Oslofjorden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oslofjorden strekker seg fra Oslo til Langesund på Telemarkskysten, som er grensen for ytre Oslofjord. Kartet slutter sør for Færder fyr utenfor Tjøme i Vestfold
Satellittfoto av Østlandet med Oslofjorden. Fra NASA – WorldWind

Koordinater: 59°19′N 10°35′Ø

Luftfoto over indre Oslofjord

Oslofjorden går 12 mil sørover fra Oslo. Fjorden går nordover fra Ås og Nesodden før den svinger ved Oslo og går rett sørover i ti mil til Tønsberg og Fredrikstad. Da brer fjorden seg i en stor og øyrik skjærgård fram til Langesund og Strömstad som markerer overgangene til sørlandskysten og den svenske vestkysten. Fra fjordens innerste krok i Bunnefjorden er det 15-16 mil til Langesund og Strömstad.

Over 40 prosent av Norges befolkning bor under 45 minutters kjøring fra Oslofjorden. Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter, og er dessuten et viktig rekreasjonsområde, med båtliv, hytteliv og fiske. Oslofjordtunnelen mellom Drøbak i Frogn og Storsand i Hurum åpnet i 2000. Oslofjorden går langs fylkene Oslo, Østfold, Akershus, Buskerud, Vestfold og deler av Telemark. Skillet mellom Indre og Ytre Oslofjord går ved Drøbaksundet, sundet der "fjorden" smalner mellom Drøbak og Hurum. Indre Oslofjord har bratte skogkledte åssider ned mot fjorden. Ytre Oslofjord har flatere svaberg ned mot vannet og flere strender. Oslofjorden har Norges høyeste helårs temperatur, 7,5 grader. Februar er kaldest med minus 1,3 grader, mens juli normalt har 17,2 grader. Øyene midtfjords er blant Norges varmeste med høye sommertemperaturer og milde vintre – dette medfører at sørlige arter som misteltein og bittergrønn kun vokser langs Oslofjorden.

Byer[rediger | rediger kilde]

Det bor 1,6 millioner i kommunene som grenser til Oslofjorden, og ytterligere en halv million under en time unna. Fra Strömstad og svenskegrensen i øst er det i tur og orden 22 sjøfartsbyer i Oslofjorden man kan ta båten til før man entrer sørlandskysten ved Langesundsfjorden: Halden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Drøbak, Oslo, Sandvika, Drammen, Hokksund, Svelvik, Holmestrand, Horten, Åsgårdstrand, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Stavern, Langesund, Stathelle, Brevik, Porsgrunn og Skien. Fjorden er særlig kjennetegnet av mellomstore byer. Majoriteten av Norges 12 mest folkerike tettsteder ligger ved fjorden: Oslo, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen, Porsgrunn/Skien, Tønsberg, Moss og Sandefjord.

En rekke mindre steder langs fjorden er også mye besøkt. Holmsbu har flere spahoteller, Larkollen har Norges største campingplass, Engelsviken og Sponvika er Østfolds gamle fiskelandsbyer, Åsgårdstrand er kjent for gallerier og Melsomvik har Norges største messeanlegg.

Ferger[rediger | rediger kilde]

Oslofjorden har Norges største trafikk av ferger og lastebåter. Kystverkets sjøtrafikksentral som overvåker skipstrafikken i Oslofjorden ligger i Horten. De mest populære rutene har mer preg av cruise enn transportbehov. Det er en rekke utenlandsferger til Oslofjorden. De såkalte danskebåtene dominerer med rundt 9.300 passasjerer om dagen. Skip til Sverige og Tyskland står for rundt 6.400 passasjerer. Bilfergene til Oslo bruker 9 timer fra Frederikshavn, 17 timer fra København og 20 timer fra Kiel. Raskere utenlandsferger gjør unna turen fra Hirtshals til Larvik og Langesund på rundt 4 timer. Til Strömstad går det ferger på 2,5 timer fra Sandefjord, 2 timer fra Fredrikstad og 50 minutter fra Skjærhalden. Fergetrafikken var større før. Til Strömstad har det gått ferger fra både Sarpsborg, Moss, Horten, Tønsberg, Larvik og Langesund. Til Danmark gikk det ferger fra både Larvik, Fredrikstad og Moss. I tillegg var det fergeforbindelse fra Lysekil til Tønsberg, fra Göteborg til Brevik og fra Koster til Hvaler. Bakgrunnen for de mange utenlandsfergene var lønnsom tax-free-handel.

Innenriks dominerer båten mellom Nesoddtangen og Oslo, med over 8000 passasjerer per dag er det Norges mest trafikkerte passasjerferge. Mest trafikkerte bilferje er den mellom Moss og Horten med rundt 4000 passasjerer per dag.

I tillegg trafikkerer følgende innenlandsferger:

  • Osloøyenes ferger: Tre linjer fra Vippetangen, terminalen som Danmark-fergen også anløper i Oslo
  • Oslo-Slemmestad: Hurtigbåt vestover langs indre Oslofjord via Vollen i Asker til Slemmestad i Røyken.
  • Svelvik-Verket: Ferge fra Vestfold til Buskeruds halvøy Hurum som bruker bare 3 minutter.
  • Veierland-fergen: Knytter den billøse øya Veierland til fastlandet i retning både Tønsberg og Sandefjord
  • Brevik-Sandøya: Fra havnebyen Brevik til Sandøya, som fortsatt har egen skole, samt andre øyer i Grenland
  • Fredrikstads byferge: Fra Gressvik i vest via Fredrikstad sentrum til Kråkerøy og Gamlebyen.
  • Gamlebyfergen: Kontinuerlig mellom den nye og den gamle bydelen i festningsbyen Fredrikstad
  • Sellebakk-Lisleby: Gratis ferge mellom to gamle arbeiderbydeler langt fra nærmeste bro over Glomma
  • Hvaler-fergen: Knytter Sandøyene og Herføl til Kirkeøy, som har fastlandsforbindelse via undersjøisk tunnel
  • Kosterbåtene: Fem små havner i Kosterskjærgården (ved Ytre Hvaler nasjonalpark) knyttes til Strömstad'

På tvers av fjorden var forbindelsene bedre før. Selv etter årtusenskiftet har det gått ferge fra Engelsviken til Tønsberg, mens Lervik-Tønsberg var en sommerrute som gikk på 1950-tallet. Fredrikstad hadde direkteforbindelse med Tønsberg fra 1904 til 1927. Med Larvik var det forbindelse fra 1938 til 1971 og enkelte mer kortlivede forbindelser med Tønsberg og Brevik i samme periode.

Luftfoto over Oslos havneområder

Geologi[rediger | rediger kilde]

Verdens EndeTjøme med Færder fyr drøyt en halv mil i bakgrunnen.

Indre Oslofjorden er i nyere geovitenskapelig forstand ikke en fjord. Den er en graben som er kommet i kontakt med havet og dermed blitt en del av det. Denne graben dannet oslofeltet ved at hele landmassen fra midtre Mjøsa til Langesund sank ned for flere hundre millioner år siden og la store deler av det sentrale Østlandet under vann. Bruddsonen gikk langs østsiden av dagens Oslofjord slik at bare landet vest for dette sank ned. Tilsig av døde skalldyr og sedimenter gjennom millioner av år skapte tykke lag av kalkstein og skifer på bunnen av Oslofjorden, og da landet siden hevet seg fikk også de vestre strandsonene rundt fjorden et kalkrikt, fruktbart øvre lag.

Side- og delfjorder[rediger | rediger kilde]

Øyer[rediger | rediger kilde]

Selv om fjorden inneholder hundrevis av befolkede øyer, bor fjordfolk flest på fastlandet. Tunøya (32 000 innbyggere) og Rolvsøy (26 000 innbyggere) er riktignok blant landets ti mest folkerike øyer, men disse grenser bare delvis mot Oslofjorden, og er i hovedsak atskilt fra fastlandet av de to løpene til elva Glomma. For øvrig er de fem øyene i Oslofjorden med flest innbyggere Nøtterøy (20 000), Jeløya (10 000), Kråkerøy (8 000), Tjøme og Nesøya (begge 4 000).

Osloøyene er en mye besøkt øygruppe bestående av seks små øyer innerst i fjorden. Kaholmene i Drøbaksundet er to små øyer mest kjent for Oscarsborg festning på den sydlige av øyene. Bilfrie øyer med bosetting er det ikke så mange av, mest populære er Veierland ved Tønsberg og Koster på svenskegrensen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tradisjonelle fiskeplasser og méd i Oslofjorden og Skagerrakkysten ISBN 978-82-8090-006-7
  • Fjord, og kvifor Oslofjorden ikkje er ein fjord – ein fortelling om språkarroganse på Østlandet ISBN 978-82-80291-006-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Oslofjorden – bilder, video eller lyd