Sverre Fehn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Olav Sverre Fehn
Født 14. august 1924
Kongsberg, Norge
Død 23. februar 2009 (84 år)
Oslo, Norge
Ektefelle Ingrid Løvberg Pettersen (1929-2005)
Yrke Arkitekt

Økern aldershjem (1955) som han laget sammen med Geir Grung.
Storhamarlåven på Hedmarksmuseet (1973) «er hans hovedverk. Med det beveget han seg bort fra den rene modernisme og skapte sitt personlige arkitekturunivers. I møte med en komplisert situasjon og et rikt historisk materiale utviklet han et byggverk som blir stående – sammen med Carlo Scarpas Castelvecchio i Verona – som selve lærestykket på hvordan ny arkitektur kan møte fortidens spor.»[1]
Norsk bremuseum (1992–95), Fjærland.
«For ham var ikke arkitektur det tekniske ved byggeprosessen. Når han snakket om å bygge var det en beskrivelse av fenomener. I naturen var det fenomener og krefter, og byggets enkle deler skulle settes inn i den sammenhengen. Naturen var viktig og den skulle ikke såres» (Thomas Thiis Evensen[2])
Aukrustsenteret (1996) i Alvdal
Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta
Tilbygg til Norsk arkitekturmuseum ved Bankplassen i Oslo.
«Fehn has built some of the most remarkable museums in the world, but the very idea of a museum troubles him. He considers the museum an instrument of a society that denies death and overvalues material things; he is convinced that this secular age has transferred the idea of immortality to objects, conferring on them a special power; that we give to museums the position and respect accorded to cathedrals in earlier times. But this has not kept him from creating buildings for this purpose that redefine the museum’s role in the modern world.»[3]

Olav Sverre Fehn (født 14. august 1924Kongsberg, død 23. februar 2009 i Oslo) var en av Norges internasjonalt best kjente arkitekter.

Fehn drev arkitektpraksis i Oslo og var professor ved Arkitekthøgskolen fra 1971 til han gikk av med pensjon i 1995. Hans stil har blitt karakterisert som «poetisk modernisme»[4], og blant hans viktigste arbeider regnes[5] Villa Schreiner (1959-63) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967-69) på Hamar, Villa Busk (1987-90) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992-95) i Fjærland.

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Hans foreldre var henholdsvis politifullmektig og farmasøyt, og Sverre Fehn vokste opp på Kongsberg og (fra 1936) i Tønsberg, hvor faren ble politimester.[1][6] Han ble utdannet arkitekt ved Statens arkitektkurs i Oslo 1946-49 og ble tidlig preget av læreren sin, Arne Korsmo.[1]

I 1952-53 oppholdt han seg i Marokko, og året etter studerte han hos den franske arkitekten Jean Prouvé i Paris. Der ble han også kjent med Le Corbusiers arbeid. I 1952 dannet han og Arne Korsmo sammen med syv andre unge arkitekter gruppen PAGON, som gikk inn for ny, modernistisk arkitektur.

«I have never thought of myself as modern, but I did absorb the anti-monumental and the pictorial world of Le Corbusier, as well as the functionalism of the small villages of North Africa. You might say I came of age in the shadow of modernism.»[7]

Gjennombruddet sitt fikk Fehn sammen med Geir Grung i 1955 med det modernistiske Økern aldershjem.

«I arbeidene fra tiden før 1958 samarbeider Fehn med Grung og arbeidene har et klart og tydelig modernistisk preg. Fra og med Villa Schreiner på begynnelsen av 1960-tallet utvikler Fehn et formspråk som er mer regionalt orientert, mer fokus på detaljer, materialer og overflater.»[5]

Karriere 1960-2009[rediger | rediger kilde]

Hans første internasjonale bidrag var den norske paviljongen til Verdensutstillingen i Brussel 1958. Fehn tegnet senere den nordiske paviljongen i Veneziabiennalens utstillingsområde, som stod ferdig i 1962. «Fehn var bare 34 år gammel da han vant konkurransen om å tegne den nordiske paviljongen i Venezia. Resultatet ble et bygg som satte Fehns navn på det internasjonale kartet. 'Fehn ble umiddelbart internasjonalt anerkjent gjennom denne paviljongen. Og den har alltid vært viktig referanse også for Fehns selv', sier professor Per Olaf Fjeld, 'Det er ingenting å legge til eller trekke fra i denne bygningen, den har en arkitektonisk presisjon gjennom sin enkelthet. Samtidig er bygningen ladet med energi. Det føler man på kroppen, og den må også de objektene som stilles ut der prøve seg mot'»[8]

Arbeidet med StorhamarlåvenHedmarksmuseet, som strakte seg fra 1967 til 1979, regnes som Fehns hovedverk. Her restaurerte han en gammel låve, og innredet den til utstillingslokaler for museet, dels ved å eksponere ruinene av en bispeborg fra middelalderen, og dels ved å skape rom til nyere museumsutstillinger. Arbeidet karakterises ved hvordan Fehn har forent fortiden med den moderne uttrykket: «For å kunne gripe fortiden og videre komme i dialog med den er det nødvendig å ha klar forankring i moderne arkitektur, hevder Fehn. Fortid og nåtid må spille mot hverandre. Arkitektonisk uttrykker Fehn dette ståstedet ved at han hele tiden legger til og ikke forsøker å kopiere det gamle eller lage en fortidsfiksjon. En slik tilnærmingsmåte understreker fortidsminnets autentisitet.»[9]

Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen 1971-94, og en periode også rektor. Her utførte han «en fremragende pedagogisk innsats, og han har på denne måte bidratt kanskje mer enn noen annen til den faglige utvikling hos unge norske arkitekter de seneste 20-30 år.»[10]

I løpet av sin modne karriere tegnet Fehn bare 13 boliger: Fra Villa Schreiner (1959-1963) til Villa Kiese og Villa Busk, som begge ble ferdigstilt i 1990. «Til tross for det relativt beskjedne antallet er Fehns eneboliger klassiske. Den kanskje mest berømte av dem, Villa Busk på Bamble, er allerede fredet.»[11] Fehn har selv karakterisert Villa Schreiner som en Hommage au Japon: «Alle var opptatt av Japan og Østen på den tiden. Jeg tegnet Villa Schreiner i en tid som var preget av en mer beskjeden holdning. Den japanske arkitekturen var preget av tomme rom, enkelhet og fleksibilitet. Samspillet mellom ute og inne, måten "naturrommet" dannet hovedtema for både bolig og bysamfunn på, er en holdning som har virket ansporende i mitt arbeid - ikke minst i forhold til Villa Schreiner.»[11] Villa Busk (1990)[12], som Fehn tegnet for platedirektøren Terje Welle Busk, ble fredet allerede i 1993 for å bevare et viktig eksempel på samtidens akitektur. Bygningen har blitt karakterisert som en «ridderborg»[5].

I arbeidene med Aukrustsenteret og Norsk Bremuseum viste Fehn en «regional orientering med fokus på materialer og overflater.»[5]: på bremuseet skifertaket, på Aukustsenteret bruken av spontekking og rekken av furustammer. «Sverre Fehn er en universell arkitekt med regionale røtter, en poetisk modernist som bestandig utgår fra stedet - det lokale landskap og bebyggelse - når han får en byggeoppgave»[13]

Fehns siste større arbeider ble samtidig de første han utførte i Oslo sentrum: restaureringen av Gyldendalhuset i Universitetsgaten, og et tilbygg til Arkitekturmuseet på Bankplassen. Ved arktekturmuseet skapte Fehn et moderne tilbygg til Christian Heinrich Grosch' bankbygning fra 1830, og museet blir derved i kraft av sine lokaler et minnesmerke over to store norske arkitekter.[14]


Arbeider[rediger | rediger kilde]

Som Fehns hovedverker regnes blant annet hans viktigste arbeider nevnes Villa Schreiner (1959-63) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967-69) på Hamar, Villa Busk (1987-90) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992-95) i Fjærland[5] ; og også Aukrustsenteret (1996) i Alvdal og Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta.[15]

Liste over Fehns arbeider

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Ulf Grønvold. Sverre Fehn i Norsk biografisk leksikon
  2. ^ «Hva kjennetegner Fehn som arkitekt?», Aftenposten 25. februar 2009
  3. ^ Ada Louise Huxtable The Paradox of Sverre Fehn, essay til Pritzker Architecture Prize 1997
  4. ^ Leena Mannila. God form i Norge, Jacob-prisens vinnere 1957-1995. Messel forlag / Norsk Form, 1996. ISBN 82-452-0011-5. (ebok)
  5. ^ a b c d e Ketil Kiran. Sverre Fehn i Store norske leksikon
  6. ^ I Norsk Biografisk Leksikon oppgis det at Fehn vokste opp på Kongsberg, i Store Norske Leksikon angis Ulefoss som oppvekststed.
  7. ^ pritzkerprize.com Biography: Sverre Fehn
  8. ^ Sarah Sørheim «Feiret Sverre Fehn i Venezia»; Klassekampen 8.6.2009
  9. ^ fehnsymposium.no Storhamarlåven
  10. ^ Ketil Kiran. «Domkirkeodden, Sverre Fehn og NAL». Aftenposten, 17.8.1998
  11. ^ a b Mari Lending og Wenche Volle. «SVERRE FEHN - Naturen er blitt min skjebne»; Aftenposten, 12.7.1998
  12. ^ Telemarksavisa: Villa Busk, bildeserie
  13. ^ Jan Carlsen «Sverre Fehn er ingen postmodernist» Aftenposten 19.11.1998
  14. ^ nasjonalmuseet.no Fehn
  15. ^ Bonytt.no, 24.2.2009 Sverre Fehns høydepunkter
  16. ^ Sundts premie - Norske arkitekters landsforbund
  17. ^ The Pritzker Architecture Prize, offisiell hjemmeside (engelsk tekst)
  18. ^ Heinrich-Tessenow-Medaille

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Liv Ullmann 
Norsk kulturråds ærespris
Neste mottaker:
 Finn Carling