Oslo-avtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington den 13. september 1993.

Oslo-avtalen fra august 1993 representerte et gjennombrudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Avtalen var betydningsfull fordi PLO og Israel da anerkjente hverandre som forhandlingspartnere og innledet en prosess mot en endelig fredsavtale mellom palestinerne og israelerne.

Norge, under Arbeiderparti-regjeringen og utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) var så brennende engasjert i Israels videreutvikling at de førte både Palestina og USA bak lyset, fastslås det i en rapport signert Institutt for fredsforskning (PRIO). Utenriksminister Holst høstet stor anerkjennelse for utarbeidelsen av den hemmelige Oslo-avtalen, mens det nå viser seg at han mottok regelrette instrukser fra utenriksministeren i det israelske Arbeiderpartiet, Shimon Peres.

Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes tilsynelatende det utradisjonelle norske initiativet. Terje Rød-Larsen og Mona Juul var også fremtredende i prosessen.

13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. For første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet – et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast.

Disse tiltakene er imidlertid flere ganger blitt utsatt.

Se også[rediger | rediger kilde]