Iran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 32°32′49″N 54°08′26″Ø

جمهوری اسلامی ايران
Jomhūrī-ye Eslāmī-ye Īrān
Den islamske republikk Iran

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Esteqlāl, āzā, jomhūrī-ye eslāmī
persisk: Uavhengighet, frihet, den islamske republikk)

Kart over جمهوری اسلامی ايرانJomhūrī-ye Eslāmī-ye Īrān

Innbyggernavn Iraner, iransk
Hovedstad Teheran
Tidssone UTC+3.30
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 18
1 648 000[a] km²
0,6 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 19
75 149 669[b]
Bef.tetthet 45,6 innb./km²
HDI 0,707 (rangert som nr. 70)
Styreform Islamsk republikk
Øverste leder Ali Khamenei
President Hassan Rouhani
Offisielt språk Persisk
Valuta Iransk rial (IRR)
Nasjonaldag 1. april
Nasjonalsang Sorood-e Jomhoori-e Eslami
ISO 3166-kode IR
Toppnivådomene .ir
Kart over Den islamske republikk Iran
Kart over Den islamske republikk Iran

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ [1] (2012)

Den islamske republikk Iran (persisk: جمهوری اسلامی ایران), før 1935 kjent under navnet Persia, er en stat i Midtøsten og den grenser til Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Armenia i nord og Tyrkia og Irak i vest. Iran har kystlinje langs Persiagulfen og Omanbukta i sør og det kaspiske hav i nord.

Landet er en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av fjell. Iran har et tørt klima med varme somrer og kjølige vintrer.

Jordbruk med kunstig vanning er den viktigste næringsveien. Det dyrkes både hvete, ris, bygg, sukkerroe og sukkerrør. Husdyrholdet er viktig, spesielt sauer, geiter, og storfe. Iran har også en allsidig forbruksvareindustri. Iran har en meget gammel kunsthåndverkstradisjon, og er meget berømt for sine tepper. Oljekildene er landets økonomiske ryggrad, og oljen utgjør mesteparten, 80%, av landets eksportverdi. Deres største handelspartnere er Kina, Tyskland, Sør-Korea, Japan, Russland, Frankrike og Italia. Inntil 1979 var USA landets viktigste handelspartner.

Iran regnes som en regional stormakt i Midtøsten og innehar en viktig rolle i verdens energibehov og verdensøkonomien på grunn av deres store reserver av olje og naturgass. Landets størrelse og geostrategiske posisjon er også viktige faktorer.

Iran feirer nyttår, Norouz, 20.-21. mars.

Landet rammes ofte av jordskjelv, og kraftige skjelv i 1997, 2003 og 2013 førte til omfattende ødeleggelser hvor mange menneskeliv gikk tapt.

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige basseng eller platå fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike med rekker som Zagrosfjellene og Alborzfjellene. Sistnevnte har også Irans høyeste punkt Damavand5 607 moh. Den østlige del består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø.

Kart over Iran

De eneste store slettene fins langs kysten mot det Kaspiske hav og ved den nordlige enden av Persiagulfen, hvor Irans grense går ved utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter fins langs den gjenværende kysten av Persiagulfen, Hormuz-stredet og Omansjøen. Det iranske klimaet er hovedsakelig tørt eller halvtørt, men subtropisk langs kysten av det Kaspiske hav. Klimaet gir hete somrer og kalde vintrer.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men bare persisk er offisielt språk. Mens antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er det største etniske gruppene i Iran persere (51 %), aserbadsjanere (24 %), gilakere og manzadanere (8 %), kurdere (7 %), arabere (3 %), baluchere (2 %), lurere (2 %), turkmenere (2 %), qashqaere, armenere, jøder, assyrere og andre.¹

¹ Numrene er ifølge 2004 utgaven av CIAs The World Factbook, som kan være mer nøytral enn andre kilder. Forskjellige kilder antyder høyere tall for persere og tilsvarende lavere tall for tyrkiske folkeslag eller et høyere tall for tyrkiskspråklige. Noen i den første gruppen hevder at CIA sin statistikk er basert på gjetninger rundt 1964, mens CIA hevder at utgaven er basert på informasjon fra januar 2004.

Befolkningsvekst[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutviklingen i Iran fra 1880-2005

Irans befolkningsstørrelse økte dramatisk i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Veksten har imidlertid avtatt kraftig fra slutten av det 20. århundre.

Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på hele 3,4 %, men etter det har den falt dramatisk. I 2001 var den årlige veksten på bare 1,2 % og i 2008 var den sunket til 0,8 %. Barn per kvinne sank i perioden 1986 til 2001 fra 7 til under 3, og i 2008 var den i følge CIA World Factbook sunket til 1,7 bpk (lavere enn f.eks.Norge, Danmark, Australia og USA).[1]

Det dramatiske fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Kvinner ble blant annet oppfordret til å vente tre år mellom hver fødsel og å føde maksimalt tre barn. I 1993 vedtok regjeringen å trekke deler av den økonomiske støtten fra ektepar som fikk mer en tre barn. Befolkningen har også siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang på prevensjon, og både menn og kvinner må gjennomgå kurs/veiledning om prevensjon før de får tillatelse til å gifte seg. En kraftig nedgang i analfabetismen er også en medvirkende årsak. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 % og kvinner fra 25 % til 70 %.[2]




Utviklingen i folketallet fra år 1880 og frem til år 2050[rediger | rediger kilde]

1880 - 2010[rediger | rediger kilde]

År Antall
(i millioner)
Andre
opplysninger
1880 9 ca.
1900 9,5 ca.
1920 10 ca.
1940 12,5 ca.
1950 16,9
1960 21,7
1970 28,8
1980 39,3
1990 56,7
2000 66,1
2010 74,7

2020 - 2050[rediger | rediger kilde]

År Antall
(i millioner)
Andre
opplysninger
2020 84,2 Prognose
2030 91,1 Prognose
2040 96,7 Prognose
2050 100,1 Prognose
(tall fra og med 2020 er basert på prognoser fra FN (medium variant)).[3]

Religion[rediger | rediger kilde]

Den persiske religionen var tradisjonelt zoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførte islam, som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kalles parser og lever et isolert liv i en del av Bombay.

De fleste iranere er i dag muslimer. 89-90 % tilhører den sjiaislamske grenen av islam, den offisielle statsreligionen, og rundt 8 % hører til den sunniislamske grenen, som dominerer i den muslimske verden. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkluderer bahá'í, zoroastrisme, jødedom og kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen er offisielt anerkjent som minoritetsreligioner og har reserverte seter i parlamentet. Bahá'í er en ikke godkjent minoritetsreligion og har blitt forfulgt under flere perioder.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans historie

Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under akamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre India til Hellas. Det ble nedkjempet av Aleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av partherenes og sasanidenes imperium. Det siste ble slått av islamske arabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt av seljukkene, mongolene og Timur Lenk.

I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med safavide-dynastiet og andre linjer av konger eller sjaher. I løpet av det 19. århundre kom Persia under press fra både Russland og Storbritannia, og det ble påbegynt en moderniseringsprosess som fortsatte inn i det 20. århundre. Iranerne lengtet etter endring, og deres streben resulterte i den persiske grunnlovsrevolusjonen i 1905/1911. I 1953 ble Irans statsminister Muhammed Mossadegh, som hadde blitt valgt til parlamentet i 1923 og i 1944, og som hadde vært statsminister siden 1951, fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner («Operasjon Ajax»). Mange lærde mistenkte at denne utvisningen var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans olje. Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av tortur og forbrøt seg på menneskerettighetene på andre måter, førte til den iranske revolusjonen og at hans regime ble kastet i 1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini med folkelig støtte.

Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA pga dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I løpet av 1970-årene mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør av olje til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Men herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiske muslimer ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.

I 1978 brøt det ut opptøyer, og i januar 1979 flyktet sjahen av Iran. Snart vendte den muslimske imamen Ayatollah Khomeini tilbake fra eksil og opprettet en islamsk regjering som var fiendtlig innstilling til amerikanerne.

I 1980 ble Iran angrepet av naboen Irak og den ødeleggende Iran-Irak-krigen fortsatte inntil 1988. I de siste årene har den demokratiske politiske strukturen ført til valget av mange reformvennlige politikere, inkludert president Muhammed Khatami. I løpet av det første tiåret i det 21. århundre fortsetter kampen mellom reformister og konservative over landets fremtid gjennom valgt politikk.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Irans politikk

Iran er en konstitusjonell islamsk republikk, som har et politisk system som har sitt grunnlag i grunnloven av 1979 kalt Qanun e Asasi. Iran har flere intrikat sammenbundne styringsorgan – noen er demokratisk valgte og noen velges på grunnlag av deres religiøse ekspertise.

Øverste leder er en rahbar som er ansvarlig for Irans politikk. Han har kontrollen over etterretning og sikkerhet og er øverste leder for militæret. Han alene kan erklære krig. Presidenten (Ra'is-e Jomhour) har utøvende makt, men må rådføre seg med rahbaren når saker går inn på hans ansvarsområder. Presidenten blir valgt ved absolutt flertall for fire år og setter sammen sin regjering. Sammen med sine 8 visepresidenter og 21 ministere legger han frem sin politikk til godkjenning av parlamentet (Majlis). Parlamentet består av 290 medlemmer i ett kammer. Samlingen av eksperter er en gruppe på 86 «friske og lærde» som møtes en gang i året og godkjenner rahbarens handlinger. Ennå har ikke rahbaren fått sine handlinger godkjent. Det er også ekspertene som velger en rahbar fra sine egne rekker. Vokterrådet består av tolv jurister, hvorav seks utnevnes av rahbaren, som skal godkjenne alle presidenkandidater og kandidater til parlamentet.[trenger referanse]

Amnesty International rapporterte i 2003 om angrep på ytringsfriheten gjennom arrestasjoner av studenter, akademikere og journalister. Årsrapporten forteller også om bruk av tortur og henrettelser av politiske fanger. Minst 113 mennesker, blant dem seks kvinner, ble henrettet i 2003. Mange av henrettelsene foregikk offentlig.

Nobels fredspris 2003 ble gitt til den iranske advokaten Shirin Ebadi for hennes innsats for demokrati og menneskerettigheter. Ebadi var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå av etter den islamske revolusjonen i 1979 da Ayatollah Khomeini tok makten.

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Iran består av 30 provinser (ostan-haa, entall: ostan):

Irans provinser

  1. Teheran
  2. Qom
  3. Markazi
  4. Qazvin
  5. Gilan
  6. Ardabil
  7. Zanjan
  8. Øst-Aserbajdsjan
  9. Vest-Aserbajdsjan
  10. Kurdistan
  11. Hamadan
  12. Kermanshah
  13. Ilam
  14. Luristan
  15. Khuzestan
  1. Chahar Mahaal og Bakhtiari
  2. Kohkiluyeh og Buyer Ahmad
  3. Bushehr
  4. Fars
  5. Hormozgan
  6. Sistan og Baluchistan
  7. Kerman
  8. Yazd
  9. Esfahan
  10. Semnan
  11. Mazandaran
  12. Golestan
  13. Nord-Khorasan
  14. Razavi-Khorasan
  15. Sør-Khorasan

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Økonomien er en blanding av sentral planlegging, statseierskap av olje og andre store selskaper, jordbruk styrt av landsbyer, og små private handels- og service-foretak. Den nåværende administrasjonen har fortsatt å følge reformplanene for markedet til den forrige og har indikert at den vil fortsette endringspolitikken for å gjøre Irans økonomi mindre oljeavhengig. Iran investerer midler de tjener på olje innen andre områder, bl.a. innen petrokjemisk industri. Iran håper også å tiltrekke seg milliarder av dollar av utenlandske investeringer gjennom å skape et mer attraktiv investeringsklima (bl.a. reduserte restriksjoner, importtoll, samt opprettelse av frihandels-soner).

Iran er OPECs nest største oljeprodusent og er i besittelse av 19 % av verdens oppdagede oljereserver. Det har også verdens nest største naturgass-reserver (etter Russland). Det sterke oljemarkedet i 1996 lettet det finansielle presset på Iran og hjalp Teheran med å betale gjeldsavdragene i tide. Irans finansielle situasjon ble noe vanskeligere i 1997 pga lavere oljepriser. De stigende prisene i 1999/2000 gav Irans pusterom. Underskudd på statsbudsjettet har vært et kronisk problem, delvis pga store statlige subsidider, totalt 4,7 milliarder dollar i året, inkludert til matvarer og særlig drivstoff.

Oljereservene og landets geografiske plassering ved Persiagulfen har gitt Iran en sentral politisk og økonomisk plass i verdenshistorien. USA har vært avhengig av olje fra Midtøsten, og Iran har gjentatte ganger stengt utløpet av Persiagulfen, slik at også Saudi-Arabia og Irak har blitt rammet av oljeblokade.

Servicesektoren har sett den største langtidsveksten i del av BNP, men sektoren forblir varierende. Statlige investeringer har gitt et løft til landbruket, liberalisering av produksjon og forbedringer av pakking og reklamering hjelper å skape nye markeder. Store irrigasjonsplaner, sammen med videre produksjon av eksportbaserte landbruksprodukter som dadler, blomster og pistasjer, sørget for den raskeste økonomiske veksten i noen sektor i Iran gjennom 1990-årene, selv om etterfølgende år med tørke i 1999, 2000 og 2001 har holdt utbyttet kraftig tilbake. Landbruk forblir en av de største arbeidsgiverne og står for 22 % av alle jobber ifølge folketellingen i 1991. Iran eksporterer over 90 % av verdens safran. Landet eksporterer omtrent 160 tonn safran hvert år.

Økonomiske nøkkeltall Verdi  % av BNP År, kilde
BNP (Verdensbanken) 222,9 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 5,94 % 2005, UNDP
Industriproduksjon 1,4 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Konsumpriser 2004 11,0 % 2004, UNDP
Konsumpriser 2006 19,7 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Arbeidsløshet 12,0 % 2003, UN Statistics (unstats.un.org)
Handelsbalanse 2000 12,22 mrd US$ 2000, UNDP
Handelsbalanse 2006 26,19 mrd US$ 11,6 % 2006, UN Statistics (unstats.un.org)
Betalingsbalanse -10,19 mrd US$ 2000, UNDP
Utviklingshjelp 0,10 mrd US$ 2005, UNDP
BNP per innb 3.117 US$ 2005, UNDP

Økonomisk virksomhet med norske interesser[rediger | rediger kilde]

Utenlandske og deriblant norske selskaper har vist interesse for å delta i Irans oljevirksomhet. Statoil har investert flere milliarder kroner i Iran. GGS har enerett på seismikk i persiagulfen og tilbyr data fra størstedelen av området til oljeselskaper.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Som alle antikke sivilisasjoner er kulturen samlingspunkt og hjerte av den iranske sivilisasjonen. Kunsten, musikken, arkitekturen, diktningen, filosofien, tradisjonene og ideologien til dette landet er hva som gjør iraneren til en stolt verdensborger. Iranere tror deres kultur er den eneste grunnen til at deres sivilisasjon har fortsatt å overleve kontinuerlig gjennom tusenvis av år med en mengde katastrofer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Iran». CIA world factbook. 2008. Besøkt 21. juli 2008. 
  2. ^ Larsen, Janet (28. desember 2001). «Iran's Birth Rate Plummeting at Record Pace». World policy Institute. Besøkt 21. juli 2008. «both men and women to take a class on modern contraception before receiving a marriage license» 
  3. ^ «Iran (Islamic Republic of)». United Nations World Population Prospects. 2006. Besøkt 22. juli 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Iran.