Skifer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skifer
Skifer
Hovedmineral: leire eller kvartssand
Gruppe: sedimentær eller metamorf
Tetthet i g/cm3: 2,6 - 2,8
Bruksområde: takstein, bygningsstein, gulvflis, terrassedekke, trapper m.m.
Annet: svært god kløv i liggeplanet
Liste over bergarter

Skifer er en metamorf eller sedimentær bergart, dannet ved at sand, leire og grus har blitt avsatt (sedimentert) på bunnen av en større vann eller i havet. Etterhvert som tykkelsen på dette sedimentlaget økte, økte også trykk og temperatur nede i massene. Sand, leire og grus ble etter hvert forsteinet og omdannet til skifer. Denne omdanningen (metamorfosen) fra løst materiale (sand, leire og grus) til en fast bergart, består i en sementering (= sammensmeltning) av de ulike sedimentlagene. Bergarten er derfor sterkt lagdelt og har en god liggekløv.

Skiferstruktur i Oslofeltet på nordre Langåra, Asker.

Graden av sementeringen og innhold av glimmer avgjør hvor god lagdelingen er. Er sementeringen svak, kan skiferen lett deles der en måtte ønske det.

Skifergrupper[rediger | rediger kilde]

Skifer deles inn i to hovedgrupper etter hvilke materiale (sedimenter) den er dannet av:

  • Av sand eller sandstein:
  • Kvartsittskifer er en metamorf, hard skifer. Den inneholder mye kvartssand og er lagdelt i tynne glimmerlag. Der glimmerlagene er godt utviklet, er kløven svært god. Altaskifer og Oppdalskifer tilhører denne gruppen. Oppdalskifer er lett å bryte også på tvers av den naturlige lagdelingen. Dette gjør den både populær og velegnet til natursteinsheller og trapper.
  • Av leire:
    • Fyllitt og glimmerskifer er en metamorf, myk skifer med lite omdanning (forsteinet). De er dannet av avsetninger (sedimenter) med et stort innhold av leire.
    • Leirskifer er en sedimentær skifer uten omdanning (metamorfose). Den er bare sementert eller forsteinet.

Steinalderen[rediger | rediger kilde]

I yngre steinalder, fra ca. 3700 f.Kr, finner vi skifer brukt til slipte redskaper fra Varangerfjorden i nord til Rogaland i sør, en strekning på 2 000 km i fugleflukt. Skikken holdt seg i ca. to tusen år. En gåte er det hvorfor bruk av skifer til redskaper tok slutt, tilsynelatende samtidig, over så store avstander. Redskaper av skifer er noe av det mest funksjonelle og vakre som ble frembrakt i nordisk steinalder, og opphøret av skifer i redskapsproduksjon kan neppe forklares med annet enn et dyptgripende kulturskifte.[1]

Norske skiferbrudd[rediger | rediger kilde]

Skifer brytes mange steder i Norge. Hvert sted har særpreget skifer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Hagen: Norges oldtid (s. 142-4), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-09067-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

geologistubbDenne geologirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.