Den norske kirke

Den norske kirke
Den norske kirkes våpen, et kløverbladkors lagt over to olavsøkser. Bygger på merket for erkebiskopen i Nidaros på 1500-tallet.
Hovedgren	Den evangelisk-lutherske kirke
Grunnlagt	1537
Utgått fra	Den katolske kirke
Antall medlemmer	78 % av befolkningen (2011)
Sakramenter	Dåp, nattverd
Bekjennelseskrifter	Den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse, den athanasiske trosbekjennelse, den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana), Luthers lille katekisme

Artikkelen inngår i serien om Kristendom

Treenigheten

Gud, Jesus, Den Hellige Ånd

Bibelen

GT, NT

Gudshus

Kirke, Katedral

Presteskap

Biskop, Diakon, Prest, Kateket

Hovedretninger

Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme

Kristen ikonografi

Kors, Krusifiks, Ikon

Andre emner

Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk

Kristendommen i Norge

Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

Den norske kirke, også kalt statskirken (offisiell betegnelse til 1969), er den statlige kirken i Norge. Ved reformasjonen i 1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og den dag i dag er Den norske kirke fremdeles en statskirke, underlagt storting og regjering. Norges konge er dermed kirkens symbolske leder. Gjennom kirkelig statsråd og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har regjeringen ansvar for administrasjonen av kirken. Med en episkopal-synodal organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et trossamfunn.

Rettslig grunnlag

Kirkens rettslige grunnlag er i hovedsak grunnlovens § 2 som sier " Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme." Kirkens grunnlag er videre regulert i flere lover, der lov om Den norske kirke (kirkeloven) i dag anses som den viktigste. Lovens § 1 slår fast at kirken er "evangelisk-lutherske", men uten å spesifisere hva som ligger i begrepet. Lovens § 1 legger også opp til en "stadig fornyelse".

Organisasjon

Medlemskap

Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp (jf. § 3 i Kirkeloven av 1996). For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig.

Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 15 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt.

Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Norsk statsborger som er bosatt i utlandet må rette henvendelsen til kirkebokføreren på sitt siste bosted i Norge, eventuelt til den kirkebokføreren som departementet bestemmer. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødslesnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.

Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av kirkeloven § 3 og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)

Menigheten - soknet

Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep, og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et "personsokn" (Bymenigheten Sandnes).

• Soknet. Den norske kirke er inndelt i om lag 1280 sokn eller menigheter. Soknet er en geografisk avgrenset menighet. Kirkemedlemmene innenfor et avgrenset geografisk område sokner til (normalt) en kirke. Soknet er en egen rettslig størrelse og eier normalt den lokale kirken. Soknet representeres av to valgte organer: Menighetsrådet for det enkelte sokn, og kirkelig fellesråd som normalt representerer soknene innenfor en kommune. I tillegg finnes det et allmøte for kirkemedlemmene i soknet, menighetsmøtet. Ved siden av de 1274 (pr. 1.1.2011) geografiske soknene er det 5 døvemenigheter, 1 samisk menighet i sørsamisk språkområde og 1 valgmenighet.

• Menighetsråd er valgte organer for ett sokn, og består av fra 4 til 10 valgte medlemmer og en prest. Menighetsrådet har ansvar for den kristelige virksomheten i soknet, trosopplæring, diakoni, kirkemusikk. Menighetsrådet har ansvar for utleie av kirken, tildeling av kirkeofringer m.m. (jf. Kirkeloven § 9). Menighetsråd ble innført i 1920. Menighetsråd velges hvert fjerde år. Valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalget i 2009 var 13,1 % på landsbasis.

• Menighetsmøte ble innført i 1873. Menighetsmøtet tar stilling til viktige spørsmål som innføring av ny liturgi og salmebok, bygging og evt. nedlegging av kirke, kirkegård, deling, sammenslåing eller andre endringer i soknegrenser. Alle stemmeberettigede medlemmer av Den norske kirke bosatt i soknet har stemmerett på menighetsmøtet (jf. kirkeloven § 11).

• Kirkelig fellesråd er et organ for soknene i hver kommune. Kirkelig fellesråd har ansvar for økonomiske og administrative oppgaver på vegne av soknene. Fellesrådet består av 1-2 medlemmer av hvert menighetsråd, en prest og en representant for kommunen. I kommuner med bare ett sokn ivaretas fellesrådets oppgaver av menighetsrådet utvidet med en representant for kommunen. Alle kirkelige fellesråd har en daglig leder (kirkeverge). Enkelte steder er det etablert fellesråd som omfatter mer enn en kommune.

• Soknepresten leder prestetjenesten i soknet, og har sete i menighetsrådet.

Bispedømmet - prostiet

Den norske kirke (Dnk) er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og - fra 2. oktober 2011 - et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum).

• Bispedømmeråd ble innført i 1933. I dag består bispedømmerådet av biskopen, 7 leke medlemmer (kirkemedlemmer), 1 prest og 1 lek kirkelig tilsatt. I Oslo bispedømme er det i tillegg en representant for døvemenighetene. I Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer er det en representant for samisk kirkeliv, henholdsvis sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. De leke medlemmene velges delvis ved direkte valg (ved alle leke kirkemedlemmer i bispedømmet), dels ved indirekte valg av menighetsrådsmedlemmene i bispedømmet. Presten velges av og blant prestene i bispedømmet som er i offentlig kirkelig prestestilling. Lek kirkelig tilsatt velges av og blant de øvrige kirkelige tilsatte i bispedømmet som er ansatt i mer enn 40 % stilling. I 2009 var valgdeltakelsen i direkte valg av bispedømmerådsmedlemmer 10 % på landsbasis. Bispedømmerådet ansetter prestene i bispedømmet og har budsjettansvar for prestetjenesten m.m. Bispedømmerådenes medlemmer er også delegater til Kirkemøtet.

• Biskop. Hvert bispedømme ledes av en biskop. I tillegg har Den norske kirke fra 2. oktober 2011 en fast ledende biskop, preses, med sete i Nidaros. Biskopen har tilsyn med menigheter og vigslede medarbeidere (prest, katetket, diakon, kantor) og andre ansatte. Biskopen leder prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen har et ansvar for kirkens lære og for enheten i kirken.

• Stiftsdirektøren er daglig leder for bispedømmeadministrasjonen.

• Prosti er et område for ledelse av prestetjenesten. Det er 107 prostier (2011). Alle prostier er geografisk avgrenset, med unntakt av døveprostiet som omfatter døvemenighetene i Norge.

• Prosten leder prestetjenesten i prostiet.

Norge inndelt etter bispedømmer

Den norske kirkes Bispekollegium i november 2009.
Bak fra venstre: Erling Pettersen, Ole Christian Mælen Kvarme, Halvor Nordhaug, Olav Skjevesland, Tor Berger Jørgensen, Tor Singsaas og Per Oskar Kjølaas.
Foran fra venstre: Ingeborg Synøve Midttømme, Helga Haugland Byfuglien, Laila Riksaasen Dahl og Solveig Fiske.

Foto: Med tillatelse fra www.kirkeinfo.no

Bispedømmene er - nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder:

• Nidaros bispedømme, bispesete i Trondheim. Nidaros domprosti, i Trondheim sentrum, er (fra 2. oktober 2011) tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop, mens Nidaros biskop har tilsynsansvar for resten av bispedømmet. Bispedømmet dekker Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylker. Biskoper: presesbiskop i Nidaros Helga Haugland Byfuglien, biskop i Nidaros Tor Singsaas.
• Bjørgvin bispedømme, bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Hordaland og Sogn og Fjordane fylker.
  Biskopen i Bjørgvin har også tilsyn med Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. Biskop: Halvor Nordhaug.
• Oslo bispedømme, bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum kommuner.
  Biskopen i Oslo har også tilsyn med Døveprostiet og Feltprestkorpset. Biskop: Ole Christian Mælen Kvarme.
• Stavanger bispedømme, bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland fylke. Biskop: Erling Pettersen.
• Hamar bispedømme, bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark fylker. Biskop: Solveig Fiske.
• Nord-Hålogaland bispedømme, bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms og Finnmark fylker og Svalbard. Biskop: Per Oskar Kjølaas.
• Agder og Telemark bispedømme, bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker. Biskop: Olav Skjevesland.
• Tunsberg bispedømme, bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold fylker. Biskop: Laila Riksaasen Dahl.
• Sør-Hålogaland bispedømme, bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland fylke. Biskop: Tor Berger Jørgensen.
• Borg bispedømme, bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus fylker, med unntak av Asker og Bærum kommuner. Biskop: Atle Sommerfeldt, utnevnt 20. oktober 2011, vigsles 29. januar 2012.
• Møre bispedømme, bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal fylke. Biskop: Ingeborg Midttømme.

Nasjonalt nivå

• Kirkemøtet er det øverste valgte organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar.

• Kirkerådet (opprettet 1969, omdefinert 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.

• Bispemøtet utgjøres av alle de 12 biskopene i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. 6. juni 1997). Bispemøtet samles tre ganger hvert år, og ledes av preses. Preses er Bispemøtets representant i Kirkerådet.

• Samisk kirkeråd (opprettet 1992) arbeider for å sikre et tilbud på samisk språk i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.

• Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge.

• Den norske kirkes lærenemnd (opprettet 1988) er et selvstendig, sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer.

Andre nemnder og utvalg

• Utvalg for ungdomsspørsmål under Kirkerådet.

• Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter. Her møter, i tillegg til delegater fra de ulike ungdomsbispedømmerådene, representanter fra barne- og ungdomsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke. Det er også ungdomsråd og ungdomsting i bispedømmene.

• Nemnd for gudstjenestliv under Kirkerådet.

• Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

• Komiteen for internasjonale spørsmål under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

Samisk kirkeliv og Døvekirken

• Samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd har nasjonalt ansvar for å ivareta Samisk kirkeliv. I de tre nordligste bispedømmene velges det en representant for samisk kirkeliv i bispedømmerådet. Nidaros bispedømme har et særlig ansvar for sørsamisk kirkeliv, Sør-Hålogaland bispedømme for lulesamisk kirkeliv og Nord-Hålogland bispedømme for nordsamisk kirkeliv. Indre Finnmark prosti omfatter de fleste kommunene i forvaltningsområdet for nordsamisk språk i Finnmark. Det er også opprettet en samisk menighet i sørsamisk språkområde. En strategiplan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet i 2011. Bibel, liturgi, salmer og trosopplæring på de samiske språk er prioriterte områder innen samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd deltar på Den norske kirkes vegne i internasjonalt kirkelig urfolksarbeid.

• Døvekirken ivaretar Den norske kirkes arbeid for døve og hørselshemmede. Døvekirken er organisert med 5 døvemenigheter som til sammen dekker hele landet. Døveprestene er organisert i døveprostiet, mens menighetene er organisert i døvekirkenes fellesråd. Døvemenighetene har en representant i Oslo bispedømmeråd.

Det statlige kirkestyret

• Kongen - kirkelig statsråd. Etter Grunnloven §§16, 21 og 22 er Kongen i statsråd Den norske kirkes øverste myndighet. Regenten, Kongen, er Den norske kirkes symbolske overhode (Grunnloven §4). Saker som angår kirken behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den norske kirke deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnloven §27, annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke (Grunnloven §12, annet ledd).

• Departementet. Forvaltningen av kirkesakene er delegert til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (fra 1814 til 1989 var det et eget kirke- og undervisningsdepartement, ofte kalt Kirkedepartementet).

• Stortingets innflytelse i kirkesaker utøves gjennom bevilgningsmyndigheten og gjennom lovgivning (kirkeloven). Stortingets kirkekomite (for tiden Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen), er Stortingets fagkomite på feltet.

• Opplysningsvesenets fond (OVF) er en norsk, statlig institusjon som forvalter statskirkelige eiendommer i samsvar med Grunnloven § 106 og Lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og har Den norske kirkes beste som formål.

Forholdet mellom kirke og stat

Leder for Kirkerådet, Svein Arne Lindø, stemmer under Kirkevalget 2011.

Foto: Kirkerådet

Den norske kirke er en statskirke. Dette er en historisk arv fra reformasjonstiden og ingen naturlig eller selvsagt organisasjonsform for et kirkesamfunn. Debatten om forholdet mellom kirke og stat har pågått siden midt på 1800-tallet. I de senere år har flere offentlige utvalg utredet problemstillingen rundt et eventuelt skille mellom kirke og stat. I Den svenske kirke fant et slikt skille sted i 2000. Siste utvalg som utredet problemstillingen i Norge var Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Flertallet anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves. Gjønnes-utvalgets innstilling var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeider en stortingsmelding om saken. Stortingsmeldingen skulle legges frem i desember 2007, men ble utsatt og kom ikke før 11. april 2008.

Forut for stortingsmeldingen (10. april 2008) ble det inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget. Innholdet i forliket består i at kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Betingelsen for dette er at kirkedemokratiet må bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært svært lav. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012. Ved et skille mellom stat og kirke er det et stort historisk bo som må gjøres opp. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer, er blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som må avklares.

Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, er etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, er kirken selvstendig. Samtidig er det Kongen som har ansvar for utnevnelser av biskoper og proster. Lover som angår Den norske kirke blir vedtatt av Stortinget.

Ansvaret for velikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten.

Tjenester og stillinger i kirken

Prest, prost og biskop

• Prestene er ordinert til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament (Confessio Augustana art. 5).Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen sokneprest. Man ordineres til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før en kan søke ordinasjon. Ordinasjonskravet er normalt fullført cand.theol.-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. Soknepresten sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets kirkebøker blir ført. Sokneprester og kapellaner tilsttes av bispedømmerådet. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt.

• Spesialprester. Det finnes også en rekke spesialprester som sykehusprester, sykehjemsprester, studentprester, fengselsprester og feltprester. Prestetjenesten blant døve og hørselshemmede er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste.

• Prost. Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven §2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster er i likhet med biskoper embetsmenn og utnevnt i kongelig statsråd. Som ledd i kirkeforliket av 10. april 2008 er det lagt opp til at myndigheten til å tilsette proster skal overføres til kirkelig organ som bispedømmeråd eller Kirkemøtet fra og med 2012.

Bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien.

Foto: Kirkens informasjonstjeneste

• Biskop. Det høyeste embete i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes (2011) i kirkelig statsråd. Som ledd i kirkeforliket av 10. april 2008 er det lagt opp til at biskopene i likhet med prostene skal tilsettes av kirkelige organer fra og med 2012. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden og utnevnes av Kongen i statsråd etter forutgående valg. Biskopene er således embetsmenn. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve bispedømmer og - fra 2. oktober 2011 - et tilsynsområde for preses innenfor Nidaros bispedømme.

Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nypprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Andre vigslede stillinger

• Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som f.eks. sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet osv. Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.

• Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).

• Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjenesten som kantor kreves godkjent kandidateksamen i kirkemusikk. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt liturgikk og hymnologi.

Andre ansatte

Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stilligner knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:

• Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelig ansatte utenom prestene.

• Klokker. Hver kirke skal ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.

• Kirketjener. Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.

Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.

Tro

Bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:

• Den apostoliske trosbekjennelse
• Den nikenske trosbekjennelse
• Den athanasiske trosbekjennelse
• Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana)
• Luthers lille katekisme

Bibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv deuterokanoniske bøker.

Skriftforståelse

Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det Gamle Testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det Nye Testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd.

Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det Gamle Testamentet.

Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene.

Sakramenter

Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon.

Dåp

Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle.

Nattverd

Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se konsubstansiasjonslæren). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester.

Gudstjenester

Utdypende artikkel: Gudstjenestereformen i Den norske kirke

Biskopene og Kong Harald foran Nidarosdomen i anledning innsettelse av fast preses Helga Haugland Byfuglien 2. oktober 2011.

.

Søndagsgudstjenesten, ofte kalt høymessen - av latin missio som betyr utsendelse - er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.

Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.

Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut:

• Kyrie - "Kyrie eleison": "Herre miskunne deg" - en bønn om Guds miskunn.
• Gloria - "Gloria in excelsis Deo": "Ære være Gud i det høyeste" - lovprisning.
• Credo - "Credo": "Jeg tror... - trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske.
• Sanctus - "Sanctus": "Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot" - lovprisning.
• Agnus Dei - "Agnus Dei": "Guds Lam, som bærer verdens synder" - bønn om miskunn og fred.

Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:

• Innledning: Preludium fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop (kyrie) og (gloria).
• Ordets gudstjeneste: Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema [av latin: collectio - "å samle") fulgt av første lesning, som ofte er en gammeltestamentlig lesning. Deretter følger gradualsalmen eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et Halleluja-omkved som forberedelse til lesningen av dagens evangelium. Etter annen lesning følger trosbekjennelsen eller Credo, den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med forbønn. Dåp kan også finne sted her.
• Nattverdens gudstjeneste - eller eukaristi (av gresk evcharistos: takksigelse): Denne åpner med en prefatio - eller prefasjon med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller eukaristibønn varierende etter kirkeåret fulgt av Sanctus, Fader vår og Innstiftelsesordene. Depå følger Du Guds Lam eller Agnus Dei, eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen - eller «kommunionen» (av latin: communio: fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt intinksjon, der man selv dypper brødet i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse.
• Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og postludium og eventuelt utgangsprosesjon.

Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker - festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag.

Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som Allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for Allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige Ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som Olsok, samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte paramenter], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.

Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehakel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-tallet er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehakel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården.

Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.

Kirkelige handlinger

Konfirmasjon

Konfirmasjon i Den norske kirke. På bildet ser man prest og kateket i sine liturgiske drakter.

Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen - ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.

Skriftemål

Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.

Ektevigsel

Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.

Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.

Ordinasjon

Ordinasjon av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, dvs. prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs. klokker, graver, kirketjener osv.

Internasjonal tilslutning

Land med kirker som er tilsluttet Porvoo-fellesskapet. Lysegrønt markerer luthersk kirke, mens mørkegrønt markerer anglikansk kirke.

Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men har internasjonal tilhørighet gjennom medlemskap i:

• Det Lutherske Verdensforbund (LVF) (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94% av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca 85 ansatte og holder til i Genéve. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
• Kirkenes Verdensråd (KV) (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år. Olav Fykse Tveit fra Den norske kirke er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (2010-).
• Konferansen av europeiske kirker (KEK) (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.
• Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i f.eks. Church of England.

Oppslutning om kirkelige aktiviteter og medlemskap

Oppslutning om kirkelige aktiviteter

Samisk gudstjeneste i Den norske kirke.

Foto: Kirkens informasjonstjeneste

Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8% i 1960 til 73,9% i 2006. Andelen konfirmerte av alle 14-åringer falt fra 93% i 1960 til 66,7% i 2006. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2% i 1960 til 44,2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91,9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.

Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.

I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.

Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre.

Medlemskap

1. januar 2010 var 79,2 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke.

Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.

I perioden 2005-2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40 299 mot 20 491 utmeldelser i perioden 2000-2004. Fra 2003 har tallet utmeldte økt med 3 600 utmeldelser per år frem til 2009 som det var 10 800 utmeldelser.

Den norske kirkes historie fra og med reformasjonen

Reformasjonen

Kong Christian III

Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klosterne fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etterhvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland på 1550-tallet på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke - motreformasjonen.

Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende - enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke.

Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.

Etter reformasjonen

Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den fremdeles er.

Unionen med Sverige 1814-1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536-1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet.

På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.

Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauges opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

Den norske kirke under andre verdenskrig

I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styre helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90% av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.

Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.

Begrepet Den norske kirke

Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og senest i Lov av 7. juni 1996 nr 31 om Den norske kirke (Kirkeloven).

Visse særtrekk ved norsk kirkeliv

Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion...». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.

Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.

Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en enestående rik salmeskatt. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.

Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt være svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke. Til forskjell fra andre kirkesamfunn representert i Norge, er Den norske kirkes oppgave ikke bare å betjene den indre krets av engasjerte tilhengere, men å være en kirke for hele folket.^{[trenger referanse]}

Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene

 

• Trond Bakkevig
• Eivind Berggrav
• Ingrid Bjerkås
• Fridtjov Birkeli
• Helen Bjørnøy
• Elias Blix
• Odd Bondevik
• Thor Bjarne Bore
• Johan Nordahl Brun
• Lyder Brun
• Christopher Bruun
• Ernst Baasland
• Petter Dass
• Svein Ellingsen
• Arne Fjellbu
• Berge Furre
• Ole Hallesby
• Dagfinn Hauge
• Hans Nielsen Hauge
• Johan Christian Heuch
• Erik Hillestad
• Olaf Hillestad
• Ludvig Hope
• Anders Hovden
• Karsten Isachsen
• Jacob Jervell
• Alex Johnson
• Gisle Johnson
• Tor Berger Jørgensen
• Børre Knudsen
• Ole Christian Kvarme
• Rosemarie Køhn
• Magnus Brostrup Landstad
• Sigurd Lunde
• Inge Lønning
• Per Lønning
• Jørgen Moe
• Monrad Norderval
• Lars Oftedal
• Johannes Ording
• Sigurd Osberg
• Gunnar Prestegård
• Kristian Schjelderup
• Bjarne Skard
• Eyvind Skeie
• Olav Skjevesland
• Ola Steinholt
• Bernt Støylen
• Kaare Støylen
• Gunnar Stålsett
• Johannes Smemo
• Olav Fykse Tveit
• Per Voksø
• Agnes Vold
• Karl Vold
• Finn Wagle
• Carl Fredrik Wisløff
• Andreas Aarflot

Kontroversielle saker

Det er en rekke forhold som det er og har vært strid om i kirken. Stridsspørsmålene har i flere tilfeller vært løst ved at politikerne har tatt standpunkter, som kirken etterpå har måttet akseptere, eller finne akseptable måter å leve med.

En viktig sak var "helvetesdebatten" i 1953. Debatten ble utløst av en tale Ole Hallesby holdt i NRK, hvor han formante tilhørerne til omvendelse, for ellers kunne de våkne i helvete. Ole Hallesby var professor i teologi ved Menighetsfakultetet. Biskop Kristian Schjelderup reagerte på dette. Han kunne ikke forene troen på en kjærlig Gud med tanken på en evig helvetesstraff. Hallesby anklaget biskopen for å bryte med Bibelens ord og kirkens bekjennelse. Etter en høringsrunde og vurdering fra departementets side, ble konklusjonen derfra at biskopen "ikke kan ansees å ha stillet seg utenfor bekjennelsen". På kirkemøtet i 1957 ble det vedtatt en resolusjon som indirekte klandret Schjelderup for at han fravek Herrens bekjennelse og ikke holdt seg til Herrens ord i spørsmålet om fortapelse. Det foregår fortsatt diskusjon i kirken om forholdet til fortapelsen, og om ordet Helvete skal fjernes fra Bibelen.

Etter en stor strid om utdrivelse av demoner eller onde ånder av mennesker som blir betegnet som besatte (eksorsisme) på 1970-tallet, har det i stor grad vært stille om temaet. Saken bidro i 1978 sammen med abortsaken, til rekordutmeldelse av Den norske kirke. Bakgrunnen for striden var at flere prester i Den norske kirke hadde drevet med demonutdrivelse. Flere tolker Bibelen som at onde ånder, er en viktig årsak til sykdommer. Den norske kirke skriver selv at det finnes onde ånder, med henvisning til både Det nye testamente og i misjonsarbeidet. I den katolske kirken har hver biskop en prest som er opplært til å utføre demonutdrivelser, men Den norske kirke har ikke fulgt etter enda.

Abortstriden særlig på 1970-tallet gjorde at flere meldte seg ut. Da Stortinget liberaliserte abort i 1975, søkte Per Lønning avskjed som biskop i protest mot at denne utvidelsen skjedde på tross av statskirkens motsigelser. Etter at fri abort ble lovfestet i 1978, la Børre Knudsen i 1979 ned den statlige delen av embetet som sokneprest i Balsfjord, og nektet å motta lønn fra staten, men fortsatte å utføre de kirkelige embetspliktene. I 1980 reiste Staten avskjedssak mot Knudsen for embetsforsømmelse. I herredsretten ble Knudsen frikjent. Domstolen la til grunn at abortloven var uforenlig med evangelisk-luthersk religion og dermed i strid med Grunnlovens § 2. Høsten 1983 kom Høyesteretts endelige dom. Knudsen ble da fradømt Balsfjord sokneprestembete, men fortsatte som pastor for en valgmenighet i lokalområdet. Prestene Per Kørner, Ludvig Nessa og Ragnar Andersen fulgte med Børre Knutsen ut av kirken.

Ingrid Bjerkås i samtale med Kristian Schjelderup etter ordinasjonen i 1961.

Striden om kvinnelige prester har gått i kirken i nesten hundre år. De fleste i kirken har etterhvert akseptert kvinnelige prester. Ingrid Bjerkås var første kvinnelige prest i Den norske kirke, da hun ble ordinert i Vang kirke i 1961. Dette utløste sterke protester fra kirkelig hold, særlig fra Menighetsfakultetet. Seks biskoper - to tredjedeler av det samlede bispekollegiet - nektet å forholde seg til ordinasjonen og erklærte at «vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med Det nye testamentes grunnholdning og med dets direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og læreembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperordning og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på».

Striden om kvinnelige biskoper har på mange måter vært på samme måte, der de fleste i dag har akseptert kvinnelige biskoper. Da Hamar bispedømmeråd i november 1992 nominerte to kvinner til Hamar bispestol, var det historisk. Aldri før hadde kvinner blitt nominert til biskop i Den norske kirke. Rosemarie Køhn ble, sammen med Irene Wenaas Holte, de to første kvinnene på en slik liste. Hun ble ikke innstilt først i noen av de kirkelige organer som uttalte seg. Da hun så ble utnevnt til Norges (og Nordens) første kvinnelige biskop i 1993, var det til store protester fra en lang rekke prester..

Striden om homofile par har vært en gjenganger, og er fortsatt et uløst stridsspørsmål. Rosemarie Køhns vigsling av praktiserende homofile prester har vært kontroversiell og førte til en del splittelse i Den Norske Kirke. I april 1995 åpnet hun sammen med sine kollegaer Sigurd Osberg og Ola Steinholt for at homofilt samboende kunne ansettes i vigslede stillinger, og for at homofile som hadde inngått partnerskap kunne få en forbønnshandling i kirken. Hennes innsettelse av den lesbiske presten Siri Sunde i 1999, ble gjort mot Kirkemøtets flertall i 1997. Køhn sa i denne sammenheng: «Kirken har mye å be de homofile om unnskyldning for. Jeg håper ettertiden vil vise at dette var en god dag for Den norske kirke. Homofile har langt inn i dette århundre vært en utstøtt og trakassert gruppe mennesker som kirken ikke har forsvart og vist omsorg for - slik en skulle forvente ut fra evangeliet og kristen etikk. Selv opplever jeg at denne saken i siste instans handler om «å være tro mot sannheten i kjærlighet». Med samme rett som kirken har endret standpunkt i andre saker, bør kirken nå endre sitt syn på homofili».. Utnevningen av Stavanger-biskopen Erling Pettersen i 2009 førte til ny strid i kirken, og vekst i Carissimi-bevegelsen. 19 prester i Stavanger bispedømme ville ville ikke ha Erling Pettersen, som sin daglige leder på grunn av hans holdning til homofile.

Eksterne lenker

• Den norske kirkes nettside
• NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk)