Jazz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jazz er en musikksjanger som vokste ut av bluesen ved begynnelsen av 1900-tallet. Jazz har en hel rekke undersjangere som er til dels svært ulike, men felles for det meste av hva som kalles jazz er at musikernes improvisasjon står sentralt.

Overblikk[rediger | rediger kilde]

Jazz har røtter i blues, musikken som de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. De vanligste instrumentene brukt i jazz er de samme som ble brukt av korps og danseband på begynnelsen av det 19. århundret.

Det er uklart hvordan ordet «jazz» har oppstått. Noen mener at det kommer fra kreolsk chasse (jakt), andre tror det kommer fra chasse-beau som er en dansefigur i cakewalk. Det sies også at de hvite amerikanerne skal ha kalt slavenes musikk «... and all that jazz», som ble slang for noe i retningen av «... og alt det latterlige nonsens».

Helt i begynnelsen var jazz ren dansemusikk, og rytmen var det vesentlige. Musikken kom fra brassbandene på slutten av 1800-tallet, og det var ofte ragtime-musikk, eller marsjer man gjorde dansbare ved å synkopere dem.

Historie[rediger | rediger kilde]

Buddy Boldens band (1905) fra New Orleans.

Jazzen oppsto i Sørstatene i USA på begynnelsen av 1900-tallet, der afrikanske og europeiske musikktradisjoner møtte hverandre. Jazzens røtter ligger på den ene side i afroamerikanske musikktradisjoner som blues, ragtime, spiritual og work song, og på den annen side i forskjellig slags musikk som europeiske innvandrere hadde tatt med seg hjemmefra, slik som regional folkemusikk og militærmusikk. Ut av dette oppsto det en rekke nye musikalske uttrykksformer, først i New Orleans, senere i Chicago og andre storbyer i USA der det fantes en stor andel av afroamerikanere.

Jazzen kan sies å ha blitt født i 1917, da grammofonplaten ble oppfunnet. Den første ble produsert i New York med Original Dixieland Jass Band. Siden ble også skrivemåten «jazz» brukt om denne nye musikken.

Original Dixieland Jass Band ga ut jazzens første plate (1917).

Kronologien som følger er ikke å forstå som epoker som har avløst hverandre. Man sluttet ikke å produsere musikk i én sjanger selv om den neste kom. Årstallene er bare til grov orientering, eksemplifisert ved musikere og artister.

1900[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet hadde man musikksjangere som blues, ragtime, spiritual og work song. Ingen av disse er jazz, men musikkretninger som dannet grunnlaget for at jazzen skulle oppstå.

1910[rediger | rediger kilde]

Da improvisasjon ble innført som et element i musikken til marsj-, salong- og ragtimebandene i New Orleans, oppsto uttrykket New Orleans-jazz, med kjente navn som Buddy Bolden, senere King Oliver, Louis Armstrong og Jelly Roll Morton.

Dixieland, som blant annet Eddie Condon er kjent fra, er musikalsk sett det samme som New Orleans-jazz, men med hvite musikere. Det amerikanske Original Dixieland Jass Band utga den første jazzplate (1917), og bandets plater ble etter turne til England (1919) de første distribuert til Skandinavia.

The King & Carter Jazzing Orchestra i Houston, Texas, Januar 1921.

1920[rediger | rediger kilde]

Louis Armstrong var et musikalsk ideal for mange, og Chicago Jazz betegner musikk av hvite musikere i Chicago med Armstrong som forbilde. George Gershwin hadde premiere i 1924 med «symfonisk jazz» i sin Rhapsody in Blue, fremført av Paul Whitmans orkester, som ledd i hans «An Experiment in Modern Music» (Aeolian Hall, New York).

Stride piano er virtuos pianojazz med sterke ragtime-elementer. Som kjente navn i denne sjangeren kan nevnes Fats Waller, James P. Johnson og Earl Hines. Boogie-woogie er bluesorientert pianojazz med typiske drivende bassfigurer, spilt av bl.a. Meade Lux Lewis, Albert Ammons og Pete Johnson.

En av de absolutt første norske jazzgrupper var Sixpence Jazzband (Kristiania, 1923), og det lengstspillende, Bodega Band ble etablert i Trondheim (1929).

1930[rediger | rediger kilde]

På 1930-tallet utviklet den kjente swingen seg, og store instrumentalister, komponister og orkesterledere som Count Basie, Duke Ellington, Glenn Miller og Artie Shaw blir kjent. Swing er en arrangert combojazz, eller big band jazz, med en ekstremt tett samspilt rytmeseksjon. Dette oppstår ved at de enkelte musikere spiller med en viss grad av rytmisk frihet i forhold til hverandre og til den felles grunnrytmen (beat).

String swing er et begrep som blir brukt i flere sammenhenger. En av dem betegner den første egne europeiske jazz-stilen, egentlig Hot club jazz, som fikk innflytelse fra sintienes musikk, blant annet ved å innføre fiolin som instrument. Denne stilen er kjent i Norge gjennom Hot Club de Norvége (1980–). De franske Django Reinhardt og Stéphane Grappelli er gode eksempler på denne sjangeren.

I Sverige etableres tidsskriftet Orkesterjournalen i 1933, og blir verdens mest langvarige jazz-tidsskrift, tett etterfulgt av Down Beat (1934).

1940[rediger | rediger kilde]

En videreutvikling av swingen er bebop, og navn som forbindes med denne sjangeren er Dizzy Gillespie, Charlie Parker og Bud Powell. Bebop har fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett, og kjennetegnes ved kompleks harmonikk og høyt tempo. Blue notes er karakteristisk for denne stilen. En nordmann som bør nevnes i denne sammenheng er Egil «Bop» Johansen.

1950[rediger | rediger kilde]

Cool jazz (Miles Davis, John Lewis, Chet Baker, Stan Kenton) er jazz med mer strukturert komposisjon og improvisasjon enn bebop, med innflytelse fra europeisk komposisjonsteknikk. Stilen er mer introvert enn bebop, og anser seg for å være mer lyttemusikk (kunstmusikk) enn underholdningsmusikk.

I Norge dannes Norsk jazzforbund i 1953 og etablerer Buddyprisen året etter. Hard bop (med navn som Art Blakey, John Coltrane, Miles Davis og Horace Silver) er en videreutvikling av bebop, med blikk tilbake på jazzens røtter i blues, soul og afrikansk musikk. I Third Stream (eksempelvis John Lewis og Modern Jazz Quartet) åpnes jazzbegrepet for alle mulige musikktradisjoner, blant annet europeisk kunstmusikk.Samtidig oppstår en sjanger, New Orleans jazz revival,(1938–)eller bare 'revival'(I noen diskursive sammenhenger går både New Orleans og Dixielandrevival under begrepet 'revival'. som ser tilbake på den tradisjonelle stilen 'New Orleans' men musikerne som utvikler stilen tar gjerne med elementer fra de samtidige stilene, swing og bebop.

1960[rediger | rediger kilde]

Norges første jazzfestivaler etableres: Moldejazz (1961) og Kongsberg Jazzfestival (1965). Orkestral jazz (Gunther Schuller og Gil Evans) er Third stream i stort format, ofte som større komposisjoner.

I frijazz (Ornette Coleman, Cecil Taylor, Albert Ayler, Sun Ra) begynner jazzen å løse seg fra tradisjonell rytme og harmoni – energy play istedenfor swing, der uvante harmonier og støy blir benyttet som elementer. Cecil Taylors opptreden på Metropol Jazz Club i Oslo var en milepæl i denne sammenheng, sett med norske øyne.

Free bop (Miles Davis, Charles Lloyd, Wayne Shorter) er en videreutvikling av Ornette Colemans og John Coltranes modal jazz.

1970[rediger | rediger kilde]

Fusion (Rock-Jazz) (Miles Davis, Herbie Hancock, John McLaughlin, Joseph Zavinul, Chick Corea og Al DiMeola) har elementer fra den samtidige rock-musikken, særlig elektroniske og elektronisk forsterkete instrumenter. Lydstyrken blir høyere, og jazz og rock begynner å påvirke hverandre gjensidig.

Akustisk jazz (Keith Jarrett, Chick Corea, Gary Burton) derimot, er en romantisk orientert stil uten elektroniske virkemidler. Sjangeren oppsto som en motvekt til rock-jazz. Musikkteoretisk var den basert på Ornette Colemans teorier.

Mainstream (Oscar Peterson, J. J. Johnson, Phil Woods) er en stil avledet av en blanding av swing, tidlig bebop og Kansas City bop. Det er den eneste av de tradisjonelle jazzstilene som fremdeles er i utvikling.

I Norge etableres Vossajazz (1973) og den toneangivende jazzlinja (NTNU) (1979).

1980[rediger | rediger kilde]

Loft (Sam Rivers, Anthony Braxton, Marion Brown, Roscoe Mitchell) er frijazz med enklere strukturer og mer melodisk utforming, med den hensikt å gjøre musikken lettere tilgjengelig for lytteren.

Neo-hardbop (Wynton Marsalis, Roy Hargrove, Terri Lyne Carrington) er hardbop som på 50-tallet, med mye blues og intensitet og lite eksperimentering. Oslo Jazzfestival starter opp i 1986.

1990[rediger | rediger kilde]

2000[rediger | rediger kilde]

Hip-hop jazz (Matthew Shipp, DJ Spooky, Us3, Guru's Jazzmatazz, Roy Hargrove & The RH Factor) er en sammenføring av forskjellige musikkretninger fra 90-tallet, ført sammen av fargede kunstnere.

Nu jazz (Bugge Wesseltoft) er tradisjonell jazz med innflytelse fra forskjellige former av elektronisk musikk.

Viktige begrep[rediger | rediger kilde]

  • Avant-garde jazz betegner ofte de nyskapte stilartene i en gitt epoke.
  • Jazz combo er et band med tre musikere og oppover. Består gjerne av komp (bass, trommer og gitar eller piano) med blåsere og/eller vokal.
  • Big band er et jazzband med flere musikere enn i en jazz combo, besetningen og antall musikere kan variere. En nokså vanlig besetning vil være: 5 saksofoner, 5 trompeter, 5 tromboner og komp (trommer, bass, gitar og/eller piano). Storband er som regel notebasert, men mer improvisasjonsbaserte storband finnes også, f.eks. Sun Ras band på 60-tallet.
    Eksempler på berømte storband er Duke Ellingtons band og Count Basies band.
  • Standards (eller standardlåter) er repertoarstykker som blir spilt særlig ofte. Disse låtene har gjennom årene blitt så kjente at de fleste musikere innen jazzsjangeren kan møtes og spille dem sammen uten å øve først.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Leonard Feather: The Encyclopedia of Jazz, New York 1955
  • Leonard Feather: The Encyclopedia of Jazz in the 60s, New York 1966
  • Leonard Feather og Ira Gitler: The Encyclopedia of Jazz in the 70s, New York 1976
  • John Chilton: Who's Who of Jazz. Storyville to Swing Street, London 1970/1985
  • Peter Clayton og Peter Gammond: The Guiness Jazz A-Z, Winfield 1986
  • Dita von Szadkowski: Grenzüberschreitungen Jazz und sein musikalisches Umfeld der 80er Jahre ISBN 3-596-22977-4
  • Ian Carr, Digby Fairweather og Brian Priestley: Jazz. The Essential Companion, London 1987
  • Philippe Carles, André Clergeat og Jean-Louis Comolli (Utgivere): Dictionnaire du Jazz, Paris 1988
  • Barry Kernfeld (Utgiver): The New Grove Dictionary of Jazz, 2nd edition, London 2001 (3 bind)
  • Martin Kunzler: Jazz-Lexikon, Reinbek ved Hamburg 2002 (2 bind)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Disse lenkene er alle til engelskspråklige sider: