Hopp til innhold

Edvard Munch

Denne artikkelen er semibeskyttet.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edvard Munch
Edvard Munch
FødtEdvard Munch
12. des. 1863[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Ådalsbruk (Den svensk-norske union, Løten)[5][6][7]
Død23. jan. 1944[1][2][8][3]Rediger på Wikidata (80 år)
Ekely
Oslo[5]
BeskjeftigelseKunstmaler, grafiker, grafiker, tegner, bygningstegner Rediger på Wikidata
Utdannet vedOslo katedralskole
Statens håndverks- og kunstindustriskole
Akademie der Bildenden Künste München
FarChristian Munch
MorLaura Cathrine Munch
SøskenInger Munch
Andreas Munch
Laura Munch
NasjonalitetNorge[9][10]
GravlagtVår Frelsers gravlund (1960–) (Oslo)[11][12]
Medlem avBerlin-secesjonen[13]
UtmerkelserStorkors av St. Olavs Orden
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932)
Feltmalerkunst[14]
PeriodeSymbolisme,[15][16] ekspresjonisme[16]
Kjente verkDøden og barnet, Vampyr, Skrik, Pikene på broen, Dr. Lindes sønner, Fra Travemünde, Lothar Linde i rød jakke, Selvportrett i spanskesyken, Arve Arvesen
Inspirert avChristian Krohg
Signatur
Edvard Munchs signatur
Edvard Munch på Commons

Edvard Munch (1863–1944) var en norsk maler, grafiker, tidlig representant for ekspresjonismen, og den internasjonalt best kjente norske bildende kunstner.

Munch debuterte i 1883 og produserte store mengder hele livet, rundt 28 000 arbeider finnes etter Munch og han er med det trolig en av verdens mest produktive bildekunstnerne. Han testamenterte rundt 20 000 arbeider til Oslo kommune.[17] Munchmuseet på Tøyen åpnet i 1963, nytt museum åpnet i Bjørvika i 2021.

Barndom og bakgrunn

Slekt

Edvard Munchs far, Christian Munch, nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, Christian Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm.

Peter Munch hadde to sønner. Den ene var Johan Storm Munch, som ble biskop i Kristiansand og var far til dikteren Andreas Munch. Den andre var stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847), far til historikeren Peter Andreas Munch og legen Christian Munch, maleren Edvard Munchs far. Stiftsprost Munch beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand».[18] Han hadde vært huslærer hos presten Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med den 16 år gamle Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860), en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdalen og eier av gården Fornebu i Bærum. Christian og P. A. Munchs mor skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og en sterkt utviklet humoristisk sans.[18] Christian Munch hadde elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp.[18]

Edvard Munchs slekt på morssiden er fra Fredrikstad i Østfold, og noen mener at hans kunstneriske evner først og fremst stammer fra morens slekt. Munch-biografen Atle Næss har pekt på hvordan dette er blitt underkommunisert i litteraturen om Munchs kunstneriske gener.[19]

Det er ulike meninger om uttalen av etternavnet. Ifølge ordbokredaktøren Bjarne Berulfsen «insisterte Edvard Munch på at hans familienavn ble uttalt med u».[20] Andre oppgir at han selv uttalte navnet med o.[21]

Familie

Østre Engelaug på Løten i Hedmark i dag, Edvard Munchs fødested.

Edvard Munch ble født den 12. desember 1863 på Løten i Hedmark, som sønn av Christian Munch fra Christiania og Laura Cathrine Munch (født Bjølstad) fra Fredrikstad. Faren var da militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Christiania fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.

Onkelen P.A. Munch døde før Edvard ble født.

I Christiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født her. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Han hadde også en eldre søster, Johanne Sophie. Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.

I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som den gang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene.»

Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos familien Munch tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.

I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på østkanten, som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».

Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.

I 1877 ble det et nytt dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skolegang på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble et viktig tema i hans kunst.

Liv og virke

Edvard Munch 1908–1909
Edvard Munch ved portettmaleri av Jappe Nilssen 1909.
Foto: Aksel Waldemar Johannessen (1880-1922)

I november 1880 kom Munch inn på Den kongelige tegneskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.

Som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882–1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg. På samme tid deltok han også på «Friluftsakademiet» ved Haugfoss i Modum, initiert av Frits Thaulow. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han pleide å omgås, men etter hvert brøt han med naturalismen.

I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Kunstnernes Høstutstilling i Kristiania. Høsten 1884 var han sammen med Halfdan Strøm og Jørgen Sørensen på Modum, der han malte «Morgen» (også kalt «Piken på sengekanten»), som ble vist på Høstutstillingen samme år. Bildet ble kjøpt av Frits Thaulow, men befinner seg i dag i Rasmus Meyers Samlinger (Bergen Kunstmuseum).

Munch beundret Vincent van Gogh både når det gjaldt uttrykksform og arbeidsglød. Det kunstneriske fellestrekket mellom de to ble nevnt i 1890-årene. Munch eksperimenterte mer enn van Gogh som stort sett brukte olje på lerret. Til forskjell fra van Gogh ble Munch anerkjent nesten umiddelbart.[22] Den sveitsiske kunstkritikeren William Ritter var en «motvillig beundrer» av Munch og stilte spørsmål om Munchs verker kunne regnes som kunst. Ritter skrev etter å ha besøkt den store Munch-utstillingen i Praha 1905 at utstillingslokalet «dunster likhus og apotek, (...) sinnssykdom og delirium tremens».[23]

Munch var seks år eldre enn Gustav Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget «Skrik». Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.[24]

Advokaten og kunstsamleren Harald Nørregaard var en viktig støttespiller for Munch gjennom store deler av livet, og var også Munchs advokat, nære venn og en viktig tidlig samler av Munchs malerier. Nørregaard var gift med maleren Aase Nørregaard, som også stod Munch nær. Begge ble flere ganger portrettert av Munch.

Første utenlandsreise

Maleren Frits Thaulow hadde øye for Munchs talent som maler og gav ham et privat stipend. I 1886 malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå». De to sistnevnte gikk begge tapt i brann, men motivene ble gjentatt i 1890-årene. Våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, sin første separatutstilling som var en sjelden større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden.[25] Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.

Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. Hans utstilling i Berlin høsten 1892 vakte stor forargelse og oppsikt.[25] I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2 500.

Et omfattende alkoholforbruk og utagerende oppførsel over tid, førte til at han til slutt fikk et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han lot seg da innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København i 1908, var der i seks måneder og ble helt avvendt fra alkohol og tobakk.[25]

Bofast på Ekely

«Stjernenatt» (1922–24), utsikt over Oslo fra hagen på Ekely

Fra 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og andre steder i Østfold. I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely i Aker, et tidligere gartneri utskilt fra gården Huseby, nå Jarlsborgveien 14 i Oslo. Der ble Edvard Munch boende til sin død i 1944. Huset og hagen på Ekely var sentrale i hans senere virke som kunstner. Hans eget hus er bakgrunn for mange av hans malerier, og han malte ofte utsikten fra eiendommen, for eksempel «Stjernenatt» (1922–24). Mange selvportretter er malt inne i huset på Ekely, mest kjent er kanskje «Mellom klokken og sengen» fra hans siste år. Det røde uthuset på eiendommen går igjen på mange malerier, og hagen og «skogen» utnyttet han gjerne som motiv eller som bakgrunn for bilder.

Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960.

På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

Maleren

Edvard Munch på stranda i Warnemünde 1907

Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.

Somrene i Åsgårdstrand

Edvard Munch kjøpte det lille sommerhuset Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand i 1897. Edvard Munchs hus er i dag et lite museum.

I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år.«Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine – Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».[trenger referanse]

Verker som «Pikene på broen» (1901), «Melankoli» (1892), «Stemmen» (1892), «Sjalusi» (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.

Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand kommune i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.

Det planlegges[når?] i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store huset i bakgrunnen i maleriet «Pikene på broen».

Verk

Billedkunst

Utdypende artikkel: Liste over Edvard Munchs malerier

Jeg gik bortover veien med to venner – så gik solen ned – himmelen ble pludselig blodrød – jeg stanset, lænet mig til gjærdet træt til døden – over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger – mine vænner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst – og jeg følte at det gik et stort uendelig skrig gjennem naturen.

«Skrik» (1893; opprinnelig kalt «Fortvilelse»), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen Livsfrisen, som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaene kjærlighet, frykt, død og melankoli.

Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som «Det syke barn» (1886), «Vampyr» (1892–94), «Aske» (1894) og «Pikene på broen». Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter som stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.

Skrivekunst

Munch skrev både dikt og dramatiske tekster.

Hans diktergjerning fikk oppmerksomhet i nyere tid da musikeren Kari Bremnes i 1993 ga ut platen Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted. Komponisten Ketil Bjørnstad hadde tonesatt diktene som ble fremført av Bremnes.[26] Bjørnstad og Bremnes utga en ny plate med Munchs dikt i 2013; den nye platen bar tittelen Sunrise.[27]

I 2017 hadde stykket Den fri kjærlighets by premiere som figurteater. Produksjonen var den første teateroppsetningen overhodet av Edvard Munchs teaterstykke fra 1904, som hverken ble utgitt eller iscenesatt i kunstnerens levetid. Oppsetningen fra 2017 ble regissert av scenografen Tormod Lindgren, og var Lindgrens regidebut. Lindgren hadde for øvrig også laget dukkene som ble benyttet i forestillingen. Musikken til forestillingen var ved Rolf Gupta.[28]

Skuespillet ble aldri gitt ut eller iscenesatt i Munchs levetid, og originalteksten viser et utkast av en satire, ikke et ferdig manus. Til dette prosjektet har poet Aina Villanger bearbeidet og utvidet manuskriptet. Munch skildrer datidens overfladiske søken etter sex og maktkonstellasjoner, og satiren stikker dypt. Karakterene bærer navn som Svinet, Sportselskerinnen, Moderne Moses og Bidronningen. Dette var kallenavn på noen av Munchs samtidige, som vanket i Kristiania-bohemen. For de som kjenner sin historie (eller gjør et Googlesøk, som undertegnede), vet man at Svinet er Gunnar Heiberg som var en berykta rundbrenner, Dollarprinsessen er bygd på Tulla Larsen, og Moderne Moses skal forestille Christian Krohg. Man trenger likevel ikke kjennskap til menneskene bak kallenavnene for å oppfatte hvor Munch vil hen med sin skildring av samtiden – oppgjøret med bohemene er tydelig.

Scenekunst, 6. februar 2017[29][28]

Arven etter Edvard Munch

Utdypende artikler: Ekely, Munchs hus og Munchmuseet

Edvard Munch på lit de parade på Ekely i 1944.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har utformet bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt».[30] På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.

Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946.

Til Oslo kommune

Utdypende artikkel: Munchmuseet

Opprinnelig ønsket han å testamentere kunsten til staten. Etter den tyske invasjonen i 1940 var han bekymret for at okkupasjonsmakten dermed skulle overta arven. Han kontaktet advokat, og 18. april 1940 testamenterte han arven i stedet til Oslo kommune. I januar 1944, kort før han døde, skal han ha forsøkt å endre testamentet etter at Oslo kommune var overtatt av nazister. På den tiden var det vanlig at en takstnemnd skulle gjennomgå boet. Sorenskriveren utnevnte blant andre Jean Heiberg og Sigurd Willoch til nemnden, begge var antinazister, mens Søren Onsager ble fortørnet over å bli vraket. Etter takseringen ble bildene fraktet til Dikemark sykehus der de ble oppbevart til krigen var over. Det er uvisst om Terboven kjente til evakueringen.[31]

Flere ledende tyskere, blant annet Joseph Goebbels, likte Munchs kunst, selv om den offisielt ikke var i nazistenes stil; noen av Munchs havnet i 1937 i utstillingen av «entartet» kunst. Munchs bilder svarte ikke til idealet om «germansk» kunst. Før krigen hadde han avvist tilnærmelser fra NS, og under okkupasjonen avviste han Tore Hamsuns fremstøt på vegne av okkupasjonsmakten. Vinteren 1940 ble kunsten i Nasjonalgalleriet evakuert av frykt for krig, mens bilder Munch hadde hånd sto tilfeldig rundt omkring i huset på Ekely.[32][31]

Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble i stedet revet i 1960 for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk i stedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.

Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1 100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4 700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munchmuseet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares rundt 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.[33]

Forskning

Edvard Munchs etterlatte skriftlige materiale, deriblant brev, notater, utstillingslisteer og litterære tekster er tilgjengeliggjort på internett.[34]

Omfanget av tekstmaterialet etter Edvard Munch beregnes til ca. 13 000 sider tekst og består av alt fra litterære dagbøker, brev og brevutkast til utstillingslister og notater. Munch-museet eier ca. 90 % av dette materialet.[35]

Andre minner

Foruten Arne Durbans byste på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. Munch har fått Edvard Munchs vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo. I 2015 åpnet Edvard Munch videregående skole i Oslo.

Ni av Munchs verk er gjengitt på norske frimerker. Først fire litografi i anledning hans 100-årsjubileum i 1963. Ved 150-årsjubileet i 2013 ble utsnitt fra 4 malerier gjengitt sammen med et utsnitt fra veggmaleriet «Solen» i Universitetets aula. De fire maleriene var «Selvportrett foran husveggen», «Det syke barn», «Madonna», og «Skrik».[36]

  • Litografiet «Selvportrett med knokkelarm» (1895) på frimerke i 1963
    Litografiet «Selvportrett med knokkelarm» (1895) på frimerke i 1963
  • Litografiet «Fruktbarhet» (1900) på frimerke i 1963
    Litografiet «Fruktbarhet» (1900) på frimerke i 1963
  • Litografiet «De ensomme» (1899) på frimerke i 1963
    Litografiet «De ensomme» (1899) på frimerke i 1963
  • Litografiet «Pigene på bryggen» (1918) på frimerke i 1963
    Litografiet «Pigene på bryggen» (1918) på frimerke i 1963

Filmer

Litteratur

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edvard-Munch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b RKDartists, «Edvard Munch», RKD kunstner-ID 58436[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 7896, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1291148, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 7896[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500032949[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Мунк Эдвард, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000660, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 4164, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ LIBRIS, Libris-URI 53hkld1p1hbsskz, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Begravde i Oslo, www.begravdeioslo.no, besøkt 27. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ sammlung.staedelmuseum.de, besøkt 26. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ openartbrowser.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Encyclopédie du symbolisme (på fransk). 1979. ISBN 2-85056-129-0. OCLC 231777612. OL 4034855M. Wikidata Q109906671. 
  16. ^ a b (på nl) RKDartists, RKD kunstner-ID 58436, Wikidata Q17299517, http://www.rkd.nl/en/explore/artists 
  17. ^ Hagen, Maren Kvamme (30. desember 2021). «Fanga av Munch». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 30. desember 2021. 
  18. ^ a b c Larsen-Naur (1901), s. 4.
  19. ^ Atle Næss (2004): Munch : en biografi, Gyldendal, ISBN 82-05-30554-4
  20. ^ Bjarne Berulfsen: Norsk uttaleordbok, Aschehoug 1969, s. 4.
  21. ^ Arne H. Simonsen i leserbrev i Aftenposten «Edvard Munch uttalte selv sitt navn med o» 19. april 2005 siterer Munchs samtidige på at han uttalte det med o-lyd.
  22. ^ Morgenbladet, 22. mai 2015, s. 38.
  23. ^ Ivo de Figuereido: Den motvillige beundrer. Morgenbladet, 14. august 2015, s.48.
  24. ^ «Forsiktig myteknusing». Morgenbladet. 9. oktober 2015. s. 40. 
  25. ^ a b c Arne Kr. Eggum. «Edvard Munch». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 2. februar 2015. 
  26. ^ «Kari Bremnes – Løsrivelse (Tekster av Edvard Munch) – Kirkelig Kulturverksted». Kirkelig Kulturverksted. 1993. Arkivert fra originalen 6. februar 2018. Besøkt 6. februar 2018. 
  27. ^ «Tonesetter Munch». Dagsavisen (på norsk). 15. oktober 2013. Besøkt 6. februar 2018. 
  28. ^ a b IdaLou Larsen (16. mai 2017). ««Den fri kjærlighets by»». www.idalou.no (på engelsk). Besøkt 4. april 2018. 
  29. ^ «Figurer i (u)fri kjærlighet». Scenekunst. 1. november 2017. Besøkt 6. februar 2018. 
  30. ^ Stjålet Munch-byste, VG
  31. ^ a b Hagen, Maren Kvamme (19. januar 2020). «Kvifor eigde Munch nazistens visittkort?». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 7. juni 2020. «Torsdag 18. april, ni dagar etter at Noreg blir invadert, skriv Munch under på at alle bileta skal gå til Oslo kommune. Enn så lenge verkar det som ei tryggare hamn.» 
  32. ^ Bård Amundsen (26. september 2013). «Nazistenes vanskelige forhold til Edvard Munch». forskning.no (på norsk). Besøkt 7. juni 2020. «Men det kan ha vært nokså tilfeldige at også malerier av Munch ble plukket med, blant de 650 bildene, trykkene, skulpturene og bøkene som dukket opp på «Entartete Kunst».» 
  33. ^ Munchs magasinkunst, Aftenposten
  34. ^ eMunch Munchs etterlate skrifter.
  35. ^ eMunch.no Munchs skrifter på Munch-museet
  36. ^ 15. februar 2013 – Edvard Munch 150 år; posten.no

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edvard_Munch&oldid=23958619»