Venstre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Venstre
Venstre logo.jpg
Motto «Folk først»
Erklært ideologi Sosialliberalisme[a]
Politisk posisjon Sentrum
Grunnlagt 28. januar 1884
Leder Trine Skei Grande (2010)
Generalsekretær Trond Enger
Ungdomsorg. Unge Venstre
Hovedkontor Venstres Hus,
Møllergata 16,
0179 Oslo
Farger           Grønt
Tilknytting LI, ALDE
Nettsted Nettsted
Medlemstall 9 649 (2012)[1]
Representanter:
Stortinget
9 / 169
(2013)
Ordførere
10 / 428
(2011)
Kommunestyrer
640 / 10 781
(2011)
Fylkesting
41 / 728
(2011)

a^ Som definert av partiet selv, se Venstres prinsipprogram (vedtatt 2007).

Venstre (V) er et sosialliberalt politisk parti i Norge. Venstre er landets eldste partiorganisasjon, stiftet den 28. januar 1884. Partiet har gjennom sin historie gjennomført flere demokratiske reformer som parlamentarismen, religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett. Merkesaker for Venstre på 2000-tallet har vært skolepolitikk, sosialpolitikk, miljøvern og småbedrifters vilkår.

Venstres liberale ideologi gjenspeiles i slagordet «Folk først» som er brukt siden våren 2011. Partiet mener lover, regler og tjenestetilbud må være tilpasset folks faktiske behov, fordi mennesker er viktigere enn systemer.

Sist gang partiet satt i regjering, var i perioden 2001–2005 sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti. Venstre fikk 5.2% av stemmene ved Stortingsvalget i 2013 og har dermed 9 representanter på Stortinget.

Trine Skei Grande har vært parlamentarisk leder siden høsten 2009 og partileder siden våren 2010, mens nestledere i partiet er Ola Elvestuen og Terje Breivik. Ungdomsorganisasjonen Unge Venstre ledes av Tord Hustveit.[2]

Formålsparagraf[rediger | rediger kilde]

«Venstre har til formål å samle personer med et sosialt liberalt grunnsyn til innsats for fred og internasjonalt samarbeid, og for sosial, kulturell og økonomisk framgang i vårt land og i verden som helhet, samt gjennom opplysning å øke forståelsen og interessen for samfunnsspørsmål og å virke for å få Venstrefolk valgt inn i landets representative organer.»

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Venstres fire hovedsaker er skole, miljø, småbedrifter og velferd, og partiet beskriver hovedsakene sine slik.[3]

1. Sats på kunnskap: Det viktigste for en god skole er gode lærere. Da får vi en skole som satser på kunnskap og gir like muligheter til alle barn.

2. Ta grønne valg: Venstre vil ta Norge i en ny, miljøvennlig retning. Vi vil satse på kollektivtransport og ny teknologi. Lofoten, Vesterålen og Senja må vernes.

3. Skap verdier: Venstre vil ha en moderne næringspolitikk. Vi vil legge til rette for et næringsliv som skaper nye verdier og grønn vekst.

4. Vis varme: De fleste har det godt i Norge. Men vi måles etter hvordan vi tar vare på de svakeste. Venstre vil ha et krafttak for å redusere antallet fattige barn.

Partiet har profilert seg som et miljøparti siden begynnelsen av 1930-tallet[trenger referanse] og regnes i dag som det mest progressive miljøpartiet på borgerlig side. Partiet mener at Norge må gå over fra rød til grønn skatt, det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Venstre står for en offensiv satsing på kollektivtransporten, noe partiet har fått gjennom i Oslo hvor tilbudet har økt og prisen satt ned. Partiet hadde samferdselsministeren fra 2001-2005, hvor man satte i gang flere dobbeltspor og en bybane i Bergen.

Ute hos velgerne, 2007

Venstre profilerer seg også som småbedriftspartiet, og særlig tidligere partileder Lars Sponheim gjorde selvstendig næringsdrivende og de mindre bedriftene til en sentral del av partiets politikk.

Partiet har også kunnskaps- og skolepolitikk som en av sine hovedsaker. Venstre var en sentral i utviklingen av enhetsskolen (senere fellesskolen). Dagens partileder, Trine Skei Grande, er tidligere skolebyråd i Oslo (2000–2001). Hun ble erstattet av partifelle Kjell Veivåg. I dag vil Venstre prioritere etter- og videreutdanning for lærere. Partiet ønsker også en oppmyking i privatskoleloven.

Venstre har en del standpunkter som skiller seg ut fra resten av det politiske Norge hva gjelder personvern, rusomsorg og teknologi som profilområder. Venstre er sterk motstander av EU-direktiv 2006/24/EF (Datalagringsdirektivet). Partiet var blant annet det første som gikk inn for fri fildeling. Venstre mener også at sterkt tyngede rusmisbrukere bør få heroin på resept.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Trine Skei Grande ble Venstres leder i 2010.

Venstres leder er Trine Skei Grande fra Oslo, opprinnelig fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Ola Elvestuen (Oslo, opprinnelig fra Vestre Toten), er 1. nestleder, og Terje Breivik (Ulvik i Hordaland) er 2. nestleder. Skei Grande har vært partileder siden 17. april 2010, mens Elvestuen ble valgt til 2. nestleder 12. april 2008, og 1. nestleder 14. april 2012, mens Breivik ble 2. nestleder 14. april 2012. Trond Enger ble Venstres generalsekretær 1. oktober 2012, og Steinar Haugsvær er kommunikasjonssjef i Venstre.

Partiets høyeste organ er landsmøtet, som samles hvert år på vårparten, med representanter fra fylkeslagene og sideorganisasjonene. Under landsmøtet ligger landsstyret, som består av sentralstyret, en representant fra hvert fylke, representanter fra sideorganisasjonene og seks medlemmer valgt direkte av landsmøtet. Landsstyret møtes 5-6 ganger i året. Sentralstyret ligger igjen under landsstyret, og består av leder, nestledere, fire styremedlemmer (samtlige valgt av landsmøtet), ett medlem fra Unge Venstre, og ett medlem fra Norges Venstrekvinnelag.

Partiet er i stortingsperioden 2013-2017 representert med ni representanter i Stortinget. Leder for stortingsgruppens sekretariat er Ingvild Boe Hornburg.

Til Venstre er tilknyttet sideorganisasjonene Unge Venstre, Liberale Studenter og Norges Venstrekvinnelag. I tillegg driver Venstre et eget studie- og opplysningsforbund.

Venstre er medlem av den Liberale Internasjonale og Alliance of Liberals and Democrats for Europe Party (ALDE Party).

Historie[rediger | rediger kilde]

Samling og stiftelse[rediger | rediger kilde]

Johan Sverdrup var Venstres første leder.
Venstres Hus i Møllergata i Oslo; arkitekt Knut Knutsen (1954)

Den såkalte Reformforeningen på Stortinget 1859-60, under ledelse av Johan Sverdrup og Ole Gabriel Gabrielsen Ueland, regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert gruppe opposisjonelle på Stortinget, som arbeidet for Norges likestilling i unionen med Sverige og en rekke viktige reformer. Historien om Venstres framvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av stemmeretten, lekdommere i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og framfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså parlamentarisme. For det andre var det mange viktige saker som angikk kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet Høyre. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var Johan Sverdrup. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett og dømt. Parlamentarismen ble innført og Sverdrup dannet Venstres første regjering. Venstres første fylkeslag, Akershus Venstre, ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i 1885 kunne gå til valg på “tillit til Johan Sverdrup” – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og fram til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891-93 og 1898-1903. Statsministre var Johannes Steen og Otto Blehr. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning. I de periodene Høyre satt med regjeringsmakten skjedde til sammenligning svært lite.

1972: Splittelse[rediger | rediger kilde]

Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble splittet på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis kabinettspørsmål til velgerne ved folkeavstemningen om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen som satt fram til Stortingsvalget 1973.

I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. Hans Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder og ble med dette Norges første kvinnelige partileder. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977, mens Odd Einar Dørum ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter valget i 1981 fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 gikk Venstre, under ledelse av Arne Fjørtoft, igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter.

1993: Gjenreising[rediger | rediger kilde]

Lars Sponheim ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i 14 år.

Ved valget i 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Odd Einar Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk statsrådene for Miljøverndepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Samferdselsdepartementet. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i Stortinget i gasskraftsaken. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et kabinettspørsmål som førte til regjeringens avgang. Saken gir assosiasjoner til Thorbjörn Fälldin og Centerpartiets sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978.

Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt demed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord: De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. Stortingsvalget i 2005 ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres framgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved kommunevalget i 2007 opperettholdt resultatet fra 2005, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved Stortingsvalget i 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

2009-nå: Ny kurs[rediger | rediger kilde]

Rett etter valget begynte en formidabel medlemsvekst.[4] I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1700, noe som tilsvarte en økning på ca. 20%. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunevalget i 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlig partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Ved valget 2013 oppnådde Venstre 5,2 % av stemmene, og gikk dermed noe tilbake fra valget 2011, men hadde likevel framgang fra valget i 2009, og kom dermed over sperregrensa. Dette resultatet er det beste siden 2005.

Partiledelse[rediger | rediger kilde]

Ledere

 

Parlamentariske ledere

 

Generalsekretærer

Regjeringsdeltakelse[rediger | rediger kilde]

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister for Venstre på 1920-tallet og starten av 1930-tallet

Statsministre fra Venstre

Venstres deltagelse i regjeringer

Valgresultater[rediger | rediger kilde]

Stortingsvalg 1885-2013[5][6]

Årstall Prosent av stemmene Stortingsplasser
1885 63,4 %
84 / 114
1888 41,8 %
37 / 114
1891 50,8 %
63 / 114
1894 50,4 %
59 / 114
1897 52,7 %
79 / 114
1900 54,0 %
77 / 114
1903 43,0 %
50 / 117
1906 45,4 %
73 / 123
1909 30,7 %
46 / 123
1912 40,2 %
76 / 123
1915 33,3 %
74 / 123
1918 28,3 %
73 / 126
1921 20,1 %
37 / 150
1924 18,6 %
34 / 150
1927 17,3 %
30 / 150
1930 20,2 %
34 / 150
1933 17,1 %
24 / 150
1936 16,0 %
23 / 150
1945 13,8 %
20 / 150
1949 13,1 %
21 / 150
1953 10,0 %
15 / 150
1957 9,6 %
15 / 150
1961 8,8 %
14 / 150
1965 10,3 %
18 / 150
1969 9,4 %
13 / 150
1973 3,5 %
2 / 155
1977 3,2 %
2 / 155
1981 3,9 %
2 / 155
1985 3,1 %
0 / 157
1989 3,2 %
0 / 165
1993 3,6 %
1 / 165
1997 4,5 %
6 / 165
2001 3,9 %
2 / 165
2005 5,9 %
10 / 169
2009 3,9 %
2 / 169
2013 5,2 %
9 / 169
 

Kommunestyrevalg 1928-2011[7]

Årstall Prosent av stemmene
1928 10,0 %
1931 11,6 %
1934 11,6 %
1937 11,1 %
1945 8,0 %
1947 9,4 %
1951 9,4 %
1955 8,5 %
1959 8,9 %
1963 8,4 %
1967 9,8 %
1971 8,5 %
1975 3,7 %
1979 5,2 %
1983 4,5 %
1987 3,9 %
1991 3,7 %
1995 4,9 %
1999 4,4 %
2003 3,8 %
2007 5,9 %
2011 6,3 %
 

Fylkestingsvalg 1975–2011[8]

Årstall Prosent av stemmene
1975 3,8 %
1979 5,3 %
1983 4,4 %
1987 3,3 %
1991 3,5 %
1995 4,7 %
1999 4,2 %
2003 3,7 %
2007 5,6 %
2011 5,7 %

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Venstre – bilder, video eller lyd