Den norske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den norske kirke
Den norske kirkes våpen bygger på merke for erkebiskoper på 1500-tallet og har kløverbladskors og olavs økser.
Hovedgren	Den evangelisk-lutherske kirke
Grunnlagt	1537
Utgått fra	Den katolske kirke
Antall medlemmer	80,7% av befolkningen (2009)
Sakramenter	Dåp, nattverd
Bekjennelseskrifter	Den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse, den athanasiske trosbekjennelse, den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana), Luthers lille katekisme

Den norske kirke, også kalt statskirken (offisiell betegnelse til 1969), er den offentlige kirken i Norge. I 1537 (etter reformasjonen) innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med kirken i Roma. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og den dag i dag er Den norske kirke fremdeles en statskirke. Norges konge er kirkens øverste leder. Ansvaret for administrasjonen av kirken er delegert til Kultur- og kirkedepartementet.

Innhold 1 Tro 1.1 Bekjennelsesskrifter 1.2 Skriftforståelse 1.3 Sakramenter 1.3.1 Dåp 1.3.2 Nattverd 2 Gudstjenester 3 Kirkelige handlinger 3.1 Konfirmasjon 3.2 Skriftemål 3.3 Ektevigsel 3.4 Ordinasjon 4 Vigslede stillinger i kirken 4.1 Biskop 4.2 Prest 4.3 Diakon 4.4 Kateket 4.5 Kantor 5 Andre ansatte 5.1 Kirkeverge 5.2 Klokker 5.3 Kirketjener 6 Bispedømmer 7 Organer 8 Internasjonal tilslutning 9 Forholdet mellom kirke og stat 10 Oppslutning om kirkelige aktiviteter og medlemskap 10.1 Oppslutning 10.2 Medlemskap 11 Den norske kirkes historie fra og med reformasjonen 11.1 Reformasjonen 11.2 Etter reformasjonen 11.3 Den norske kirke under andre verdenskrig 11.4 Begrepet Den norske kirke 11.5 Visse særtrekk ved norsk kirkeliv 11.6 Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene 12 Referanser 13 Eksterne lenker

[rediger] Tro

[rediger] Bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:

• Den apostoliske trosbekjennelse
• Den nikenske trosbekjennelse
• Den athanasiske trosbekjennelse
• Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana)
• Luthers lille katekisme

Man understreker Bibelen som en suveren autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen.

[rediger] Skriftforståelse

Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det Gamle Testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det Nye Testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlamet som døde og gav soning for menneskenes synd.

Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det Gamle Testamentet.

Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene.

[rediger] Sakramenter

Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon.

[rediger] Dåp

Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle.

[rediger] Nattverd

Etter luthersk lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se konsubstansiasjonslæren). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden.

[rediger] Gudstjenester

Søndagsgudstjenesten, ofte kalt høymessen - av latin missio som betyr utsendelse - er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdsag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i Gudstjenestebok for Den norske kirke, men alternative litrgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.

Gudstjenestens historiske grunnlag er den katolske messen, som igjen bygger på den jødiske synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.

Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut:

• Kyrie - "Kyrie eleison": "Herre miskunne deg" - en bønn om Guds miskunn.
• Gloria - "Gloria in excelsis Deo": "Ære være Gud i det høyeste" - lovprisning.
• Credo - "Credo": "Jeg tror... - trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske.
• Sanctus - "Sanctus": "Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot" - lovprisning.
• Agnus Dei - "Agnus Dei": "Guds Lam, som bærer verdens synder" - bønn om miskunn og fred.

Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:

• Innledning: Preludium fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop (kyrie) og (gloria).
• Ordets gudstjeneste: Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema [av latin: collectio - "å samle") fulgt av første lesning, som ofte er en gammeltestamentlig lesning. Deretter følger gradualsalmen eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et Halleluja-omkved som forberedelse til lesningen av dagens evangelium. Etter annen lesning følger trosbekjennelsen eller Credo, den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med forbønn. Dåp kan også finne sted her.
• Nattverdens gudstjeneste - eller eukaristi (av gresk evcharistos: takksigelse): Denne åpner med en prefatio - eller prefasjon med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller eukaristibønn varierende etter kirkeåret fulgt av Sanctus, Fader vår og Innstiftelsesordene. Depå følger Du Guds Lameller Agnus Dei, eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen - eller kommunionen (av latin: communio: fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt intinksjon, der brødet dyppes i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse.
• Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og postludium og eventuelt utgangsprosesjon.

Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker - festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag.

Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som Allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for Allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige Ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som Olsok, samt ved aposteldager. Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte paramenter], eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.

Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, en sort drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt. Etter dagens ordning er den liturgiske drakt en alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer prestene en stola i varierende liturgiske farger, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske og internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg en messehakel, en tunikalignende kappe i liturgiske farger og ofte med sirlig dekor. Ved begravelser bærer presten også en såkalt cappa nigra, en sort kappe, for den del av begravelsesliturgien som forrettes på kirkegården. Biskoper bærer i Den norske kirke korkåpe, også kalt bispekåpe. De internasjonale verdighetssymboler for biskoper, mitra (en bispehatt) og stav, benyttes ikke i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende i gudstjenesten er kantor, som har ansvar for orgelspill og sang, diakon samt lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære hvit alba uten ytterligere tillegg.

Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.

[rediger] Kirkelige handlinger

[rediger] Konfirmasjon

Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen - ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformatorene avviste den katolske forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.

[rediger] Skriftemål

Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende syndsforlatelse. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med forslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianismen, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.

[rediger] Ektevigsel

Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.

Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.

[rediger] Ordinasjon

Ordinasjon av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, dvs. prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs. klokker, graver, kirketjener osv.

[rediger] Vigslede stillinger i kirken

[rediger] Biskop

Det høyeste embete i kirken er bispeembetet. Da Den norske kirke ble opprettet i 1537 ble bispeembetet avskaffet, og biskopene ble erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den katolske forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble senere gjeninnført, men med en klar luthersk definisjon av embetet. Biskopene velges normalt fra prestestanden og utnevnes i kongelig statsråd etter forutgående valg. Biskopene er således embetsmenn. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i Den norske kirke.

Den norske kirke har 11 bispedømmer.

Den svenske og den finske kirken har beholdt ordningen med erkebiskop og gitt den et luthersk innhold. Den norske kirke har valgt en annen løsning, der man velger en preses som fungerer som leder for Bispemøtet, og dermed for bispekollegiet. Preses velges for fire år, og er for tiden biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark bispedømme.

[rediger] Prest

Prestene er ordinert til tjeneste. Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sogn og tittelen sogneprest. Man ordineres til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før en kan søke ordinasjon. Ordinasjonskravet er normalt fullført cand.theol.-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar.

Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 103 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en domkirke, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sogn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven §2). Prosten var tidligere selv sogneprest i et av sognene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster er i likhet med biskoper embetsmenn og utnevnt i kongelig statsråd. Sokneprester og kapellaner tilsttes av bispedømmerådet.

Soknepresten har ansvar for at sognets kirkebøker blir ført.

[rediger] Diakon

Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakonale arbeid i menigheten, som f.eks. sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet osv. Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.

[rediger] Kateket

Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).

[rediger] Kantor

Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjeneste som kantor kreves godkjent kandidateksamen i kirkemusikk. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt liturgikk og hymnologi.

[rediger] Andre ansatte

Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stilligner knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:

[rediger] Kirkeverge

Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelige ansatte utenom prestene.

[rediger] Klokker

Hver kirke skal ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.

[rediger] Kirketjener

Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.

[rediger] Bispedømmer

Den norske kirke (Dnk) er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer. Disse er:

• Oslo bispedømme, med bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum.
  Biskopen i Oslo har også tilsyn med døvemenighetene og feltprestkorpset. Biskop er Ole Christian Kvarme.
• Borg bispedømme, med bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus, med unntak av Asker og Bærum. Biskop er Helga Haugland Byfuglien.
• Hamar bispedømme, med bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark. Biskop er Solveig Fiske.
• Tunsberg bispedømme, med bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold. Biskop er Laila Riksaasen Dahl.
• Agder og Telemark bispedømme, med bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Biskop er Olav Skjevesland.
• Stavanger bispedømme, med bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland. Biskop er Erling Pettersen.
• Bjørgvin bispedømme, med bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Hordaland og Sogn og Fjordane.
  Biskopen i Bjørgivn har også tilsyn med Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet. Biskop er Halvor Nordhaug.
• Møre bispedømme, med bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal. Biskop er Ingeborg Midttømme.
• Nidaros bispedømme, med bispesete i Trondheim. Bispedømmet dekker Nord- og Sør-Trøndelag. Biskop er Tor Singsaas.
• Sør-Hålogaland bispedømme, med bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland. Biskop er Tor Berger Jørgensen.
• Nord-Hålogaland bispedømme, med bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms, Finnmark og Svalbard. Biskop er Per Oskar Kjølaas.

[rediger] Organer

• Den norske kirkes overhode er regenten (Kongen i statsråd). Hans ansvar er delegert til Kirke- og kulturdepartementet (i perioder har det vært et eget Kirkedepartement). Saker som angår kirken behandles i kirkelig statsråd, der kun de medlemmer av regjeringen som er medlemmer av Den norske kirke deltar. Kirkelig statsråd er hjemlet i Grunnlovens §27, annet ledd, og er bakgrunn for bestemmelsen i grunnloven om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer av Den norske kirke (Grunnlovens §12, annet ledd) Stortinget har påvirkningskraft gjennom Stortingets kirkekomite, og gjennom lovgivning.

• Kirkemøtet er det høyeste organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar.

• Bispemøtet utgjøres av alle de 11 biskoper i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (Reglement for bispemøtet, fastsatt ved kgl res. 6. juni 1997). Bispemøtet samles tre ganger hvert år, og ledes av preses. Preses er bispemøtets representant i Kirkerådet.

• Kirkerådet (opprettet 1969, omdefinert 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.

• Den norske kirkes lærenemnd (opprettet 1988) er et selvstendig, sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer.

• Mellomkirkelig råd har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge.

• Samisk kirkeråd (opprettet 1992) arbeider for å sikre et tilbud på samisk språk i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.

• Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter. Her møter , i tillegg til delegater fra de ulike ungdomsbispedømmerådene, representanter fra barne- og ungdomsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke.

[rediger] Internasjonal tilslutning

Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men organisert internasjonalt gjennom:

• Det Lutherske Verdensforbund (LVF)^[1] (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94% av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca 85 ansatte og holder til i Géneve. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
• Kirkenes Verdensråd (KV)^[2] (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumeniske organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år.
• Konferansen av europeiske kirker (KEK)^[3] (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.
• Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i f.eks. Church of England.

[rediger] Forholdet mellom kirke og stat

Den norske kirke er en statskirke. Dette er en historisk arv fra reformasjonstiden og ingen naturlig eller selvsagt organisasjonsform for et kirkesamfunn. Debatten om forholdet mellom kirke og stat har vært løpende. I de senere år har flere offentlige utvalg har utredet problemstillingen rundt et eventuelt skille mellom kirke og stat. I den svenske kirken har et slikt skille funnet sted. Siste utvalg som utredet problemstillingen var Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Flertallet anbefaler at dagens statskirkeordning oppheves. Gjønnes-utvalgets innstilling var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeider en stortingsmelding om saken. Stortingsmeldingen skulle legges frem i desember 2007, men ble utsatt og kom ikke før i april 2008.

Stortingsmeldingen ble et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget. Innholdet i forliket består i at kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Betingelsen for dette er at kirkedemokratiet må bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært svært lav. Man ser for seg at et endelig brudd mellom stat og kirke kan komme i 2012.^[4] Ved et skille mellom stat og kirke er det et stort historisk bo som må gjøres opp. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer, er blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som må avklares.

Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, er etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, er kirken selvstendig. Samtidig er det Kongen som har ansvar for utnevnelser av biskoper og proster. Lover som angår Den norske kirke blir vedtatt av Stortinget.

Ansvaret for velikehold av kirkebygg og lønn for stat- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finnasiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten.

[rediger] Oppslutning om kirkelige aktiviteter og medlemskap

[rediger] Oppslutning

1. januar 2009 var 80,7 prosent av befolkningen registrert som medlemmer av Den norske kirke. Medlemsprosenten i 2009 er lavest i Oslo bispedømme med 64,7%, høyest ligger medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %. ^[5]

Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8% i 1960 til 73,9% i 2006. Andelen konfirmerte av alle 14-åringer falt fra 93% i 1960 til 66,7% i 2006. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2% i 1960 til 44,2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91,9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke. ^[6]

Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2005 meldte 1177 personer seg inn og 6036 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år^[7]. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.

I 2005 ^[8] var det mer enn 6,7 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 5,4 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 69 974 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 103,4 personer i 2004 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987)^[9]. Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende^[10].

I tillegg til nevnte gudstjenester avholdes det årlig ca 52.000 vigsels- og gravferdsgudstjenester i Den norske kirke.

[rediger] Medlemskap

Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av § 3 i Kirkeloven av 1996^[11] og Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)^[12]

Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Norsk statsborger som er bosatt i utlandet må rette henvendelsen til kirkebokføreren på sitt siste bosted i Norge, eventuelt til den kirkebokføreren som departementet bestemmer. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødslesnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventueller barn under 15 år som følger med den foresatte. Man kan ikke være medlem av mer enn ett norsk trossamfunn samtidig.

[rediger] Den norske kirkes historie fra og med reformasjonen

[rediger] Reformasjonen

Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Den kom som en følge av at kong Christian III konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt og alle katolske klostre stengt.

De katolske biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, og den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. Blant befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende - enkelte steder til langt ut på 1800-tallet.

Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regner med dette det å lage lover for kirkelig aktivitet som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.

[rediger] Etter reformasjonen

I tiden etter reformasjonen, ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den fremdeles er.

Unionen med Sverige påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort, og i denne perioden vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge. Det ble også opprettet et ministerium for kirkesaker i Christiania, og biskopen i Oslo fikk en viktig rolle.

Reformbevegelsen var særlig rettet mot legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.

Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauges opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

[rediger] Den norske kirke under andre verdenskrig

I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazistiske styre helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo, Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet Kirkens grunn, der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90% av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.

Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.

[rediger] Begrepet Den norske kirke

Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger, som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om Alterbog for Den norske kirke og i 1911 i Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og senest i Lov av 7. juni 1996 nr 31 om Den norske kirke (Kirkeloven).

[rediger] Visse særtrekk ved norsk kirkeliv

Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion...». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.

Norge fikk kristendommen fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.

Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en enestående rik salmeskatt. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eivind Skeie.

Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt være svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke. Til forskjell fra andre kirkesamfunn representert i Norge, er Den norske kirkes oppgave ikke bare å betjene den indre krets av engasjerte tilhengere, men å være en kirke for hele folket.

[rediger] Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene

• Johan Nordahl Brun
• Hans Nielsen Hauge
• Gisle Johnson
• Magnus Brostrup Landstad
• Jørgen Moe
• Elias Blix
• Lars Oftedal
• Johan Christian Heuch
• Johannes Ording
• Christopher Bruun
• Anders Hovden
• Ole Hallesby
• Lyder Brun
• Ludvig Hope
• Eivind Berggrav
• Arne Fjellbu
• Alex Johnson
• Kristian Schjelderup
• Agnes Vold
• Ingrid Bjerkås
• Johannes Smemo
• Carl Fredrik Wisløff
• Fridtjov Birkeli
• Olaf Hillestad
• Per Lønning
• Inge Lønning
• Per Voksø
• Børre Knudsen
• Jacob Jervell
• Rosemarie Køhn
• Karsten Isachsen
• Erik Hillestad
• Gunnar Prestegård
• Andreas Aarflot
• Svein Ellingsen
• Odd Bondevik
• Olav Skjevesland
• Gunnar Stålsett
• Berge Furre
• Trond Bakkevig
• Finn Wagle
• Ola Steinholt
• Helen Bjørnøy
• Ole Christian Kvarme
• Thor Bjarne Bore
• Olav Fykse Tveit
• Ernst Baasland
• Tor Berger Jørgensen
• Eivind Skeie

[rediger] Referanser

1. ^ Det Lutherske Verdensforbund, offisiell hjemmeside
2. ^ Kirkenes Verdensråd, offisiell hjemmeside
3. ^ Konferansen av europeiske kirker, offisiell hjemmeside
4. ^ Guide til stat/kirke-forliket- Vårt Land.
5. ^ www.kirken.no
6. ^ www.kirken.no
7. ^ Ut- og innmeldinger siden 1950
8. ^ Kirke - KOSTRA fra Statistisk sentralbyrå
9. ^ Statistikk fra kirken.no
10. ^ Statistikk fra kirken.no (PDF-fil)
11. ^ § 3 i Kirkeloven av 1996
12. ^ Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)

[rediger] Eksterne lenker

• Den norske kirkes nettside
• NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk)

Den norske kirkes Salmebøker, et utvalg

Kingos salmebok (Kingo; 1699) | Landstads kirkesalmebog (Landstad; 1869) | Hauges salmebok (Hauge; 1873) | Nokre salmar (Blix; 1892) | Landstads reviderte (Jensen; 1924) | Nynorsk salmebok (Støylen, Hognestad og Hovden; 1925) | Salmer 1973 (1973) | Norsk Salmebok (1985) | Salmer 1997 (1997)