Dialekt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dialekt (fra gresk διάλεκτος; diálektos) og målføre (av norr. mál; stemme, tale, mæle) betegner variasjoner i et språk, karakteristisk for en gruppe av språkbrukerne, definert geografisk (til forskjell fra f.eks. sosiolekt eller standardspråk). En dialekt er i faglig forstand et talemål som har sin geografiske opprinnelse på ett bestemt sted og kjennetegner dette stedet. Så å si alle språk snakkes i ulike geografiske varianter, dvs. de har ulike dialekter. Ikke alle talemål regnes som dialekter, og et målføre må ikke forveksles med en målform.

Andre språkvariasjoner i tillegg til dialekt, standardspråk (nasjonale og regionale) og sosiolekt er sjargonger, som har sine forskjeller innen ordforrådet, slang eller pidginspråk. Språkvariasjon brukt av en indiviuell kalles idiolekt.

Skillelinjer innen et språksamfunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norske dialekter

En dialekt kan skille seg ut på svært mange ulike nivåer. Nedenfor følger noen eksempler fra norsk språk, og disse finner sine paralleller i språk verden over.

Grammatiske forskjeller (Morfologi)[rediger | rediger kilde]

Dialektene kan ha ulike grammatiske kategorier. I norsk er det for eksempel kjent at bergensk ikke har hunkjønn, som ellers er svært vanlig i norske dialekter, i nynorsk og til dels i bokmål. Noen dialekter i Norge skiller mellom nominativ og dativ i substantiver, noe som ikke brukes i de fleste dialekter og i de offisielle målformene. Å sluke endelser (apokope) er et annet hyppig forekommende fenomen.

Fonetiske forskjeller (Fonologi)[rediger | rediger kilde]

Lyder i språket kan tjene som målmerker. Eksempelvis finnes den såkalte tjukke l'en på Østlandet, i Trøndelag og i deler av Møre og Romsdal og Nordland. Palatalisering, slik som «hannjhunnj i bainn» finnes fra nord på Østlandet og nordover. Tonefallet i språket er ofte også distinkt; mens nordlendinger avslutter et spørsmål med en lavere tone, avslutter østlendingene en vanlig frase med en høyere tone. Noen dialekter mangler en spesiell lyd, for eksempel finnes det en del dialekter som erstatter alle y-ene med i. For utenforstående blir det da selsomt å bli invitert til å overvære premieskyting.

Setningsoppbygging (Syntaks)[rediger | rediger kilde]

Setningsoppbygging kan også variere fra dialekt til dialekt. Et eksempel er setningen «Hvor kommer du fra?» som på for eksempel nordnorsk blir «Kor du kjæm fra?».

Vokabular[rediger | rediger kilde]

Ordforrådet kan også variere.

  • Et ord kan være helt ulikt. Et eksempel er det nordnorske ordet tua, som betyr klut
  • Et ord kan være en variasjon av det samme ordet, slik som ordet ask, som betyr eske på Toten.

Dialektgrupper[rediger | rediger kilde]

Et enkelt språklig fenomen, slik som f.eks. tjukk l eller a-endelse i infinitiv kan gjengis på et kart. Det kan trekkes ei linje mellom de stedene et fenomen finnes og ikke finnes, for eksempel tjukk l. Denne skillelinja kalles en isogloss. I Norge kan man ofte høre forskjeller mellom sin egen grend og den neste få kilometer borte. For å systematisere, snakker man derfor om dialektgrupper. Disse dialektgruppene har riktignok forskjeller innbyrdes, men de er små. Ikke-trøndere hører ofte ikke forskjell mellom ulike dialekter i Trøndelag, mens trønderne selv hører forskjellene med en gang.

Hvordan man skal dele inn dialektene i dialektgrupper, er imidlertid lingvistene ikke enige om. For eksempel deler noen lingivister norske dialekter i to hovedgrupper:

Denne oppdelingen er basert på at østnorske dialekter har såkalt kløyvd infinitiv (noen infinitiver ender på -e, andre på -a), mens i de øvrige har infinitivene alltid samme endelse, -e, -a, eller ingen.

Andre bruker mer sammensatte kriterier, og deler dialektene inn i eksempelvis:

Forhold mellom dialekt og standardspråk[rediger | rediger kilde]

I noen språk, og da spesielt språk som har en skriftkultur som går langt tilbake i historien, finnes det talte språkformer som anses som en norm, en allmenngyldig standard, og som «riktigere» enn de øvrige talemålene innen språksamfunnet, herunder dialekter og sosiolekter.

Hva er en dialekt?[rediger | rediger kilde]

I Osloområdet finnes det ikke ett talemål, men to: Oslodialekten og varianter av standard østnorsk. Disse to talemålene har helt forskjellig historisk opprinnelse og er svært forskjellige. Oslodialekten er en norsk dialekt som er stedsegen for Osloområdet, mens standard østnorsk har sin opprinnelse i dannet dagligtale, som var den norske overklassens uttale av dansk og er den regionale videreføringen av dannet dagligtale som brukt på Østlandet. I faglig forstand er ikke standard østnorsk en dialekt, men et standardspråk eller et regionalt talemål som brukes i en stor region ved siden av stedsegne dialekter på de samme stedene. I Oslo og på Østlandet ellers er følgelig den utbredte oppfatning blant folk som snakker standard østnorsk at de ikke snakker dialekt, mens ordet dialekt reserveres for andre talemål, eksempelvis Oslodialekt, lokale dialekter fra områdene rundt Oslo, totning, finnmarking osv. Samme situasjon som i Oslo finner man også over store deler av Østlandet ellers, der standard østnorsk ofte eksisterer side om side med en lokal dialekt.

italiensk omtaler man standard-italiensk rett og slett som «italiano», men dialektene heter «dialetti». Avstanden mellom standard-italiensk og italienske dialekter er imidlertid så stor at så godt som alle italienere i tillegg til sin dialekt også må beherske standard-italiensk. På tysk snakker man om «Hochdeutsch» (høytysk) som en motsetning til dialekter. Noen oslofolk anser på samme måte at deres talespråk er en landsgyldig standard som står i motsetning til mangfoldet av dialekter. På samme måte som fransk er basert på parisisk uttale.

Nord-samisk mangler helt en standardisert form, alle som snakker dette språket, snakker en dialektvariant av det. Nordsamisk er et språk med en forholdsvis kort historie som skriftspråk. Ingen spesiell region innenfor språkområdet har heller fått dominere politisk eller økonomisk. Derfor har det ikke oppstått et grunnlag for et standardspråk.

Status[rediger | rediger kilde]

Å bruke en dialekt som fraviker standardspråket kan gi ulik status. Dialektene fra «bunadbygder» i Telemark og Sogn kan gi prestisje i mange kretser.[trenger referanse] Dette er ikke ukjent i mange språksamfunn. Londonerne synes sære skotske dialekter er morsomme, mens galluper viser at engelskmenn generelt er mest skeptisk til å kjøpe bruktbil av en «scouser» fra Liverpool.[trenger referanse] En innfødt venetianer snakker gjerne venetiansk med bysbarna for å distansere seg fra innflyttede søritalienere. De samme venetianerne vurderer imidlertid søritalienske dialekter til å ha svært lav verdi.[trenger referanse]

Å endre dialekt[rediger | rediger kilde]

Mange mennesker føler et press for å kvitte seg med en brysom dialekt, kanskje fordi det hefter noe udannet eller komisk ved den. I mange tilfelle er det nok å se til at grammatiske endelser og ordforråd er i samsvar med standardspråket, mens man fortsatt kan bruke intonasjon og lyder fra sin opprinnelige dialekt. Andre går lengre, slik som noen engelskmenn som går på kurs i «received pronunciation». Der øver de på intonasjon og lyder, slik at de skal lære seg en «perfekt uttale». I Sveits finnes en interessant variasjon; her tilbys det kurs i sveitsisk dialektuttale. For en tilflytter fra Tyskland vil kunnskaper i sveitsertysk være en døråpner både sosialt og jobbmessig.

Standardspråk[rediger | rediger kilde]

Alle språk manglet i utgangspunktet et standardspråk, de levde kun i form av sine ulike dialekter. Før eller siden utviklet det seg imidlertid et standardspråk, en uttale og en grammatikk som ble ansett som normgivende og «riktig». Det er ofte tilfeldig hvor i et språks geografiske utbredelsesområde et standardspråk kunne oppstå.

  • Nederlandsk standard er både preget av språket i de flamske byene Brugge og Antwerpen, siden de var ledende i den første blomstringen av litteratur på nederlandsk, og språket i Amsterdam, som senere ble toneangivende.
  • Høytysk sies å stamme fra Hannover, men er egentlig et kompromiss mellom mellom- og sørtyske dialekter.
  • Italiensk standard er basert på dialektene i Toscana.
  • Fransk er basert på parisisk uttale.

Kvalitetskriterier[rediger | rediger kilde]

Når en dialekt tas i bruk som standardspråk, er det ingen objektive språkvitenskapelige kriterier som gjør den «bedre» enn de andre dialektene. Som regel er det politisk eller økonomisk makt som gjør at en spesiell dialekt begynner å bli ansett som «riktig».[trenger referanse]

Språk eller dialekt?[rediger | rediger kilde]

Når blir forskjellene mellom dialektene så store at man må begynne å snakke om ulike språk? Ideelt sett går grensen ved forståelse. Dersom man registrerer forskjeller i språket, men likevel forstår hva som blir sagt, er det snakk om dialektforskjeller. Dersom man ikke forstår hva som blir sagt, snakker vi om to ulike språk. Dette er en hovedregel, men i praksis er det ikke så enkelt. Blant annet finnes det mange innbyrdes forståelige språk, slik som svensk, dansk og norsk. Disse skilles ved historiske skiller.

Historisk baserte skiller[rediger | rediger kilde]

Nordmenn forstår stort sett svensk, og svenskene forstår til en viss grad norsk. Satt på spissen skulle da norsk og svensk være dialekter av hverandres språk. Her kommer det inn at nordmenn og svensker har brukt ulikt skriftsspråk i bortimot tusen år, og det finnes til og med ulike bokstaver i alfabetene. Det finnes parallelle situasjoner for eksempel mellom tsjekkisk og slovakisk, og til dels mellom spansk og portugisisk.

Felles skriftsystem[rediger | rediger kilde]

Kinesisk er et spesielt tilfelle. Han-kineserne bruker ikke ett språk, men en lang rekke innbyrdes uforståelige men beslektede språk. Mandarin, nå kalt putonghua, er standardspråket, mens kantonesisk og andre språk også snakkes av titalls millioner. Skriftspråket er derimot ikke knyttet direkte til lydene, men fungerer som en avansert form for symbolskrift. Dermed kan kineserne lese hverandres skrift uten problemer, og kjempelandets mange språkforskjeller utviskes.

Glidende overgang[rediger | rediger kilde]

Av og til ser man at nederlandsk og tysk feilaktig blir omtalt som dialekter av hverandres språk. Standardisert nederlandsk og standardisert tysk er imidlertid ikke innbyrdes forståelig, selv om de står hverandre nær. Imidlertid kan en bruker av en nederlandsk grensedialekt ganske lett forstå sin tyske dialektbrukernabo på andre sida av grensa. Her snakker vi om en glidende overgang. Ettersom dialekter brukes mindre både i Nederland og Tyskland, går utviklingen mot et skarpere språkskille ved den tysk-nederlandske grensen.

På samme måte glir portugisisk inn i galisisk, galisisk inn i spansk, spansk inn i katalansk, katalansk inn i oksitansk og oksitansk inn i norditalienske dialekter.

Politisk betingede situasjoner[rediger | rediger kilde]

I mange tilfeller er det politiske hensyn som avgjør om man snakker om en dialektforskjell eller en språkforskjell.

Prestisjefylt statsspråk[rediger | rediger kilde]

Innen et språk som italiensk blir det omvendt. En lang rekke av dialektene i Italia er helt uforståelige for brukere av standard-italiensk. Mange av dialektene har en fortid som egne skriftspråk, slik som venetiansk, men disse skriftspråkene har blitt fortrengt av standard-italiensk. Andre har tradisjoner innen sang og populærkultur, slik som napoletansk. Aktivister som arbeider for bevaring av disse dialektene kaller dem egne språk, mens staten og samfunnet omtaler dem som dialekter. Dermed oppstår det en definisjonsstrid.

Del av et verdensspråk[rediger | rediger kilde]

De franske dialektene i Québec i Canada, kan være vanskelig å forstå for franskmenn, siden det er 250 år siden Canada opphørte å være en fransk koloni. Likevel omtaler aldri fransk-kanadierene dette som et eget språk. Siden fransk oppfattes som truet av engelsk i Canada, og fordi fransk historisk har hatt lav status i Canada, understreker fransk-kanadierne at de er del av noen større, nemlig det konkurrerende, prestisjetunge verdensspråket fransk.

En lignende situasjon finnes i Belgia. De fransktalende vallonerne i Sør-Belgia omtaler alltid det nederlandske språket i Flandern i Nord-Belgia som «flamsk». De nederlandsktalende flamlenderne velger imidlertid å understreke den språklige samhørigheten med Nederland, og sier de snakker nederlandsk. Tidligere framholdt vallonerne at deres språk var et kulturspråk, mens flamsk kun var en samling dialekter uten felles skriftkultur. Som et motsvar setter flamlenderne sin ære i å bruke et korrekt nederlandsk i offisielle situasjoner. Det er til dels store dialektforskjeller innen de nederlandsktalende områdene i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike, men den politiske grensa mellom Belgia og Nederland er ikke en skarp dialektgrense.

Distanse fra et større språk[rediger | rediger kilde]

I det tyske språkområdet finnes det svært store forskjeller, og svært mange ulike dialekter. Språket i Luxembourg anses av tyske språkforskere som en tysk dialekt, nært i slekt med dialektene umiddelbart over grensa. Luxemburgerne selv ønsker imidlertid å distansere seg fra tyskerne, og har dermed erklært dialekten som et eget språk. Det samme gjelder i Alsace, hvor den opprinnelige tyske dialekten nå defineres som et eget språk av anti-tyske språkbrukere. Interessant nok er situasjonen helt omvendt i Sør-Tirol i Italia. Her snakkes det en tysk dialekt som er helt uforståelig for en berliner, men fullstendig forståelig for naboene over grensa i Østerrike. Imidlertid ble sørtirolerne helt ufrivillig italienere etter første verdenskrig, og understreker dermed sin språklige og kulturelle tilknytning til Østerrike. Dialektene i Sør-Tirol står fjernere fra standardisert tysk enn luxemburgsk.

I Norge er det mange i den finsktalende minoriteten som ønsker at kvensk skal bli regnet som et eget språk. Kvensk og finsk er fullstendig gjensidig forståelig, men av historiske og sosiale årsaker ønsker man ikke å bli knyttet for nært opp til Finland.[trenger referanse]

Politisk og språklig skilsmisse[rediger | rediger kilde]

I tilfellet serbokroatisk har man noe lignende. Under Jugoslavia-tida ønsket man å understreke likhetene mellom språkene, og definerte serbisk som serbokroatisk skrevet med kyrilliske bokstaver, og kroatisk som serbokroatisk skrevet med latinske bokstaver. Nå ønsker imidlertid begge gruppene å distansere seg, og definerer språkene som distinkt og ulike hverandre.

Bruken av ordet[rediger | rediger kilde]

Ordet dialekt brukes som et vitenskapelig ord i de fleste språk for det omtalte språklige fenomenet. Imidlertid forstås ordet ofte annerledes av folk flest i mange språksamfunn. En dialekt er i manges munn et språk uten skriftkultur eller uten status. Således omtaler spansktalende latin-amerikanere urfolksspråkene i sine land som «dialekter», fordi de ikke er «bra» nok til å omtales som språk. En regional språklig variasjon vil de derimot omtale som en «accento», en aksent. Derimot blir begrepet dialekt oftest brukt riktig (dvs. i følge den vitenskapelige definisjonen) på språk som tysk og italiensk.

Beslektede fenomener[rediger | rediger kilde]

  • Aksent: På norsk brukes ordet aksent i dag nesten utelukkende om snakk med en farge eller brytning fra et annet språk, jf. «amerikansk aksent». På språk som engelsk, fransk og spansk brukes ordet også som et synonym for dialekt.
  • Sosiolekt: Språklige forskjeller basert på sosiale kriteria innenfor samme geografiske område.
  • Pidginspråk: I et område med flere språk kan det utvikle seg blandingsspråk. Disse språkene brukes kun i samkvem mellom de ulike språkgruppene. Eksempel fra Norge er russenorsk, som tidligere ble brukt i Troms og Finnmark i handelen mellom de russiske pomorene og lokalbefolkningen.
  • Kreolspråk: Pidginspråk tatt i bruk som morsmål kalles kreolspråk. I dag snakkes kreolspråk typisk på de vestindiske øyene, hvor det finnes ulike kreolspråk basert på engelsk, fransk, spansk og nederlandsk. I Vest-Afrika finnes portugisiskbasert kreol. Disse brukes vanligvis ikke i skrift, men skulle de gjøre det, vil de i framtida bli regnet som egne språk.

Se også[rediger | rediger kilde]