regjering 1930–31
Jens Hundseids regjering 1931–32
John Lyngs regjering (H, KrF, Sp, V) (28. august – 25. september 1963)
Per Bortens regjering (H, KrF, Sp, V) (12. oktober 1965 – 17. mars 1971)
Lars Korvalds regjering (KrF, Sp, V) (18. oktober 1972 – 16. oktober 1973)
Kåre Willochs regjering (H) (14. oktober 1981 – 8. juni 1983); (H, KrF, Sp) (8. juni 1983 – 9. mai 1986)
Jan P. Syses regjering (H, KrF, Sp) (16. oktober 1989 – 3. november 1990)
Kjell Magne Bondeviks 1. regjering (KrF, Sp, V) (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
Jens Stoltenbergs 2. regjering (Ap, SV, Sp) (17. oktober 2005 –)

[rediger] Parlamentariske ledere for Senterpartiets stortingsgruppe

Trygve Magnus Slagsvold Vedum 2009–
Rune J. Skjælaaen 2008–2009
Lars Peder Brekk 2007–2008
Magnhild Meltveit Kleppa 2005–2007
Marit Arnstad 2003–2005
Odd Roger Enoksen 1999–2003
Johan J. Jakobsen 1991–99
Anne Enger Lahnstein 1989–91
Johan Buttedahl 1983–89
Johan J. Jakobsen 1977–83
Erland Steenberg 1973–77
Per Borten 1971–73
John Austrheim 1969–71
Lars Leiro 1965–69
Per Borten 1958–65
Lars Elisæus Vatnaland 1948–58
Nils Trædal 1945–48
Rasmus Langeland 1945
Jens Hundseid 1933–40
Gabriel Moseid 1932–33
Jens Hundseid 1931–32
Johan E. Mellbye 1922–30

[rediger] Valghistorikk

Stortingsvalgshistorikk 1921–2009

Årstall	Prosent av stemmene
1921	13,1 %
1924	13,5 %
1927	14,9 %
1930	15,9 %
1933	13,9 %
1936	11,6 %
1945	8,1 %
1949	7,9 %
1953	9,0 %
1957	9,3 %
1961	9,6 %
1965	9,9 %
1969	10,5 %
1973	11,0 %
1977	8,6 %
1981	6,6 %
1985	6,6 %
1989	6,5 %
1993	16,7 %
1997	7,9 %
2001	5,6 %
2005	6,5 %
2009	6,2 %

Kommunevalgstatistikk 1928–2007

Årstall	Prosent av stemmene
1928	8,4 %
1931	9,1 %
1934	7,1 %
1937	6,8 %
1945	3,9 %
1947	5,3 %
1951	6,0 %
1955	6,9 %
1959	7,8 %
1963	8,2 %
1967	9,3 %
1971	11,5 %
1975	10,7 %
1979	8,5 %
1983	7,5 %
1987	7,1 %
1991	11,5 %
1995	11,6 %
1999	8,3 %
2003	7,9 %
2007	8,0 %

Fylkestingsvalgstatistikk 1974–2007

Årstall	Prosent av stemmene
1975	11,2 %
1979	8,6 %
1983	7,2 %
1987	6,8 %
1991	12,0 %
1995	11,7 %
1999	8,5 %
2003	8,0 %
2007	7,8 %

[rediger] Litteratur

Nielsen, May-Brith Ohman: Bondekamp om markedsmakt; Senterpartiets historie 1920-1959, Oslo 2001 ISBN 82-521-5434-4
Madsen, Roar: Motstraums; Senterpartiets historie 1959-2000, ISBN 82-521-5435-2

[rediger] Eksterne lenker

Norske partier representert i Stortinget